Du blikke feit av biff – Argentina 2013.

Jeg kommer meg endelig opp i stående stilling. Med mine 190cm, er det ganske godt å strekke seg etter 13 timer på flyet fra London til Buenos Aires.  Beina er hovne. Jeg innser at jeg har vært heldig, i 6 av disse timene har jeg sovet. Nå endelig er jeg der – i Sør-Amerika. En eventyrreise ligger foran meg, bort fra snø og måneder med venting på ny motorsykkelsesong. Klokken er åtte lokalt. Det er morgen. Jeg justerte en time tilbake i London, så 3 timer på vei til Argentina.  Regn dusker mot vinduene, og tankene mine går tilbake til alpeturer som ble noe helt annet enn vi hadde forestilt oss. Jeg innser at det ikke er noen selvfølge at vi bare skal få pent vær på turen, men jeg håper. Regntøyet ligger i kofferten for sikkerhets skyld. Reisefølge mitt ligger nok enda i de behagelige sengene på Hilton i Buenos Aires. De har reist en dag før meg. Jeg har sittet ved siden av en hyggelig Argentinsk lærerinne på flyet, en stor og blid dame. Vanlige argentinere har begrensede muligheter til å reise, og denne damen har vært på studietur i Europa. Hun skryter av europeiske barneskoler.  For meg som aldri har vært på dette kontinentet, har hun forsøkt å svare på mine spørsmål; Er det trygt her? Hva er ikke trygt? Kan jeg ta taxi alene? osv. Hun svarer så godt hun kan.

Bagasjen kommer som den skal. Jeg ville ikke risikere å ankomme uten kjøreutstyret, så det meste har jeg hatt i håndbagasjen. Hjelmen i pose på ryggen. Det er varmt i ankomsthallen, og det tar sin tid å komme gjennom passkontroll og toll.  De skal ha bilde og fingeravtrykk. Bagasjen som er skannet på Gardermoen, må skannes på nytt, og køen er lang. Plutselig begynner noen å synge og rope for å få fart på sikkerhetskontrollen. Snart synger det meste av køen med. Jeg er tydelig på ett annet kontinent i verden.

 

 Etter en liten time suser jeg innover til byen i leiet limousin. Litt dyrere enn taxi, men ikke mye. Vi kjører forbi områder med kaotisk bygningsmasse. Ikke bare velstand i dette landet. Her er det store forskjeller på fattig og rik. Vi nærmer oss sentrum, og været har lettet. Den kaotiske bygningsmassen er etter hvert blitt penere. Mengder av moderne nye bygg finnes og er under oppføring.

Jeg skal på tur med CB-mc. Jeg kjenner ett av medlemmene fra min egen mc-klubb. 3 av guttene har jeg kun møtt en gang på Aker Brygge i januar. Det var da grovplanleggingen av turen ble gjort, over et par halvlitere og pizza. Resultatet av planleggingen besto av et lite kart i A4 skrevet ut fra Google-maps. Her ble dagsetappene markert, direkte kopi av en tilsvarende tur noen hadde funnet på nettet. Planen ble enstemmig vedtatt, ikke noen vits å legge for mye arbeid i den. En grovskisse for reisen – ting må få skje underveis.

Disse guttene har vært sammen på tur før, og jeg hadde fått tilbudet da de kunne tenke og ha med flere. CB har ingen ting med Honda å gjøre, men står for Crème Brûlée. Et navn som kom opp da gutta for noen år siden kjørte Route 66, og bestilte Crème Brûlée, svette og i bikerutstyr. Kontraster fra en råbarsk image, til søt dessert, fikk en latterlig kontrast, og navnet oppsto. Det sies at en av gutta til og med bruker fløte i kaffen.

 

Jeg rekker frokost sammen med gjengen, etter innsjekkingen på Hilton. På ettermiddagen hentes vi av en liten buss, og tar en sightseeing i Buenos Aires, sammen med gamle amerikanere. Vi får se gamle statsbygninger, moderne skulpturer og bygninger. Spesielt legger jeg merke til skulpturen Florariz Green, en enorm blomst i stål og aluminium, som ruver 23 meter over bakken. Blomsten er konstruert slik at de enorme kronbladene kan lukke seg om natten, og lukke seg opp om dagen.

Vi besøker områdene rundt berømte Bokka stadion, der Maradona har opplevd opp og nedturer. Til slutt besøker vi graven til Evita på Recoleta-kirkegården. Evita, den argentinske skuespillerinnen, sangerinnen, og presidentfruen.

