Touring New Zealand. Del 1 

Tekst Kyrre Hagen. Foto Lenka Leginova og Kyrre Hagen 

Kenny Dundee og Arkitekten har nå rota rundt blant kenguruer, wallabies, wombats, edderkopper, giftige slanger og aussiér i syv uker. Det var på tide å komme seg videre, men heldigvis skal vi ikke hjem. Nå venter New Zealand. Landet som er det siste landområdet som ble befolket av mennesker. Landet som minner litt om Norge, med ville fjell og fjorder i vest, og et flater landskap i øst. Dette er landet mange motorsyklister drømmer om.  

Når jeg planla denne turen tenkte jeg at dette er så langt av gårde, at jeg bare kommer hit en gang i livet. Da må jeg passe på å få med meg New Zealand i samme slengen. Det er jo bare en fem timers flytur fra Australia. Tidsforskjellen mellom Norge og New Zealand er hele 12 timer, det vil si den største tidsforskjellen du kan få. Vi starter forberedelsene til New Zeeland på et knøttlite hotellrom nær flyplassen i Sydney. New Zealand har nemlig minst like strenge regler for innreise som Australia. Med sin helt egenartede fauna og sitt unike dyreliv, forsøker de å beskytte seg mot nye arter på best mulig måte. Dette betyr at alt utstyr du tar med deg må være 100% rent. Etter uker i bushen i Australia er ingen ting av utstyret vårt rent. Da er vi tilbake til dette med størrelsen på hotellrommet. Når du på en ettermiddag skal vaske alt kjøreutstyr, telt og liggeunderlag, blir de fleste hotellrom små, og badet på dette hotellrommet var på størrelsen med de på danskebåten. Det ble noen timer med vasking, men vi fikk til slutt utstyret rent.  

Visum??? 

Når alt var ferdig og vi hadde lagt oss, spurte Arkitekten om Dundee hadde ordnet med visum til New Zealand? Dundee hadde imidlertid hatt mer enn nok med å storkose seg i Australia, så hvorfor skulle han ha tenkt på dette? Arkitekten ble mildt sagt stressa, for hun hadde brukt flere dager på å skaffe seg innreisetillatelse. Nå viste det seg heldigvis å være sånn at det finnes flere Dundeer, og for disse har New Zealandske myndigheter lagt opp en egen tjeneste, som går ut på at man kan betale seg ut av problemet. Dermed hadde Dundee sikret seg visum på 10 minutter, og Arkitekten fikk igjen tilbake hvilepulsen. Nå var vi klare for New Zealand, og i motsetning til Australia, reiste vi sammen, og hadde plass til alt utstyret vårt i bagasjen, slik at ingen ting måtte kjøpes lokalt på New Zealand.  

Vi ankommer New Zealand i regn. Det er grått overalt når vi lander i Christchurch som ligger øst på Sørøya. Om du husker litt fra geografitimene på barneskolen husker du kanskje at formen på landet? Om du ser Sør og Nordøya under ett, ligner det på en støvel på samme måte som Italia, bare på hode. Vi stiller oss i “forbryterkøen” som er for alle som har med suspekte gjenstander, som telt og turutstyr, og kommer frem til benken i syrefast stål, der all bagasjen skal gjennomgås. Arkitekten finner frem pluggene som Dundee har skrubbet kvelden i forveien, og de er gullende reine. Det samme gjelder telt og støvler. 

Ankomst Christchurch 

Christchurch, kjent som «Garden City,» er den største byen på Sørøya. Byen er berømt for sine vakre parker, hager og den historiske Christchurch Botanic Gardens. Å besøke Christchurch er flott på grunn av dens rike kulturarv, inkludert den gotiske arkitekturen til Christ Church Cathedral og det moderne innovasjonsområdet i byens sentrum. Byen har et pulserende kunstmiljø, spennende kafeer og nærhet til naturreservater som Port Hills, er Christchurch et ideelt reisemål og et godt utgangspunkt for turen vår. Vi vandrer rundt i denne kule byen den første kvelden og ender til slutt opp på The Church pub, en gammel kirke midt i sentrum, som er omgjort til pub. Stedet er mildt sagt spesielt, med både orgel og fargede glassmalerier intakt i kirken. Det har imidlertid kommet opp en stor bar foran orgelpipene, og en scene, der en trubadur spiller fengende låter utover kvelden. På t-skjortene til betjeningen står det “Take me to churt”. Som om ikke dette er rart nok, ligger det et cannabis museum vegg i vegg med denne gamle kirken. Skal du ut å spise i Christchurch er riverside stedet. Her finnes det en stor mathall, med masse forskjellig mat. Her er det et vrimlende liv.   

