Stikkordarkiv: Motorsykkel

GOING DOWN UNDER 3. På tur med Kenny og Arkitekten.

24. oktober 2024 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Touring Australia. Del 3

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Australia er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet, på kloden. I flere uker har Kenny Dundee vært på reise. Han har boltra seg på alskens Australske drittveier, siden slutten av november. Dundee har møtt mange interessante aussiér og levd livet i bushen. Totalt har han tilbakelagt tusenvis av km. på dårlige grusveier, men snart blir hverdagen annerledes for i Sydney venter Arkitekten.

Pass deg for disse! I burschen i Australia treffer du både kenguru, wombats, koalaer og emuer.

Kenny hadde tatt ut motorsykkel hos utleieren www.bikeroundoz.com. En litt tilårskommen BMW GS800F, som har fått navnet «Guffen». Han hadde kjørt nordover fra Sydney, men snudde i Bundaberg. Den opprinnelige planen hadde vært å kjøre helt opp til Townsville, for å se krokodiller. Den stekende temperaturen og det flate landskapet hadde imidlertid gjort at han satte kursen sørover og vestover i stedet. Områdene på den sørøstlige delen av Australia er på mange måter det mest varierte og interessante for oss motorsyklister. Kenny hadde allikevel fått kjent på outpacken og den intense varmen på vei til Broken Hills, og senere ut til Walls of China. Her hadde det vært forholdsvis lunt, med temperaturer opp i 45 grader, og endeløse sletter uten noen ting. Etter utmattende varme hadde det vært nydelig å komme ned til kysten øst for Melbourne.

Jeg følger sporene fra GS – Safari 2023

Australieren Jamie, som jeg møtte en av de første dagene, ga meg sporene fra årets GS-safari og nå vil jeg inn på disse rutene. Fra åsene ved Inverloch går terrenget over til å bli mere fjell med flotte asfaltveier, lengre inn i landet. Jeg stopper i en fjellskråning for å teste dronen jeg har med meg. Fire motorsyklister kjører forbi og jeg treffer dem igjen noen kilometer lengre nede i dalen. Dette er karer fra Melbourne på overnattingstur. De spør om jeg vil slå følge siden vi skal samme veien, og det vil jeg. I Jeamison vil gutta ha seg en øl før de kjører de siste kilometerne opp til Mansfield. Det blir både en og to øl, før de kommer seg av gårde, mens jeg tar et rom på kroa i stedet. Her serverer de meg den beste spareribs én jeg noen gang har smakt.

*Jeg treffer Robert og gjengen hans inne på GS-safari rutene. Vi slår følge til Jameson*

I Mansfield kommer jeg inn på GS-safari spora. Dette er virkelig morsomme og spektakulære ruter som tar meg over noen flotte åser, der jeg får god utsikt. Terrenget er bratt i disse områdene, vi nærmer oss jo Snowy Mountains. Jeg kommer inn på Goldie Spor Track, som er en anleggsvei bygget i forbindelse med høyspentmastene som går over fjellet. Fjellsidene er steilbratte og underlaget pukk og kult. Det blir en tøff tur for “Guffen” men han klarer brasene. Når jeg nærmer meg slutten, ser jeg en avstikker som går opp på en ås. Her må det være fint å ta bilder. Veien ser fin ut, men synet bedrar. Den er steilbratt og med innlagte kuler som skal hindre regnet å ta veien under kraftige regnskyll. Jeg kommer opp med et skrik og er lykkelig helt til jeg kommer på at jeg skal ned igjen. Dette er min mest krevende etappe så langt.

Mitt inne i bushen møter jeg igjen Jamie og Susie. Tenk etter 14 møtes vi helt tilfeldig inne i en av Australias nasjonalparker.

Brigth er en vakker by oppe i fjellet, og her vrimler det av turister. Jeg fyller bensin og spiser en is, før jeg tar fatt på neste etappe av GS-Safari 2023. Denne tar meg opp på 1845 meter på Great Alpin Road. Det er kjølig på toppen, så jeg sikter meg inn på en camp litt lengre nede i dalen. Jeg rekker akkurat å få i meg maten før uværet begynner. Det lyner og tordner gjennom natta, noe som gir et spektakulært lysshow inne i teltet.

