Forberedelsene:

Turen som var planlagt helt siden forrige sommer, hadde vært tema på alle onsdagene gjennom vinteren. Sikkert til plage for de som ikke skulle være med. Det var Ove som på ettersommeren 2004 begynte å snakke om en «Ringen” tur. Dette utviklet seg etter hvert til Østerrike tur.

Vi satte i utgangspunktet et tak på åtte deltakere. Dette for ikke å gjøre innkvarteringer osv, for vanskelig. Ruter og problemstillinger ble diskutert. Et av diskusjonstemaene var hvor langt vi orket å kjøre første dagen. Et annet om vi skulle kjøre samlet eller ikke. Vi var spente, og brukte mye tid til å glede oss over det som skulle komme. Første onsdag i måneden ble avsatt til å planlegge turen, selv om vi etter et par ganger hadde planlagt det aller meste. Hotell i Tirol ble bestilt,selvsagt Hotell Tyrol. Torodd hadde søkt på nettet, og truffet hotellet. Hotellet var ett godt valg. Perfekt utgangspunkt til fine turer.

Vi bestemte oss også for å kjøre innom Rhin og Moseldalen på vei hjem. Rom på pensjonat i Bopard ble bestilt. En liten by i Rhindalen. Første og siste natt skulle bestemmes underveis, etter hvor langt vi kom. Ove bestilte plass på Kiel ferga Kromprins Harald. Kart og kjøreruter med avstandsberegninger ble nøye gransket. Turene nede i Tirol skulle legges opp der. Vi diskuterte også hvor mye bagasje vi skulle ha med, og informasjon fra NMCU`s sine nettsider med reisetips, ble delt ut. Sykkelens tilstand var også tema. Alle måtte stille med gode (nye) dekk, kjeder og drev.

Torsdag 26.5.2005

Endelig avreisedag, tipper de fleste var ganske rastløse kvelden i forveien. Er alt i orden? Er sykkelen klar? Sove er ikke lett med så mange forventninger, herregud så seint klokka går. Vi ble bedt til lunsj på Endress Hauser før avreise. Her hadde Dagrunn og Trine dekket opp med et skikkelig lunsjbord. Gutta skulle ikke dra avgåre på tom mage.

Etter god maten var humøret på topp, og vi var klare for avreise. Nesten alle, Magne var imidlertid i to. Dvs. glidelåsen i skinndressen kjørte seg fast. Det måtte flere glidelåsreparatører til for å få denne på spor igjen. Nød-dress ble hentet, men problemet løste seg heldigvis, forresten ikke siste gangen vi venta på Magne på turen. Var Magne klar, var jo alle andre det også. Vi kom oss av gårde i duskregnet, vinket farvel til Øyvind (formann i klubben), og alle på Endress. Syklene ble stroppet før vi samlet oss i pianobaren, og det ble skikkelig stemning. Etter god middag, og show på båten, valgte de fleste av oss å gå til sengs, for å være klare til en lang etappe dagen etter..

Fredag 27.5.2005

Etter god frokost, kjører en munter gjeng i land, og starter på maraton etappen gjennom Tyskland. Målet er overnatting ett sted i sydtyskland. Etter å ha kommet oss inn på A-7, og tatt adjø med Ingrid, som slo følge med oss ut av Kiel, på sin RF 900, bærer det nedover. Trafikken var varierende, og det ble farten også, alt fra 20 til 260 km/h. Tankveske var ikke noe sjakktrekk på VTRèn. Klarte ikke mer enn 245 kmh, og da levde hode og hjelmen sitt eget liv, fullstendig i utakt med kropp og motorsykkel. Været var kanon bra, for varmt i sola når vi stanset. Det er viktig å tilføre kroppen mat og drikke regelmessig, for å holde konsentrasjonen oppe. Vi avtalte bensinfylling på første bensinstasjon etter kjørte 150 km. Dette var det behov for, da forbruket i slike hastigheter blir relativt høyt. Selvfølgelig hadde jeg sykkel med minst bensintank, og høyest bensinforbruk??? Flere ganger måtte slutten av etappene kjøres på sparebluss, da varsellampa begynte å lyse. Uhell av alvorlig art slapp vi heldigvis, men Magne fikk en ubehagelig sleng i 180 km/h, som medførte at han satte beinet i asfalten. Etter dette rotet han seg bort.