Klare for å hente motorsykler. 

Vi har leid sykler på hvert vårt sted, og mens Arkitekten blir hentet av utleieren, kunne Dundee traske de to hundre meterne ned til sitt utleveringssted. Å leie motorsykkel på New Zealand er dyrt, så jeg har ikke valgt på øverste hylle, men leid en litt eldre Suzuki DL 650 V-Strom. I Australia hedde også Dundee leid en litt eldre sykkel, “Guffen” (en BMW F800GS) som riktig nok var i teknisk god stand, men så ganske sliten ut. Denne sykkelen derimot ser nærmest ny ut, og er i topp stand. Jeg pakker opp, og legger i vei mot Sheffield, en liten kjøretur vest for Christchurch. Her har jeg avtalt å møte arkitekten. Plutselig ligger hun bak meg, og jeg ser henne i speilene. Hun er overlykkelig med sykkelen hun har fått. Dette er samme typesom hun kjørte i Australia, bare at denne er så godt som ny. Ifølge henne er det ikke samme sykkel i det hele tatt. Det blir frokost på “World Famous Sheffield Pies”, der køen av mennesker står helt ut på veien. Vi forstår hvorfor når vi kommer inn. Her er disken full av paier av alle slag, og vi skjønner hvorfor stedet er populært når vi får smakt på paiene. Dette er de beste paiene vi har spist.  

Etter frokost går ferden videre på vei nummer 73 mot Arthurs pass. Områdene her på utsiden av Christchurch er flate jordbruksområder. Mange steder er det enorme hekker langs veien, grønne og tette, sikkert ti meter høye. Jeg lurer litt på hvorfor Kiwiene, som New Zealanderene kalles, er så utrolig glad i hekker, og om det gir en status jo høyere og lengre de hekkene er. Dette finner vi ut av senere på turen.  Det tar ikke lang tid før vi ser landskapet reise seg i vest. Hele horisonten er dekket av flotte fjellformasjoner. Landskapet er tørt, og på åkrene er det installert enorme vanningsanlegg, som består av, opptil 100 meters stålkonstruksjoner på hjul, med dyser som sprer vannet utover. Hvordan i all verden klarer de å flytte disse lange tynne konstruksjonene? Vi kjører inn mellom de tørre gule og brune åsene. I åssidene beiter sauer. Visste du forresten at det bor 25 millioner sauer på New Zealand? Det er fem ganger så mange som landets befolkning. Alle områdene langs veien er gjerdet inn, og det er nesten umulig å stoppe, utenom områdene som et tilrettelagt for det.

Arthur’s Pass er en fjellovergang i de sørlige Alpene på New Zealand, kjent for sine spektakulære landskap og turstier. Området, inkludert Arthur’s Pass nasjonalpark, byr på naturskjønn utsikt, fossefall og muligheter for fjellklatring og fotturer. Det er også hjemsted for den unike kea-papegøyen.​ Veiene er flotte, med god asfalt, og slynger seg i sikksakk mellom de mange åsene. Etter hvert stiger den, og vi kommer på et høyfjellsplatå. Vi er begeistret over det vakre landskapet, og stopper så ofte vi kan. Den første kjøredagen i slikt nytt landskap gir alltid inntrykk. Vi passerer store elveleier, der veiene nesten alltid snevres inn slik at broa bare har et kjørefelt. Vannføringen i elvene er ikke så høy, og sand og grusbankene er enorme. Selv am det alltide er skiltet hvem som har forkjørsrett, utvikler Arkitekten en automatikk i å bremse inn mot disse innsnevringene, uansett om det er møtende trafikk eller om hun har forkjørsrett. Det ligger i hennes natur å aldri stole på noen.  

