Tekst: Kyrre Hagen.  Foto: Kyrre Hagen, Viggo Carlsen og Roar Harlem

Vi hadde planlagt å kjøre roadbook på Finnskogen i juli. Derfor passet det utrolig bra at Norges aller første Yamaha World Rally var ankommet landet, og klar for meg. I tillegg hadde Remotek endelig fått satt sin trådløse kontroller i produksjon. Dermed kunne vi få oss et fantastisk eventyr i de dype skogene på Finnskogen, samtidig som jeg fikk slått to tester i en smekk.   

Yamaha World Rally: 

World Rallyén ble registrert dagen før jeg hentet den i Ski, og jeg etterlatte min egen std. T7 i garasjen hos Yamaha. Det hadde seg nemlig slik at jeg hadde vært så heldig å få oppdraget med å teste den aller første Tenere 700én, når den kom i 2019. Det endte med et eksemplar i motorsykkel-bua mi i 2020. En sykkel jeg har blitt veldig glad i, og som jeg altså har enda. Motorsykler er nemlig noe man helst kjøper, og nødig selger. De astronomiske summene som er påkosta har også medført at jeg er lite lysten på å realisere tapet. Nå er det ikke sånn at det er noen ulempe å ha en T7 i garasjen, snarere tvert imot.  

I fjor kom en oppgradert versjon av T7en; nemlig World Raid. Denne modellen ble testet av Mc-avisas Edi Alec, som gjorde en god analyse av den. Edi er jo en av de som virkelig vet hva som kreves av en sykkel som skal leve opp til navnet World Raid. Hans reise i to år, har jo blitt gjengitt her i Mc-avisa, og mange med meg har blitt imponert over hans ekstreme eventyrlyst, og evne til å gjennomføre turen vi andre bare drømmer om. Nå sparer forresten Edi opp penger til å fortsette turen, og at han går med planer om å gjennomføre den på en World Raid, sier ikke så lite om sykkelens kapasiteter. Selv fikk jeg testet den nye modellen på fjor årets Bukkeritt. Sykkelen vakte oppsikt og vil sikkert kjøpes av mange i dette miljøet.    

Årets nyeste T7 heter World Rally. Det første som slår meg er den nydelige blåfargen, med de lekre stripene i Yamaha-mønster. Sykkelen står og skinner mot meg, og jeg blir stående å beundre den lenge før jeg setter meg på den og starter hjemturen.  

Mens den første versjonen av standard T7 hadde svært enkel elektronikk, har standard modellen blitt oppgradert for årets sesong, med tre ABS moduser. Standard varianten har også fått nytt display, som muliggjør to forskjellige skjerm-temaer og smarttelefontilkobling. Skjermen på både World Raid og Rally har i tillegg til dette flere skjermtemaer, deriblant et tema som er beregnet for roadbook-kjøring, med to tripptellere, som begge kan justeres med enkle tastetrykk. Den neste store forskjellen, og kanskje den mest iøynefallende er den doble tanken med to separate påfyllinger for bensin. Tankene gjør at Wold Raid/Rally modellene får et helt annet tyngdepunkt en standard modellen. De veier litt mer, men dette elimineres etter min mening, med et mye bedre tyngdepunkt i sykkelen. Dette er det helt sikkert ulike meninger om.  

Neste forskjell er dempere og fjæringsvei på modellene. Mens standard T7 tilbyr 200 mm fjæringsvei både foran og bak, tilbyr World Raid/Rally variantene kraftigere KYB dempere med 230 mm foran og 220 mm bak. Dette er forresten en av oppgraderingene jeg har gjort på min standard T7. De ble for bløte for meg når sykkelen ble presset på krevende underlag. World Raid/ Rally variantene har dessuten en styredemper fra øhlins som standard.  

