Tekst og foto: Kyrre Hagen

– Jeg har vært på motorsykkeltur på Sardinia kan Ernest fortelle oss. Veiene er helt fantastiske. Ernest er hotelldirektør på Hotel Tirol i Pfunds i Østerike. Året er 2010 og vi er på en av våre mange turer til Alpene. Jeg må ta med at Ernest er en motorsykkelentusiast utenom det vanlige, og et råskinn på to hjul. Utenfor det hyggelige firestjerners hotellet hans står skiltet «Bikers Welcome». Ernest forteller oss at han har vært på Sardinia flere ganger. Øya er et paradis for motorsyklister kan han fortelle. Nå sist hadde han med dame bakpå. Øya er godt egnet for å kjøre med passasjer også mener han. For oss er Alpene himmelen når det gjelder gode motorsykkelveier. Hvordan kan noe virkelig bli bedre?

Forberedelser:

Frøet ble sådd, men en slik tur skal passe inn i liv og ferieplaner. Etter noen år på «thing to do» lista, fant jeg ut at det var på tide å gjøre noe med det. Denne gangen fikk det bli en guttetur, med noen jeg trives å være på tur sammen med. Kjøreferdigheten på de inviterte var avgjørende. Vi skulle jo tross alt til motorsykkelparadis. Jeg hadde tre karer i kikkerten, og disse takket heldigvis ja.

Planlegge gjør man best foran pizza og internett. Det viktige er å få kjøpt flybilletter. Etter det vil det meste løse seg. Men tidspunktet må bestemmes. Av erfaring fra tidligere turer i Europa, vet jeg at juli og august er måneder du skal unngå. Da er nemlig svært mange andre også på ferie, og hoteller er dyre og overfylte. En enda større grunn er varmen. Jeg trives best på motorsykkel mellom 20 og 30 grader. Når gradestokken nærmer seg 40 er det ikke morsomt lengre. Det måtte bli tidlig i september. Flybilletter ble bestilt der og da. Jeg påtok meg å finne sykler, og Jon O. skulle bestille hotell i Olbia, første og siste natt. Med dette skulle alle nødvendige brikker være på plass. Jo en ting til. Christian skulle skaffe kart, både for Sardinia og Korsika. Øyene ligger bare en 50 minutters båttur mellom hverandre. Jon S. skulle gjøre ingenting, noe som passer han svært godt, men han er et råskinn på sykkel, og flink til å ordne opp underveis hvis noe skulle oppstå.

Vi reiser:

Christian plukker meg opp kl. 03.00. Hele dagen går med til reise. Du skal jo svi litt for billige flybilletter. Når vi ankommer Olbia slår varmen mot oss. Det er sikkert 30 grader. Vi sitter på flyplassen og svetter. Koffertene våre kommer ikke, og transportbåndet stanser. Heldigvis har jeg kun støvler og ryggskinne i kofferten. Alt annet kjøreutstyr i håndbagasjen. Koffertene har imidlertid kommet på feil bagasjebånd, og vi puster lettet ut, når vi finner dem.

Sardinia er den nest største øya i Middelhavet etter Sicilia. Den er allikevel ikke stor. Du skal kunne krysse den på 4 timer om du velger hovedveiene. Det har ikke vi tenkt å gjøre. Øyas topografi og geologi viser at dette er en svært gammel øy. Fjellene er avslepne og runde, ulik Korsika, som vi også skal besøke på denne turen.

Kystlinjen er lang, men inne på øya har vi sett flere interessante fjellpartier på kartet, som vi gleder oss til å utforske, disse ligger hovedsakelig på østsiden av øya. Et gammelt sagn forteller at når gud skapte verden samlet han sammen alle restene fra sitt skaperverk, kastet dem ned, og tråkket på dem. Vips hadde han skapt Sardinia. Jeg mener han gjorde en god jobb når han skapte øya. Hotellet vårt ligger rett ved havnen. Her er luksusen overveldende. De pompøse luksusbåtene må være mellom 100 og 200 fot.