Vi ender opp på en camp i Jacson denne første dagen. Nå er vi ikke så langt fra vestkysten. Det nyvaska teltet kommer opp, og vi lytter til alle nye lyder fra innsekter og fugler. Himmelen er dekket med stjerner som vi ikke ser hjemme på denne tida. Vi forsøker å finne “Glow worms” i skogen. Dette er selvlysende larver som produserer nys i mørke for å tiltrekke seg byttedyr. Dette er en populær turistattraksjon, men vi må gi opp da det er umulig å finne stien i mørke.  

Vi våkner i det en nysgjerrig weka titter inn i teltet vårt. Denne fuglen, kan i likhet med kiwi og papegøyen kea, ikke fly. Det var nemlig ingen pattedyr på New Zealand før menneskene kom. Disse fuglene var derfor ikke avhengig av å kunne fly. De hadde ingen andre fiender en rovfugler. I dag er kiwi utrydnings truet, og myndighetene har satt i gang et program for å forsøke å redde dem. Keaen derimot er ikke utrydnings truet, og denne nysgjerrig fuglen kommer bort til teltet vårt for å se om det er noe å stjele. Om den finner noe som er interessant, tar den det gjerne med seg, så har skal du passe litt på tingene dine.  

Vi følger vestkysten nedover på vei nr. 6. Noen steder helt ut mot havet, mens den i andre områder slynger den seg gjennom den tette grønne regnskogen. Det er definitivt grønnere på denne siden av øya. På mange måter minner skogene om de norsken, men med innslag av palmer og andre eksotiske planter. Vi krysser noen elver som renner mot havet fra de høye fjellene. Vannet er helt turkist, og i nydelig kontrast mot de den grønne vegetasjonen langs elvebredden. Veiene i dag er nydelige, og vi kruser avsted, uten å stresse. Vi følger en grusvei helt ut til havet, og kombinerer lunsj med bading. Det vi si Arkitekten kombinerer, mens jeg nøyer meg med lunsj.   

Vi finner en camping i Fox Glacier. Veien opp hit er virkelig morsom, og Dundee plager Suzukien det han klarer gjennom svinene. Fra å være landeveiens langsomste, bak Arkitekten, er han nå en av de raskeste, tror han. Vi sikrer oss campingens beste plass, og setter opp teltet vårt med utsikt mot Mount Cook og Mount Tasman. Når Dundee har fått opp campingstolen sin, og nekter han å flytte seg. Det blir en magisk kveld, der lyset hele tiden forandrer landskapet foran oss. De hvite toppene bader i den lave kveldssola, og lyset forandere seg hele tiden. En vakrere utsikt har vi ikke hatt på hele turen. Når sola til slutt er nede, tvinger sandfluene oss inn i teltet. Du har kanskje ikke hørt om sandfluer før, men disse små flueinnsektene biter, og får norsk mygg og knott til å fremstå som dine beste venner til sammenligning.  

Vi våkner med samme utsikten mot fjellet, bare i et annet lys. En bedre start på dagen kan du ikke få. Fra Wanaka kjører vi opp Crown Rage Road, og her passerer vi «Cardrona Bra Fence,» er en uvanlig turistattraksjon i Cardrona-dalen. Det er en gjerde dekket med hundrevis av BH-er. Bra Fence startet på slutten av 1990-tallet, da noen kvinner hang opp noen få BH-er på et gjerde langs veien som en slags spøk eller tilfeldighet. Ingen vet nøyaktig hvem som startet tradisjonen, men etter hvert begynte flere og flere å henge opp sine egne BH-er, og fenomenet vokste. Gjerdet har gjennom årene vært gjenstand for debatt. Noen ser det som en morsom og merkelig turistattraksjon, mens andre har ment at det er uestetisk eller upassende. Det har vært flere forsøk på å fjerne BH-ene, men hver gang har folk hengt opp nye. Over tid har Bra Fence fått en slags symbolsk betydning, hvor det blant annet har blitt sett på som en hyllest til kvinner og en måte å skape bevissthet rundt brystkreft på.

Noen har brukt det som en plattform for å samle inn penger til veldedige formål. Vi donerer en slant, før vi følger veien videre gjennom de grønne åsene på vei over Mount Scott. Vi er i “Ringenes Herres” rike i dag. Fjellene er bratte og spektakulære. Vi kjører langs Lake Wakatipu, og ender til slutt i Manapuri, der vi har leid et billig hotellrom, med fantastisk utsikt over Lake Manapuri.  

