Tekst og foto: Kyrre Hagen

Hva er alternativene når grensene mot Europa er stengt? Da sikter vi på de tre høyeste veiene i Norge? En tur på asfalt og grus i skjønn forening. skog, vidde, topper og flott utsikt i slutten av august. Joda; -det finnes alternativer, og vi skal fire dager på tur.  

I elleve år hadde turgeneralen i Asker MC-Club; Geir Døving arrangert turer for klubbens medlemmer til Europa. Et av årets høydepunkter på tampen av sesongen. De aller fleste av disse populære turene har vært i alpene. Mange flotte alpepass til deltakernes store begeistring. Døving har vært komponist og dirigert troppene som Der Führer selv. Geir elsker tysk disiplin, og har til og med giftet seg med Helga. (typisk tysk navn). Alle i klubben lystrer det minste vink fra Døving, og står alltid i giv akt før avtalt avreisetidspunkt, med fulle tanker.

Gleden var stor når tur ble lansert til tross for koronasituasjonen. I år skulle det arrangeres en topptur i Norge. Ideen hadde kommet som et resultat av en quiz i klubbens lokaler vinteren 2020. Her var et av spørsmålene hvilke veier som var de tre høyeste i Norge. Da ganske mange av klubbens medlemmer i tillegg har blitt litt nysgjerrige på gruskjøring, var det heller ikke begrensende.

Oppmøte på Beitostølen.

I Asker MC-Club har det aldri vært noe tradisjon å reise i flokk og følge hjemmefra. Man har avtalt å møtes til middag på en restaurant et eller annet sted. Hvordan deltakerne kommer seg dit er opp til hver enkelt. Årets oppmøtested var Radisson Blu på Beitostølen.

Det er mange fine veier til Beitostølen, og undertegnede tok derfor et initiativ til å kjøre litt grusveier opp til Beitostølen. Flere slang seg på, og snart var vi fem stykker. Vi ankom Sokna, der vi tok av mot Strømsåsbygda, og kom etterhvert over på den lange herlige grusveien over til Hedalen (Vidalsveien). Ikke alle i følge var like drevne på grus, så det ble spredning i følget. På noen partier er underlaget løst, nærmest som sand. Her fikk noen og enhver seg en utfordring, men både sykler og førere var hele i det vi ankom Joker i Hedalen. Etter en prat med kjøpmannen her, la jeg opp en dristig ruteplan. Denne måtte imidlertid modereres da en av deltakerne var livredd for tvilsomme bompasseringer. Det ble allikevel grusveier fra Tisleia til Syndin, og på vestsida av Slidrefjorden.

Før siste strekka gjennom Raudalen hadde Nils Jacob (deltakerne presenteres senere) fått nok, og tok strake veien mot baren på «SAS hotellet». Han må ha vært tørst, for hva er vel bedre enn å kjøre grusveier hele dagen lang. Veien gjennom Raudalen er fin, og når jeg nærmet meg skisenteret klarte jeg ikke å la være. Siste strekke kjørte vi rett og slett ned slalåmbakken. Det vil si ikke Anita (en veldig streng myndig dame oppvokst ytterst i Sunnfjord). Hun hadde akkurat investert i en flunkende ny BMW GSA 850. Den nye doningen skulle ikke ned den bakken og blikkene der inni hjelmen, kunne nok tatt livet av hvem som helst. Dagens kvote var oppbrukt, men så var vi da også fremme på Beitostølen.

Opprop Beitostølen

Da Døving hadde samlet troppen, var vi tilslutt ti personer fordelt på 9 sykler: Her følger en presentasjon av deltakerne:

Geir Døving: Turgeneral gjennom mange år, og kjent for beinhard disiplin på en myk måte. Data-nerd av yrke, og med en bestemt oppfatning av at den eneste motorsykkelen som fungerer er BMW. Er en ringrev på å finne spennende kjøreruter på sin GS 850.

Helga Bjørkevoll: Kona mi som Geir sier. Og derved har antall aktuelle motorsykkelmerker for henne, også blitt redusert til kun ett; nemlig BMW. Til tross for at hun kjører GS 750, er hun en mester til å finne alternative asfaltveier rundt grusen.

Øyvind Bless: Går under tilnavnet «Blesser´n». Tidligere fryktet roadracingfører og medlem av Asker MC-Club en årrekke.  Beskjeden og sympatisk, men ikke på motorsykkelen. Her er han en mester. Blir heller aldri hemmet av å kjøre med passasjer på sin BMW GS 1200.

Vivi Schulz: Kjæreste med Øyvind til tross for at hun bor en liten svipptur unna (ca. 14 mil på FLÅ). Alltid blid, og syns alt er morsomt, uansett hvor fort «Blisser´n kjører. 