*Jeg kommer inn på rutene fra BMW Safari 2023, og kommer opp på flotte utsiktspunkt.*

Fra Danny´s Lockout i Snowy Mountains er det flott utsikt. Asfaltveiene som slynger seg oppover fjellsidene er herlige, og jeg storkoser meg.

Jeg følger Snowy River Road og plutselig møter jeg en GSA 1250. Det viser seg å være Jamie og Susie som jeg tok farvel med i Noosa Head. Dette er to uker og mange tusen kilometer siden. Det er veldig hyggelig, og vi blir enige om å møtes i Tasmania i julen. Veien langs Snowy River er vakker men lang. Jeg har akkurat bensin nok til å komme meg gjennom, og tilbake til mer siviliserte strøk. Jeg har vel sagt det før, men er det noe du må følge med på her nede, er det at du har nok bensin og vann. I Jindabyne starter GS-Safaries fjerde spor opp til Canberra. Det er fremdeles litt igjen av dagen, så jeg fortsetter ruta noen mil til. Til nå har jeg kjørt ca. 7.500 kilometer, noe som betyr gjennomsnittlig 35 mil om dagen. Tatt i betraktning at mesteparten av dette er på grusveier, og at sykkelen er en søkklasta GS 800 på slitte 20/80 dekk, er ikke dette så verst. I St Adamina er det på tide å gi seg. Det er blitt en lang etappe, og på denne tiden av kvelden er kenguruene på det mest aktive.

*Guffen blir liten under dette kjempe treet.*

*Flotte høyfjellssletter på 1200 meter over havet. Slike spor er akkurat det en adventurefører drømmer om.*

Fjellområdene i Tatangara er aldeles nydelige. Her oppe er det som å være på en åpen grønn vidde. Veiene er underholdende der de svinger seg gjennom landskapet. Jeg kjører forbi en Brown Snake som ligger og soler seg i veien. Etter viddene kommer jeg inn i en vanvittig jungel i Goobaragandra nasjonalpark. Her blir det sporet utfordrende. Underlaget er uforutsigbart, så jeg må ta det rolig. Gaffelen bunner så det smeller i et hull i veien. Jeg tør ikke stoppe, bare fortsetter og håper på det beste. På mirakuløst vis har både dekk og felg klart seg. Jeg tar igjen en pickup, som har stoppet for et tre som ligger over veien. Sjåføren drar frem en batteridrevet kjedesag, og ordner opp. For han er dette hverdagen. På 1200 meters høyde blir det kjølig i teltet om natta.

*Siste etappe på BMW GS-Safari 2023 blir med Stephen fra Canberra. En hyggelig kar som til og med spanderer lunsj på meg.*

Siste seksjon på BMW GS Safari ruta går gjennom Warborogh, som er en del av Blue Mountain. Jeg møter Stephen, en politimann som kjører en Suzuki DR 650. Vi slår følge opp til Bathurst. Den siste etappen ender med en runde på Great Mountain Racing Ciruit, som er navnet på den berømte racerbanen her oppe. Dette er en spesiell bane med hele 174 høydeforskjell innenfor de 6,2 kilometerne. Deler av banen går opp på en åskam, i bratte svinger. Den har ingen sikkerhetssoner, men trange sjikaner og høye autovern helt inntil kjørebanen. Banen er åpen for vanlig trafikk når ikke det er løp her, men fartsgrensen er 60 kmt. Ved banen ligger også et flott museum med både motorsykler og biler, som har konkurrert på banen. Nå har jeg fullført hele BMW GS Safari 2023, og Stephen spanderer lunsj på meg før våre veier skilles.