 

Evita var fra fattige kår, og kjempet for de fattige. I dag har hun helgenstatus i Argentina.  Evita døde i 1952, og ble balsamert. Under et kupp i 1955 ble Evitas kropp sendt til Italia. Først i 1971 kom hun hjem, og ligger nå begravd 5 meter ned i jorden. Hun ligger i et stålhvelv, med alarm til politiets hovedkvarter.  Etter en fantastisk biff, mør og blodig, tester vi ut en Argentinsk tangoklubb. Parene danser tett i tett, stemningen er magisk, lokalet mørkt, svette kropper beveger seg til magiske tango rytmer. Undertegnede tester ut danseferdighetene, men gleden blir kortvarig da ferdigheten er totalt fraværende. Vel, jeg prøvde i det minste, dette var vanskeligere enn det så ut til.

 

Tid for mc:

Endelig skal syklene hentes. Betalingen foregår kontant i US dollar. Det er en lettelse å bli kvitt pengene som jeg har måtte drasse med meg fra Gardermoen. Vanlige Argentinere får kun lov til å ta ut et lite beløp US-dollar i året. Dette har medført at dollar er svært attraktive. Ved å veksle på gata kan du oppnå en veldig gunstig kurs, ca. 30 % bedre enn ved å ta ut i minibanken. Dette var noe utleieren utnyttet. Han fikk med andre ord 30 % bedre betaling.

Syklene sjekkes ut, bagasjen plukkes opp på hotellet. Endelig er vi på vei mot Rosario, en tur på ca 30 mil, på motorveier. Eneste utfordring, var en GPS som var innstilt for å unngå motorvei. Slumområder passeres på vei inn mot millionbyen. Små blikkskur tett i tett. Vi tar vi inn på et stort casino-hotell, noe som viser seg å være svært så gunstig prismessig. Hvis du ikke skal spille da.

Dag nr 2 kjører vi fra Rosario til Villa Carlos Paz, en liten by rett øst for Cordoba. En etappe med mye motorvei. Vi kjører over enorme jordbruksområder. Februar hjemme er sensommer i Argentina, og åkrene står modne, i det uendelige foran oss. Argentinas største eksport er soyabønner, enorme åkre ligger som hav rundt oss. Vi kjører også langs store beiteområder der argentinske cowboys passer kvegflokkene. Flere av disse ser vi langs veien når vi suser forbi. Jeg skjønner hensikten med hattene, der de sitter på hesteryggen under den stekende sola, i 35 – 40 varmegrader. Vi har fartsvinden som kjøler oss så vidt. Argentinas 40 millioner innbyggere er selvforsynt med landets delikatesse; kjøtt og særlig biff. Områdene er imidlertid så store at landet kunne forsynt 400 millioner mennesker med kjøtt. Politikerne stopper dette, da de mener inntektene fra en slik produksjon vil komme for få til gode, og drive kjøttprisene for landets befolkning i været. Eksport av kjøtt er derfor nesten ikke tillatt. Endelig endrer terrenget seg, og vi får fjellformasjoner. Vi ender dagen i Villa Carlos Paz. Byen ligger idyllisk til langs en elv og innsjø, med hoteller, strender, og masse turister. Vi er slitne etter timevis i over 35 varmegrader.

 

Dag 3 og heldigvis svinger. Vi kjører oss bort, og resultatet er enda mer svinger. Vi følger riksvei 20 opp et herlig fjellpass, med god asfalt. Fine runde svinger du kan holde god fart i, og få til god rytme i kjøringen. GSène buldrer oppover mens vi leter etter de rette girene, for å få maks glede ut av hver sving. Herlig… Høyt oppe i Cordobafjellene kan jeg se kondorer, søramerikanske gribber. To stykker svever høyt over oss, majestetisk. Kondoren er verdens tyngste flygende fugl. En hannfugl kan veie opp i 15 kg. Vingespennet på opp i 3,2 meter, slås kun av enkelte av de mest langvingede albatrossene.

Dagen ender i byen San Louise. Vi tar inn på et slitt hotell midt i gågata. Eneste positive med dette hotellet er beliggenheten. En slags aircondition bråker som en gammel Briggs & Stratton på rommet. På gata finner vi bord, og inntar dagens kjørepils, og middag. Plutselig kommer et lite sambaopptog gjennom gata. En nydelig mørkhudet jente danser med glitrende kjole, om noe så lite kan kalles en kjole da. Bak henne et sambaorkester i oransje og rosa, alle med fjærpryd på hode.  Litt av noen rytmer. Jeg har ikke opplevd maken siden jeg uforberedt dumpet bort i Oslo-karneval midt på åttitallet. Dette må kunne sies å være eksotisk.

