Stikkordarkiv: Kyrre

spennende sommertur i sør

Tekst: Kyrre Hagen.  Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen 

Jeg elsker Sørlandet, med den nydelige kysten og veiene som går på kryss og tvers mellom de runde heiene. Noen tror at Sørlandet bare er E-18 og E39 med sørlandsbyene langs denne, men jeg kan love deg at det befinner seg et mylder av svingete asfalt og grusveier her nede. I sommer skulle enda flere områder utforskes.  

Arkitekten er med på å utforske grusveier på Sørlandet, bare hun vet at katta er i gode hender.

Sommerferien 2023 var vel ikke helt slik vi hadde forventet oss. Etter en varm og deilig juni, med nydelig temperatur og stor skogbrannfare, kom en ganske så grå og våt juli, da vi skulle ha fellesferie. Arkitektens katt skulle også på sommerferie, og dermed var vi tvunget til å kjøre bil. Hadde det vært opp til meg hadde den katta blitt putta i toppboksen, og vært ute av både syne og sinn fram til vi hadde vært fremme på hytta, men sånn kunne det altså ikke være. Vi måtte kjøre bil, mens katta, fra beste utsiktsplass i baksetet, klaga med jamrende mjauing kontinuerlig de tre timene det tok å komme frem til hytta. Bak bilen hadde jeg tilhenger med to grussykler, sånn i tilfelle vi skulle få til en kjøretur, og hengekøyer og soveposer var stukket inn mellom den øvrige bagasjen.  

Vi stopper og spiser litt snack på veien opp langs Siravatnet. Her ligger mange fine grender langs veien.

Redningen for årets sommertur ble derfor da min eldste sønn minnet meg på at jeg hadde lovet han hytta på egenhånd noen dager. Dermed var vi forvist, samtidig som vi hadde en god unnskyldning for å la katta bli igjen på hytta. Værmeldingen ble tatt frem, og ruta planlagt etter hvor det skulle regne minst. Jeg hadde avmerket noen grusstrekker som jeg var nysgjerrig på, og snart var planen klar. I hovedtrekk gikk denne på å komme seg unna mest mulig regnvær. Overnattingen skulle vi hovedsakelig ta ute, men om det virkelig ble ille måtte vi forsøke å skaffe oss tak over hode.  

Jeg elsker å loffe rundt på Sørlandet

Dag 1. Plutselig dukket bonden opp bak oss på firehjuling. 

Syklene ble lastet opp, og arkitekten fikk omsider tatt avskjed med katta før vi satte kursen innover skogene. Jeg hadde flere veiakser på GPSén som skulle sjekkes ut, og målet for dagen var områdene rundt Lyngdal. Fra Lillesand tok vi av asfalten og fortsatt på grus, i en fin bue nord for Kristiansand. Noen dager i forveien hadde jeg vært på tur med kompis Kvase Bjønnes her, så enkelte akser var allerede sjekket ut. Dette var kjekt og sparte oss en del bry. Jeg og Kvase hadde nemlig vært nær ved å flytte et strømgjerde for å kjøre inn på et område der det befant seg en rasende okse. Bonden klarte heldigvis å stoppe oss, på en vennlig men svært bestemt måte. Nå sto derfor neste utfordring for tur. Dette var en akse jeg bare måtte sjekke ut. Veien var virkelig spennende, men noen hadde hengt en kjetting over veien sånn bare for tull. Heldigvis var ikke denne ment for motorsykler, så vi kom oss greit forbi. Vi kjørte langs en idyllisk vei langs et flott vann, og var nesten igjennom da en bom stoppet oss. Arkitekten mente at det var innlysende at noen mente vi ikke skulle kjøre der, mens jeg var litt mer i tvil. Det ble imidlertid til at vi hørte på Arkitekten, som tross alt er den mest fornuftige av oss. Belønningen var jo at vi fikk den samme idylliske veien tilbake. Etter bomturen fant vi alternative grusveier, og koste oss på innenlandske grusveier nesten sammenhengende helt til Lyngdal.  