Jan Guldbrandsen: Tidligere politi i Kripos. Nå livsnyter som tilbringer halve året i Thailand. Har et utrolig godt humør og alltid en positiv kommentar på lur. Er en nybegynner på grus, selv om han etter turen uttalte: -Nå kan jeg dette også J. Kjører Yamaha Super Tenere 1200.

Nils Jacob Heyerdahl: Motorhead med lidenskap for motorsykler og raske biler. Pendler stadig til sin kjæreste i Danmark. Alltid på rett side av loven, og derved alltid langt unna tvilsomme grusveier. En novise på grus med sin GS 650.

Anne Rypdal: Hyggelig endurofører fra Sunnmøre bosatt i Asker. Alltid litt seint ute, bortsett fra når Geir Døving arrangerer tur. Jobber med barn og ungdom i Asker kommune, noe som passer hennes utrolig empatiske vesen. Kjører KTM 790 Adventure.

Anita Olset: Oppvokst med kyr og motorsykkelkjøring ytterst i Sognefjorden. Myndig (veldig streng) dame som til daglig jobber på stortinget. Flyttet inn til Jon Olsen i våres under påskudd av korona og hjemmekontor. Kjører BMW GSA 850.

Jon Olsen: Bor i Hole og jobber til daglig på Utøya. Elsker veldig strenge damer, kjøre motorsykkel, og å stå på ski. Har mange utenlands-eventyr bak seg, og er en utrolig dyktig fører. Kjører BMW GSA 1250.

Kyrre Hagen. Artikkelforfatter og eventyrer fra Drammen. Elsker å være på tur med motorsykkel. Aller helst i fjerne himmelstrøk, på grusveier. Endelig hel, etter en tur i grusen i mai. Kjører Yamaha Tenere 700.

Jotunheimveien

Fra Beitostølen setter vi kursen nordover et stykke, før vi kjører «melkeruta» innover Jotunheimveien fra Bygdin. Et stykke Norge klippet ut av Freias «melkesjokoladereklame». Dette er et stølsområde i full drift, der kuene spaserer ute blant frodige gresstuer, mens de venter på neste melking i fjøset. Bonderomantikk på sitt beste.

På en høyde stopper vi i det en reinsflokk krysser veien på kloss hold. Det er mye reinsdyr i disse områdene. De majestetiske dyrene beveger seg lett i terrenget. Etter Jotunheimveien kommer vi inn på Nyseterveien. Det er herlig å dele opplevelser over en kaffekopp på terrassen på kafeen på Randsverk.

Fra Randsverk har Døving lagt opp ei flott rute på grusveier mot Lom. Vi kjører Fugelsetervegen, og kommer etter hvert over på Veodalsvegen. Nå er vi i Arne Brimis rike. Grushelter må ha mat, så det blir håndsprit og lunsj i Lom, før vi setter av sted på Sognefjellsveien mot Norges høyeste vei.

Juvvasshytta

Allerede i 1934 begynte Knut K. Vole å bygge vei opp til Juvasshytta. Folk trudde han var gal. Med spade, hakke og trillebår satte han i gang arbeidet. I bygda fantes vist nok de som av skadefryd gleda seg til han skulle ødelegge seg på arbeidet. De sa de skulle forgylle den første bilen som kom opp til Juvvasshytta, men de holdt ikke ord, når veien sto ferdig i 1936. I dag er veien asfaltert fra starthøden 550moh. til slutthøyden 1840moh, og med dette er den Norges høyest beliggende veistrekning. Galdhøpigvegen, som veien heter, slynger seg lekent oppover lia fra Galdhøsanden, og noen av oss holder et ganske friskt tempo oppover. Veien er virkelig dumpete. Jeg må reise meg i enkelte partier, for ikke å «ta av» fra sykkelen, for deretter å bunne demperne. Bak meg har jeg «Blisser´n» i et imponerende tempo. Vivi må da være mere i lufta enn på sete. Utsikten fra toppen av fjellsida er formidabel, der vi skuer over mot Reinheimen og Dovre. Troppene samles på toppen, og er godt fornøyde. Her oppe ligger slalåmløpene i sommerskisenteret fremdeles hvite, oppunder Galdhøpiggen.

