Vi er på tur med Indian Adventure (IA). Motorsykkelturen vår har startet i Shimla i India. Vi har kjørt over vårt første pass og vært igjennom noen krevende veier med steinrøyser, vannpassasjer og gjørme. Naturen har vært fantastisk, vakker og spektakulær. Vi har for alvor begynt å kjenne på høyden. Nå skal vi videre på vår ferd tvers igjennom Himalaya, over de høyeste fjelloverganger i verden.

Vi kom frem til Jispa i går etter å ha passert et gigantisk gjørmepass. Det vanvittige er at dette faktisk er hovedveien mellom nord og sør, som forbinder store byer som Leh med lavlands India. I dag skal vi ut på turens 8 kjøredag, men før vi drar av sted besøker vi skolen i Jispa.

Ungene er elleville når vi fyller opp skolegården med motorsykler. De utviser en glede jeg sjelden har sett maken til. Etter få minutter er de riktig så tillitsfulle og vil opp på syklene. De hyler og ler med oss. Dette blir nok høydepunktet på dagen både for ungene og oss. Etter en times tid drar vi videre mot sjekkpunktet i Darcha som er siste bosetning før fjellet. Veien er flott med flotte asfaltsvinger som snor seg oppover fjellet. Her er det bare å holde stram vaier. Nedbremsing før svinger får katastrofale følger når du i beste fall har 25 hester tilgjengelig. Den som reduserer hastigheten minst før svingen og har den sykkelen som er minst preget av høydesyke kommer først til toppen. Etterhvert kommer vi høyere og veien går over til grus. Vi kommer opp på Baralacha La, som er 4918 moh. En av deltakerne, har problemer med høyden og må få surstoff. Det er tynn luft her oppe.  Vi skuer utover et viddepreget goldt og øde landskap.  Det er mye stein i Himalaya.

Lapskaus på svensk?

Dagens lunsj blir norsk lapskaus. Vi har fått beskjed om å ta med oss en boks lapskaus og 2 pakker Real turproviant på turen. Denne maten benyttes på steder det er vanskelig å få kjøpt annen mat. Turoperatøren har ikke tenkt på at ordet lapskaus ikke finnes i det svenske språket. Bjørn, som er svensk, har ikke funnet ut hva lapskaus er. Han har heller aldri smakt det. Han har konkludert med at dette nok bare er noe tull IA har funnet opp. Dharmender (sjefsmekanikeren) og gjengen åpner en haug av bokser og lager ei stor lapskausgryte på primusen.

Resten av følge legger seg på bakken og slapper av. Noen tar seg en offroad-tur innover slettene. Svensken får for første gang smake norsk lapskaus. Han liker det godt. Vi kommer etterhvert frem til Goldrop Camp på 4500moh. Her i dalbunnen ligger en fantastisk ravine. En stor slette stuper bratt ned i en fantastisk kløft. Etterhvert som elva har gravd seg dypere har sand og stein rast ut fra sidene av kløfta gjennom tusener av år. Dette har laget de mest fantastiske sandsteins formasjoner.

Mens sola senker seg gjør skyggene av sandsteinsformasjonene det hele enda mer spektakulært. Det er morsomt å kjøre offroad på sletta, men man må passe seg for kanten. Natten senker seg over campen og vi kan beundre en fantastisk stjernehimmel før vi går til sengs. Her ute i ødemarka er du tett på, ingen lys forstyrrer. Melkeveien viser seg i all sin prakt på himmelen. Så tydelig har jeg aldri sett den. Jeg ser et stjerneskudd på min vandring litt bort fra campen.

Høyde:

Ut på natta våkner jeg av kvelningsfornemmelser. Jeg får ikke puste. Jeg ligger våken og gisper etter luft. Så sovner jeg igjen, bare for å våkne av samme kvelningsfølelse igjen. Jeg tør ikke sove mere, er jo ikke sikker på om jeg kommer til å våkne igjen. Kanskje jeg rett og slett kommer til å bli kvalt og sovne stille inn. Jeg vet at Knut og Bjørn har surstoffs flasker, men husker ikke hvilke telt de ligger i. Det blir en lang natt uten særlig mye søvn. Konsekvenser av høyden kan Knut berolige meg med på morgenen.

Natten er heldigvis ferdig og vi våkner opp til kuldegrader. Det ligger rim på syklene.