*På museet ved Mount Panorama Racing Cicuit i Bathurst*

*Lekre årganger som alle har konkurrert på banen*

The Bridle Track

Under lunsjen har Stephen fortalt meg om The Bridle Track. Navnet Bridle kommer av at du måtte leie hestene på de mest ufremkommelige stedene. Jeg tenker at dette kan være en flott avslutning før jeg skal tilbake til Sydney, og bestemmer meg for en overnatting oppe langs denne veien. Etter noen krøllete asfaltveier kommer jeg over på grusen og er snart fremme der selve ruta begynner. Et stort advarselsskilt ved innkjøringen gjør det veldig klart at ikke dette er ei rute beregnet for vanlige kjøretøy. Her er det kun lov med firehjulstrekkere, ikke tilhengere og ikke campingvogner. Det er ikke anbefalt kjøring når det regner. Det er løst underlag, løse kanter, osv. osv. Med andre ord virket dette lovende, selv med gatedekk der bakdekket nå er fullstendig oppbrukt.

Store deler av The Bridle Track går langs Toren River. Noen steder helt nede ved elva, andre steder høyt opp i åssidene. Tidligere var det en rekke slike ruter i Australia, men i dag er de fleste enten gjengrodd, elle utbedret til vanlig vei. I en sving møter jeg et pinnsvin, som er på et farefullt oppdrag over veien. Litt senere hopper et par kenguruer over veien, og enda litt lengre oppe svever en diger ørn i lufta. Joda; dette er skikkelig villmark. Jeg finner en liten camp for meg selv og setter opp teltet mitt, før jeg går ned til elva for å ta meg en dukkert. Vannet er nydelig. Dette er siste kvelden alene, for i morgen skal jeg tilbake til Sydney der Arkitekten har ankommet. Jeg må i grunn si at jeg har kost meg på tur alene. Jeg har fått mine egne rutiner, og trenger aldri å vente på noen. Jeg kan kjøre så langt jeg vil, og dit jeg vil når jeg vil. Nå nyter jeg denne siste kvelden, selv om jeg gleder meg til selskapet som venter.

*Det ble en mildt sagt spennende natt i teltet.*

Villhunder i leiren

Kenny vet at arkitekten har ankommet, men han viste at det ikke var noe vits i å stå på flyplassen i Sydney når hun ankom. Han viste at hun ville være et vrak etter den lange flyreisen, og lot henne få tid til å akklimatisere seg, før han forlot bushen og satte nesa mot Sydney. Ukene alene på tur hadde gått strålende. Kenny hadde møtt mye morsomme mennesker, og utfordret den tilårskomne BMWén «Guffen», på veier sykkelen neppe hadde vært tidligere. Denne siste kvelden alene, holdt han nærmest en liten avskjedsfest for seg selv. I det det mørkner blir det liv rundt leiren. Gresshoppene spiller først, så fuglene. Jeg ser mange kenguruer fra teltet mitt der ute i skumringen. Av en eller annen grunn løsnes det mange børseskudd i området, uten at jeg forstår hvorfor. Når det har blitt helt mørkt og hører jeg lyder rundt meg, som jeg ikke har hørt tidligere. En slags knurring. Ved innkjøringen til The Bridle Track sto det et skilt om at du skulle melde fra dersom du observerte villhunder. I Australia er det ikke mange dyr som med hensikt vil forsøke å ta livet av deg, andre en krokodiller, men en flokk villhunder har jeg ikke lyst til å møte. Når du ligger sånn helt alene, er det lett at tankene begynner å løpe løpsk. Jeg sier til meg selv at dette sikkert er en wombat, men trampingen og knurringen er ganske nære teltet mitt, og kommer fra flere retninger. Jeg finner fram lommelykta og kniven. Dersom noe nærmer seg teltet mitt, skal jeg skremme det med lyset og hjelper ikke det har jeg kniven. På mirakuløst vis sovner jeg allikevel, og dagen etter er det ikke spor av noe som helst på utsiden av teltet mitt.