Hvor var resten av gjengen? Habe kaine angst. Etter et par telefoner ble det klart at han i forfjamselsen hadde passert ett veidele, og fulgt feil hovedvei nedover. Vi andre fikk en ekstra pause, mens vi ventet på «ungkaren» fra Egge. Utover dagen ble det klart at det kunne være ett bra alternativ å kjøre helt ned, når vi hadde vært så heldige med været. Torodd trodde nesten ikke det han hørte, var så sliten. Den eneste Suzuki føreren, så nesten litt betutta ut, men klarnet litt etter en pause, og påfyll av diverse mat og drikke. Etter hvert som vi nærmet oss Østerrike blir veiene smalere, og kjedlige rette sletter erstattet med svinger. Godt å være ferdige med Autubahn. Siste etappene ble etter mørkets frembrudd. Torodd tok ledelsen, og loset oss trygt frem til målet. Motorsykkelulykke, påkjørsel av hjort, ble passert. Dagens etappe 1080 km. Vel fremme ved Hotel Tyrol, ble vi anvist parkering i hotellets kjeller, trygt for innbrudd. Vi fikk utdelt store rom, og møttes utenfor på terrassen, med hver vår halvliter, som var handlet inn på siste bensinstasjon. Etter å ha summet oss, ruslet vi en liten tur i Pfunds. Stedets pub ble lokalisert, og heldigvis for oss, var vår mann fra hotellet der, slik at han kunne bli med oss å åpne hotellets bar, etter at den lokale puben stengte kranene.

Lørdag 28.05,2005

Vi våkner til en herlig dag i ett fantastisk alpelandskap. Frokost inntas, og vi kommer i prat med hotellets direktør, Ernst. Han er i likhet med oss er en innbarket motorsykkelentusiast. Ernst har en rekke turforslag klare for oss. Etter å ha vasket syklene, utenfor hotellet, legger vi ut på første eventyr i alpene. Vi setter kursen mot Sveits, og det er nøyaktig så langt vi kommer før noen av oss må snu, inklusive undertegnede. Sveits er uten for EU, og en striks grensevakt, bare vinker vekk de av oss som ikke har med pass. Når vi etter 20 minutter returnerer, løfter han ikke engang blikket når vi passerer grensa. Turen går via Zernez over Ofenpass. Det er helg i Tirol, og vi er ikke alene som motorsyklister på veiene. Det tusser av motorsykler. Denne første dagen blir vi forbikjørt av mange (men bare denne dagen). På toppen av Ofenpass raster vi, mens det kommer litt dusk regn, akkurat mens vi har pause i kjøringa. Når vi er ferdige med rasten slutter regnværet, og etter ett par kilometer er veiene tørre. Turen fortsetter gjennom Glorenza i Italia, en nydelig by, i likhet med mange andre vi passerte. Inn mot landsbyene smalnet landeveien, og gjennom byene var de innimellom så smale at det kun var ett kjørefelt mellom bygningene. Vi kunne i grunnen ha innkvartert oss i hvilken som helst av disse idylliske stedene. Det er skikkelig helgtrafikk, noe som ikke stopper en glad gjeng nordmenn, som gir blaffen i sperrelinjer, bobiler og GSXRèr. Alt passeres, veiene består av store åpne svinger som bare lokker på oss.

Etter en god kald øl ved ankomst hotellet, rusler vi opp til en restaurant som hotellet har anbefalt oss. Nydelig mat i mengder serveres, og stemningen stiger igjen. Det er jo lørdagskveld. Selvsagt kommer vi i snakk med noen av stedets innbyggere (damer), noen av oss er jo tross alt ungkarer, hyggelig blir det. Ikke alle av oss er ikke så lett å få i seng om kvelden. Magne er igjen ute på egne veier, men haiker etter hvert tilbake til Pfunds.

