Thailand Nord og Det Gylne Triangel .

Motorsykkellandet der ånder møtes. Del 1

 

Av Kyrre Hagen og Tore Huseby.

( Heretter kalt Team H/H)

Vi hadde fått tips om at Thailand nord var et eldorado for motorsykkelkjøring. Og at midtvinters var tida da varmen ikke var fullt så trykkende som ellers, en påstand vi snart skulle lære at stemte noe mer enn vi satte pris på. Men å kjøre hele veien ned var uaktuelt – det tar minst en måned. Så det ble fly og MC-leie.

Det viser seg at et sete i Norwegians nye Dreamliner koster tre kroner mila, tre tretti om du skal ha mat. Billigere kan man neppe reise kvarte jorda rundt. På litt under et døgn, og for under sju til ni tusen kroner har du tur-returbillett Norge Thailand, samt motorsykkel til fri disposisjon i en hel uke. Prisforskjellene handler om grad av forsikring samt hvor dyr/stor sykkel du ønsker å leie.

Trøbbel med thailandske stedsnavn.

Vi fløy til Bangkok, skiftet fly der til en by lenger nord som heter Chiang Mai. Tanken var å kjøre i de nordlige områdene, der Laos, Burma og Thailand møtes. Dette er områder som ligger til dels høyt og med et nokså annerledes januarvær enn det turistfellene nedi den Thailandske gulf kan by på. Kartplanleggingen viste at vi begge lider av asiatisk predemens – det var skvatt umulig å memorere et eneste stedsnavn. Kulepenn og huskelapp er eneste mulighet. Og utallige repetisjoner der vi spurte hverandre: Hva i heite het nå den plassen vi skal til da? Å spørre Thaiene er litt så som så. Spør du om veien til Tønsberg får du kanskje svaret på veien til Kongsberg. Eller Drammen. Forklaringen på dette fenomen er thaienes utsøkte høflighet – enhver som spør om noe har krav på et svar. Thaienes engelsk er riktignok dårlig, men den er langt bedre enn vår thai.

Vi hadde også leid en GPS for trettifem kroner, og det var den da også verd. Avstander over tre kilometer fiksa den ikke i det hele tatt, og avstander under det var også så som så.  Å angre på at de fire perfekte GPS’ene vi til sammen eide lå igjen hjemme var for seint. Så det ble å navigere på gamlemåten: Prøve – og feile. En metode som innimellom gir de mest fantastiske resultater.

Links trafikk:

Team H/H hadde begge tidligere erfaring med venstrekjøring, og det i flere ulike land. Erfaringen til Kyrre var riktignok kun i forbindelse med forbikjøringer. Pragmatisk venstrekjøring a la thai var helt nytt for oss begge. Lette motorsykler og mopeder kjørte i begge retninger samtidig på begge sider av veien utenfor kantlinjene på hovedveiene. Med og uten sidevogner, tilhengere og andre innretninger som kan frakte større gjenstander. Inne i kjørefeltene er det ofte plass til to i bredden, men trafikken går nå i hvert fall bare i en retning i respektive kjørefelt. Det er da noe. Forbikjøringer er ytterst spennende for du vet ikke alltid om det er to, tre, eller seks kjøretøyer i bredden i det øyeblikket du gir gass og vil forbi. Disse endringene skjer med lynets hastighet og kommer ofte nokså overraskende på en trygghetsnarkoman skandinav. I tall er skadestatistikken omtrent elleve ganger høyere enn her hjemme, og det er egentlig ikke så verst. Men la det være sagt: Den forsiktige motorsyklist med angst for improvisasjoner bør droppe å legge mc- ferien sin her. Likevel ble vi raskt enige om at thaikjøring slett ikke er noe stort problem, når en bare har lært seg grunnreglene:  A: Er noe mulig, vil alltid thaiene prøve om det går. B: Den sterkeste bestemmer alltid.

Rutevalget:

Etter å ha «døgnet» på turen ned, tok vi syklene ut hos utleier Tonys Big Bikes. Dette utleiefirmaet hadde vi valgt fordi de hadde en ryddig hjemmeside. Starter du turen fra Chiang-Mai er det imidlertid helt unødvendig å forhåndsbestille sykler. Det finnes nemlig en rekke utleiesteder, med atskillig bedre utvalg av sykler enn hos Tony. Vi skrev under på den dårligste forsikringsdekningen du kan få formulert med ord, og la ut i det tidligere beskrevne trafikkbilde, med dødsforakt. Du våkner litt av sånt, selv etter å ha «døgnet.»

Doi Inthanon.

Turen nå gikk sør og vestover mot Thailands høyeste fjell Doi Inthanon 2565 moh. Vi kom etterhvert inn på smalere veier, og det hele ble nokså trivelig. Dette er da også nasjonalparkområder og svært vakre steder. De brede smilene kom raskt på plass der veien slynget seg, bratt og svingete oppover. Tore merket raskt Kawaen`s begrensninger. 250 kubikk krever at du er på hugget om du skal opprettholde sånn noenlunde verdig fart i oppoverbakke.