Vi møter Edi Alec i Lyngdal. Han vet om noen skikkelig gode plasser for hengekøye, og snart er vi virkelig inne på skauen

Det er allerede langt på ettermiddag, og for å slippe å lete etter hengekøyeplass kontaktet jeg journalistkollega Edi Alec som bor i Lyngdal. Edi dukket opp utenfor butikken der vi provianterte bare minutter etterpå, og gir oss et par spennende alternativer. Et av disse er i skogene rett ovenfor byen. Han spør Arkitekten om hun var redd for å kjøre noen skikkelig bratte bakker, og etter å ha tenkt seg om en god stund mener Arkitekten at hun kanskje ikke er det. Dermed er vi villig til å prøve. Edi forsikrer oss om at det er skikkelig idyllisk der oppe, og at vi garantert kommer til å bli alene. Vi kjører inn på noen fine grusveier, og finner til slutt den bratta avkjøringen. Etter en liten tenkepause setter vi opp den steilbratte bakken. Jeg først med Arkitekten hakk i hæl. Veien blir raskt dårligere og etter hvert blir jeg i tvil om at denne veien til Edi virkelig er noe vei. Da hører jeg Arkitekten i meddele i intercomen at det kommer en firehjuling opp bak henne. Snart hører jeg henne snakke med bonden som hadde sett oss, og lynraskt kom etter på firehjulingen. Han lurer litt på om hun mente dette er en vei, og Arkitekten sier som sant var at det var jo litt vei til å begynne med. Bonden mener at dette nok er et tvilstilfelle, og at det tryggeste er om vi snur. Arkitekten spør så om vi ikke kan henge der bare en natt, men det kan vi ikke. Dermed er vi over på plan B- som er Kvåkviksanden, en flott strand på utsiden av Lyngdal. For sikkerhetsskyld triller vi syklene inn på område for ikke å risikere å kjøre i utmark. Det går som smurt, og snart er vi installert med hengekøyer mellom trærne i det sola går ned, og månen titter ned på oss.

Vi møter en spanjol på vei til Nordkapp. Han aner lite om alle perlene han ikke har tid til å besøke i sin jakt på dette ene målet.
Arkitekten tør så vidt å titte over kanten der veien snor seg rundt Jøttebergknuten.

Dag 2. Kokt levende i Hauge.

Etter frokost på stranda kjører vi grusveier over Hægeland til nydelige Feda. Dette lille stedet er så vakkert at jeg blir like betatt hver gang. Nå skal vi teste ei ny rute på grus over til Sira. Vi ser ned på Sira fra Jøttebergknuten, og Arkitekten som er livredd høyder, tør så vidt å titte over kanten. Veien opp på vestsida av Sira-vannet er fantastisk. Den svingete asfaltveien går snart over til grusveier, og man kommer til bebyggelse der man ikke skulle tro at noen kunne bo. Vi ender i Tonstad, og på vei ned mot Egersund møter vi en spanjol på en 790. Som mange andre europeere er det store målet Nordkapp. Han har totalt fire uker på seg og aner lite om alle perlene han kommer til å kjøre forbi i bytte mot dette ene målet.

Denne broa er den lengste hellesteinsbroa i Norden. Med sine 21 løp og 72 meter. Broa er bygget på 1800 tallet, og er vel verdt en stopp

Lenger sør passerer vi også den gamle hellesteinsbrua; Terland klopp, som går over elva Gyaåna. Med sine 21 løp er dette den lengste steinhellebroa i Norden. Nå står riksvei 44 for tur, og den smale lille veien som går utenom Rekefjord fra Åvendal, som er en av mine favorittveier. Dette er “Flåklypaveier” mellom heiene. Her ligger svingene tett i tett og er fullstendig uforutsigbare. Veien er ikke stort bredere en sykkelvei og om du møter en bobil her er det bare å ligge på bremsene. Dette er morsommere enn Tusenfryd og kiler minst like mye i magen. Dagen er brukt opp og vi ender opp på terrassen hos en mc-venninne i Hauge; Anne Barstad. Her kommer også flere motorsyklister innom, og det blir både mat og drikke, før vi ender opp i et glohett boblebad med boblende drikke. Det blir fort i heteste laget for meg, den lange kroppen har mye overflate, og snart er jeg så varm at jeg blir helt svimmel. Jeg frykter at Anne har tenkt å koke oss levende, og flykter ut av gryta. Arkitekten får imidlertid sjelden nok av varme og storkoser seg.