*Et pinnsvin på et farefult oppdrag over The Bridle Track*

*Joda, de pynter til jul i Australia også.*

Gjenforening med Arkitekten

Etter frokost bryter jeg leir, og fortsetter den morsomme veien, opp til endepunktet, som faktisk heter The End. Veien tilbake til Sydney går på fine asfaltveier gjennom Blue Mountains. Jeg smiler fra øre til øre, og kaster den søkklasta sykkelen gjennom svingene. Dette er herlig. Svingene ligger tett i tett, men bare noen få steder er det autovern. Tilbake hos Jules og Andy er huset og hage fult av gjester, men Arkitekten er ikke å se noe sted. Hun har reist til sentrum på morgenen, og bruker halve dagen på den fantastiske Operaen. Når hun til slutt ankommer, har vi ikke sett hverandre på en måned. Nå blir det koselig å være to på resten av turen, og det skal jeg fortelle mer om i neste artikkel.

*Jules og Andy Buckland er vertskapet vårt i Sydney, og tar oss med til Bike Round OZ, der Arkitekten plukker opp sykkelen sin.*

Arkitekten på sin side hadde ankommet Sydney tidlig på morgenen. Som det urbane menneske hun er, tok hun seg til Jules og Andy (vertskapet vårt) som om hun skulle ha bodd i Australia i årevis. Hun hadde forsøkt å riste av seg jetlegsen, men var mere klar for å utforske Sydney en å møte Kenny. Derfor dro hun inn til Sydney, der hun tilbragte det meste av dagen på operaen. Om du ikke leste første artikkel fra denne serien, kan jeg raskt oppsummere at operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon og er et av de mest berømte byggverk fra 1900 tallet.

*Arkitekten er endelig i Australia, og på vei til Wombeyan Caves*

Når Kenny ankommer huset til Jules og Andy er hagen fylt til randen med venner og naboer. Barn og bikkjer plasker i bassenget, og det er mat og kalde drikkevarer i overflod. Vertskapet syns nemlig det er stas å ha «Overlanders» på besøk, og ville gjerne vise meg frem. Dermed måtte jeg ta meg en øl i fult kjøreutstyr sammen med gjestene, selv om det er over 30 varmegrader. Utpå kvelden ankommer Arkitekten selskapet akkurat i det de fleste er på vei hjemover. Det er fint å se henne igjen, og fra nå av blir vi to.

*På vei mot Wombeyan Caves. Den fine grusveien slynger seg langs elva.*

Kursen settes vestover

Dagen etter reiser vi tidlig til utleieren «Bike Round Oz». Oz står for Ozeania, som igjen er verdensdelen som Australia er en del av. (En øygruppe i det sørvestlige Stillehavet.) Sykkelen Arkitekten skal ha er imidlertid ikke klar. Bremselyset virker ikke og to mekanikere har skrudd fra hverandre hele bakparten, uten å finne ut hva som er galt. Derfor blir hun tilbudt en splitter ny BMW GS 750 F, noe hun høflig takker nei til. Hun vil ha den gamle DRén, for hun vet at sjansene for at sykkelen skal i bakken i løpet av de neste tre ukene er over 300%. Mens mekanikerne holder på, får Kenny nytt bakdekk på «Guffen». Til slutt er syklene klare og del to av eventyret kan begynne. Dette begynner med at Arkitekten kjører rett ut i galt kjørefelt.

*Landsbygda i Australia kan være ganske glissen. Her er det skikkelig bonderomantisk.*

Det viser seg raskt at den gamle DRen er virkelig godt brukt. Speilene henger rett ned, uten at Arkitekten ser noe i dem. Halvveis ut av Sydney må vi derfor stoppe å forsøke å reparere. Teorien om at: «dersom du ikke får reparert det med Gaffa-tape, har du brukt for lite Gaffa-tape» benyttes, og snart ser Arkitekten i speilene, selv om alt hun ser i dem er dobbelt, på grunn av vibrasjonene i den gamle sykkelen. Endelig er vi på tur, og Arkitekten får fint flyt på venstre side av veien. I kryssene derimot, dobbeltsjekker hun all trafikk fire ganger før hun forsiktig slipper kløtsjen.

*Du møter mange av de lokale langs veien. Disse tre er ganske nysgjerrige. De sitter i veikanten å kikker på meg.*

Nå setter vi kursen mot Great Ocean Road, og senere mot Tasmania, der vi skal feire jul, men alt dette får du lese mer om i neste nummer.