Litt om New Zealands historie 

De første menneskene som kom til New Zealand, var polyneserne, som antas å ha ankommet rundt 1200-tallet. De benyttet stjerner, strømmer og fuglers trekkmønstre for å navigere. Denne  bemerkelsesverdige sjøfartskompetansen gjorde at de oppdaget og kolonisere avsidesliggende øyer som New Zealand, som de kalte Aotearoa – «Den lange hvite skyens land». Maoriene, som folkeslaget kalles, brakte med seg en rik kultur og komplekse sosiale strukturer. De utviklet unike tradisjoner og kunstformer som krigsdansen haka, tatovering, og utsøkt utskjæring av tre. Deres samfunn var organisert i stammer, og de levde hovedsakelig som fiskere, jegere og jordbrukere. I dag bor det rundt 900.000 Maorier på New Zealand, noe som utgjør omtrent 17% av landets befolkning. Du kjenner dem ofte igjen på de synlige tatoeringene. Ofte i ansiktet. Innvandringen fra Europa til New Zealand begynte på 1800-tallet, drevet av britiske koloniseringsinitiativer. Mange europeiske nybyggere kom for å søke bedre økonomiske muligheter og for å etablere jordbrukssamfunn. Denne innvandringen har hatt en betydelig innvirkning på New Zealands demografi, kultur, og økonomi, og utgjør grunnlaget for dagens flerkulturelle samfunn​. Møtet mellom maorier og senere europeiske oppdagelsesreisende fra 1600-tallet og utover, førte til dramatiske endringer for det maoriske samfunnet, men deres tidlige historie og kulturarv fortsetter å spille en sentral rolle i New Zealands nasjonale identitet. I årene 1870–76 flyttet nærmere 1000 nordmenn til New Zealand. 

Milford Sound 

Vi har blitt anbefalt turen over til Milford Sound, og etter frokost bærer det av sted. Veien går langs innsjøer, over heier dekket med gress og gjennom grønne tette regnskoger. Det er mildt sagt variert. I vest er de dramatiske fjellene pakket inn i regn og tåke på et helt magisk vis. Her mangler bare orkene (fra Ringenes Herre). Vi er ikke alene på veien. Mengder med turister i busser, biler og campingbiler er ute i samme ærend som oss. De siste milene går inn gjennom en trang dal, der du virkelig får følelsen av å være nær den ville naturen. Veien er smal, og synger seg gjennom det bratte og ville landskapet. Noen steder hugget inn i fjellet, andre steder over smale broer, og et sted gjennom en trang og mørk tunell. 

Vi kommer til Milford Sound, som er navnet på båe stedet og fjorden som går inn her. Det er vakkert, og minner på mange måter litt om Lysebotn. Turistbåtene går i skytteltrafikk med alle som vil se landskapet fra vannet. Fjorden her er 291 meter på det dypeste. De ti øverste meterne er ferskvann fra elvene, og under dette er det saltvann. I dette dypet lever det absolutt ingenting. Plagsomme sandfluer på stranda, jager oss snart inn i kjøreutstyret igjen, og returen i motsatt retning blir også en fin opplevelse. En vei oppleves som regel forskjellig i motsatt retning. Vi finner en hyggelig plass langes et vann, og lager oss varm lunsj. Igjen overnatter vi på Manipuri Lake View Motel. Nå vil Arkitekten på puben. Også her er en gammel kirke bygget om til pub, og den ligger, rett borti veien for oss. Dette ble imidlertid en liten nedtur, da det var 1,5 time å vente på maten, men det blir en øl på terrassen her før vi vandrer tilbake, og angriper hermetikkboksene vi har liggende i bagasjen. Med dette blir det middag på vårt tradisjonelle vis. Chunky Chikcen eller Big’n Chunky Butter Chicken.  

I neste og siste artikkel fra “Going Down Under” tar vi oss helt sør på øya der vi besøker “Motorcycle Mekka”, før vi utforsker den nordligste og østlige delen av denne fantastiske motorsykkel øya. 

Sykkelen i Australia er leid av https//bikeroundnz.com 

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia 

Hilsen Kenny Dundee, New Zealand…