Foto Portugal og Island: Johan Ahlberg (også fremhevet bilde)
Tekst og foto fra Speed i Sandefjord: Kyrre Hagen
At segmentet eventyrsykler har økt kraftig er det lite tvil om. Rekrutteringen til motorsykkelmiljøet skulle gjerne vært større, og gjennomsnittsalderen er i ferd med å bli forholdsvis høy. Mange av
Terje Bredal fra Speed i Sandefjord ønsker velkommen til informasjonskveld
oss holder imidlertid fast ved hobbyen og lidenskapen lenge. De som på 70 og 80 tallet kjørte Kawasaki Z 900 og senere Suzuki GSXR 1100 er i ferd med å bli relativt voksne. Det å krøke seg sammen på det råeste du kan få av en sportssykkel, og holde rulla i bånn, er ikke lenger like interessant. Vi har overlevd, og refleksjonen over at dette ikke har vært selvsagt, har omsider sunket inn over oss. Jeg leste for noen år siden boka til Geir Ugland Jacobsen; Survival of the fastest. Jeg må innrømme at jeg kjente meg igjen i svært mange av situasjonene som beskrives. Vi har lært på denne måten mange av oss, og bare griseflaks gjør at vi i dag fremdeles er blant dere andre. Mange av oss har etterhvert søkt nye motorsykkelopplevelser. Vi ønsker å kjenne adrenalinet bruse, i hastigheter langt under 200 kmt. Det er her store offroadere og adventuresykler har kommet inn i bilde.
Over 80 møtte opp til pizza og foredrag om gruskjøring med David Johannson fra Touratech
Store offroadsykler begynte så smått å bli populært på tidlig 80 tallet. Det sagnomsuste løpet Paris Dakar, var steintøft, og flere ønsket å assosiere seg med disse gutta som fryktløst suste gjennom ørkenen i 150 kmt. BMW kom med sin GS R80 allerede i 1980. Honda tok opp hansken og lanserte sin Africa Twin først i 1988. Suzuki kom med sin Dr. Big 750 samme år. Kappløpet var for alvor i gang. I 1994 kom BMW med GS 1100. Denne dannet nok grunnlaget for det som er blitt så populært i dag; store eventyrsykler på 1000 – 1300 kubikk.
Touratech presenterte sine siste nyheter. Reiser med førerutvikling
Det var jo opplagt at syklene skulle brukes på røffe veier. De skulle tåle mye juling. Syklenes bruksområde ble også reiser til de mest utilgjengelige plasser du kan tenke deg. Eventyrlystne tilbrakte måneder og år på syklene sine. Syklene var kostbare, og det var fornuftig å montere ulike beskyttelser, som veltebøyler, deksler og mye annet utstyr. Firmaer som produserte tøft ekstrautstyr dukket opp, og gjorde at vi vanlige dødelige kunne fråtse i tøft tilbehør. Om ikke dette var nok, kjørte kompisene og kjendisene; Ewan McGregor og Charley Boorman i 2004 verden rundt på sine BMW GSA 1200. Turen resulterte i en tv-serie på BBC, og var reneste narkotikum. Drømmen om å kjøre verden rundt på de mest utilgjengelige veier du kan tenke deg satte seg skikkelig fast i sjela. Sykkel og tilbehør var enkelt å skaffe seg. Men herfra til å virkeliggjøre drømmen blir nok for de aller fleste den store bøygen. Vi suser ut på forholdsvis korte grusveistrekker her hjemme, og drømmer om Africa, Russland, Alaska og fjerne reisemål på egen sykkel.
Bilde fra Touratech`s turer i Portugal. Foto Johan Ahberg
At det er mulig å gjøre disse drømmene til forretning er det ingen tvil om. Vi er villig til å åpne lommeboka for dette. Vi kjøper dyre sykler og tilbehør som nær sagt er verdt sin vekt i gull. Jeg vet det godt for jeg er selv en av disse. Da Yamaha kom med sin Super Tenere i 2010, var jeg solgt. Jeg kjøpte en med alt du kunne tenke deg av originalt tilbehør, og jeg ga meg ikke der. Touratech katalogen ble plukket med fra messe i Gøteborg. Om noen av dere har forsøkt å holde denne katalogen i handa på sengekanten, vet dere at dette er noe av det mest uhåndterlige lesestoffet du kan tenke deg.