Etter frokost hilser jeg på noen siker. Det er morsomt å se dem i full motorsykkel oppkledning, med turban og kjørebriller som eneste erstatning fra tradisjonelt mc-utstyr. Rimelig spesielt for oss. Jeg mottar en flaske indisk rom i bytte mot en liten flaske aquavit. Godt bytte for meg. Dette er virkelig trivelige folk. Turen fortsetter fra Goldrop camp, etter fotoseanse med sikene.

Landskapet er fantastisk og det blir flere stopp for fotografering. Vi kjører opp Gata Loops. 21 flotte svinger snor seg opp fjellsiden. Her går det også snarveier rett opp på tvers av hårnålene.

Jeg tar fart og kommer så vidt opp denne første snarveien. Sykkelen min har rett og slett for lite krefter til dette i dag. De fleste som prøver seg kommer greit opp, men det blir også noen knall og fall. Vi kjører over Nakeela La 4937 moh. og Lachulung La 5077 moh.  Veien ned mot Pang er fantastisk. Veidekke er dårlig, men dette har vi jo blitt vandt til.  Alle i gruppa har gjennom disse kjøredagene utviklet sine kjøreferdigheter betraktelig, selv om noen av deltakerne har måtte lære på den harde måten.

Dette er det vakreste landskap jeg noen gang har opplevd. Rett som det er må jeg bare stoppe og nyte. Siden jeg er på journalistoppdrag for mc-avisa, har jeg fått litt frie tøyler i forhold til å stoppe for å fotografere. Dette utnytter jeg til fulle i dag.

 

Den Tibetanske høyslette:

Etter lunsj i Pang, kjører vi opp på den Tibetanske høysletta, som starter her i India og fortsetter rett nordover mot Tibet. En enorm veiløs slette ligger foran oss og vi stiller opp syklene ved siden av hverandre til felles start.

1. Den Tibetanske høysletta ligger foran oss. Vi stiller opp syklene ved siden av hverandre til felles start. Det blir et usedvanlig spennende race. –Med livet som innsats? Nei ikke helt, bare nesten.

Det blir et spennende race innover denne mektige dalen. Endfieldén får kjørt seg alt den går. Plutselig er det ei grøft på tvers over sletta, eller et område med sandfeller, som gjør at forhjulet true med å ta helt andre veier. Racet blir en usedvanlig spennende opplevelse. –Med livet som innsats? Nei ikke helt, bare nesten. Frihetsfølelsen er imidlertid enorm. Her kan du nesten kjøre hvilke retning du vil.

Dagen ender på turens høyeste overnatting; Pastureland Camp 4700 moh. oppe ved en saltsjø. Nå er vi på turens høyeste overnatting. Teltene er primitive, men har seng.  Sanitærforholdene er turens enkleste. Noen blikk-kasser utgjør wc og dusj.  Det blir å dusje på indisk vis. Vi har etterhvert løst gåten om hvorfor disse plastkarene alltid står stablet opp inne i dusjen. En stor plastbøtte fylles med vann og fra denne heller du vann over deg selv med et litermål. Teknikken opparbeides raskt, og snart er dette den mest selvsagte måten å dusje på. Vår måte er kanskje ikke den eneste riktige.

I leiren bor det også en halvgal geitebukk.  Denne stanger deg i rumpa om du ikke passer på, og den vil gjerne inn i telte ditt. Natten senker seg, det samme gjør temperaturen. Snart er det kuldegrader ute. Jeg har drukket svært mye gjennom dagen for å forsøke å forebygge høydesyke.  Natten blir lang. Oksygen blir et problem denne natten også. De samme kvelningsfornemmelsene er tilbake. I tillegg må jeg opp hver time for å tisse, på grunn av høyt veske inntak.  Det er en utslitt mc-journalist som dagen etter legger i vei opp verdens nest høyeste fjellpass; Tanglang La 5328 moh.

Verdens nest høyeste fjellovergang:

Etter to netter nesten uten søvn, sjangler jeg opp verdens nest høyeste fjellpass. Det er ikke bare jeg som ikke virker; Enfieldén streiker også. En kilometer fra toppen er den like sta som et gammelt esel. Etter en liten operasjon, i form av luft-filer-fjerning, kommer vi til toppen. Utsikten er fantastisk her på Tangiang La, 5328 meter over havet. For første gang har vi brutt grensen over 5000 meter og det med god margin. Det blir ikke lange stoppet. Jeg kjenner en begynnende hodepine og vet dette skyldes høyden.

 

 

Etterhvert som jeg kommer ned av fjellet blir hodepinen borte. Jeg er stuptrøtt etter to nærmest søvnløse netter og styrer nærmest på autopilot i dag.

