Tekst og foto: Kyrre Hagen

Mc-avisa nr. 9 – 2017

Veien blir løsere og løsere. De grove dekkene mine biter seg allikevel sånn nogen lunde fast. Det er bare å holde avstand til sykkelen foran, for plutselig spruter grusen 20 – 30 meter opp fra bakhjulet. Jeg kommer litt for raskt inn i en sving. Det å i det hele tatt tenke denne tanken, er den største tabben du kan gjøre. Kroppen stivner og svingen blir et mareritt å komme gjennom. Jeg balanserer ytterst på kanten mens grusen raser mange meter ned på yttersiden av veien. Inne i hjelmen har jeg de største «Donald-øynene» i Rondane. Det går med et skrik. Etter litt finner jeg flyten igjen. Stående på sykkelen suser jeg videre. Den langer rekka med offroad-motorsyklister tar seg effektivt gjennom skogen.

Vinteren ble brukt til å putte alle ekstra slanter på min innkjøpte KTM 690 Enduro R. Denne forelskelsen ble langt mere kostbar enn først antatt. Er du først hekta, er en sånn forelskelse vanskelig å komme gjennom uten tom lommebok. Jeg har vært medlem i OTC (Offroad Touring Club) i noen år. Endelig passet det å bli med på Bukkerittet.

 

Litt om OTC

OTC er en klubb for entusiastiske offroadkjørere, fortrinnsvis med stor offroad-motorsykkel. For et symbolsk medlemskap er du medlem i klubben så lenge du vil. Hvor mange medlemmer som egentlig finnes er litt usikkert, da eneste registrering er innmelding. Noen av medlemmene er kanskje ikke motorsyklister lengre, mens andre kanskje ikke lengere er i live engang. Leder Christian Warg tipper at det er ca. 1000 medlemmer igjen av de 1400 registrerte. Klubben ble stiftet i 1997 eller i 1998 mener Warg. I klubben er det en aktiv facebook gruppe som deler likt og ulikt. Felles er bestandig at det har noe med kjøring og turer å gjøre. Ofte på grusveier. Årlig arrangerer OTC Bukkerittet, andre helga i august. Bukkerittet har vært arrangert flere steder, men de siste 9 åra har bukkerittet vært lokalisert i Folldal, på Grimsbu turistsenter. Før dette ble treffet arrangert på Randsverk. På Grimsbu er vi imidlertid midt i Rondane. Dette er et gruseldorado med et stort nettverk av grusveier som er åpent for allmenheten. Området er enormt. Her er det bare å spre seg utover.

 

På vei i bil

Det kjennes litt feil! For første gang i karrieren er jeg på vei til et motorsykkeltreff i bil. Jeg kunne nok ønske det annerledes, men med jobb på avreisedagen hadde alternativet blitt asfaltveier på knaste dekk. Heldigvis var det ganske mange som valgte denne løsningen, så vi jeg var ikke alene, min reisekompis Kurt Nyborg og jeg.

Overnatting

Har du vært ute i god tid, sånn en 5 – 6 år på forhånd, har du mest sannsynlig skaffet deg ei hytte på Grimsbu. De er det ganske mange av, men langt fra nok til å huse de 150 deltakerne som var påmeldt på årtes Bukk. For mange blir telt alternativet. Du skal imidlertid ha god sovepose, for på nattestid sniker temperaturen seg ofte under null på denne årstida.

Det er også et alternativ å ligge i sovesal. Får du plass i sovesal eller hytte, trenger du i realiteten ikke å tenke på hverken mat eller sengetøy. Alt kan kjøpes eller leies. Dette er en stor fordel om du vil pakke lett for å kose deg maks på grusveiene opp hit. Vertskapet på Grimsbu er forresten førsteklasses. De står på fra tidlig til seint, for støyende motorsyklister som trenger hjelp til likt og ulikt, og som enkelte tider på døgnet er svært sultene. 150 deltakere er forresten smertegrensa for hva plassen kan tåle. Så til dere som ikke har vært her enda; – ikke kom…

 

Førermøte fredag. Kl. 09.00

For første gang i treffets historie arrangeres felles turer for de som ønsker det. Men først er det førermøte. Arrangør og leder Christian Warg orienterer om treffet og hvordan vi skal oppføre oss. Han ønsker ikke at noen skal kjøre i utmark. Da kan du få bot, og i realiteten ødelegge for oss andre. Vi oppfordres til å holde oss innenfor det som er lovlig. Mange av veiene er bomveier, men treffavgiften dekker faktisk en del av disse, både i nord og sør. For å informere oss enda bedre, dukker landsmann opp. Han informerer om lovverket rundt ferdsel på grusveier.

Slik oppfatter undertegnede regelverket: Veier som kategoriseres som utmark er ikke lov. Det vil si veier som ikke er opparbeidet for å kunne kjøre bil. Veier uten bære-lag, opparbeidet av traktor eller skogsmaskiner kan karakteriseres som dette. Det samme gjelder stier. Her risikerer du klekkelige bøter om du blir tatt. På grusveier som er åpne og ikke skiltet med ferdsel forbudt, er det lov å kjøre. Det finnes mye diskusjoner om emnet. Noe går på om det er lov å nekte ferdsel på veier som delvis er opparbeidet med statsstøtte ol. Et raskt søk på nettet avdekker en del gråsoner. Diskusjonen får ekspertene ta seg av.