 

Neste dag gjør vi endringer i forhold til planlagte rute. På kartet ser vi at jernbanesporene ligger parallelt med veien vi skal kjøre. Dette betyr snorrette strekninger gjennom enorme pampas områder. Vi vil heller til Andesfjellene, og legger dagens etappe til Mendoza. Dagen blir en transportetappe, kun avbrutt av noen militære sperringer, og bensinstopp. Marsjfarten ligger på ca 130 km/t. Dekkutrustningen på den ene GSAèn gjør tilværelsen for føreren skikkelig utrivelig i høyere hastigheter. Syklene er utstyrt med nye grusdekk. Min GS 1200 R er utstyrt med Pirelli Scorpion, og klarer adskillig høyere hastigheter uten problemer. Tidligere erfaring tilsier imidlertid at vi ikke tar noen sjanser. Jeg husker godt da en turkompis fikk høyfartswobbel på autobahn i over 200 km/t. Det var ikke trivelig.  Temperaturen er mellom 35 og 40 varmegrader, og jeg er glad for camelpacken jeg har hivd på ryggen.

For bensinfyllinger må vi ofte ta av motorveien, og kjøre noen kilometer til nærmeste tettsted. Her ser vi det mest primitive av Argentina. Hest og kjerre er på ingen måte et uvanlig transportmiddel. I skyggene ligger gjerne bikkjer av de utroligste blandinger og kjøler seg. Inn mot Mendoza ligger store slumområder. Her kommer gjerne innbyggerne på tråsykkel tvers over motorveiens fire felt. Gjerne med barn på sykkelen. Litt av en kontrast til hva vi er vant til. Trafikkmaskiner finnes ikke i særlig grad på motorveiene. Det er ikke uvanlig at en bil eller trailer tar en u-sving, om de har kjørt for langt. Mendoza er kjent for gode vinområder, og vi blir ikke skuffet når vi inntar dagens middag (dagens biff), med tilhørende nydelige vin som baserer seg på tempranillodruer.

Endelig Andes

Dagen er kommet, og vi har staket ut noen fine grusveier på vei over mot Chile. Første pass er på 3100 meter. På veien møter vi to østerrikerske pensjonister på mc. De har sendt syklene i container til Cuba, og er nå på vei gjennom Sør-Amerika. Vi blir borte helt til konene våre sperrer kortene våre fleiper de.

Over fjellet ser vi flokker med vicuñaer. Dette er en slektning av lama, og er antatt å være en stamfar for alpakkaene. Ullen på vicuñaen er verdifull, fordi den bare kan klippes hvert tredje år. Langs veien står skilt med fare for puma. Vi ser ingen. Grusveiene er flotte der de slynger seg oppover fjellsidene, men partivis er de krevende. Grove steiner og dype spor. Vi er i områdene Dakar rally foregår. Vegetasjonen er gradvis blitt mindre etter hvert som vi kommer opp i høyden, og fargene er varierte. Vi inntar lunsj i Uspalta, og fyller opp tankene.

 

Jon har slått i stykker drikkeflaska si, deretter åpna toppboksen seg. Resultatet er at papirene til Chile, ligger som en grøt i bunn av toppkofferten, og på veien. Nye papirer mottas på e-post og skrives ut på et hotell i nærheten. Veien over Andes går opp en dal mellom høye fjelltopper. Fargene på fjellene er gule, røde, rosa, oransje, lilla, blå, grå og sorte. Et fantastisk fargespill. Elva i bunnen har gravd ut en dyp canyon i dalbunnen. Fjelltoppen Cerro Aconcagua ligger majestetisk mot horisonten. Med sine 6962 moh er dette det høyeste fjellet i verden, utenom Asia, og det høyeste fjellet på den vestlige halvkule.

Vi må stoppe flere ganger på vei opp mot grensa, for å nyte. Været er strålende, og på en vindstille dag som dette, blir man nesten religiøs i slike omgivelser, 3200 moh. Grenseområdet mot Chile består av mange små bokser som ligger på en stor grusplass. Vi får utdelt papirer som vi fyller ut etter beste evne. Stille seg i kø, for deretter å levere papirene inn den lille spalten under den sota glassruta. Det er umulig å se hva skjuler seg bak. Etter nervepirrende minutter høres stempel, og til slutt kommer papirbunken ut igjen. Så neste boks, før bagasjen gjennomsjekkes. Etter flere bokser og til sammen en snau time er vi klare for Chile. Nedstigningen er spektakulær. Varmen slår mot oss når vi kommer ned fra høyden, vi ser Stillehavet i det fjerne.

