Team HH trives best på alskens dårlige drittveier, gjerne med mye grus og søle. Tar veien slutt, eller blir nesten ufremkommelig, er teamet i sitt ess. Nå ville vi teste touring, og etter å ha mast oss plass på årets Touringtreff, var neste utfordring å skaffe turingsykler. Den biffen fiksa vi lett..

Tekst og foto Tore Huseby og Kyrre Hagen

Vi la en listig plan ved appellere til arrangørens dårlig samvittighet og vips, så hadde vi ordna oss hvert vårt hotellrom på selveste Radisson Blu. Det skulle forresten bare mangle, her sliter og strever vi for avisa med å plage oss selv med å kjøre all verdens motorsykler i hele den vide verden for avisa og for leserne. 

Da aksepterer vi simpelthen ikke å sitte hjemme og ikke få være med på moroa.

Riktig sykkel til riktig kjøring.  

Neste utfordring ble å komme seg standsmessig til fjells. Nå besitter ikke teamet touringsykler i vanlig forstand. Sjøl om vi kjører tur med de syklene vi nå engang har. Våre tohjulte venner er mest vant til å bevege seg ut i «grønnsak-åkeren», og minner vel mere om landbruksredskap enn elegante touringsykler. 

Dette løste seg imidlertid enkelt da Hagen allerede hadde en BMW RT 1250 fra Speed Motorcenter til testkjøring. Denne kunne han da godt kjøre til Beitostølen.  Da Yamaha kontaktet Teamet for å få fraktet en MT-10 Touring oppover, hadde i grunnen saken løst seg selv når Huseby plukket med seg denne på veien nordover.

Avreisebesvær.

Fredagen kom, og en peonrød Huseby dukker opp hos Hagen ved lunsjtider. Han hadde benytta en hel sensommerdag ute i båten sin borte i Sverige, og hadde like greit sovna ombord. Dette straffa seg og nå lyste han opp som ei fyrlykt, enda det var midt på dagen, til Hagens boblende munterhet. Han hadde imidlertid fått fatt på Yamahaen, den var utstyrt med en halvslitte dekk og bare en liter bensin. Sikkert fordi Yamaha ønsket å gi et autentisk langturspreg på opplevelsene som ventet oss. Den ene literen hadde Huseby fått til å rekke helt til Drammen. Begge syklene var utstyrt som to ekte touringsykler, med både toppkofferter og sidevesker, slik det skal være. Sykler med til sammen såvidt under tre hundre hester og et drøyt halvt tonns egenvekt hadde vi nå til disposisjon helge helga til ende.  Ruta ble lagt over Jevnaker, vest for Randsfjorden opp gjennom søndre og nordre land, over til Dokka, et sted der de lokale flyktningene visstnok kalles for “nødlænninger

Side om side.

Nord for Klekken ville teamet finne ut hvilken som var raskest av de to syklene. Her er det to kjørefelt opp en lang bakke.  Hagen ante uråd og var på hugget i det Huseby satset på et overraskelsesmoment. Det var nok imidlertid Huseby som ble mest overrasket da MTéns forhjul bare ville til værs, mens Huseby jo ville forbi… BMW’en har adskillig flere kilo som holder forhjulet nede, og merkelig nok,  ble det dødt løp opp.

Så trillet teamet via Leira over til Fagernes, der vi valgte bakveiene fra Ryfoss og opp til Beitostølen. Et stykke av veien her fikk vi testet hele vandringa på demperne – et sted følte Huseby at bunnpanna på Yamahaen strøk lakken av seg og vel så det.  Der Huseby bånna demperne, befant Hagen seg flere ganger vektløs en hel meter over BMWén.

Er overraskende, men ikke helt uvant opplevelse i dette teamet. Men vanligvis skjer dette i skauen, ikke på asfalten!

Yamaha 

Vi oppdaget snart at Yamaha MT 10 Touring er en så rask motorsykkel at man med riktige innstillinger sannsynligvis kan tilbakelegge tre ukers ferie på mindre enn ti dager.  Dette er sannelig en ulv i fåreklær, de over 160 HK medvirker i samlet flerspann rett ned i bakhjulet, og det var klin umulig å ikke gjøre det samme med fartsgrensene som staten gjør med bilavgiftene: Legge til så mange prosent at det blir flaut å snakke om det.  At originalveskene var litt i minste laget og at dekkene var godt slitt allerede etter 520 mil og at sykkelen med denne kjøringa var i tørsteste laget, gjorde ikke noe. 