På veien ut mot Lista åpner landskapet seg. Grusveiene er nydelige.
På en fotostopp blåser sykkelen til Arkitekten overende.

Dag 3. Magisk på Lista Flystasjon

Det er meldt dårlig vær, men vi skal heldigvis ikke lenger enn ut på Lista denne dagen. Derfor tar vi oss god tid før vi fortsetter Nordsjøveien mot Flekkefjord. Selvsagt jakter vi på grus, og finner det på vei ut til Lista. Det regner, men blir lettere når vi kommer ut til havet. Vind er det nok av her ute hvor landskapet er flatt som ei pannekake. Sykkelen til Arkitekten blåser over ende når vi stopper for å ta noen bilder av det dramatiske kystlandskapet. Å kjøre innom Lista fyr er obligatorisk, Arkitekten har jo aldri vært her ute.

Vi skal overnatte på Lista Vandrerhjem. Dette er en del av den gamle flystasjonen, som var operativ helt fram til 2007. Lista flystasjon er bygget av tyskerne under okkupasjonen, og 10. mars 1941 landet de første tyske jagerflyene her. I dag huser mannskapsbrakkene ukrainske flyktninger, og i mange av bygningene holder lokale bedrifter til. Vandrerhjemmet ligger også her, og vi har fått rom i den gamle befalsmessa. Det er lagt ut nøkkel til oss, merket ‘Offiseren’

Arkitekten serverer i baren på Lista

Befalsmessa er en magisk bygning, og en reise 50 år tilbake i tid. Messa ligger på innsiden av grønne store plener og hekker. Den mørkebrune bygningen har hvitmalte rutete vinduer og buede svalganger. På det bratte skiferkledde valmtaket, er det små takoppløft for hvert av rommene i andre etasje, og utenfor disse henger skranglete rustne rømningsstiger nedover skiferen. Det skriker i den gamle utette tredøra i det vi lukker den opp. På innsiden ligger en svak eim av gamle tepper, røyk og svette i lufta. Her i første etasje ligger messas salonger. Gulvene er gulnet gammel eikeparkett og tykke tepper ligger under skinnsalongene. På veggene er den modne mørke furupanelen pyntet med kopier av gamle kjente malerier, fra den tiden jeg var liten. De lyse mønstrede gardinene, beveger seg svakt i takt med vinden som herjer på utsiden. Tenk; her har både tyske og norske piloter vært samlet mellom oppdragene, i hver sine perioder. Vi får en følelse av hvordan stemningen var her den gangen flystasjonen var operativ. Det finnes også en festsal her. Her svingte offiserene sine kjære, og i noen tilfeller bygdas unge damer, som betatte danset med de kjekke flyverne i uniformer, dekorert med striper, stjerner og medaljer.

Her er det som å være rett tilbake på åttitallet.

Kanskje oppsto søt musikk, og kanskje ble de unge pikene med på rommet i annen etasje, der vi er innkvartert. Her oppe finnes også en bar, og det kjennes nesten som den kunne vært åpen i går. Bortsett fra at drikkevarene er fjernet, er alt på sin opprinnelige plass.  Det er skikkelig kult, og vi har hele dette store bygget for oss selv. Tenk ikke en eneste annen gjest midt i fellesferien.

