Tekst: Kyrre Hagen. Foto: Pinsevennene.

I dette nummeret som er det første Mc-avisa/Bike magasinet i historien, skal jeg ta deg med på to av sommerens turer. To turer som til dels har vært ganske våte, men som til tross for dette har vært hyggelige turer, fulle av opplevelser. På denne turen, som gikk vestover, kan du lese om noen flotte vestlandske veier og hvordan vi helt til slutt blir reddet av «Grisebonden fra Bø», når ellers alt håp var ute.

Det begynte som det alltid gjør; jeg inviterte «pinsevennene» på tur og vi møtes en kald kveld i februar for å planlegge årets Vestlandstur. Vi bestiller pizza og plasserer et norgeskart midt på bordet. Turen skal gå over fem dager med fire overnattinger. Vi forsøker å frekventere på ulike områder av Vestlandet for å få variasjon og dette har vi fått bra til siden første turen i 2005. På kartet settes ut fire markører, for å angi aktuelle overnattinger, med passe avstand imellom. Rutene mellom disse punktene komponeres med så spennende veivalg som mulig. Her er maks motorsykkelopplevelse i fokus. Gjengen er samkjørte og består av både gutter og jenter. Alle erfarne motorsyklister, og alle bidrar til at denne turen blir et av årets absolutte høydepunkt.

«Værsyken»

Når du har arrangert en slike turer noen år, har du lært en ting: Påmelding må være bindende, ellers ender du opp på tur alene. Det som alltid skjer er nemlig at den såkalte «værsyken» kommer. Alle påmeldte begynner nemlig å gå inn på YR.no sånn ca. en uke før turen, for å sjekke hvor dårlig vær det skal bli. Kjenner du det igjen? Har du ikke mottatt påmelding i form av betaling, risikerer du avmeldinger på løpende bånd. For denne gjengen er dette aldri et tema. De har jo allerede betalt for kost og losji på hele turen.

Avreise

Vi møtes på alltid på Bragernes torg for avreise. Denne gangen satte den muntre gjengen kursen mot Tinnsjøen før vi fulgte Tessungdalen mot Imingefjell og videre over til Geilo, for turens første overnatting på hytter i Ustedalen. Vi har vært her før og stemningen er på topp, – endelig er vi på tur. Første kvelden er som regel den beste. Alle er blide og fulle av forventninger. Det blir felles middag, musikk og hygge ut i de små timerAnita; den strenge dama til Olsen, er ikke lengre så streng, men vil danse med gutta i tur og orden. Flere tar ansvar, men uheldigvis ender det hele med brukne ribbein, da hun under den råeste swingen ender over en gyngestol, i den gamle Hallingstua. Utpå kvelden vil ikke Viggo la noen andre styre musikken og coverlåter skal han slettes ikke ha noe av. Da er det ikke lengere noen grunn til å holde seg oppe og vi legger oss helt uten å vite at vi er på vei mot «Grisebonden» fra Bø.  

Mot vest

På turens andre dag skal Hardangervidda krysses, men det er kuldegrader og vind, som drar snø inn i veien. Jeg ligger foran og holder jevn fart. Det gjelder å ikke nøle, for da stopper hele følge opp, og det blir diskusjoner om alternativer.  Vi kommer over selv om BrynjeBirgitte syns det var i overkant spennende. Etter Vossavangen kjører vi Brekkhusfjellet over til Eksingedalen, og ender til slutt opp på Brokke. Her har vi leid to leiligheter og ei hytte, helt nede ved Sognefjorden. Anita er ikke like ivrig på å danse i kveld, og ingen vet enda at vi er på vei mot «Grisebonden» fra Bø.  

Rutesjefen

Viggo, som er godt kjent blant Mc-avisas tidligere lesere har vært ruteplanlegger for turen. Han guider oss på de smaleste veiene du kan tenke deg på turens tredje kjøredag. Denne dagen er regntøyet på fra morgen til kveld. Vi besøker Gulating, før vi etter hvert ender opp i Bergen for å kjøpe inn mere regntøy. Det regner nemlig fra åpen himmel, noe som ikke er helt uvanlig på disse kanter. Våte som katter breier vi oss ut på kafe i Bergen, mens jeg kontakter neste overnattingssted; Lothe Camping, for å melde vår ankomst. Det skal bli godt å komme frem. Dama i telefonen kan imidlertid melde at de har lagt ned hele campingen, og at hun ikke hadde planer om å fortelle oss at reservasjonen vår på fire campinghytter var kansellert. Redningen viser seg å bli Vassel gård i Haram, som gjerne tar oss imot. Stedet kan forresten anbefales, for her er servicen på topp og vertskapet gjør sitt beste for at vi skal få det så bra som mulig. Ved ankomst har ingen et tørt plagg på kroppen.

Vi har leid tre hytter og kjøper mengder av ved, for å kunne tørke kjøreutstyr og hjelmer. I ei av hyttene benyttes til og med kjøkkenets varmluftsovn i et desperat forsøk på å redusere hanskene og hjelmenes relative fuktighet fra 100%. Overalt henger jakker, bukser, støvler og hansker til tørk. Med innetemperatur nær 35 grader, kan du selv tenke deg odøren på hyttene. På mirakuløst vis blir likevel utstyret tørt gjennom natta. Vi har nå kommet ganske langt på vår ferd mot «Grisebonden» fra Bø.