Søndag 29.5.2005

Nok en dag med strålende sol, og kortbuksevær. Det er bare å innse, ikke alle kommer seg like raskt på tur i dag. Noen ikke i det hele tatt. Morten, Torodd, Tore og Bjarne drar først av gårde, mens alkomåleren avslører at Magne og jeg nok må vente noen timer til før vi legger avsted. Ove er sliten «i baken» og tar en walkover denne dagen.

Dagens tur for; Morten, Torodd, Tore og Bjarne:

Landeck, Ischgl. Kaffe på Glatür. Bielerhöhe 2036 moh (Silveretta hochalpenstrase). Lunsj på terrassen i Tscagguns. (ryktes om serveringsdamer i alpedrakter med dyyyype utrigninger). Bludens. Gamle veien vai Dalaas og opp Arlbergpass. St. Anton om Arlberg. Landeck. Prutz. Opp Kaunertal gletcherstrasse til ski senter (2750 moh) og demning. Svingkjøringen tok vist virkelig av, 32 hårnålssvinger. Refererer her til Torodd: Når vi kjørte ned igjen, la jeg merke til 4 svarte spor ut av hver sving oppover. Kan de være våre??? he he. Prutz, og tilbake til Pfunds. Totalt 298 km.

Dagens tur for Magne og Kyrre:

Selv om det ble en del vandringen i Pfunds gater kvelden i forveien, var det godt å få strekt litt på beina, få opp forbrenningen, med en lang spasertur. Magnes gjentagende kommentar under turen; jeg tror jeg var her i går…..Vel lampa lyste grønt til slutt, og vi kunne kjøre. Vi snur litt på ruta i forhold til dagen i forveien. Etter Nauders, Passo resia og Malles, legges kursen sydøst i Italia, før vi vender vestover igjen over Passo dello Stelvio. Helt uforberedt startet vi oppstigningen, til denne toppen, der veiens høyeste punkt er 2758 moh.. 47 hårnålsvinger på vei opp, vi kunne bare ikke tro det vi nå opplevde, måtte helt ned i 1 gir i alle disse svingene, etter hvert nesten slitsomt, men utrolig morsomt.

Hårnålssvingene var ekstremt krappe, mage av dem med diameter som ett kumlokk innerst. Veien er murt opp med stein for å få plass i fjellsida, og har stabbesteiner i ytterkant. Alle hårnålssvingene er nummerert med skilt i veikanten. Ett par ganger på veien opp må vi stoppe opp, og nyte naturen og landskapet. Fremdeles var det helg, og ett yrende liv av motorsyklister. På toppen ble det både mat og shopping. Det var masse salgsboder med suvernier og mat, ett tydelig turistmål. Temperaturen her oppe var merkbart lavere enn nede i dalene, 11 grader, mot ca 30 nede i dalene. Vi valgte veien ned til byen Santa Maria, ett parti her var grusvei, men vi kom helskinnet fra det også. Stopp ble det på torvet i Glorenza, en av de nydelige små landsbyene vi hadde passert dagen i forveien. Nok en gang kjørte vi via Malles, og nå var det nesten ikke trafikk. 2 stk 1000 kubikks V-tvinn sykler fikk virkelig utfolde seg. Aldri under 5000 omdreininger, og ett herlig pådrag ut av alle svingene. Magne har imidlertid litt problemer med pulsering i forhjulet ved nedbremsing, noe vi etter hvert konstaterer må være ett dårlig hjullager. Ved Nauders tar vi en stopp idet ett skikkelig regnvær setter i gang. Vi tar sjansen og kjører, men må søke ly under en fjellvegg på vei tilbake til Pfunds. Dagens kjørte etappe ca 200 km.

Vi spiser rolig middag på hotellet denne kvelden.

Mandag 30.5.2005

Igjen er været som bestilt, etter frokost starter jakten på nytt hjullager til ST4èn.