Thorsmen holder til i en av de gamle flyhangarene på Lista

Etter oppdagelsesferden i befalsmessa vil arkitekten ut og se på flyplassen, ikke helt uventet da hun til vanlig tegner flyplasser over hele verden. De gamle hangarene er digre magiske skulpturer fra annen verdenskrig. Grønnmalte ligger de som dinosaurer i det flate landskapet. Takene er buet, og fasadene er en blanding av tykke betongmurer og slitte eternittplater. I fronten henger store skyveporter som kunne åpne hele siden av bygget, for å få inn flyene. Disse fasadene er vernet, men inne i bygningene finnes ikke lengre fly, men lokale bedrifter og foreninger. I en av disse holder Thorsmenn MC Lyngdal til. De har akkurat flyttet inn, og pusset opp på imponerende måte. Vi kommer i prat med noen hyggelige karer, som legger siste hånd på verket. De forteller oss at det skal være fest i lokalene der dagen etter, og at vi er hjertelig velkomne. Det blir mye koselig prat før vi vender tilbake til messa.

Flyplassen på Lista ble bygget under okkupasjonen av tyskerne. De gamle hangarene ruver majestetisk i landskapet.
Det er spennende å utforske den gamle befalsmessa..
Vi nyter atmosfæren i den gamle befalsmessa. Dette er en reise tilbake i tid.

Å være her alene er helt unikt, og vi passer på å bruke alle stedets fasiliteter. Middagen serverer vi i puben. Her henger tegninger og bilder fra de første norske jetflyene, samt våpenskjold fra andre lands flyvåpen på veggene. Når mørket senker seg, blir det helt spøkelsesaktig i det arkitekten vandrer gjennom gangene med en fem-armet lysestake, mens det knirker svakt i de gamle gulvene. Vi synker ned i en av de digre sofaene, mens store lysekroner og blanke stå-lamper i messing, kaster et gult dunkelt lys ut over det hele. Det er en spennende og unik atmosfære med historisk sus her i messa.    

Dag 4. Spangereidkanalen 

Natta i befalsmessa blir dramatisk. Det blåser storm på utsiden, og vinden river og sliter i den gamle bygningen. Det er rare lyder over alt, og Arkitekten er sikker på at syklene våre har blåst over ende. Nå er nok ikke dette noe uvanlig vær her på Lista, plassen er jo flat som Danmark, og med havet rett ut ligger alle trærne skrått innover land. Syklene våre står heldigvis trygt bak messa, og etter frokosten fortsetter vår lille ferietur. Også i dag er målet mest mulig grusveier, og jeg har lagt opp ei tvilsom rute, som Arkitekten litt motvillig blir med på. Det er mye turgåere på en av strekningene vi kjører. Veien er smal og med flotte stabbesteiner ut mot fjorden i vest.

Veien inn til Drange
Det er sørlandsstemning på kaia i Spangereid

Vi kommer inn til Drange og følger FV653 videre over åsen til Lyngdal. Jeg forlanger kake på Walters bakeri, noe Arkitekten er med på. Etter at disse er fortært, setter vi kursen mot Spangereidkanalen. Her har undertegnede aldri vært, og når vi kommer til kanalen «leier» vi syklene langs kanten av kanalen, helt ut til utløpet mot havet. Vi utforsker også undervannsrestauranten “Under”, som ligger her ute. Den spektakulære betongkonstruksjon som er tegnet av Snøhetta, går skrått ned i vannet. Her koster det tusen kroner bare å reservere bord, og en middag for fire kommer lett på tjue tusen. Dette er et stykke unna våre retter som tilberedes på primus. Arkitekten er begeistret for dette uvanlige byggverket. Restauranten er stengt, men under en varelevering sniker hun seg på innsiden for å snoke litt, og når hun er ferdig der spretter hun like gjerne opp på taket av betongkonstruksjonen. Restauranten har forresten Michelin stjerne, om du ikke viste det.