Ekstra passasjer:

Vi har fått med oss en ekstra passasjer på turen fra Pastureland Camp til Leh. Dette er en 21 år gammel japansk jente. Hun kom til campen sammen med noen Israelske motorsyklister. Jenta forteller meg at hun har vært på reise på egenhånd i Asia i 2 måneder. Hun hadde fått haik med noen som kjørte jeep til Himalaya. Disse hadde tydeligvis blitt lei den ekstra passasjeren og forlatt henne på en cafe. Herfra hadde hun truffet de Israelske motorsyklistene. Det er ikke ufarlig å reise sånn i høyden. Knut gir henne en liten skjennepreken. Nå vil hun hjem til Japan. Foreldrene har ingen anelse om at hun er i Himalaya. Jeg tenker på min egen sønn hjemme som er 19. Jeg hadde vært ganske urolig om jeg ikke hadde hørt livstegn fra ham på så mange dager.

Vi har nå vært uten telefon og dataforbindelse siden vi forlot Delhi. Det vil si, det var en slags wifi i Shimla og vi stoppet på et lite sted på vei til Jispa som hadde telefondekning. Ut over dette har vi ikke hatt noen kommunikasjon med omverdenen.

Militære:

Denne dagen kjører vi forbi tanks, mengder med militære lastebiler og installasjoner. India er i ferd med å ruste kraftig opp i grenseområdene mot Pakistan og Kina. De føler militærmakten Kinas nærvær. Krigen i 1962 mot Kina var en nasjonal ydmykelse. India og Pakistan har hatt flere kriger og konflikter etter at landene ble delt i 1947. De anses fortsatt for å være «erkefiender» selv om det i dag ikke er direkte konflikt mellom landene.

Vi ankommer Leh og tar inn på hotell. Dette føles som skikkelig luksus etter mange dager med forholdsvis enkle overnattingsforhold. Det blir en pils på terrassen utenfor hotellet. Nå venter en kjørefri dag før vi tar fatt på selve målet for turen: Verdens høyeste kjørbare vei. Men før det skal de halvgamle utslitte kroppene våre få hvile en hel dag og syklene våre skal få seg litt ekstra pleie av våre kjære mekanikere.

Litt om sjefsmekanikeren vår. Skrevet på bloggen vår underveis:

Sjefsmekanikeren Dharmendra er så mye mer enn mekaniker og sjef for guttene i teamet til Indian Adventure. Kveldens runde rundt bålet forteller om en mann som er allestedsnærværende og alltid ett hode foran oss andre. Kommer vi til en krevende vannpassering har allerede Dharmendra på en eller annen mystisk måte allerede passert deltagerne (han ligger vanligvis bakerst ) i gruppen og står i sandaler midt ute i det kalde fjellvannet klar til å dytte, holde eller rett og slett berge deg og mc fra en heller fuktig opplevelse. Er det gjørme opp til knærne er det «No problem» å justere clutchen midt ute i søla. Han løper, skrur og fikser med det største smilet en kan tenke seg: «No problem»! For den som har kjent på høyden og pusteproblemer, hvem blir ikke rørt av omtanken når han ved neste stopp ser bekymret på deg og spør om hvor du nå har oppbevart «breathing pump»(les astmamedisinen)? You made it, tommel opp og anerkjennelse når vi mestrer nye ting. Støtte og oppfølging på en måte selv den mest kunnskapsrike lærer og pedagog kan misunne han. Større naturtalent har jeg ikke sett siden jeg var avdelingsleder på en yrkesskole en gang på begynnelsen av nitti tallet! Denne positive unge mannen har ett hjerte av gull og trår støttende til overalt. Beundringen for jobben som utføres er enorm fra deltagerne og selv de tøffeste gutta kjenner nok på at de håper de EN dag skal kunne kjøre og skru MC slik denne unge mannen kan.

Marianne Hestvik Deltager

Verdens tredje høyeste pass, og silkeveien til Nubra Vally.

Etter en dag med reneste slaraffen liv, er vi på ny klare for avreise. Vi er grytidlig oppe. Frokost kl. 05.00 og avreise kl. 06.00. Vi har pakket det vi trenger for en overnatting, da vi skal tilbake hit i morgen. Knut & Co (reiselederne) vet at det gjelder å komme seg ut av byen før den verste morgentrafikken begynner. Mens vi andre har hatt hviledag har Knut vært på jobb og sørget for at vi får kjøre egne sykler over verdens høyeste vei. Det er nemlig slik at det kun er sykler og kjøretøy som er registrert i denne regionen som får slippe inn i dette området. Dette sørger for omsetning hos de lokale mc-utleiene. Etter mye om og men, får vi benytte enge motorsykler mot at vi leier sykler som vi ikke benytter. Snakk om byråkrati og korrupt system, men det skaffer klingende mynt i kassa hos lokale bedrifter.