Vi låner verkstedet til Ernest, og får tak i nytt lager via lokalt verksted. Dagens rute består av noen nye veier, i kombinasjon med ruten til firerbanden dagen i forveien. Veien går via Susch og opp Flüelapass. Torodd legger seg i front, og har virkelig «horn» i panna. Det er helt råe svinger oppover. På en rasteplass finner vi ut att kjøringen må foreviges, og fester videokameraet til Bjarne bakpå Ducatien. Magne drar i vei, slik at nesten ingen klarer å henge på. Etter hvert organiserer vi kjøringa, og får noen fine bilder fra turen over fjellet. Vi kjører hårnåler, og kommer etter hvert til Davos.

Adrenalinet er høyt, men vi blir fort rolige i varmen. Vi passerer Klosters, Landqart, Liechtenstein, Feldkirch og Bludens. Lunsj inntas i Tscagguns, på samme takterrasse som firerbanden hadde spist dagen i forveien. Tilfeldig?? Neppe.

Gamlefar på vertshuset er pratsom, og forteller oss at han hadde vært i Norge under krigen, og at han hadde klatret i Romsdalen. Vi tar fatt på Silveretta hochalpenstrasse, denne gangen havner Morten og jeg i teten. Svingene er helt råe, for meg sitter alt som det skal oppover dette passet. Vi stopper ved demningen på Bielerhöhe

2036 moh, denne gangen påvei østover. Etter kaffe i Landeck, passerer vi dessverre nok en motorsykkelulykke. Føreren ligger i stabilt sideleie, etter sammenstøt med tankbil, noe å tenke på. Været skyer over, og vi kjører inn i det kraftigste regnværet jeg noen gang har opplevd. Regnet spruter en halvmeter opp etter å ha truffet asfalten, det blir umulig å kjøre. De fleste kommer seg under tak, heldigvis stanser regnværet like raskt som det kom. Dagens etappe ca 300 km. Tilbake på hotellet blir det kalde halvlitere i resepsjonen, samtidig som Ernest rigger TV apparat, så vi kan få sett på filmingen. Flere motorsyklister ser på filmen sammen med oss, deriblant ett nederlandsk par, som jeg vil fortelle mer om på neste dag.

Tirsdag 31.5.2005.

Magne og jeg skrøt veldig av Passo dello Stelvio, Ernst på hotellet også. Dagens tur går derfor på nytt inn i Italia. Denne veien har vi alt kjørt noen ganger, skuffelsen blir derfor stor da omkjøring møter oss. Dette viser seg imidlertid å være ett lykketreff. Omkjøringen består av en fjellside med noen av de beste svingene vi har kjørt. Jeg ligger bak Morten som er i front, og har fått «bikkja» i hælene. Bikkja er ett dekkende navn på Tore, som på turen utvikler kjøre-ferdighetene sine mye. Morten mater på i front, jeg like bak, med bikkja på bakhjulet. Umulig å bli kvitt den bikkja. Vel over fjellet, mot Nauders, samles flokken seg. Noen biler, som bare må kjøres forbi, gjør at feltet har fått litt spredning. På vei nedover i Italia blir vi delt i to grupper, men finner hverandre før stigningene til Stelvio starter. Bjarne fester kameraet på tanken, og får noen flotte bilder på vei oppover. Det går radig, og jeg må bare innrømme at mange av disse svingene er i skarpeste laget for meg. I hårnålene må vi ned i 1 gir, når vi kommer opp i høyden stopper motoren på VTRèn mellom 2 og 1 gir, (litt lav tomgang). Resultatet er at bakhjulet står stivt inn mot noen av svingene. Må bare slippe noen av gutta forbi, for her er det noen som har fått blod på tann. Deriblant Bjarne, Magne og bikkja. I en sving ser jeg VFRèn sladde ut av grusen i veikanten, Bikkja har ikke tenkt å slippe bakhjulet på sykkelen foran. Etter ca 30 min er vi på toppen 2758 moh.