Her gjaldt det å holde turtallet oppe og å unngå unødige oppbremsinger! Da daua nemlig sykkelen helt og en måtte begynne helt forfra.  Det er jo heller ikke akkurat et pre å veie over 120 kilo inkludert kjøreskinn, hjelm støvler og så videre, men så lenge turtallet sto på kronisk angstskrik og evig smerte a la Munch, så gikk sykkelen overraskende greit. Elektronisk motorstyring er en gave til tjukkaser med for liten motorsykkel!

Etter å ha nytt høyfjellsluften noen få øyeblikk satte vi kursen videre mot vest, og ankom Mae Sarieng akkurat i det dagen var brukt opp. Sola går ikke ned i Thailand. Den faller, og det skjer raskt. Dagens noe krøllete kjøreetappe ble ca. 320 km, noe vi var svært fornøyd med, etter å ha rotet oss inn i diverse Chiang- eller -Mae-byer.

Det var umulig å holde greie på alt sammen.

Mae Hong Son, et MC-eldorado.

Neste dags kjøreetappe skulle ta oss til Mae Hong Son, en vei som gikk rett nordover. Gjennom et kort men fyndig førermøte, kom vi frem til at dette nok var litt for enkelt, og la opp til en avansert avstikker lengre opp i fjellene. Vi ville jo ha litt utfordringer. Utfordringene viste seg etterhvert å være mer enn store nok for teamet, og vi kjørte oss fullstendig ut på bærtur, og brukte faktisk litt tid på å kjenne etter om tennene fortsatt satt fast i kjeften da vi foretok en såkalt «endringsvurdering» og snudde. Trøsten er at om du først skal du på bærtur i dette området, så var dette et utmerket sted. Utsikten var fantastisk, selv om selve veiene etter hvert ble borte for oss.

 

De bare sluttet liksom. Vi rakk forresten en høyst nødvendig lunsj der ute i ingenmannsland, mens blodsukkeret var kritisk lavt. Medbrakt Wasa knekkebrød med makrell i tomat. Tores sikringskost. Lokal ekspertise vi påtraff hadde aldri sett et kart før, og var til liten hjelp da vi heller ikke lyktes å finne et egnet tegnspråk å kommunisere med. Det ble derfor å stikke halen mellom beina, og kjøre samme vei tilbake. Strake veien opp til Mae Hong Son var imidlertid ikke mye strak, og slettes ingen nedtur. Her var det svinger i flotte kombinasjoner, og på fin asfalt. Reneste racerbanen i partier. Dagens etappe ca. 240 km.

3934 Svinger:

Snakk om å dumpe borti motorsykkelrute de lux! Ingen i team H/H hadde noen gang hørt om 1864 Curves eller 2070 Curves. Den sørlige ruten fra Hot, gjennom Mae Sarieng til Mae Hong Son, er visstnok viden kjent i verden. Ikke nok med det. Fra samme by snor det seg en rute videre gjennom Pai og Soppang på 2070 Curves. Legger man rutene sammen består denne av hele 3934 svinger. Vi kjørte de aller fleste av disse, men kom raskt ut av tellingen. Fantastisk var det uansett, ett svingeldorado som aldri tok slutt. Og der det er svinger, er det også bakker!

Veidekket var litt varierende, men stort sett veldig bra. Svingene alt fra krappe, til store og oversiktlige. Veiene er som hovedregel feildosert. Thaiene bygger så billig som mulig, og kompenserer med spennende kjøreopplevelse. Vi opplevde begge flere hjulslipp underveis. Om dette skylles kvaliteten på dekkene, veibanen eller begge deler var usikkert. Men når alt satt som det skulle var det bare å mate på og nyte denne fantastiske veien.

Dansk ekspertise:

Under vår ferd møtte vi et ektepar fra Danmark på tur. Per og Susanne Emborg. De var på sin femtende motorsykkeltur i Thailand. Fra dem var det mye kunnskap å hente for oss førstereisgutter. Da de fortalte oss at de skulle ta en liten kjøretur i nærområdet dagen etter, slang vi oss med. Det skulle vi ikke angre på.

Langhalsene fra Burma.

Første stopp på vår firerbandeferd var å besøke en Kayaw landsby. Dette er politiske flyktninger fra Burma/Myanmar og de er kjent for minst en ting: De smidde ringene som kvinnene bærer rundt halsen, og som i løpet av et langt liv medfører at om ringene fjernes, kveles personen fordi de ikke lenger har muskler som kan holde hodet oppe.

Landsbyen deres var i virkeligheten en turistfelle hvor vi med vanlige halser kunne se og oppleve klær, folk med lange halser, en elefant, et marked, noen våpen, enkle hytter og mennesker som levde daglig av å bli glodd på og på tross av dette åpenbare ubehaget, smilte tilbake og var kremmere på heltid.  Heldigvis viste det seg at de fleste yngre jentene hadde faket halsringene, de brukte et metallbrett som så ut som halsringer men som bare var bundet med hyssing i nakken. Så verden går åpenbart framover.