Bilde fra Portugal. Instruktør David Johannson. Fotograf Johan Ahlberg
Jeg nevnte Touratech. Et merke så tøft at de til og med kan selge klistremerker som reklamerer for seg selv. Da de sammen med Speed Motorsenter i Sandefjord arrangerte en kveld for å presentere sitt nyeste satsningsområde; reiser med opplæring og opplevelser, tok jeg turen. Over 30 mennesker hadde meldt sin interesse. Det kom 80. At firmaet har tatt adventure segmentet på alvor er det ingen tvil om. Adventure Days i Safsen og opplæringskurs har alt vært suksess i flere år. Nå har de tatt konseptet videre med kjøring i Portugal i februar og mars. Opplegg og bilder ble vist frem. Kjøring midt på vinteren virker vel forlokkende på noen og enhver. Nå er ikke Touratech alene om å arrangere spennende motorsykkelreiser i eksotiske omgivelser, men at de samtidig bedriver førerutvikling på grusveier, med store adventuresykler, er nok et segment der de ikke har mange konkurrenter. I 2016 arrangeres opplegget for 3.gang. Opplegget på en uke koster ca. 30.000,- svenske. Nytt for 2016 er at de utvider tilbudet sitt til en spennende reise på Island. Et opplegg som i motsetning til opplegget i Portugal forutsetter at du har en viss ferdighet med gruskjøring.
Foto fra Island. Fotograf: Johan Ahlberg
At Island er et spennende mc-land er det liten tvil om etter de flotte bildene som ble vist frem i Sandefjord. Ikke mye blir mere spektakulært enn ørkener av lava, isbreer, elvestryk, fosser, vulkaner, varme kilder og sprutende geisier. Island er for mange den ultimate eventyropplevelsen. Denne turen går over 9 dager. I følge David Johannson, som holdt foredraget, var et kortere opplegg nesten umulig å få til. Da går du rett og slett glipp av for mange høydepunkter. Sjekk siden www.adventuretravel.se Her kan du lese mer om turene, prisene og opplegget.
Touratech er imidlertid ikke eneste tilbyder av «pakketurer» til fjerne land, men så vidt vi vet eneste Skandinaviske med kjøreutvikling på store adventuresykler inkludert. Skal du ut på grusveier i fjerne strøk tilbyr firmaer som Explore360 også turer (svensk firma) som mer eller mindre kan tilpasses deg. Både på egen eller med leiesykkel. Jeg traff innehaveren, på tur i Marokko i mars, der de testet ut nye grusspor. Svært hyggelige folk, men jeg har ingen referanser i forhold til reisene deres. I Norge har vi Indian Adventure som har en rekke interessante reisemål, og som vi i Mc-avisa skal følge til topps på verdens høyeste mc-tur i løpet av 2016. Mulighetene er altså mange, for deg som ønsker å kjøpe et ferdig og utprøvd opplegg.
BMW har gjort en god jobb, med å skape et behov for sine produkter
Et annet alternativ er jo å sette seg ned med globus og internett, å planlegge reisen din selv. Dette krever imidlertid mere, og er jo et større sjansespill i forhold til om du får opplevelsene du ønsker deg, og de virkelig gode mc-veiene. Mange har imidlertid beskrevet reiser og opplegg på nettet. Dette kan være inspirasjon, og utgangspunkt for turen din. En ting er sikkert; du får i hvert fall en unik tur ved å reise på egenhånd. Paradoksalt nok kan du greie deg uten mye av duppedittene og remediene til tusenvis av kroner, som du skrur på sykkelen din for å se ut som en skikkelig eventyrer. Bruker du noen av kronene på selve reisen i stedet, ja så er du jo en virkelig eventyrer, ikke bare en look a like. God adventure-reise sier vi…..
Alexander Bentzen, Jon Storheil, Tor Lærum, Anne Swang, Harald Frøyse, Per Martin Stensrud, Tore Huseby og Kyrre Hagen
Vi er heldige som bor i Norge. Vi ligger høyt på verdensstatistikken, når det gjelder å ha meter vei pr. innbygger. Tar du også i betraktning at mange av disse veiene kan karakteriseres som flotte motorsykkelveier, har vi svært mange meter gode motorsykkelveier pr. motorsyklist. De fleste av våre fjell, fjorder og daler, har veiforbindelse. Du når svært mye av Norge på motorsykkel. Mange klager over veistandarden. Selv blir jeg litt lei meg hver gang noen av favorittsvingene mine «utbedres», slik at det skal bli mere trafikksikkert. Jeg forstår jo at dette må gjøres, men minnes disse gode svingene, som ga flotte nedlegg, og gjorde turen så fin. Det er imidlertid nok av veier, og Norge er et fantastisk motorsykkelland.