Blåhøe

Etter Juvvasshytta følger vi veien ned til Lom igjen, før vi følger de smale veiene østover på nordsida av Otta-elva. Det er fine asfaltveier til å begynne med, som så går over i grusveier. I Vågåmo går veien opp til den majestetiske radiomasta på Blåhøe, som står 1.617 moh. Veien til toppen ble bygget først på 1960-tallet, i forbindelse med utbyggingen av senderen som stod ferdig i 1963. Veien er bratt der den snirkler seg opp gjennom bebyggelsen på oversiden av Vågåmo. Ikke langt oppi lia går veien over til grus. Den er bratt og med krappe svinger. Snart kommer vi opp over tregrensa. Her får du en fantastisk utsikt om du tør å løfte blikket fra grusen. Siste biten opp til radiomasta er spesielt bratt, og har et forholdsvis løst underlag, men når du først er oppe belønnes du med en panoramautsikt. Her ser du Rondane i øst, og mørke Lågen bukte seg ned mot Otta hvor den blander seg med den smaragdgrønne Ottaelva. Du ser vestsida av Gausdal, videre i sør Bitihorn og Gjendesalpene, samt bygdene Lesja, Sel og Vågå. Vi har et fantastisk skue i det sola byter gjennom, og sender sine solstråler bortover de ulike fjellmassivene. 29 av Norges høyeste fjell ligger i området fra Gjende og vestover mot Sogn og Fjordane, det 30 høyeste finner du om du vender deg nordover mot Dovre og Snøhetta. Veien opp til Blåhøe er Norges tredje høyeste vei.

På denne dagen har vi kjørt opp på to av Norges tre høyeste veier. Når vi på kvelden nyter en duggfrisk pils utenfor Høvringen Høyfjellshotell, er stemningen på topp. Dagen har vært helt utrolig, og alle deltakerne er fornøyde. Hotellet er av enkel standard, men betjeningen og atmosfæren er den aller beste.

Mot Tronfjell

Vi fyller magen etter beste evne ved frokostbuffeen på Høvringen, før vi tar en avstikker innover veien til Smuksjøseter fjellstue. Vidda her er flott, selv i overskyet vær. Herfra følger vi diverse småveier mot Dovre før vi tar av veien mot Grimsdalen og Folldal.

Grimsdalen er utrolig naturskjønn der den passerer stølsområder, før den åpner seg og vi får en fantastisk utsikt i syd mot mange topper over 2000 moh. Du finner flokker med både kyr, sau og hester langs denne veien.

Vi raster ved gruvene i Folldal før vi kjører opp i Einundalen. Dette er også en flott vei som går gjennom fine høyfjellsområder.  Selv om vi har duskregn, demper ikke dette kjøregleden. Et par av oss får virkelig flyt på kjøringa, og storkoser oss innover fjellet. Fra Grimsbu følger vi Reinsliveien og Kjemsjøsæterveien til Alvdal.

Tronfjell

Tronfjell ruver 1666 meter over havet og er Alvdals tydeligste landemerke. Fra toppen har du utsikt til sju prestegjeld og lengre enn det. Den 10 kilometer lange veien opp til Tronfjell er Norges nest høyeste kjørevei og sto ferdig i 1959. Veien går gjennom gamle setertrakter, sjeldne botaniske områder og godt rypeterreng. På sommerhalvåret brukes veien av mange turister, men også av Norkring og Avinor, som begge har installasjoner på toppen – et radio- og fjernsynstårn og en radarstasjon for overvåking av flytrafikk og luftfart. I 2018 måtte veien restaureres etter at store nedbørsmengder vasket bort veien.

Vi har mistet et par av deltakerne på veien, men syv av oss tar turen til toppen. Været er klart, og vi har den beste utsikten du kan tenke deg. Vi står på toppen og suger til oss inntrykkene, som vi skal ta med oss videre inn i vinteren, etter endt kjøresesong.

Til tross for at Anne Rypdal blir bestemor, for første gang denne ettermiddagen, nekter hun å bestille Champis til gjengen på Savallen Fjellhotell. Vi ender derfor opp med Østerdalsbord i spisesalen. Det blir en hyggelig avslutningsmiddag, og vi gir oss ikke før vi nærmest går krokbøyde fra bordet, og rett i seng.

Birkebeinerveien hjem

Den offisielle turen er over, men vi har drøye 40 mil foran oss før vi er hjemme. Døving og Helga blir igjen på Savallen for spabehandlinger, men vi andre skal hjem. Det må bli en del asfalt denne dagen, men i Imsroa tar vi av på Birkebeiner veien, og følger grusveier helt til Moelv. Veien går gjennom småskauen før den etter hvert kommer over tregrensa og når Skollfjellet som er veiens høyeste punkt 1091 moh. Her oppe er det kaldt denne dagen, men fjellet er flott. Siden Døvingéne ble igjen på Savallen er det undertegnede som er stifinner denne dagen. Alle småveier og muligheter til grus blir derfor utnyttet. Etter lunsj på Bjørnen ved Odnes tar vi vestsiden av Randsfjorden nedover mot Jevnaker, før følger etterhvert tynnes ut, og jeg til slutt ankommer Drammen i ensom majestet.

Turen har vært fantastisk, og kan absolutt anbefales andre. I områdene vi har kjørt, går det i tillegg en rekke TET spor som kan utnyttes dersom du vil gjøre enda mere ut av gruskjøringa i disse områdene.

Joda, det er absolutt turer her hjemme som kan konkurrere med klubbens tradisjonelle turer. Kanskje et turtips til deg?