Videre gikk ferden langs veier som var merket med thailandske og kongelige flagg, langt opp på en fjelltopp. Vi fikk høre at prinsen skulle komme hit om noen dager, og tusenvis av flagg ble satt opp på hver femtiende meter langs ruta, sikkert for at han skulle finne fram, kom vi til.

Dryppsteinsgrotter:

Thailand i nord er full av fantastiske dryppsteinsgrotter, det er bare å velge. Siste stopp på dagen var en grotte der det myldret av temmelig store og blå fisker, med ulike mønstre. Det var skiltet med at fisken var giftig, og ikke spiselig for mennesker. Fisken spiste imidlertid alt vi kastet ut til dem, dette var «vill oppdrettsfisk», i ordets rette betydning.

Syklene:

Vi hadde valgt to ganske ulike sykler: Tore som aldri rager særlig langt over bakken, hadde gått for en snerten Kawasaki Z 250. Fjæringen var i praksis i bunnen, fra det øyeblikk han satte seg på sykkelen. Kyrre hadde tatt litt hensyn til sin stolpeformede kropp, og fått bretta de lange beina opp på en Honda CB 500 X. Hondaen hadde et hav av moment sammenliknet med den lille Kawa´n, og fin beinplass. I grunn overrasket denne sykkelen stort på hele turen. 500 kubikk er sjarmerende, og ikke til å kimse av. Et osean av kjøreglede har Honda her plassert mellom hjulene.

Kawa´n imponerte bare ved å overleve turen. Konstant maks turtall i lave hastigheter opp bratte bakker må ha vært litt av en påkjenning for den stakkars maskinen. Mange av oss vil jo gjerne ha minst tusen kubikk mellom beina.

Vi opplevde at det er totalt unødvendig for å få en god og morsom kjøreopplevelse. Minuset med disse syklene er at produsentene har gjort alt for å skape billige motorsykler. Dette gir seg spesielt utslag når syklene presses på litt svingete humpete veier. Da henger rett og slett ikke fjæringskomponentene med, og vi måtte rett som det var slakke på gassen. Med tanke på den den nærmest manglende forsikringsdekningen, ble det rett og slett for spennende.

Mat og sånn:

Når en ikke snakker språket, ikke kan lese alfabetet og ikke alltid kan lukte seg fram til menyen så er det å spise nokså spennende i Thailand. Mat selges så godt som overalt, og det er billig og nærende. Men etter å ha spist en krydra hønsesuppe der ALT på høna minus fjæra ble brukt så blir det liksom til at en får litt lange tenner når en skal teste ut ukjent mat på ukjent sted. Thaiene krydrer tøffere enn vi er vant til. Det velkjente trikset med å unngå isbiter for å ikke få jallamage, samt bare drikke vann fra uåpna flasker er vel og bra. Men alt av grønnsaker skylles jo i vanlig vann så helt lett er dette ikke. Det enkleste er å gi litt blaffen og ta elendigheta som den kommer, samt ikke være kresen. Alle må spise og la det være sagt: Med et par små unntak var all maten vi spiste god.

Sørover på 1864 Curves:

Etter oppholdet i Mae Hong Son satte vi kursen mot de mere nordøstlige områdene av Thailand. I dag skulle vi kjøre de 1864 kurvene mot Pai, og derfra sørover retning Chiang Mai. Vi var tidlig på veien, og været var nydelig og varmt. Denne dagen, ble en av de fineste kjøredagene. Ruten består i en orgie av svinger, tett i tett. Stort sett går veien inne i tett skog, og det er ikke mange stedene du har god utsikt, men på enkelte partier kommer du høyt, og da åpenbarer det seg en flott utsikt. Tregrensa er nok på mange tusen meter så langt sør. Her avslører landskapet flotte grønnkledde fjell, som dette området består av. Svingene krever sin mann, og vi opplevde begge hjulslipp på strekningen. I andre partier satt alt som det skulle, og smilene var på maks.

Grotter igjen:

Ca. halvveis til Pai tok vi av veien nordover, og besøkte Tham Lod Cave. . Den lille veien inn til grotta var smal og morsom der den snodde seg en snau mil innover i skogen. Vår knøttlille og høygravide guide, kunne ikke akkurat mye engelsk, men tok oss med på en flåtetur gjennom den store grotta.

Hun fyra erfarent opp en Petromax lampe, som effektivt lyste opp tak og vegger i grotta. Oppunder taket hang flaggermus tett i tett, mellom flotte saltkrystaller. Stiene og trappene inne i grotta var dekket av en seig «batshit» guffe over alt, og i vannet var det også her, et mylder av fisk. Det er en egen følelse å bli skiti og miget på av noen tusen pattedyr som henger over hodet ditt…

I stedet for å kjøre ned til Chiang Mai igjen overnattet vi i den lille byen Chiang Dao.  Der skulle vi oppleve at været lot oss i stikken. Men mer om det i neste nummer.     Klikk her for Del 2

Mc-avisa nr. 3  – 2016