Om du som meg bor på Østlandet, har du sikkert oppdaget at motorsyklistene i andre deler av Norge, har enda flere meter gode motorsykkelveier pr. motorsyklist. Mange av disse veiene nåes om du setter av en litt god helg. En ekstra fridag gjør underverker. Kan du i tillegg avslutte siste arbeidsdagen inntil helgen litt tidligere, slik snart hele Norge gjør, kan du ha fire gode kjøredager foran deg. Mine favorittområder for slike turer, er Vestlandet. En helgetur passe tidlig på året, er noe å se frem til. Du må imidlertid vente lenge nok til at de små fjellovergangene har åpnet. Få med deg gode mc-venner, og legg opp en tur med passelig lengde på kjøredagene. Etapper på rundt 30 mil, gir dere god tid til å stoppe, og nyte turen og opplevelsene sammen. På turene våre har vi ofte benyttet privat innkvartering. Som regel hytter som en av deltakerne på ulike sett disponerer. Utover dette har vi benyttet campinghytter, og rimelige hotell. Dette har gjort at terskelen for å bli med ikke er for stor. For å få til dette må du være ute i god tid for å sikre deg overnatting. Vi har vært rundt 8 stk. og har også samlet inn ei reisekasse, som dekker overnattinger, frokost og middager. Deltakerne er ikke påmeldt turen før det er betalt inn til reisekassa. Innbetalte beløp refunderes aldri. Dette forebygger for den berømte «værsyken» som mange pådrar seg i forkant av en slik tur. Denne oppstår ved stadig å gå inn på www.yr.no for å sjekke hvor dårlig været skal bli. Men nå til denne turen som skal dra oss vestover, og deretter sørover.
Kjøredag 1. Drammen til Geilo.
De herlige veiene ned fra Haglebu mot Bromma er enda morsommere opp igjen. Se imidlertid opp for sau
Turen vår begynner på Bragernes torg i Drammen. Vi er i juni måned. Herfra setter vi kursen mot Geilo. Vi er ikke så glade i de mest trafikkerte veiene, og kjører derfor Fv.287 mot Prestfoss og Sigdal. Rett etter Åmot passerer du Blaafarveverket, og Koboltgruvene. Blaafarveværket er et av Norges best besøkte museer, og ligger i naturskjønne områder. Vi har ikke tid til å stoppe denne gangen, men nyter veien som er underholdende og fin. Har du tid anbefaler jeg et stopp. Langs Soneren går veien i relativt store svinger, og fra Eggedal begynner stigningene mot Haglebu.
Grilling på bålpanne, en hyggelig start på turen. Anne og Per Martin ordner grillmaten mens Tore spiller opp. Tor venter forventningsfullt.
På toppen er vi på 900 meter, omtrent på tregrensa. Etter en stund stuper veien ned mot Bromma. Her er det fine hårnålssvinger, og du skulle i grunn ønske at du kjørte oppover i stedet. Vi følger riksvei 7 til Nesbyen, og tar deretter veien opp Rukkedalen til Myking, og videre over til Tunhovd. Herfra kjører du langs Pålsbufjorden, og over Skurdalsåsen, før Hallingskarvet åpenbarer seg i flott solskinn, mens vi kjører ned til Geilo. Veien er flott, men underlaget stedvis så som så. Deltakerne med sportssykler klager litt. Trafikken har vært beskjeden hele veien. Dagens etappe er knappe 22 mil. Vi har bunkret på veien, og kan nyte duggfrisk pils på hyttetunet, mens koteletter og annen grillmat godgjør seg over bålpanna. Vår egen trubadur Tore spiller opp, og vi nyter kvelden, mens bålpannas røyk, og diverse myggolje kjemper en durabelig kamp mot disse beista. En topp start på turen har vi fått.
Kjøredag 2. Geilo til Tau.
Vi står opp til strålende solskinn, og inntar frokost i det fri. Alle hjelper til, og hytta er ryddet og rengjort i skapelig tid. Vi kjører Rv 7 over Hardangervidda. Ustaoset og Haugastøl passeres, før vi kommer opp på snaufjellet. Turen fortsetter langs Ørteren, og over Dyranut, før vi stopper ved Vøringsfossen.