Sykkelen i Australia er leid av https//bikeroundoz.com

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia

Hilsen Kenny Dundee, Australia.

Going Down Under, Reisebrev

GOING DOWN UNDER 2. På tur med Kenny Dundee…

23. oktober 2024 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Touring Australia. Del 2

Del 2. Touring Australia.

Det begynner å bli langt på ettermiddagen når jeg nærmer meg Burke. Endelig kommer jeg ut på asfalten, etter timer på grusen. Nå håper jeg på enkle veier de siste åtte mila. Temperaturen er 43 grader, så jeg er god å heit i toppen. I neste veikryss tror jeg ikke mine egne øyne. Veien jeg skal inn på er bare rød fin sand, nesten som mel. Jeg trekker pusten, nøler ikke, og legger i vei på det dårlige underlaget.

*Jeg besøker Debbie Wood som har mange godbiter i garasjen.*

Endelig er jeg i gang med turen jeg har planlagt så lenge. Turen som er så lang at jeg glemmer alt annet. Australia er annerledeslandet som er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet på kloden. Eksotisk og noe helt annet enn en trist norsk vinter. Jeg hadde tatt ut motorsykkel hos utleieren www.bikeroundoz.com. En litt tilårskommen BMW GS800F, som har fått navnet «Guffen». Sykkelen var imidlertid i bra teknisk stand, og på den første delen av turen, hadde jeg tatt meg nordover til Bundaberg, på svingete asfalt og grusveier. Her hadde jeg inn losjert meg hos Debbie Wood, en skikkelig motorsyklist, men både to og trehjulinger i stallen.

*Utsikt over spesielle fjellformasjoner*

*Hjelmen til Debbie er ganske lett gjenkjennelig.*

Hos Debbie bestemmer jeg meg for ikke å fortsette nordover, det vil bli både varmt og kjedelig. I stedet vil jeg dreie vestover mot Broken Hills. Men selv om ruta er endret vil turen by på ekstrem varme. Det blir en hyggelig ettermiddag på stedets lokale pub. Det er fredag, og hit kommer alle byens beboere etter jobb. Jeg foreslår på fleip at Debbie kan bli med på tur, og jammen tar hun meg på ordet, så dagen etter legger vi turen ned til Rainbow Beach, som ligger rett ved den kjente Farzer Island. I det vi tar av oss kjøreutstyret kommer vi i prat med et par som tapper luft ut av dekkene på firehjulstrekkeren sin, for å kjøre i sanden. Det ender med at de tar oss med på en tur på stranden. Rainbow Beach har fått navnet sitt fordi sanda her har farger som varierer fra hvitt, gult, rødt, beige, grått og sort. Det er et fasinerende syn.

*Debbie har lastet opp sidevogns-sykkelen, og blir med på tur*

Debbie var spontan, og blie med meg på tur med meg på tur. Her skilles våre veier.

Etter strandturen tar vi inn på en smal grusvei. Det er merket at denne kun er kjørbar for firehjulstrekkere og at man ikke skal kjøre her når det regner. Når vi er kommet godt inn på grusveien åpner himmelen seg. På en liten halvtime er veien forandret til søle, bekker og vannpytter. Det blir en lang og spennende tur gjennom bushen, men akkurat slik kan det være i Australia. Etter et par dager skiller Debbie og jeg lag i Kilcoy og jeg fortsetter turen ned til Lake Leslie, der jeg camper helt ytterst mot vannet. Her får jeg en av turens vakreste solnedganger. Det er helt magisk, og når sola er nede, ligger jeg og titter ut gjennom myggnettingen, helt hypnotisert av lyset på himmelen utenfor.

*Australienerene elsker å campe. Biler utstyrt på denne måten er det mange av.*

*Stemningen utenfor teltet. Ikke langt til vannet her.*

Veien til Burke.

Jeg våkner i det ti kenguruer hopper rett forbi teltet mitt, nede på stranda. Sammen med konserten fra magpiene og utsikten ut mot Lake Leslie, er dette den beste morgenstemningen du kan ha. Jeg har bestemt meg for at jeg vil til Broken Hill, men dit er det langt, så første delmål er Bruke, 85 mil unna. Denne dagen er virkelig varm. Jeg har lagt opp ei rute på mye småveier, og første stopp blir Texas.