Alle med mannskap som passer på at uvedkommende ikke kommer ombord. Vi befinner oss på kyststrekningen Costa Smeralda som er frihavn for jetseten. Strendene her skal visst nok være av de vakreste i Europa. Vi utforsker sentrum, som har en hyggelig gågate, med restauranter. Byen preges, som de andre kystbyene her, av turisme. Vi finner oss en hyggelig fortausrestaurant midt i gågata, bestiller mat, og en god lokal rødvin.

På tur:

Vi våkner opp til sol og varme. Jeg tar meg en rusletur langs havna før frokost. Rett ved luksusbåtene ligger et uteligger-par under åpen himmel. Kontrastene er store til denne voldsomme luksusen. Enda litt bortenfor sitter eldre karer med fiskestang. Fangsten er ikke av det største slaget. Inne i båtene ligger nok rederne i de beste senger du kan tenke deg.

Vi finner frem kart, og legger en grovplan før avgang til utleiebyrået. Her står tre stk. BMW GS 1200 og en stk. KTM 1190 Adventure og venter på oss. Alle syklene er tilnærmet nye, men to av syklene har utslitte bakdekk. Dette kan bli spennende. Vi legger i vei sørover, og forsøker å unngå hovedveiene. Vi setter kursen mot byene Monti, og senere Ozieri. Det tar alltid litt tid til å venne seg til en «ny» sykkel, men etterhvert har vi fått opp et godt tempo.

Veikvaliteten er svært god etter norske forhold. Landskapet og utsikten skifter fort, nesten som det skulle vært en konkurranse der så mange landskapstyper som mulig sloss om å få plass på minst mulig overflate. Ikke få ganger står kuer midt i veien, i det du kommer i fullt nedlegg.

Vi stopper og oppdager mengder av modne søte bjørnebær. Andre steder står druer og fikentrær med modne frukter langs veien. Det slår meg at jeg svært sjelden benytter de øverste girene. Stort sett bytter jeg mellom 3. og 4. gir, og noen ganger ned i 2. og 1. gir. Svingene ligger tett i tett, og er sånn passe krappe og oversiktelige. Her kan du holde god fart. Vi kjører ned fra det nordlige fjellmassivet, og krysser et prærielignende landskap før vi kjører opp i et nytt fjellmassiv lengre sør, ved Ottana. Over slettene passeres mengder med kaktuser. Disse bærer røde frukter, som snart er modne.

Vi har lett etter passelig lunsjsted en stund, men disse er det langt mellom her oppe i fjellene. Det skal vise seg at vi er heldige denne dagen. (Den neste dagen finner vi nemlig ikke noe sted vi kan få kjøpt lunsj i det hele tatt). Vi kjører langs grønne fjellsider, der veien rett som det er knekker inn, og krysser en inntørket elv eller bekk. Her går som regel veien brått 90 grader inn og ut av brua. Du skal passe på rundt alle disse svingene. Det gjelder å kjøre med sikkerhetsmargin. Tanken på at noe kan skje under såpass mange dager, med så vanvittig mye svinger slår meg, men bare for en liten stund. Vi er jo i motorsykkelparadis, og dette må nytes.

Etter å ha passert et høyfjellsplatå, følger vi veien ut til kysten ved Arbatax. Vi overnatter i den lille byen Tortoli, og avslutter dagen med lokal pizza i en bakgate, etter anbefaling fra lokale. Pizzaen er enorm, og inntil serveres lokal vin av plastkrus, eller øl av flaske. Restauranter stappfulle med lokale innbyggere er sjelden noe dårlig tips.

Dagen etter fortsetter turen videre sørover. Det er meldt regnvær, og dette utsetter avreisen vår en liten time. Det viser seg imidlertid at dette ikke er nok. Regntøy har vi droppet på denne turen. Det viser seg å være en tabbe nå når himmelen åpner seg, og gjør oss søkkvåte.