Anne i fint driv over Hardangervidda
Fossen er en av Norges mest besøkte naturattraksjoner. Den har et loddrett fall på hele 145 meter, og et totalt fall på 182 meter. Selv om vannet i elva Bjoreio er regulert, er det et krav til minstevannføring på12 m³ vann i sekundet, i sommersesongen. Det stopper et par busser mens vi er her, og ut vrimler kinesere med fotoapparater.
Vøringsfossen en av attraksjonene i Hardanger. 145 meter fritt fall, er et skue
Syklene oppstilt foran Joker i Eidfjord. En god blanding av sykler.
Du kjenner suget mot stupet, når du følger stiene ut på utkikkspunktene. Her er det minimalt med sikring. Kineserne kakler i vei. Vi fortsetter ned Måbødalen, som før i tiden nok var mye mere spektakulær. Rester av gamleveien ligger fremdeles her i partier, men denne er stengt for motorisert ferdsel. Det blir en liten rast i Eidfjord, mens mengder av cruiseturister stiger om bord i ventende busser.
Utsikten fra Kjeåsen er fantastisk. Her har folk klort seg fast siden 1600 tallet. På 70 tallet ble det laget vei opp hit. Før dette måtte du bære opp motorsykkelen din.
Vi bestemmer oss for å kjøre opp til Kjeåsen, en av gårdene som det er laget reportasje fra i programmet «Der ingen skulle tru». Vi kjører inn Simadalsfjorden, og passerer Sima Kraftstasjon. Litt etter slynger det seg hårnålssvinger bratt oppetter fjellveggen, og videre i tunneler. Til slutt kommer vi ut 550 meter oppe i fjellsida. Her parkerer vi syklene, og rusler ut til gården Kjeåsen. Det skal visst nok ha bodd folk her siden 1600 tallet. Veien vi har kjørt er fra 70 tallet, og ble bygget i forbindelse med kraftutbyggingen i Simadalen. Før dette måtte folket klore seg opp denne steile fjellsida på bratte stier. Et av husa skal det etter sigende ha tatt 30 år å bygge. Man kan lure på hvorfor folk ville bo her oppe. Gården ligger med svært gode solforhold, og det er ofte varmere her oppe enn nede i dalen. På vinteren fryktet man imidlertid vinden mest, og husene er festet med stålbarduner.
Hardangerbrua er Norges største hengebru, nær 1,4 km lang. Sightseeing på denne er gratis med motorsykkel.
Veien langs Hardangerfjorden er flott, og vi tar tur/retur over Hardangerbrua. Dette er jo allikevel gratis for oss motorsyklister. Brua er imponerende med sine voldsomme brutårn som rager over 200 meter over fjorden. Med sin totallengde på 1380 meter, og sitt bruspenn på 1310 meter er dette den største hengebroa i Norge. Når du skal over brua oppdager du tunnelnettverket som er bygget i forbindelse med broa. Hele 2675 meter tunnel er bygget i prosjektet. Mye av disse er spektakulært opplyst.
Et nettverk av tunneler er laget i forbindelse med Hardangerbrua. Disse er flott opplyst.I Odda ligger båten til bestekompisene Joar og Lothepus, Fjorden Cowboys. De er født og oppvokst i Sørfjorden i Hardanger.
Vi fortsetter ferden vår langs dalsider som er dekket av frukttrær. Det er ikke få moreller, plommer og epler som kommer fra Hardanger. Vi passere Kinsarvik, og idylliske Lofthus. Veiene er smale og krevende. Skal du forbi bobiler her, må du være tålmodig. Vi fortsetter gjennom gårder, og klynger med sjarmerende vestlandshus. Her er det liggende panel, og skifer på taket som gjelder. Idylliske naust og sjøbuer ligger langs fjorden. Det blir lunsj i Odda, før vi fortsetter Rv.13 mot Låtefoss. Et eller annet sted her mellom Låtefoss og Seljestad skal visst nok en danske med campingvogn ha fått motorstopp, i følge Øystein Sunde. Låtefoss er imidlertid verdt en stopp, der dampen fra fossen står over veien. Nå venter noen skikkelige godbiter.
Låtefoss er ekstra flott under vårløsningen. Dansken med campingvogn som har havarert mellom Låtefoss og Seljestad ser vi ingen ting til.
Veien Røldal til Sauda er en perle og inngår i Nasjonal turistvei Ryfylke.