En gruppe bikere har tydelig fulgt med oss på veien oppover, og står med tomlene i været, i det gjengen med nordmenn passerer. En utrolig blid Italiener selger oss pølser og drikke på toppen. Han skravler i vei i ett sett, og fekter med armer og bein.

Vi forstår ikke ett ord, men forstår allikevel alt, skikkelig showmann. Morten prøver seg på light brus, noe Italieneren ikke har. Øyeblikket etter forsvinner imidlertid Italieneren som en rakett, for så å dukke opp igjen med drikke til Morten. Gratis naturligvis, for noen mennesker. Etter mat og shopping går turen videre til Bormio. Her steker varmen, rett og slett for varmt å stoppe. Noen av oss er for sikkerhets skyld utstyrt med norske ull stillongs, alà Ullvang. På vei mot Levignio passeres vi av en steingal Italiener i en illsint Renault Clio.

Morten gir imidlertid italieneren utfordring. I neste stigning forsøker en bil å holde oss bak seg. Han kjører som en gal i hårnålene, men må etter hvert innse at han på langt nær har nok motoreffekt i bakkene. Turen går inn i Sveits, etter St Moritz over Albulapsss.

Veien er dårlig, men naturen er storslagen. På toppen går veien gjennom en slags dal, små blomster dekker bakken i hvitt og blått, en av dem kan være Edelwais for hva jeg vet. Rett bortenfor ligger snøen.

Vi raster på en idyllisk restaurant i en fjellside i nærheten av Preda. Morten er utsultet, og gir seg ikke før han får omelett. Vi andre må bare gi etter, og vi koser oss i solen. Vi nordmenn liker å tro at vi bor i verdens fineste land, men etter denne turen i alpene, må i hvert fall undertegnede bare innrømme att naturen her nede er det mest storslagne jeg har opplevd. Høye bratte fjelltopper med snø, mot blå himmel, og med grønne frodige daler mellom. Sommeren er kommet atskillig lengre her nede enn hjemme, gress og trær er grønnere og frodigere. Landsbyene ligger tett i tett, bygningene hovedsakelig bestående av tyrolerhus, med store tak overbygg og masse utsmykninger. Må bare innrømme det; vakkert. På vei mot Davos, viser igjen Torodd tendenser i svingene, og vi rigger kameraet på Mortens bagasjebrett. På vei opp Flüelapass ligger vi fire sykler med Morten i teten. Vet ikke med de andre, men for å holde følge ligger jeg med skrap på fothvilerene i omtrent annenhver sving. For en vei… De svingene, og med god sikt rundt. På toppen er adrenalinet på sitt høyeste på hele turen. Vi er helt ville etter å se filmen……….. Skuffelsen er derfor enorm når vi oppdager at videokameraet ikke har vært like fornøyd på bagasjebrettet. Det har skrudd seg av. Det siste vi ser er Torodd i en passe daff sving, lenge før moroa begynte. Kanskje like godt denne filmsnutten uteble, ikke noe for bestemødre i hvert fall. Men morrrrro var det. Tilbake på hotellet konstanteres at vi har kjørt ca 340 km, og etter min mening den fineste kjøredagen på hele turen.

Så var det nederlenderne fra dagen i forveien da. Den glade gjengen bestemte seg nemlig for å innta siste middag i Pfunds på hotellet. Det hadde nederlenderne også bestemt seg for, bare ett bord bortenfor oss. Etter noen kalde pils på tom mage, steg stemningen, og vi snakket om kjøring, og de andre motorsyklistene fra dagen i forveien. Dama fra Nederland var godt passert middagshøyden, og temmelig fremtung oventil. Plutselig glapp det ut av meg, temmelig høyt; «fallen madonna with the big boobies». Gutta holdt på å le seg i hjel, men det gjorde de ikke på nabobordet, i hvert fall ikke dama. Nederlenderen tok det ganske fint, smilte litt i skjegget. Lite viste vi om at «Allo allo» jo selvfølgelig også hadde gått i andre land enn Norge. Dama ble sprut RØD, og møtte ikke blikket til noen av oss igjen under resten av oppholdet. Huff, stygg sak det der.