Vi kjører imidlertid noen flotte veier, og kommer opp på nesten 1100 moh. Landskapet er goldt, og helt uten trær. Vi følger fjellmassivet sørover, og legger inn byer som Ussassi, Nurri, Ballao, Villasalto og San Nicolo Gerrei på gpsén. På denne måten unngår vi det aller meste av hovedveier. Landskapet endrer seg dramatisk, fra høyfjell, til grønne daler, til tørre revner. Dagens mål er Cagliari, som er Sardinias største by med 165 000 innbyggere. Vi starter etterhvert jakten på lunsj. Christian er kjent for sin voldsomme forbrenning, og har behov for minst 2 middager pr. dag. Vi stopper flere steder på små kafe-lignende barer, men får bare risting på hode når vi vil ha noe annet enn espresso.

Jon S. har vært en nyttig mann i dag, og testet engelskferdigheter og tålmodighet i telefonsamtaler med utleiekontoret. Vi er nødt til å få skiftet bakdekk på 2 av syklene, og i Cagliari som er Sardinias største by, må det jo være muligheter. Til slutt lykkes vi, og får oppgitt en adresse, og beskjed om at vi må være der kl. 16. Dette betyr at vi ikke får lunsj i dag. Christian ser litt molefonken ut, men han har en av syklene med utslitt bakdekk, så det er bare å kjøre. Vi når BMW forhandleren i

Cagliari, og det tar bare 1,5 timer å fylle ut papirene. Den sardiske dama som skal ha alle opplysningene er imidlertid såpass søt, at gutta sitter lydige, selv om svært lite skjer. Verkstedet stenger kl. 18, og vi frykter etter hvert at vi blir 2 sykler «fattigere». Ting skjer ikke raskt på Sardinia, men etter 3 timer er syklene klare. I mellomtiden har vi delt en Twix (sjokolade), og en appelsin på 4 mann. Vann måtte vi stjele på de ansattes dispenser. Tomme for energi finner vi oss et hotell i nærheten av sentrum, og en endeløs jakt på restaurant ender tilbake på hotellet, som heldigvis har et godt kjøkken, og god vin.

Litt om Sardinia:

Sardinia er den nest største øya i Middelhavet. Øya har 1.6 millioner innbyggere. Nesten halvparten av disse bor i og omkring hovedstaden Cagliari. I tillegg huser øya 3 millioner sauer, og en rekke kuer og griser!

Den sentrale posisjonen til Sardinia, midt i Middelhavet, har ført til en lang rekke invasjoner og koloniseringer. Fønikerne på 900-tallet fKr, mens kartagerne fra 600 fKr. Under Romerrikets ble Sardinia igjen kolonisert. Øya tilhørte Spania fra 1479 frem til 1861, da den igjen ble italiensk. Folket på Sardinia har ofte følt seg tilsidesatt i forhold til resten av Italia, men fikk i 1962 et slags selvstyre.

Veiene på Sardinia er svært varierende, fra motorveien E-25 mellom Cagliari og Oristano med en fartsgrense på 110 km/t til de kronglete, smale provinsveiene som bukter seg langs kysten eller svinger seg opp i fjellene.  Her varierer veikvaliteten mye, helt topp mener vi.

Sardinia er en vin-øy, særlig hva angår rødviner. Det er mange typer å velge mellom, men to av de mest kjente er Cannonau og dessertvinen Vernaccia.

Kostnader:

Et dobbeltrom på et middels hotell koster rundt 800 kroner, mens en middag med vin på en middels restaurant koster i underkant av 300-400 kroner.

Fly tur/retur 2.500 til 3.000 kroner. Vi tok Lufthansa ned, og Norwegian hjem. På tur ned hadde vi 2 mellomlandinger, hjem hadde vi en. Dette fordi vi dro i september.

Motorsykkel leie: www.motorentsardinia.com pris for leie av sykler 920 euro for 7 dager. Da er 150 km. pr. dag inkludert i leien. Vi forhandlet oss frem til 500 km ekstra inkludert for disse dagene. Egenandelen er da 3.000 euro. Dersom du ønsker redusert egenandel til 750 euro betaler du 25 euro pr dag i tillegg.