Jeg ser emuer og kameler langs veien i dag. Kamelene ble importert fra Britisk India og Afghanistan på 1800 tallet. De ble brukt til transport, men når motoriserte kjøretøy overtok ble de rett og slett sluppet løs, og overlatt til seg selv. Jeg kjører så lenge jeg orker og slår opp teltet mitt langs grusveien jeg følger. Det er enorme landbruksområder her, og veiene går i langs grensene på eiendommene. Det har vært et kraftig regnvær dagene i forveien og mange av veiene jeg planla sammen med Jamie er ufremkommelige. Et sted er det omkjøring ut gjennom bushen. Her kjører jeg rett mot en krokodillelignende skapning som spiser av et kengurukadaver. Den forsvinner når jeg kommer, uten at jeg helt klarer å konstatere hva det er. Når du kjører slik alene får du god tid til å tenke. Hele tiden må du kalkulere om du har nok bensin til å komme frem til neste pumpe. Om du går tom kan det være lenge før det kommer noen forbi. Det neste du må beregne er vann. Du må alltid ha med deg nok til at du kan klare deg et par dager. Jeg kommer rundt en sving, og titter ned på GPSén min for å finne riktig vei. Når jeg ser opp igjen ligger en stor død kenguru i veien rett foran meg. Jeg klarer akkurat å svinge unna, men kjører over beina på den. Jeg begynner å tenke på hva som kunne skjedd dersom jeg hadde truffet den.

Kamelene ble importert fra Britisk India og Afghanistan på 1800 tallet. De ble brukt til transport, men når motoriserte kjøretøy overtok ble de rett og slett sluppet løs, og overlatt til seg selv.

*Det går mot kveld, og jeg slår opp teltet mitt i veikanten. Det er enda langt til Burke.*

Etter en lang omkjøring, kommer jeg ut på asfalten. Det er varmt, og jeg begynner å gå tomt for krefter. Jeg er letta, og ser frem til at de siste 8 milene skal være på enkle asfaltveier. Jeg har lovet meg selv et hotellrom med aircondition denne kvelden. Jeg har imidlertid gledet meg for tidlig. Jeg kommer til et kryss der GPSén sender meg opp gjennom et spor som består av rød sand. Underlaget er løst det meste av de siste åtte milene til Burke. Det blir en lang og utmattende etappe. Det er mye geiter langs veien, og etter hvert som det blir kveld kommer menge kenguruene frem. Vel fremme i Burk synker jeg slapt sammen på terrassen, og slukker tørsten med to ingefærøl.

*Etter 45 varmegrader det meste av dagen ankommer jeg Broaken Hill.*

Broken Hill

Det er 670 km mellom Broke og Broken Hill, og temperaturen er 45 grader. Jeg deler etappen opp med fire stopp underveis. I dag blir det straka veien. Asfaltslettene er nærmest uendelige. På noen partier er det så varmt at olja koker opp av vei-dekket, og ligger som dammer i kjøresporene. Jeg kjører gjennom Cobar Outpack. Her er det kun sand og tørt buskas langs veien. Det er vel akkurat dette mange forbinder med Australia. Jeg kjøler meg ned inne på bensinstasjonene mellom etappene. Utpå ettermiddagen ankommer jeg Broken Hill. Det gamle gruvesamfunnet er fremdeles i drift. Denne byen er som tatt ut av en westernfilm. Husene har store fasader ut mot gata. Andre har flere etasjer med svalganger på utiden. Fra sentrum ser jeg store slagghauger og gruveanlegg. Vel fremme i «The Hill´s» blir jeg plukket opp av Randell Jones, en av kontaktene jeg har fått før jeg dro. Han tar meg med på den lokale puben i byen, og etterpå reiser noen av oss hjem til hans fantastiske «man cave» i den garasjen på huset. Det blir en morsom kveld, med fish an chips. I garasjen er det en gedigen bar, biljardbord alt mulig rart. Randell viser stolt frem en eksospotte som hadde ligger igjen etter filminnspillingen fra Mad Max 2 ute i Mundi Mundi ørkenen.