Under er tegnet av Snøhetta Arkitekter. Restauranten har Michelin stjerne.
Arkitekten må undersøke byggverket skikkelig

Nå har vi surra rundt mellom holmer og skjær ganske lenge, så vi setter kursen innover landet igjen. Fremdeles på grus i størst mulig grad. Dagen ender på Gåseflåfjorden, der vi vet om en fantastisk camp, med bålplass og gapahuker. Her har Vennesla kommune lagt til rette for naturskole, med leir og kanoer. Jeg henger køya mi i et par trær ute på en odde, mens Arkitekten velger en av gapahukene. Etter middag ved bålet får vi en fin kveld, som etter hvert går over i natt. Når vi har krøpet lang ned i soveposene, tøffer ei snekke forbi der ute i mørket. 

På Gåseflå er det godt å være
Middagen vår blir langt rimeligere en på «Under», men hva gjør vel det, så lenge det smaker godt.
Netter i hengekøye er balsam for sjelen.

Dag 5. Nakenbad og gjenforening.  

Siste dag starter med at Arkitekten serverer meg kaffe før hun naken tar et bad i Gåseflåfjorden. En bedre start på dagen kan man vel knapt tenke seg. Jeg kan jo ikke være dårligere, og tar en dukkert i det nydelige vannet. I dag skal vi kjøre veier jeg er lommekjent på, og vi utnyttes alle muligheter for grus ned til Lillesand. Sønnen min har akkurat forlatt åstedet, i det vi parkerer utenfor hytta. En av kompisene måtte rekke en date i Oslo, og da var det bare å gi flatt jern hjemover. Hun kunne jo være den rette… Arkitekten og katta gjenforenes, og alt er tilbake til normalen. Heldigvis kan jeg snike meg til noen grusturer til, før sommerferien er over.

«Grustur i øst» – treffet mellom regnbygene.

Tekst og foto: Kyrre Hagen. 

Det har vært mildt sagt vært en blaut sommer, og mitt oppi dette striregnet har jeg vært på to motorsykkelturer, en i vest og en i øst. Begge i øs pøs regnvær. Turer som til tross for dette har blitt fine opplevelser. I denne artikkelen kan du lase om den siste av disse nemlig regntur i øst, eller «Grustur i Øst» som den egentlig skulle hete.

Pål M. Arnesen er mannen bak Grustur i øst. Her er han klar for førermøte

Finnskogen består av store flotte skogsområder, med skrinn bebyggelse. Drift av skogen gjennom flere hundre år har medført et nettverk av grusveier, opparbeidet for å kunne hente ut tømmer. Mange av veiene er åpne for allmenn ferdsel, og mange er tilgjengelig mot betaling av bompenger, noe som er forståelig når private eiere står for vedlikehold. Rett i nærheten av disse områdene, nemlig på Kirkenær holder Pål M. Arnesen til. Mannen bak «Grustur i Øst». Pål har skaffet seg en liten bi-inntekt ved å drasse rundt på gruselskende motorsyklister, rundt på disse veiene. Joda, du kan selvsagt legge i vei egenhånd, men Pål er lokal kjent og vet om mange fine ruter. Av denne grunnen er det både morsomt å behagelig å være med han på tur. I tilegg til guiding, gjennomfører også Pål gruskurs, både for nybegynnere og viderekommende. Kursene består av øvelser på et område der Pål har tilrettelagt med passelige hindre. Erfaringen fra kursene er at folk liker å trene her, og at det gjør dem sikrere på grusen etterpå, forteller Pål.

Deltakerene under føremøte. Her var det bare å dra på regntøy fra start

Nytt av året er også at han også gjennomfører kurs i Roadbook-kjøring. Pål syns for inntil et år siden, at slik navigering var meningsløst. Det å kjøre etter tegninger og avstander på trippteller virket gammeldags. Ikke viste man hvor man skulle, og ikke hvor veien dit gikk. Han hadde jo GPS, på den kunne han planlegge hvor han skulle, og deretter kjøre ruta. Etter å ha prøvd Roadbook kjøring ble han imidlertid hekta. Det å bli oppdage nye fine veier, samtidig som du må konsentrere deg for å klare navigeringen var spennende, og i år både lager han roadbookér og gjennomfører kurs for de som ønsker å kjøre.