Nok en dag er jeg tidlig oppe. Jeg snuser inn atmosfæren i Cagliari på egenhånd, mens resten av følge sliter med å komme seg opp av sengene på det enkle hotellet vårt. Byen våkner til liv, og jeg tar en tur opp på festningen som nok danner den eldste delen av byen, mens politiet rydder torvet for uteliggere. Etter frokost setter vi kursen nordover igjen. Denne dagen følger vi kysten sørøst, og deretter nordover.

Været er fint, og det er godt og varmt. Bortsett fra noen partier der veien smyger seg helt ute ved kysten viser veien seg å være kjedelig, sammenlignet med de siste dagers kjøring. Vi velger derfor nok en gang å kjøre inn i ett område vi allerede har vært 2 ganger før. Lunsj skal vise seg å bli en utfordring denne dagen også, men vi har lært, og plukket med oss kjeks og frukt fra frokosten. Godt utpå dagen får vi heldigvis lunsj i nærheten av Lanusei. Kokken vil gjerne servere husets spesialitet; Culurgiones, som er en sardinsk fylt ravioli. Dette ligger i en slags tomatsaus, og serveres med et slags ristet hvitløksbrød inntil.

Christian tar ikke sjansen. Han har oppdaget entrecote på menyen. Vi følger fjellene videre, og kommer etterhvert over et fjellparti rett syd for Arizo. Her er veien det du kan kalle reneste racerbane over fjellet. Veien er bred, og med svært god asfalt. Det er oversiktlig gjennom svingene, og de har riktig dosering. Bedre enn dette blir det ikke. Vi stopper på toppen, og er alle enige om at dette er det råeste vi har kjørt. Racerbane i natura er vel en passende betegnelse.

Vi finner et godt gjemt hotell i Arizo. Landsbyen forbereder seg til fest, og en scene er satt opp på torget. Etter middag tar vi turen ned, og får oppleve en popkonsert med lokale varianter av Freddy Mercury, Andrea Bocelli med flere. Det er stor variasjon av artister, men alle er svært dyktige, bortsett fra den masete og slitsomme konferansieren da, som bruker ufattelig lang tid mellom artistene.

Vi har i gjennomsnitt ligget på nesten 300 kjørte kilometer pr dag her nede. Det vil jeg påstå er ganske mye på disse veiene. I dag setter vi kursen mot nordspissen av Sardinia, og byen Santa Teresa Gullara. Igjen byr dagen på et variert landskap, fra grønne daler, opp steilbratte fjellsider, og gjennom mere åpne landskap. Av og til dukker det opp små landsbyer, frukthager, ville hester og arkeologiske utgravinger. Det er store forskjeller fra et område til et annet på den lille øya. Det kan se helt forskjellig ut i to landsbyer som bare ligger et par kilometer fra hverandre. Det dufter av

lavendel og timian i de sardinske fjellene. Våtmarkene på øya tiltrekker seg tusenvis av rosa flamingoer. Bortsett fra kyr, sauer og griser i veien, er det ikke mye trafikk som hindrer oss. Vi møter noen motorsyklister her og der, men ikke all verden. Den siste etappen er ett herlig stykke langs sjøen på nordsiden av øya. Her ut mot havet skifter det mellom klare, turkisglitrende bukter med lyse, ville sandstrender og vindblåste, nakne klipper. Når vi ankommer dagens mål, bestemmer vi oss for å bli her på øya nok en natt.

Sardinia har på ingen måte skuffet oss, så nære racerbane i natura du kan komme, ja kanskje var det akkurat disse veiene som var inspirasjon til den aller første racerbanen. Uansett, – i morgen setter vi kursen mot Korsika, som kanskje vil gi oss enda flere flotte opplevelser.

Korsika får bli en annen liten skildring en annen gang.

 

 

 

 

 

 

 

 

Mc-avisa nr. 11 – 2015