Onsdag 1.6.2005

Så var det tid for å starte på hjemturen. Etter foto session på utsiden av hotellet, forlot vi denne koselige landsbyen. Ett av bildene kan du forresten se på hotellets hjemmeside, www.hoteltyrol-austria.at. Temperaturen var noe kaldere over fjellpasset i dag, og vi måtte stoppe for å kle oss. Etter å ha ligget i følge, på autobahn, delte vi oss i grupper. Min erfaring fra denne kjøringen er at det er sikrere å ligge i høy fart i venstrefila, enn å vingle ut å inn mellom filene i lavere fart. Det er også bedre å ligge i mindre puljer, 2 og 3 sykler. Selvfølgelig er all kjøring her avhengig av trafikkmengden.

Autobahn er ikke særlig spennende, om det ikke skjer noe spesielt, men det gjorde det da naturligvis når den «Røde baron» lå i front. Avtalen var jo at vi skulle stoppe på første bensinstasjon etter 150 km. Jeg og Morten hadde ristet av oss de andre, og lå i følge mot Mannheim. Vi passerer en bensinstasjon når tripptelleren min står på 148 km. Trafikken gjør at jeg ikke får med meg hvor langt det er til neste «tank sthelle», før det er for sent. 67km står det når bensinlampa på VTRèn begynner å lyse. Jeg vinker Morten forbi, for jeg må bare slappe av, spare bensin så godt jeg kan. Morten kjører ikke forbi, men legger seg pent bak meg i høyre fil. Morten hadde ikke fylt opp Varaderoen på forrige stopp, og hadde i likhet med meg også lys i varsellampa. Utrolig hvor lange slike km kan virke. De sneglet seg av sted, og det eneste jeg lurte på var hvor langt jeg kom. Politiet overvåket veien med helikopter, og jeg var litt engstelig på hvordan jeg skulle forklare meg, når politiet etter hvert ville dukke opp for å sjekke hva som hadde skjedd med den røde motorsykkelen. Kunne bli spennende det, særlig med tanke på språket: Eneste tyskundervisningen jeg har er «Derrik» og usensurerte tyske filmer på video, med svært få replikker. Kilometerne, og etter hvert milene, snegler seg av gårde i en liten uendelighet. Plutselig dukker nytt håp opp; bensinstasjon 5 km. Skal jeg allikevel klare det?? Etter ett par km begynner VTRèn imidlertid å fuske. Når det er igjen 1,5 km dør motoren ut. Jeg har imidlertid ikke mistet farten, og setter giret i fri. Morten skjønner hva som har skjedd, og jeg vinker han opp på siden av meg. Kan jeg få henge på? Vi gjør ett forsøk, men jeg får bare tak i jakken hans. Ett forsøk til, og jeg klarer å holde meg fast i overarmen hans, og har fått haik. Slik tauer vi en km, opp en lang slakk bakke. Passerende bilister bare rister på hode. Over bakketoppen ser vi bensinstasjonen i bunnen. Jeg slipper Morten, og legger meg flat på sykkelen. Inn på bensinstasjonen ruller en Honda, som går utrolig stille på tomgang.

Utpå ettermiddagen ankommer vi Bopard. Dette er hvis en liten «dorf» ikke en liten by som jeg trodde, finnes hvis bare ”dorfer” i tyskland. Dette i følge Bjarne som har trafikkert landet med 16 hjul, i en mannsalder. Det var det med meg å Tysk da, skjønner jo ingenting. Vi innlosjerer oss på pensjonatet, etter at kjentmann Bjarne har forsøkt alle tenkelige og utenkelige veier for å finne det. Beklager Bjarne, men for en pollenallergiker virket det som en hel evighet. Pensjonatet er en gammel sjarmerende bygning, totalt uten snev av luksus, men hva gjør det, vi skal jo bare sove her, og beliggenheten er bra. Vi ender etter hvert opp på strandpromenaden, om brygger som ligger langs en elv kan kalles dette. Det er varmt og godt i været, og mens vi venter på middag, rekker vi noen kalde «høye» øl.