Av forskjeller mellom World Raid og World Rally finner jeg ikke så mye utenom fargekombinasjonene, grip pads på sidene og en særdeles lekker Akrapovic slip-on potte. Den første uka jeg har World Rallyen på test, kjører jeg den på mye forskjellige underlag. Dette er virkelig en herlig sykkel som jeg gleder meg til å ta med på roadbook-kjøring.  

Remotek One: 

For å kjøre roadbook er du avhengig av å kunne lese «noter» i et eller annet format. Tradisjonelt har dette bestått av papirruller (som fremdeles brukes i rally). Nå finnes heldigvis alternativer til dette i form av ulike apper som leser de lange PDFene på et nettbrett, eller smartphone. For mitt vedkommende ble det å montere opp telefonen på sykkelens styre, samt å installere appen «Piste Roadbook Reader». Mer trenger du egentlig ikke, selv om det selvsagt er veldig enkelt å kunne flytte notene nedover med knapper på styre.  

Den norske motorsyklisten Dag Jenssen er endelig i gang med å produksjonen av sin Remotek One etter en lang periode med testing av prototyper, som blant annet vi i Mc-avisa har vært med på. Nå hadde enheten fått ferdig finish, og det endelige produktet var blitt adskillig flottere en prototypene. Dag kom selv innom meg og monterte den nye kontrolleren på sykkelen. Han hjalp meg også med å installere nødvendige apper for at telefonen skulle la seg styre av kontrolleren.  

Kontrolleren består av seks knapper, som er enkle i bruk når du først har satt deg inn i det. Den fungerer mot både iOS og Android. Enheten gir deg mulighet til å flytte deg fra note til note i en roadbook, mens du kjører. Til dette bruker du de øverste knappene. Skal du justere trippteller lar også dette seg gjøre mens du kjører ved hjelp av knapper.  

Fakta om å kjøre roadbook:  

I stedet for å kjøre etter GPS spor, kjører du etter noter på denne type kjøring. Notene angir hvordan krysset ser ut, hvilke distanse du skal ha kjørt til nota, og retningen ut av nota i form av grader.  Notene er som tidligere nevnt enten på en papirrull, eller på an laaaaang PDF som leses på nettbrett eller telefon.  Turen starter på oppgitt sted som er note nummer 1. Herfra kjører du etter anvisningen til neste note. Du må nullstille tripptelleren på første note. På note nummer 2 er km stand på tripptelleren oppgitt. Det er også en tegning av situasjonen, som viser hvor du kommer fra, og hvilken vei du skal ut av nota. Når du kjører ut av nota vil du se hvilke kurs du har. Det vil si hvor mange grader du kjører ut av nota. Dermed får du kontroll på om du er på riktig kurs. Høres det enkelt ut? Ikke det?? Men i realiteten er det hele ganske greit.  

Klare for tur.  

Tenereén var splitter ny, og uten noen form for bagasjeløsning. Jeg skulle jo ha med meg alt utstyr for camping i det fri hele helgen, og måtte finne på noe. Løsningen ble å tape opp alle deksler som ville få kontakt mad bagasje. Først med maskeringstape, og så tykk gorillatape. Oppå dette kunne jeg montere mine gamle Enduristan saddelbaggs, og vipps var jeg klar for tur med plass til alt jeg trengte, uten fare for å ripe opp de blanke nye dekslene.  

Vi hadde fått tak i en Roadbook på over 30 mil som skulle kjøres i området Finnskogen. Vi i denne sammen heng var; Brynje Birgitte, Tore Huseby´s følgesvenn gjennom mange år, som også lyder navnet Beate Iren Olsen, Flateby´n fra Team Viggo, viden om kjent for sine særdeles klønete camping evner, men som nå virkelig hadde tatt grep, og blitt en villmarkens sønn, hekta på villcamping. Sist men ikke minst unggutten Roar Harlem, som til stadighet la bøtter med grus i fleisen på oss andre, mens han forsvant ut av synsfeltet vårt i noen breie sladder. Roar er forresten konstant på leit etter bakdekk som ikke blir så fort utslitt, noe han ikke finner. Så om du vet om et slikt dekk kan du ta kontakt med han.  