Rosa gruppe klar for avreise

I tillegg til dette arrangeres også turer med overnatting og til og med noen treff i løpet av sesongen. Ett av disse treffene er for medlemmer av Mc-forumet.no; det såkalte GØI-treffet. Hvert år samles 20-30 motorsyklister fra forumet til dette treffet, som er et av årets høydepunkter. Det var akkurat dette treffet vi skulle være med på, for tredje gang på rad. Årets teffet var faktisk det åttende i rekken, og at folk kommer igjen år etter år sier at deltakerne setter pris på dette. Knut Klungrehaug har vært på alle, og var selvsagt på plass i år også. I år dukket dessuten en langveisfarende opp på plass på treffet. Finnmarkingen Esben Kristensen som er bosatt i Latvia, hadde tatt turen opp på sin Kawazaki Versys 300. Han hadde like godt lagt turen om Brekstad på Fosen, for å få noe ut av turen.

Stopp utenfor en ikke helt ukjent gapahuk

Lokasjonen for treffet er setra på Nedre Morttjernsberget, som eies og driftes av Grue kommuneskog. Plassen er langt til skogs i Frysjøberg-området. Stedet er populært, og leies ut til forskjellige tilstelninger og leirskoleopphold. Her er det muligheter for innkvartering både inne og ute. For de som ikke er så kjent, er ikke dette langt unna Svullrya, som har noe vi gruskjørere trenger kjært, nemlig bensin.

Det er bløtt på Skauen, men Roar Harlem er like blid

Blå eller rosa.

Opplegget på treffene er som følger: Oppmøte på torsdags ettermiddag, for innkvartering og grilling utover kvelden, mens det for det meste snakkes om motorsykkel, og mer om motorsykkel, mens man koser seg med et par halvlitere av Pål´s hjemmebrygget øl, som er å få kjøpt på plassen. På fredags morgen er det førermøte kl. 09.00 med avreise umiddelbart etter dette. Du kan velge å kjøre blå gruppe med Pål, eller rosa gruppe med den beryktede nederlenderen Ot Ruiter. Ot har vært bosatt i Norge i over 20 år. Han bor langt ute i skauen et sted mellom Elverum og Trysil, og jobber til daglig med tømmerdrift i de samme områdene. Både Ot og hans nederlandske kone er lidenskapelig opptatt av motorsykler. Det er kjekt å ikke måtte forklare hjemme hvorfor vi skal kjøpe en motorsykkel til, fortalte Ot meg. Ot beroliger alle med at kjøringen blir rolig, da han kun har en Honda 250 med 25 hester. Vi som har vært med han på tur tidligere vet at dette bare er tøys. Nederlenderen har hele fem starter i Gotland Grand Nasjonal og flere andre store enduroløp bak seg. Den lille Hondaén opplever sjeldent noe særlig annet enn høyt turtall, og ifølge Ot har sykkelen gått over 15.000km på fullt turtall, noe jeg tror stemmer bra med virkeligheten. At Ot er god til å kjøre er det liten tvil om, og han elsker å overraske med spennende rutevalg og teknisk kjøring.

Cornermann.

Turene på Grustur i Øst kjøres med cornermann. For de som ikke vet hva dette er kommer en rask forklaring: Guiden ligger alltid foran, og en sweeper ligger alltid bakerst. Mellom disse roterer gruppa. Når man kommer til et kryss gir guiden tegn til at den som ligger nærmest guiden skal stå igjen å anvise retningen til de som kommer bak. Når sweeper ankommer, gir vedkommende tegn til anviseren om å legge seg inn foran. I neste kryss gjentas prosessen. Dermed roterer alle mellom guiden og sweeperen på å være anvisere. Systemet fungerer genialt til gruskjøring.

Bilde fra en tidligere tur i samme område, under litt hyggeligere vær

Team Viggo på plass.