Etter formaningene fra treffleder og lensmann, ble 5 turledere presentert. Tore Silseth hadde tatt initiativ til dette. Han mente at det hadde manglet guidede turer på Bukkerittet. Tur var lagt i området øst og nord for Tynset. Tore hadde tenkt å ta med seg 10 deltakere. Det viste seg at tilbudet var langt mere populært en først antatt, så derfor fikk han med seg flere erfarne førere som guider. Det var nå mulig å melde seg på turer for de mest erfarne førerne til gruppa som skulle på vaffel og kaffe tur. Sistnevnte gruppe ble etter hvert overfylt å måtte deles. Jammen mange som er glade i mc, vaffel og kaffe.

Undertegnede meldte seg på ei gruppe i medium nivå. Målet for dagen var nesten 40 mil på grusveier. Av sted bar det, på nokså ruskete grusveier over Gjermundhaugseter og sørover i et vakkert landskap. Det lå stedvis mye løsgrus i veien, noe som innbyr til morsom kjøring. Her var det jammen ikke mange deltakere med «Barbie-dekk» på syklene. Alle stiller med grove knaste-dekk. De fleste syklene er av mellomstor type offroadere eller endurosykler, men en og annen 1200 slang med. Ned fra Gjermundshaugseter var veien veldig steinete. Vannet hadde tatt med seg mye av veimassene. Det var bare å balansere seg nedover. En blindvei tok oss ut Sølndalen, eller Alvdal Vestfjell, som området også kalles. Området er helt nydelig. Du kjører utover et åpent landskap med små høyder og vann. Vi møtte tidligere grupper i fint driv på vei tilbake. Dette var de raskeste gruppene som hadde startet først. Etter Sølndalen satte vi kursen mot Alvdal for bensinfylling. Fra Alvdal fulgte vi en masse flotte veier, før vi kjørte inn Brydalen som var nok en blindvei. I det heletatt kjørte vi gjennom varierende landskap denne dagen. Alt fra veier inne i skogen, langs bekker, elver, og opp på snaufjellet. Alt fra brede grusveier, til smale veier med masse løsgrus. På vei tilbake fra Brydalen, ble det et lite uhell for en av deltakerne. Når det blir kø i en sving gjelder det å ha stor nok avstand til å kunne stoppe. Det ble kø, og trynings på flere. Lav fart ødela imidlertid kun selvfølelsen.

Bomveier av ulike slag.

Bomveier er det av ulike slag i disse områdene. Enkelte tillater gratis ferdsel for motorsykkel. Andre steder er prisene den samme for bil, med avgifter på både 60 og 70 kroner. Grunneierne har tydeligvis oppdaget et marked, og de vet å utnytte det. For å kjøre Grimsdalen for eksempel, må du ut med 100 kroner for mc. Litt i drøyeste laget synes mange. Det er nok fristende å kjøre forbi. Etter lunsj i Tynset, satte vi kursen mot Savalen, for så til sist å ende tilbake på Grimsbu. 40 mil var redusert til ca. 25. Noe som passet undertegnede svært godt. En super dag, uten et regndrypp, unnagjort sammen med mange hyggelige motorsyklister. Tusen takk til Tore som var vår stødige turleder denne dagen.

50års lag med 150 gjester.

Sjefen sjøl og primus motor; Christian Warg fylte 50 år denne fredagen. Han ba likeså godt alle treffdeltakerne på grillfest. Kake vartet han også opp med. Det ble selvsagt bursdagssang gaver og taler. En hyggelig kveld ble til natt. Det fine med dette treffet er at fokus er kjøringa, så natta kommer forholdsvis tidlig. Folk hygger seg, men med måte. Her er det ikke rusing av motorsykler midt på natta. Man vil jo så gjerne få kjørt i disse flotte områdene dagen derpå. Ikke sitte promillefast på campingplassen. Mange må imidlertid bruke kvelden/ natta til skruing for å få sykkelen i stand etter velt og lignende.

Kjøredag 2. Ta med mat.

Vil du ut å kjøre, finner du alltid noen å kjøre sammen med på Bukkerittet. Selv fant jeg gamle kjente, og avtalte kjøring på lørdagen. Det ble en flott tur inn Kakelldalsvegen. Deretter kjørte vi opp Einunndalen og østover, helt til vi kom ned igjen på veien vest for Grimsbu. Det ble lunsj i det fri. Alt spiselig ble samlet inn fra deltakerne, og nøye rasjonert ut. Du må ha med deg litt mat på slike turer. Du vet aldri om, eller når, du eventuelt får kjøpt mat. Det ble en rein kosetur denne dagen. Rundt 16 mil i flotte åpne områder, med gode grusveier og vakker natur. Det er flott i Rondane på denne tiden.

Bukkerittet grand prix ble avholdt på lørdags ettermiddag, i pøsende regn. 5 lag gjorde opp om den prestisjefylte seieren. På hvert lag stilte en deltaker på stor sykkel (over 750ccm). En på mellomstor, og en på liten sykkel. Vinnerlaget besto av: Jonny Krokdal på KTM 950 superenduro, Paulo Bernardi på KTM 690, og til slutt Magnus Berntsen på KTM exc 300. Magnus er forresten OTC´s yngste medlem; 19 år.

 

På lørdagskvelden var det premieutdeling, før det ble gjennomført allmøte. Hovedsak: Hvor avholdes Bukkerittet 2018? Nok en gang ble det demokratisk bestemt at treffet forblir på Grimsbu. Arrangøren var dessuten fornøyd med at det ikke hadde kommet inn en eneste klage på oss.

Søndagen brukte vi til å utforske områdene sør og vest for Grimsbu. Det ble rømmegrøt på Grimsdalshytta, før vi lasta syklene opp og satte kursen hjem igjen. Takk for denne gang Rondane. Disse områdene er vi definitivt ikke ferdige med.