Litt før Røldalstunnelen kan du ta av til venstre og kjører over Røldalsfjellet, i stedet for tunnelen. Det er spektakulært der veien snor seg opp gjennom steinrøysene. Dessverre for oss var ikke veien åpen denne gangen. Men jeg har vært over her før, og kan virkelig anbefale veien. På andre siden av Røldalsfjellet, følger du bare E134 noen svinger etter at du kommer inn på denne, før du igjen skal ta av veien til høyre. Denne flotte veien går ned til Sauda, og er spektakulær. Først snirkler den seg opp den stupbratte fjellsiden, før den går gjennom et spennende dramatisk landskap. Veien tilhører ”Nasjonal turistveg Ryfylke”. Her ligger en rekke regulerte vann.
Brøytekantene er høye på veien over Saudafjellet, rett etter at veien har åpnet.
Du skal imidlertid være oppmerksom på sau. De er det mange av i dette området. I partier kjører vi gjennom høye brøytekanter. Dette er et av de snø-rikeste områdene i Norge. Landskapet er skiftende, og ettervært følger vi en trang dal ned mot Sauda.
Dette bildet kan du ha i speilet ditt på vei mellom Røldal og Sauda
Gruppa har spredd seg litt, og vi tar oppsamling i Sauda, før vi kjører utover Saudafjorden. Veien er brei og fin, og med mange store svinger slynger den seg flere mil langs fjorden. Vi tar ferge fra Ropeid til Sand, og følger Rv.13 østover mot Suldal. Når vi
Blir det snaut med plass i koffertene gjelder det å tenke smart. Disse tåler jo regn, problemet løst!
nærmer oss Suldal tar vi av Fv.632 til høyre, og følger denne over fjellet, og ned til Jøsenfjorden. Veien har masse flotte hårnålsvinger, og en ny opplevelse for oss. Herfra kjører vi vestover igjen, og treffer på nytt Rv. 13, som vi følger videre til Tau. Her har vi leid 3 stk Campinghytter for natten, av det amerikanske paret Betty og Sam Speer, som driver Watne camping. Her får vi god service. I kveld er nye kokker i gruppa utnevnt, og vi okkuperer store deler av campingens kjøkken før maten serveres i kveldingen.
Kjøredag 3. Tau til Homborsund.
Vestlandet betyr koselige fergeturer i massevis. Det er aldri noe problem å komme med når du kjører motorsykkel.
Det gjelder å komme av sted for å få litt ut av dagen. Vi er nå rett i nærheten av Prekestolen, som kan bestiges om du føler for det. Vi vil imidlertid videre, og tar ferge over fra Oanes til Lauvika. Herfra følger vi veien ut til Bryne, og deretter Nordsjøveien 44 sørover. Her er forblåste strender og værslitte flate Gjærgårder. Stedvis går veien helt ut i vannkanten, der fjæra består av strender eller rullestein. Let opp veiene som går aller lengst ut mot sjøen. Dette er de fineste områdene. Et kaffestopp ved Obrestad fyr er å anbefale.
Stopp på Gjærkysten. Her er det flatt, og med havet rett ut. Kuer beiter fredelig i fjæra her.På Gjæren lurer vi oss ut på Kongeveien.
Etter Sirevåg endrer det flate landskapet seg, og det blir mer kupert. Fjellformasjonene er allikevel runde, og veien snor seg gjennom terrenget og helt ut til havet. Asfalten er god, og tillater at fotpinnene skraper i asfalten gjennom svingene. Etter Egersund blir naturen villere. Vi kjører ut til den gamle trehusbebyggelsen i Sokndalstrand. Husene som er fra 17 og 1800 tallet er fredet, og har nasjonal verdi. Stedet er et av de mest besøkte reisemål i Rogaland, og vel verd ett besøk. Vi inntar lunsj her i det nydeligste været du kan tenke deg.
Alexander koser seg i Sokndalstrand. Lunsjen her er et av mange høydepunkt på turen.
Fra Sokndalstrand og østover blir veien enda villere, på vei til Jøssingfjorden. Denne fjorden har steilbratte fjellsider på 200 til 250 meter. Veien er hugget inn i fjellsiden. Når du kommer vest fra kjører du nærmest over de to små husene som ligger under Helleren. Her har det trolig vært bosetning tilbake til steinalderen.
Husa under Helleren står godt beskytta mot vær og vind. Her har det trolig vært bosetning siden steinalderen. Veien mellom Egersund og Flekkefjord er spektakulær.