KTM-huken.  

For å komme tidlig i gang på lørdagen, var avreise satt til fredag, med overnatting ved et vakkert vann i Sverige ikke langt fra start. Da alle hadde fått opp hengekøyene sine ble det fyrt i peisen i gapahuken, for matlaging, kos, samt å holde den svenske myggen på avstand. Huken ble forresten omdøpt til KTM-huken, etter at Flateby´n hang opp en medbrakt KTM-banner på gapahuken.  Han er nemlig ikke så lite stolt av sin gamle 640 adventure, som akkurat hadde fått nye simringer i gaffelen. Denne lakk imidlertid fremdeles, dog litt mindre enn før.  

Utpå formiddagen dagen derpå, var vi omsider klare for avreise. Flateby´n hadde fått låne en prototype av Remotek, men ikke tatt seg tid til å installere nødvendige apper for å kunne bruke den. I stedet hadde han prioritert et par lyse sommerpils med tilhørende snaps. Nå var løpet kjørt, for dette skulle vi ikke bruke tid på. Slukøret måtte han finne seg i å bruke en finger mot skjermen for å få flyttet seg nedover skjermen. Brynje Birgitte hadde ingen planer om å kjøre roadbook, hun skulle som hun sa ; – bærre henga på. Dermed var det bare undertegnede og den grussprutende Roar som var skikkelig rigga for tur. Vi delte oss derfor i to lag: Ett med Roar og Flateby´n, og ett med meg og Brynje Birgitte.  

Det viste seg at erfaringene med å kjøre roadbook var syltynt blant deltakerne. Det endte derfor med at vi i lange perioder kjørte sammen, med en som ledet an, to som kontrollerte og Brynje Birgitte bakerst. Hun brød seg egentlig ikke det døyt om notene, men var med på notene så lenge hun klarte å henge på, og det må vi kunne si at hun gjorde med glans. En erfaring man gjør seg når man kjører etter noter er at tempoet må ned. Hvis ikke kjører du konstant forbi avkjøringer, med det resultatet at du må tilbake, samt justere tripploggen. Etterhvert som vi kjørte fikk vi heldigvis litt mer taket på det, og etter hvert fløt kjøringa ganske så greit.  

Rett før Sand tok vi av sporet opp til vindmølleparken på Songkjølen som Roar viste om. Veiene opp hit var fulle av rullegrus, noe unge Harlem synes var skikkelig morsomt. Det endte med at han flytta flere kubikk grus på vei opp mot møllene, mens vi andre holdt oss godt utenfor skuddhold. De digre Simens møllene har en imponerende tårnhøyde på 144 meter og en rotordiameter på 145 meter. Ikke rart de hadde laget skikkelige veier opp hit, for å få utstyret på plass. Hver av møllene produserer 5 MW i året, så når en gang motorsyklene våre blir elektriske, burde det være muligheter for å lade litt her på rekord tid. Vi forsøkte å strekke oss rundt møllene, men ble bare små fyrstikkmennesker mot den gedigne masta.  

Dagen ble brukt opp på veier av alle slag, og vi rakk så vidt Jokeren på Svullrya før stengetid. Da hadde vi i grunn fått nok, og sikta oss inn på Rotbergsjøen, der det vist nok skulle være perfekt å overnatte. Det viste seg å stemme, og etter å ha kjørt langt ut på en odde, fikk vi opp hengekøyene med en fantastisk utsikt utover vannet. Det ble en herlig kveld der Roar og Flateby´n diska opp med biff, stekte poteter og grønnsaker tilberedt på bål og primus. Middagen nøt vi mens vi ble vitne til en fantastisk solnedgang.   