*Randel plukker meg opp, og tar meg med på den lokale puben.*

Mad Max

*Randel viser stolt frem et eksosanlegg som lå igjen etter filminnspillingen.*

Et av målene på turen er å kjøre opp til Silverton, som er mest kjent for filminnspillingen av Mad Max 2. Ja, du husker vel filmen om den tidligere politimannen Max, som reiste rundt i Australia etter en atomkrig, mens han desperat leter etter bensin som er blitt mangelvare og er verd sin vekt i gull…. Det ligger et lite museum her oppe, der flere av kjøretøyene som ble brukt i filmen er utstilt. Jeg digget denne filmen i ungdommen og den regnes da også som Australias mest kjente film. Etter besøket på museet kjører jeg opp til Muni Mundi, der mange av senene fra filmen er spilt inn. Et ørkenlignende landskap, helt brungult, med tørre små busker som vegetasjon. Utenom Mad Max er Silverton kjent for sin gruveindustri, og av navnet kan du jo gjette på hvilke metall som er utvinnet her?

*Mad Max II ble spilt inn utenfor Silverton. Her ligger det et museum i dag.*

*På museet står det noen biler fra filminnspillingen, men de fleste er kopier.*

Bunk a biker

Det er i overkant varmt så jeg setter kursen sørover mot Mildura som ligger 30 mil sørover. Jeg fyller heldigvis opp tanken før avreise, for det finnes ikke bensinstasjoner på strekningen. Faktisk ser jeg kun et hus på hele turen, og det er en nedlagt bensinstasjon. Landskapet er flatt fargene varierer stort sett mellom gult, oransje og brunt. De trærne som klorer seg fast her har tøffe kår. Når jeg nærmer meg Mildura forvandler landskapet seg totalt, for her gir Murray River liv til området. Alt er grønt og fint med høye flotte trær, og på elva ligger massevis av luksuriøse husbåter. Jeg har kontaktet Viv og Jon på “Bunk a biker Australia” og avtalt overnatting. “Bunk a biker” er et verdensomspennende nettverk som tar imot motorsyklister som trenger overnatting. Både Jules og Debbie, som jeg også har overnattet hos, er en del av dette nettverket. Jeg får både seng og middag hos Viv og Jon, og de tar meg med på sightseeing i Mildura.

Jeg bodde hos *Viv og Jon Whitchurch* i Mildura.

Dagen etter er det meldt 45 varmegrader, og opp mot 50 grader i områdene jeg har tenkt meg ut i, så jeg bestemmer meg for en hviledag. I stedet bruker jeg dagen til vedlikehold og småfiks på sykkelen. Jeg tar også turen bort til et lokalt “Holden motormuseum”. Ja for du har kanskje hørt om dette Australske merket som holdt det gående i 164 år. De lagde mange ulike modeller, men la ned for et par år siden. Det ruller fremdeles utallige Holden ute på de Australske veiene. Museet er en privat samling, men inneholder mange fine modeller. Holden lå innunder GM paraplyen, og produserte mange modeller fra flere av disse merkene. Jeg kjenner igjen modellnavn som Commodore og GTE.

*Mange nydelige eksemplarer. Desverre ble Holden lagt ned foret par år siden.*

Eastern Brown, verdens nest giftigste slange

Det er klart for nye mil med “Guffen”, så jeg forlater Mildura, og setter kursen mot Walls of China. Det er 13 mil inn hit, og veien består av grus og sand. Jeg passerer flere øgler, men plutselig ser jeg en lang strek som beveger seg over veien. Da forstår jeg at jeg har møtt min første slange på turen. Jeg snur sykkelen og kjører tilbake. Den er veldig rask, men jeg rekker å få tatt noen bilder av den. Det viser ser å være en «Eastern Brown» som faktisk er den nest giftigste slangen i verden. Et bitt av denne krabaten kan ta livet av deg på 20 minutter.