Mens vi venter ved kontrollpunktet inn mot fjellområdet passerer kolonner med militære kjøretøy oss. Syklenes registreringsnummer og førere kontrolleres nøye. Veien tar oss via Karu og så over Wari La 5312 moh. Dette blir også en krevende dag. Dårlig vei og flere vannpassasjer. Noen må ha hjelp av litt ekstra oksygen i dag også. Belønningen som alltid fantastisk og spektakulær natur og hyggelig reisefølge. Gjengen har blitt sammensveiset og tar vare på hverandre. Vi kommer ned i Nubra Vally. Nå er vi faktisk på Silkeveien. Disse karavaneveiene mellom Europa og Kina var i bruk allerede fra 100-tallet og spredde seg i ulike grener gjennom Sentral-Asia til Europa. Veiene var ikke viktig bare for handelen, men også for formidling av kultur, ideer og teknologi. Jeg vil kysse Silkeveien utbryter Sigmund og legger seg på kne.

Veien har nylagt asfalt og vi koser oss mens vi følger de flotte fjellsidene oppover Nubra Vally. Under oss renner en flott elv, som bringer blågrønt smeltevann med seg gjennom landskapet. Dagens etappe ender i en idyllisk liten landsby, hvor vi skal overnatte i bambushytter «Silk Route Cottages». Vi svelger dagens støv med en iskald kald pils. Her i leiren kan du plukke aprikoser rett fra trærne. Jeg og Erik rusler en tur i den lille landsbyen. Ungene leker i gatene. Her finnes ingen luksus, men folk har tak over hode og ser ut til å ha det de trenger. Et enkelt og tøft liv, men ingen fattigdom. Det er grønt og fint. Alle bosetninger i Nubra Vally henter vann fra høyereliggende områder. Her har de tilgang på rennende vann hele året via nedgravde rør.

Khardung La; verdens høyeste vei.

Endelig setter vi kursen mot Khardung La. Veien er flott og rundt oss har vi hvite fjelltopper på mellom 7 – 8000 meter. Noen ligger i Tibet, noen i India og noen i Pakistan. Det er et fantastisk skue nesten uansett retning. Vi skal opp på 5602 moh. Dette er 300 høydemeter over Base Camp Mont Everest. Det blir kaffestopp på vei oppover, og vi nyter en fantastisk utsikt mot snøkledde Kinesiske fjelltopper i nord. Veien opp til siste kontrollpost er flott. Den snor seg oppover fjellsidene i flotte asfaltsvinger. Naturen blir stadig tørrere og mere steinete. Snart er asfalt en sagablott. Den smale humpete grusveien fører oss høyere og høyere. I blant møter vi en lastebil som kommer sakte nedover. Isbreene strekker seg helt ned til veien og vi må kjøre gjennom flere små bekker før vi når toppen.

Det blir stående kjøring for å ta av for det ujevne og kuperte veidekket. Endelig kommer vi opp på toppen. Snorer med flagg vaier i vinden over alt her oppe. Det skarpe lyset og følelsen av å stå på verdens tak, tar bokstavelig talt pusten fra oss. Vi klarte det! Blodet bruser av høyde, glede og oksygenmangel.

På forhånd hadde vi nok tenkt at Khardung La var nok ett pass, men verdens høyeste kjørbare vei er helt klart noe helt spesielt. Dette var nok tøffere enn mange av de andre kjøredagene, men vel verdt det. Nå står vi på toppen alle sammen. For en vanvittig god følelse. Alle har store smil om munnen. Toppen og målet for turen er nådd, en fjern drøm om å kjøre så høyt du kan komme er nådd og det i selveste Himalaya.

På veien ned av fjellet, er det bare å smile inne i hjelmene. Denne fantastiske motorsykkelopplevelsen skal vi leve lenge på. Nå kan illeluktende støvler og ullundertøy pakkes vekk. Med oss hjem har vi de flotteste minner du kan tenke deg. Opplevelser av natur, samhold og nye vennskap. Takk til alle som deltok for en fantastisk tur. Turen Indian Adventure har gitt oss kan beskrives med to ord; -Unikt og fantastisk.

Mc-avsa nr. 1 – 2017