Det gjensto ca. 10 mil med roadbook-kjøring på søndagen, noe som var akkurat passe med tanke på at vi skulle hjem i tillegg. Etter at egg og bacon var inntatt  store mengder, kom vi oss av gårde. Man må jo ha noe å tære på utover dagen.  Ruta gikk på både norsk og svensk side, og på varierende underlag. Til dette fungerte World Rallyén kjempebra. Jeg både satt og sto mens jeg tenkte på hvor flott og allsidig motorsykkel dette er. Med 22 liter bensin har du adskillig bedre rekkevidde en standard T7. Dermed har sykkelen fått et enda større bruksområde. Lyden i Akrapovicén var herlig, og KYB demperne tok underlagene på en veldig bra måte. Også Remotek kontrolleren fungerte utrolig bra, selv om jeg stadig ønsket meg en større og mer lyssterk skjerm enn den jeg hadde på min gamle Samsung Note 10. Dette er faktisk noe vesentlig å tenke på dersom du tenker å anskaffe deg et nettbrett eller en telefon til dette formålet. At Remotek-kontrolleren også enkelt lar deg veksle mellom ulike apper er utrolig kjekt. Dersom du lurer på hvor du befinner deg bytter du over til en navigasjonsapp. Også skjermoppsettet med de store triptellerene på world Rallyen fungerte utrolig bra til roadbook-kjøring. Alt var rett og slett bare bra.  

Et stykke inne i Sverige ble brått veien dårligere og dårligere. Jeg tenkte på å snu, men for sent. Først kjørte jeg meg fast i underlaget som nærmest var blitt som en liten gjørmebekk. Deretter kom jeg over på glatt og vått gress, et underlag som rett og slett ble for krevende for standard Pirelli STR dekk. Jeg skled, og fikk behov for å sette ned beinet, men her var kun en grøft som var en meter dyp. Dermed havnet både jeg og Rallyén i stabilt sideleie.  Jeg var bakerst i følge, og det tok tid før de andre oppdaget at jeg var borte. Å løfte sykkelen aleine var ikke å tenke på. Da ville jeg kun påføre sykkelen riper, noe Gjermund Ruud hos Yamaha Norge ikke ville blitt særlig blid for. Til slutt kom Roar og Flateby´n tilbake for å hjelpe meg, til fots. De hadde først måtte hjelpe Brynje Birgitte som heller ikke hadde klart å motstå Hondaéns invitasjon, da den ville legge seg. Det gikk bra med T7én bortsett fra et bøyd lyktefeste, og turen kunne heldigvis fortsette. Flatebyén hadde dessverre klart å løfte på seg 14 dagers sykemelding oppe i den svenske skauen. Turen ble imidlertid avsluttet i flott stil, og vi feiret det hele med en Pizza i Chalottenberg, før vi satte kursen hjemover igjen.  

Konklusjonen etter turen er følgende:  

Roadbook kjøring er veldig morsomt. Er du nysgjerrig på dette vil vi anbefale deg å prøve. Blir underlaget for krevende er det ditt ansvar å stoppe, og finne en annen vei til neste note som er oppgitt med koordinater.  

Yamaha Tenere 700 World Rally er en herlig adventure sykkel som virkelig leverer på det meste av underlag. Skal du ut på sand, søle eller andre glatte eller løse underlag, kommer fort originaldekkene til kort. Her finnes imidlertid mange gode alternativer å få tak i.    

Remotek kontrolleren til Dag Jenssen er virkelig verd pengene, om du liker å kjøre roadbook. Den er dessuten godt egnet til navigasjon der den gir deg mulighet til å zoome inn og ut, samt flytte kartet. I tillegg har enheten mulighet til å styre både musikk og action kamera. 

Å villcampe ute med hengekøye er magisk. Sørg bare for å finne et fint sted gjerne ved et vann. Heng køya opp med god utsikt, og du får en fantastisk kveld og morgenstund. Med min Amok sover jeg bedre enn på noe hotell. 

Å fortelle Yamaha at du har lagt deres nyeste sykkel i bakken er ikke morsomt….