Blåvaten og snø i sikte

Viggo har virkelig truffet med rutene på denne turen og tar oss opp i fjellene innenfor Rosendal. En liten smal vei er bygget her i forbindelse med kraftutbyggingen. Veien slynger seg spektakulært innover fjellet. Vi passerer flere fine vann og kommer høyt til fjells. Bjørkene langs veien får mindre «museører» jo lengere til fjells vi kommer. Her oppe har vinteren enda ikke sluppet taket, og yr går etter hvert over til snø. En annen gang skal jeg kjøre helt opp.

Dagens mål er Røldal, men på værmeldingen oppdager vi at denne fjellovergangen får -5 grader og snø dagen etter. Etter turen over på riksvei 7, er det ingen som her spesielt lyst på en reprise. Vi må over vidda i dag. Redningen blir ei hytte, med 10 sengeplasser på Totak. Flateby´n er imidlertid litt betutta ved ankomst, da han ikke finner ledig seng. Med en sånn gjeng er det jo mange hensyn å ta. Noen snorker, noen får ikke sove, noen vil ligge sammen og noen vil ikke ligge sammen. Ja du kjenner vel igjen alt dette? Nå var vi helt uten å vite det nesten kommet til grisebonden fra Bø.

Reddet av en hotelldirektør

På turens siste dag er vi langt heldigere med været og legger opp ei fin rute gjennom Telemark. Veiene fra Åmot til Dalen og Vrådal er herlige, og tilbyr masse kos i et friskt tempo. Sola skinner og alt er egentlig bare lykke. På bensinstasjonen i Vrådal oppdager Viggo at bakdekket, som han rappa fra Flatbye´n i en nødsituasjon året før, er flatt. Dekket hadde allerede vært lappet under Sørlandsgrusen på høsten, da han kjørte over en firetommers spiker. han hadde allikevel kalkulert med at dekket ville tåle årets vestlandstur. Africa Twinén hans er til vanlig utstyrt med alt du trenger av verktøy, men en TET-tur til Nord-Norge i fjor sommer, hadde medført at sykkelen nærmest var rekonstruert av CBP i løpet av vinteren.

Viggo hadde enda ikke rukket å få alt verktøyet tilbake på plass. Selvsagt hadde heller ingen av oss andre særlig mye verktøy med oss. Vi hadde jo backup i Viggo. Da kom jeg på at Lars Arne Strand, hotelldirektøren i Vrådal, hadde etablert et motorsykkelverksted bak hotellet. De hadde verktøy, dekkspaker og lappesaker og Lars Arne dukket opp på parkeringen for å hjelpe oss. Slangen ble lappa og siste rest av spekeskinka til Morten ble brukt som glidemiddel for å få dekket tilbake på felgen. Vi var redda og fortsatte turen nedover mot «grisebonden», etter en velfortjent lunsj på terrassen på Straand hotell.

Grisebonden fra Bø

Da vi hadde kommet ca. halvveis nedover Flåvatn stopper Viggo i veikanten. Bakhjulet er flatt igjen. Lappesakene fra Biltema holdt ikke mål og dekket er i grunn gåent. Vi trenger redningsbil eller nytt dekk. Hvor får vi tak i dette? Det var da jeg kom på Grisebonden fra Bø, som hadde kjøpt noen motorsykkelgreier av meg for et par år siden. Jeg møtte han aldri, men vi hadde noen skikkelig artige telefonsamtaler sammen. Han fortalte meg at han dreiv med griser og bodde i Bø. Jeg hadde tenkt å besøke han, derfor ble nummeret hans lagra som «Grisebonden fra Bø». Jeg ringte Grisebonden, som egentlig heter Bent-Iver Staurheim. Han var selvsagt ute på jordet og spredde møkk med traktoren. I grunn var han litt grinete før han oppdaget at det var meg. Så ble tonen en annen og han fortalte at han nok hadde et dekk som passa Africa Twinén.

Vi forlot Flateby´n i veikanten for å passe på sykkelen, mens Viggo brukte Triumphen hans for å hente dekk og verktøy. Vi ankom gården samtidig som Grisebonden svingte traktor og møkkaspreder inn på gårdstunet. Der sto han i shorts, grønne høye gummistøvler og med en oransje plasthjelm med hørselvern på hode. Grisebonden var i kjempeslag og blid som bare det over å ha fått tunet fult av motorsykler. Vi fikk full omvisning på gården, der Grisebonden hadde flere motorsykler parkert. Han måtte bare komme på hvor de sto.

På låven sto en DR 350 som han brukte til vinterkjøring. – Det er i grunnen den tiden på året jeg har best tid til å kjøre fortalte han. Kjerringas sykkel sto på tunet og i en 40 fots container sto selveste juvelen; en Harley Davidson XR 1200 Sportster, med oransje tank. Grisebonden gliste fra øre til øre når han rusa 1200en og fortalte at han skulle på XR-1200 treff i Belgia. Etter omvisning av både motorsykler og griser, fant Grisebonden fram et dekk til Viggo, som jeg syntes så litt kjent ut. Så satte Viggo kursen mot Flateby,n og vi andre kursen mot Drammen.

Vel hjemme tok jeg frem bilde av dekket Viggo hadde kjøpt av Grisebonden, og det var da jeg kom på det. For et par år siden hadde jeg kjøpt et hjul på E-bay fra Italia. Det var gammelt, men med godt mønster, så jeg la det på Finn.no for å se om jeg fikk napp. Det var da jeg fikk Grisebonden fra Bø på kroken. Nå sammenlignet jeg dekket med det jeg hadde solgt på Finn, og det viste seg at det var det samme dekket! Viggo kom seg helskinnet hjem igjen, etter noen spennende mil på knallhard årgangsgummi, og nå planlegges ny tur til Bø for å levere dekket tilbake til Grisebonde. Hvem vet, det kan jo redde en annen motorsyklist en gang.