Humøret er på topp, gutta har vært lenge hjemmefra, alle damer som passerer blir etter hvert kommentert, og plystret på. Ove som sitter ytterst, blir etter hvert så brydd at han må bytte plass, he he. Etter at maten er fortært, utforskes byen, unnskyld «dorfen». På baren Maxim, blir serveringsdama lei oss, og tar en skikkelig hevn. Når vi skal betale, har hun lagt til regningen 5 halvlitere, bare å betale det, gutter. To av gutta legger seg veldig seint.

Torsdag 2.6.2005

Vi er heldige med været denne dagen også, har blitt en vane det under turen. De av oss som kan sitte på en motorsykkel drar på tur, etter at pensjonatet har overasket med ett fantastisk frokostbord.

Magne og Ove, vil heller slappe av i «dorfen». Vi kjører utover, sydover tror jeg. Vi kommer til Mosel, og følger elva oppover. Mange koselige steder passeres, og vi raster på torvet i Kochem. Må bare innrømme det, etter turene i alpene er dette en liten nedtur kjøremessig, men landskapet er idyllisk, med slott, borger, og dalsider fulle av drueplanter. Absolutt verd ett besøk om man ikke har vært her før. Vi krysser heia, og ender i Rhindalen som vi følger tilbake mot Bopard. På veien holder Tore på å bli nedkjørt av en kvinnelig bilist. Bare en rask reaksjon gjør at dette går bra.

Vi inntar mat på en av de mange borgene i dalen. Virkelig flott å sitte her oppe, og se den travle båttrafikken på elva. Noen av lekterne må jo være over 100 meter lange. Kvelden blir igjen av det rolige slaget, lite annet enn pensjonister i dalen på denne tiden av sommeren.

Fredag 3.6.2005

Bare å innrømme det; siste virkelige kjøredag. Vi tar de siste 680 kilometerne opp til Kiel, på kjedelige auto bahn. Vi innkvarterer oss på ett sentralt hotell, før vi tar byen (dette er vist ikke en dorf) nærmere i øyesyn.

Kiel har så mangt å by på, kort fortalt opplever vi mye forskjellig, litt ”danseoppvisning” så noen av oss, og Magne ble frastjålet mobilen sin på en av barene vi besøkte. Ett kvinnelig utdrikningslag oppholdt andre av gutta. I grunnen skal det bli godt å komme hjem også.

Lørdag 4.6.2005

På lørdag er enkelte av gutta mer rastløse enn andre. 3 av konene har tatt Kielferga ned for å møte oss. Det er Lena, Dagrunn og Betty. Damene ankommer hotellet ved frokost, og gjensynsgleden er rørende. Skulle nesten tro enkelte av disse var glad i hverandre. En av Mortens kommentarer: Skal du være med opp å se på rommet Lena. Fikk forresten noen klemmer selv også. Etter innkjøp av røde horn, i motorsykkelforetningen Louis, er det tid for innsjekking på ferga. Turen hjem inneholder vel det en standard fergetur skal inneholde; middagsbuffet, avslapping, shopping, dans og underholdning.

Søndag 5.6.2005

Etter å ha kjørt av ferga, tar vi turen innom klubbhuset på Tranby. Øyvind møter en gjeng ”gutter” med stjerner i øynene, og noen med horn i panna. Vi nesten bobler over av opplevelser, og tar oss tid til en kaffekopp før vi skiller lag.

For min egen del må jeg bare få takke for den fineste motorsykkelturen jeg har vært med på. Alt har fungert perfekt. Været har vært topp, vi har ikke hatt noen uhell, eller konflikter på turen. Opplegget har fungert fint, og kan anbefales andre. Områdene i Tirol er virkelig av det fineste jeg som motorsyklist har opplevd, ser ikke bort fra at det blir flere turer til dette området.

Relatert link:

www.hoteltyrol-austria.at