Dessverre fikk jeg ikke anledning til å delta på fredagens kjøring, men ankom treffet etter 3 timers øs pøs regnvær, og kø gjennom Oslo. Da hadde deltakerne akkurat ankommet Morttjernsberget, etter 38 mils kjøring på de flotteste tivoli-veier du kan tenke deg. De andre medlemmene i «Team Viggo»; Flateby´n og Viggo selv, var godt fornøyde etter dagens kjøring. Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring og bortgjemte grusveier, gjerne langt fra folk. Overnatting gjerne i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Til tross for at gutta var slitne, diska Viggo opp med en nydelig middag tilbrakt på grillen. Viggos kokkekunster begynner å bli viden kjente, og vi andre er bare for amatører å regne til sammenligning. Nå er det ikke sånn at det bare er Viggo som lager mat i dette teamet. Av og til må vi andre også trå til, og resultatet blir som regel bra. Tradisjonen tro hadde Viggo med seg ei god flaske rom, som fikk bein å gå på utover kvelden. Finnmarkingen fra Latvia bød på «Riga Balsam» og jeg husket straks hvorfor den flaska ble stående så leeeenge i skapet mitt for noen år siden.

Rosa gruppe fikk med seg et bakkeløp i Åshagshöjden,

Lørdagen kom og igjen var det klart for førermøte kl. 09.00. I år bestemte jeg meg for å prøve gruppa til Pål. Jeg hadde jo vært med Ot de foregående årene. Vi var ca. ti deltakere i gruppa, som forsiktig tok seg gjennom skogen. Turen var fin den, men på grunn av det bløte underlaget ble det valgt å kutte ut tekniske partier denne dagen. Dette er kjøring som alle kan være med på, selv den ferskeste nybegynner. Min egen tålmodighet fikk brynt seg litt til tider, noe som medførte at jeg sto som anviser dobbelt så mange ganger som de andre.

På Espa selger de ikke bare boller. Navnet har blitt en skikkelig salgsvare

Halvveis på turen ble vi belønnet med «bollestopp» på Espa, der utvalget av både lokale boller, og alt annet med Espa navnet på, var imponerende. Kapasiteten på bollestekingen her er faktisk hele 1500 boller i timen, og hvert år selges imponerende 1,7 millioner boller på denne bensinstasjonen. Etter ca. 20 mil kjøring ankom vi igjen Morttjernsberget, i god tid før rosa gruppe, som klokket inn 32 mil denne dagen. De hadde også hatt en strålende dag med det meste av ruta på svensk side. De hadde til og med fått med seg et bakkeløp i Åshagshöjden, der godt voksne både karer og motorsykler deltok. Eldste deltaker var godt oppi åtti åra, og sykkelen hans det samme. I tillegg hadde de hatt flere runder på en crossbane som «tilfeldigvis» lå på samme ruta.

Flateby´n mottar hoppetau for å komme i bedre form til neste års Grustur i øst

Lørdagskvelden ble som de andre kveldene tilbragt med mat og tilbehør, men denne gangen under mørke regntunge skyer. Vi fikk allikevel oppholdsvær nok til å få en times tid rundt bålet, og diverse premier ble delt ut til deltakerne. Flateby´n fikk et hoppetau for å komme i bedre form til neste års tur. Han hadde nemlig ankommet Morttjernsberget i en fart som gjorde at Pål lurte på om 640èn var bensintom. Damene; Lenka og Beate fikk såpebobler, da Pål hadde hørt at damer er så glade i bobler, og i tillegg ble flere premier delt ut. Da Viggo ut på kvelden dro frem steikepanna, og serverte pannekaker, med Brie, aprikos, bacon og lønnesirup, var kvelden fullendt.

Kort oppsummert

Opplegget til «Grustur i øst» kan anbefales på det varmeste. Her er det tilbud til alle som ønsker å kjøre grus, og utfordringer nok til de som ønsker det. Pål M. Arnesen er en lun og utrolig hyggelig fyr som gjør sitt ytterste for at deltakerne har det bra, og jeg kan ikke tenke meg at noen har noe å klage på etter denne helga. Takk for i år, så sees vi neste gang.