De neste dagene tilbringes i feriebyen Vina Del Mare, sammen med turister og pelikaner, langs strandpromenadene. Været er strålende. Vi bruker tiden på småturer i området, sene frokoster, god mat og drikke (mer biff). Chilenerne er hyggelige og imøtekommende, selv om det er umulig å gjøre seg forstått på engelsk. Vi har imidlertid snappet opp noen spanske fraser som gjør susen i de fleste situasjoner: Cinco cerveza (+por favor i gode øyeblikk), aber schnell! Premium, Super – full, si! (fylling av bensin). Cinco cafe mediano, por favor, una con leche før faen (nordlendingen vår).

Adiós Chile

Jernhestene og Andesfjellene lokker, og vi setter kursen østover igjen. Veiarbeidet medfører 8 timers ventetid på kolonne opp serpentinersvingene. Den ene kjørebanen er borte. Bikere fra Brasil og Salvador venter sammen med oss. Hyggelige folk på langtur. Kl 22 åpner veien for de uendelige rekkene med biler og trailere på vei mot Argentina. Vi legger oss tålmodig bak ledebilen. Vi suser over grensa, litt i raskeste laget, og blir ikke vinket inn på tollområdet. Lenger nede i dalen venter imidlertid en Argentinsk grensevakt med automatvåpen. Han har ikke tenkt å la manglende stempler fra grensa passere.  Når vi kommer tilbake til tollområdet er det timevis med kø foran oss. Vi finner ei fjellstue, og setter vekking på kl 04.00, for å slippe køen. Dagen etter står vi opp til en fantastisk morgen i Andesfjellene. Grensepasseringen på natten gikk bra, og vi planlegger en tur over det gamle Uspaltapasset. Dagens hovedvei går gjennom tunell, men helt frem til 2004 gikk veien opp en uendelighet av hårnålsvinger til 4000 moh.

Veien er krevende. Bratt, grov løs pukk i partier. GSén mister mye av effekten. Tunga rett i munnen, blikket langt frem, og turtall på motoren. Mye av turen stående, for å holde balansen og sykkelen på hjula. Etter 50 hårnålssvinger når vi toppen. To av gutta måtte i bakken. De måtte ha hjelp for å få sykkelen opp i den tynne lufta. Temperaturen er rundt 0 grader, is på bakken i partier. Fjelltoppene ligger tett i tett med Cerro Aconcagua majestetisk rett i nærheten. Kristus statuen på toppen har den beste utsikten du kan tenke deg. Min til nå råeste motorsykkel opplevelse. Noen ensomme grensevakter bemanner de slitte steinbygningene, som klamrer seg fast på toppen. Klistremerke fra Lier Motorsykkelklubb plasseres på et av de forblåste skiltene. Nedstigningen er storslagen, adskillig enklere enn turen opp, og vi får tid til å nyte den fantastiske utsikten. Andes viser seg fra sin beste side, og vi skuer ut over det fantastiske fargespillet, som er kondorenes hverdag.

 

 

Vi er tilbake i Mendoza etter en utrolig opplevelse, og legger turen tilbake om Merlo, ved foten av Cordobafjellene. Vi velger en annen rute over fjellkjeden. Serpentinersvinger av beste kvalitet, får opp adrenalinet. Oppover fjellsiden på god asfalt. Deretter et grus strekk på nesten 10 mil. Vi passerer bekker, fjellknauser, sauer, hester og geiter. Det er morsomt, og det går unna. Fjæringen får jobbe mens vi stående gasser det beste vi kan. Beskyttelsen under motoren blir testet, når sykkelen klasker i bakken med fjærene i bunn. Deretter tar sykkelen sats, letter og spinner videre.

Pampas områdene må passeres på vei tilbake også, og vi ankommer Buenos Aires fremdeles i strålende vær. At dette er en stor by skjønner vi, når vi teller 14 kjørefelt, på motorveien inn til byen.  Vår siste biff fortæres til nok en nydelig vin. En fantastisk tur er over. 16 dager, hvorav 12 med motorsykkel. Flotte kjøreopplevelser, hyggelige folk, god mat og bekjentskap som blir vennskap. En tur å leve på lenge…

 

Adiós Argentina, gracias por su visita…

Mc-avisa nr. 6 – 2014