Vi kunne bant på at sykkelen veidde under 200 kilo. Det gjorde den ikke, men den var likevel en hel passasjer lettere enn BMW’en, og utstyrt med all den elektronikk i verden som trengs for å unngå tryning, steiling, hjulslipp, sprettdempere og annet.

Kampen sto derfor mer i mellom trangen til å tenke, “ Jeg pisker denne sykkelen det den er god for, for det er jo ikke min sykkel” til tanken om at” Her må jeg ta det piano for jeg vil ikke risikere å skade en sykkel som ikke er min”. Heldigvis er teamet erfarne nok til å merke seg det aller viktigste: -”Jeg kjenner ikke denne sykkelen godt nok til å leke med den sånn som jeg har lyst til, for da kan det hende at både vi og sykkelen får smake mer grøftepurre enn noen av oss tåler…

Og med den tanken lengst fram i hodet, kom vi oss greit fram med Yammisen… 

Det er faktisk ikke helt umulig at Yamaha betyr: Jæ Må Ha! Teamet kan ikke japansk så vi må bare gjette…

Bimmeren:

En BMW 1250 RT ved siden av en Yamaha MT 10 Touring er som å sette en kamel opp imot en gaselle.  Svær, brei, tung og diger står den der og ruver som en lat moskus på Dovre. Og designet fikk faktisk den modne Hagen, som liker å framstå som litt ungdommelig og fresh med sine orange “reddi tu ræjs”- østerrikere hjemme i garasjen sin, til å bli hele femten år eldre da han satte seg på sykkelen!

Huseby kunne plutselig skimte grå hår på Hagen innunder hjelmen! Det var ikke til å fatte.

MEN: I det øyeblikk Hagen bestiger denne tyske dovrestuten og får snurr på greiene så fyker sykkelen avgårde i en forrykende fart. Ikke bare på rettstrekkene, nei også i svingene går det så det hyler om ørene! Så fort BMW R 1250 ruller blir den nesten vektløs og de 285 kiloene fordufter helt, den vibrerer knapt, de 136 hestekreftene kjeppjager både mann og maskin rundt svingene nesten like lett som Yamahaen. Men bare nesten!  

Unge mennesker som griner på nesa av gubbesykler som BMW R 1250 RT ville fått sjokk om de hadde prøvd en.

På tross av at det kjennes som om gasswiren (som formodentlig ikke finnes der i virkeligheten) er laget av seig gummistrikk, så er det ingen tvil om at en av verdens beste, raskeste og behageligste touringsykler gjemmer seg inni alt det digre kåpestæsjet som BMW har snekra i hop.

Den eldste i teamet, Huseby blir verken eldre eller yngre av å kjøre BMW noe som tyder på at han er midt i målgruppa for merket. Målgruppa er velstående nok, de vil fort fram på en behagelig måte men vil ikke ha noe oppstuss omkring saken.

Målgang:

Det var jo høst og de lokale bøndene hadde derfor strødd rikelig med enorme mashmallows utover i det ujevne terrenget.  De digre hvite ballene er jo runde, i det minste den ene veien, og det er umulig å la være å tenke på at om en av de begynner å rulle, så vil teamet risikere en brå avslutning. Men det gikk bra-alle traktoreggene holdt seg der de var plassert.

Nesten uten regn når vi når vi så målet, som er høyfjellshotellet på Beitostølen. Der er det tett med folk som håper å få en behagelig touringhelg, og det er her hevnen slår til: 

Både Huseby og Hagen tildeles oppgaver som ikke bare tvinger teamet til aktiviteter hele lørdagen til ende, men også gir kraftige begrensninger på mulighetene til å feste på fræddan. Huseby som turguide på grus, og Hagen som grusinstruktør på GS Experiences Light.

Det artige med dette er jo at ingen i teamet er spesielt godt kjent i området med annet en den fuktige lysløypa på de lokale hotellene fra tidligere års utskeielser og den ruta er det så vidt oss bekjent ikke mulig å kjøre med motorsykkel.

Så om du skulle komme til å lese i avisene om at en gruppe på femti motorsyklister forsvant i de Valdreske fjellpartier så vet du hvem som har skylda for dette.

Å nei! Det er ikke teamets skyld. Det er Speed motorcenter og Yamaha Norge, i tett samarbeid med ledelsen i MC-avisa! 

Sånne folk må da passe litt bedre på hvem de velger til å guide, ikke sant?

vel?