Husene står beskyttet for regn, og er oppført uten taktekking. Fra parkeringsplassen innerst i Jøssingfjorden er det knappe 200 meter å gå bort til husene, som står åpne for besøkende. Det mest iøyenfallende er imidlertid bedriften Titania med sin produksjon, og sitt havneanlegg. I 1940 var fjorden her åsted for angrep på den norske nøytraliteten. Det Britiske krigsskipet Cossack bordet det tyske tankskipet Altmark, for å sette britiske krigsfanger fri.
Alle har ett bredt smil bak hjelmen på disse veiene. Landskapet er bratt og vilt. Veiene smale og svingete, der de slynger seg i alle retninger. Vi når Flekkefjord, og setter kursen opp mot Kvinesdal. Ser du på kart vil du oppdage et Vest og Aust-Agder har ett mylder av veier. Det meste av dette er virkelig gode motorsykkelveier. Vi passerer Utsikten hotell, og følger Fv.461 over til Kvås. Herfra følger vi Rv.43 ett lite stykke nordover, før vi igjen tar østover ved Kvås kirke, og kommer ned igjen i Konsmo. Disse strekkene er virkelig utfordrende og morsomme veier. Her får du virkelig testet kjøreferdighetene dine. Veien slynger seg gjennom skogen, langs vann, og over åser. Vi følger diverse andre småveier, og ender til slutt opp i Homborsund. Nesten uansett hvilke veier du velger i dette området er du nære paradis. En av Mc-avisas journalister har jo dette utenfor stuedøren sin. Jeg må bare innrømme at jeg er misunnelig. Områdene her utenfor Homborsund er av de mest ureine farvann langs hele sørlandskysten. Ikke få seilskuter har endt sine dager med forlis utenfor Homborside. Ved Gjeslinge ble Terje Vigen etter sigende tatt til fange av engelskmennene i 1809, mens han rodde til Danmark i et forsøk på å redde familien fra hungersnød. Dette i følge diktet til Henrik Ibsen.
Reker og blåskjell på Sørlandet, passer bra etter en kjøredag med mange flotte opplevelser.
Siste kvelden skal feires og det på Sørlandsk vis. Dagens ankerdram byttes til iskald Prosecco, og inntas i strålende solskinn. Deretter følger blåskjell og reker. En perfekt finalekveld, på en tur som dette, men enda har vi en flott kjøredag foran oss.
Kjøredag 4. Homborsund til Drammen.
404 er en av mine favorittveier i Aust-Agder. Dette lille stykke fra Grimstad og opp til Søre Herefoss, er en orgie av svinger. Du kommer inn i en fin rytme, og veien er krevende og morsom, i sånn passelig fart. Fra Søre Herefoss følger vi Rv.43 opp til Åmli, og herfra Fv.271 opp Gjøvdal. Veien kommer til slutt ned på vestsida av Fyresdalsvannet. Halve reisefølget har adventure sykler, og storkoser seg i flott natur. Resten av reisefølget ankommer Fyresdal ganske så betuttet. Veien var vist ganske humpete. Litt mat, og gjengen er blid igjen. Langs Vrådalsvannet er det ikke mulig å la være å storkose seg. Underlaget er bra, og svingene tette nok til å gi deg en fin rytme. Vi tar av ved bygdetunet i Kviteseid, og følger Fv.106 mot Fjogesund, Kilen, og ender i Lunde. Veien her langs Flåvatn er en uendelig rekke av svinger, på smale veier. Før Lunde passeres en av slusene i Telemarkskanalen ved Straumen.
Vi passerer Straumen vest for Lunde. Slusene i Telemark er egentlig verd en egen motorsykkeltur.
Det å følge slusene i Telemarkskanalen kan i grunn være verdt en helt egen motorsykkeltur. Fra Bø til Notodden får vi den siste fine strekningen på turen. Herfra dreier det seg om transport hjem, etter en lang dag på syklene. Når vi er i Skollenborg oppdager vi at dekket til Alexander er på korden, men hva gjør vel det. Vi er jo så godt som hjemme.
– Jeg var så sliten at jeg ikke rørte sykkelen på mange dager etterpå. Sa vår eneste kvinnelige deltaker Anne. Vi som kjenner henne vet at dette skal mye til. Vi var maksimalt heldige med været denne gangen. Veiene utrolige. Velger du denne ruta får de fleste svinger nok for en god stund.