*Eastern Brown ter livet av deg i løpet av 20 minutter.*

Jeg kommer opp til innsjøen i Mungo Nasjonalpark som ligger i forkant av veggen, som kalles «Walls of China». Her opp har de funnet avtrykk etter mennesker som er over 60.000 år gamle. Innsjøen har tørket ut, så jeg kan kjøre over den og frem til veggen, som er litt mindre imponerende enn jeg hadde tenkt meg. Jeg følger en smal liten grusvei på 50 km rundt innsjøen. Det er mange emuer i område, og de rare fuglene løper parallelt med sykkelen min langs veien. Dette blir en spennende kjøretur da veien har mange sandpartier og “Guffen” er utstyrt med temmelig slitte 20/80 dekk.

*Dette er vel det mange forbinder med Australia.*

Det kommer en krokodille opp fra elva

Utpå ettermiddagen finner jeg en camp ground, et område der det er lovlig å campe, et stykke utenfor veien. For å komme hit må jeg gjennom en labyrint av spor inne i skogen. Det tusser av både emuer og kenguruer her inne. Jeg finner et perfekt sted nede ved elva og får opp teltet mitt. Så setter jeg meg ned i stolen min og begynner å tenke litt over hvilke dyr som vil kommer ned hit til elva for å drikke. Forresten, hvor holder egentlig krokodillene i Australia til? Jeg er uten nett, så jeg får ikke sjekket. Jeg rekker så vidt å tenke tanken før jeg oppdager en krokodille på vei opp fra elva. Jeg skvetter til, for den er bare 20 meter unna meg. Den er ikke så stor, ca. halvannen meter lang, så jeg går etter den for å sjekke. Da den oppdager meg, begynner den å løpe. Heldigvis er det bare ei øgle. Senere på kvelden får jeg akkurat nok dekning på telefonen, til å få bekreftet at alle krokodiller i Australia befinner seg nord i landet. Det betyr at jeg kan sove trygt.

*Her rett ved teltet mitt kommer en krokodille opp fra elva.*

Kjøreutstyr i varmen

Dagen etter har temperaturen gått ned med over 20 grader, og jeg har plukket frem kjøredressen igjen. Jeg må si at jeg virkelig er glad for at jeg valgte å både ha med meg kjøredress, og lette luftige crossklær. Jeg bruker Scott Softcon beskyttelsesjakke på overkroppen, med jakke eller bare crosstrøye på utsiden. Jeg har også løse knebeskyttere, og bruker crossbukse når det er varmt. Jeg kan også nevne at jeg bruker undertøy fra Klim, med kjølende effekt. På kvelden stopper en eldre kar på en KTM 690 for en prat. Slikt er alltid hyggelig. Jeg er nå på vei ned mot kysten av Victoria, og kjører gjennom områder med flott jungel. Utover mot kysten endrer landskapet seg dramatisk. Her beiter kuene på jordene som dekker de små åsryggene. Flotte asfaltveier går rundt og over disse heiene. Det slår meg hvor utrolig variert Australia er. På et par dager har landskapet gått fra ørken og outback, til regnskog, og nå disse grønne åsryggene som minner om landsbygda i England.

*Russel er en skikkelig eventyrer. Han har sendt sykkelen sin med båt fra Australia, og sett mange land.*

I Inverloch blir jeg blir tatt imot av Denise og Russel. Dette er eventyrere, og Russel har mange motorsykler å vise meg. Akkurat nå restaurerer han en 83-modell Yamaha XT 600 Tenere. Denne forvandles til et nærmest nytt eksemplar. Denise og Russel er glade i å reise, og Russel har sendt sykkelen sin med båtfrakt rundt omkring i verden. Den siste turen var en tur på seks måneder til USA og Canada. Utpå kvelden tar jeg meg en tur til Philips Island. Her ligger fantastiske surfestrender, i tillegg til den berømte racerbanen.

Jeg er nå over halvveis på solo-turen min. Videre skal jeg følge de herlige rutene BMW Safari fulgte i 2023. Dette blir en flott tur helt opp til Bathurst, men det kan du lese om i neste nummer.