Tekst og foto: Kyrre Hagen. Mc-Avisa nr. 10-2016
Vi kjører grusveier gjennom Vassfaret, Liteldalen og Eikesdalen i trolsk stemning. Vi besøker Gaularfjellet, Trollstigen og fantastiske Møre. Les om en flott motorsykkeltur i vakre Norge…
Endelig skal jeg på tur med en av mine gode kompiser Kjetil. Værmeldingene er gode, og syklene lastes opp med telt og turutstyr. Det er deilig å kunne finne fram utstyr fra hyllene i motorsykkelbua. Søkklasta forlater vi Drammen i et nydelig vær. Tanken på å skulle være på veien noen dager er aldri feil, og forventningene kribler i magen. Vi liker oss begge både på asfalt og grus. Jeg må innrømme at Kjetil er en adskillig hvassere gruskjører en meg, eller er det bare KTM´en som er bedre på grus en Super Tenere´n. Jeg får prøve og ikke kompensere med for mye dumdristighet.
Vassfaret
Jeg venter på Kjetil på Sokna. Kjetil har så mange prikker i førerkortet at han konstant ligger 15km under fartsgrensa. Han ser politi under hver minste busk. Vi tar av fra riksvei 7, og følger veien opp gjennom Frank Rotors rike; -Strømsåsveien mot Valdres. Strekningen er på drøye 60km, og det aller meste av denne er på herlige grusveier. Det er mange veier her inne, og lett å kjøre seg bort. Enkelte partier er svært bløte, og forhjulet truer med å ta andre retninger en vi først hadde tenkt. Det er ganske spennende med en søkklasta adventure-sykkel. En lett enduro ville vært helt perfekt på denne strekningen. Det er stående stilling med vekta bakover og gass som gjelder. I dette området skal det være bjørn. Naturene er så vakkert at vi må stoppe flere ganger for å ta den innover oss. Løv og gress er på sitt aller grønneste, og det er stor vannføringen i bekker og elver. Bjørn ser vi ikke, det nærmeste er en buddistisk munk som villig hjelper oss med å ta bilder når vi passerer Urula i Hedalen. Han ser ganske bortkommen ut forresten.
Vi passerer Fagernes, og Beitostølen på vei mot ei snøkledd Valdresfly. Lufta er klar, og himmelen blå. Jeg stopper opp og nyter et fantastisk skue, mens jeg venter på Kjetil. Han er sulten og trøtt.
Dagen ender opp ved Gjendesheim. Vi slår lavvoen opp helt nede i vannkanten. Utpå kvelden nyter vi konsert på fjellstua. «Julie and her new favorite´s» spiller opp. I samme sekund er Kjetil forelska. Det er vakkert å høre på. Omgivelsene kan ikke bli flottere, i det sola går ned bakom vokalisten. Turen har fått akkurat den starten vi hadde håpet på.
Tenk å våkne opp nederst i strandkanten ved Gjende i et strålende vær, og nærmest vindstille. De første fotturistene venter utålmodig på brygga i det vi fyrer primusen, og koker kaffe. Kjetil har drømt hele natten om vokalisten fra i går. Ikke greit å være singel middelaldrende motorsyklist. Han drar opp engangs traktekaffe-pakker fra Etiopia. 
Kaffelukta blander seg inn i den gode morgenstemningen. En av teltnaboene, er en ung gutt på 17år. Han er på fottur alene, og har deltatt i Besseggløpet dagen i forveien. Han har tatt 3 plass, kun slått av to etiopere, vi er imponerte. Jeg tenker på mine egne unge gutter, som enda nærmest henger i skjørtene mor. Egg og bacon er aldri feil. Særlig ikke i omgivelser som dette.
Ridderspranget
Vi fortsetter mot Lom, og jeg stopper ved Ridderspranget, som går over Sjoa, mens jeg venter på Kjetil. Han er varm. Den sorte Ktm-dressen til tusenvis av kroner har kun spart på en ting; ventilasjon. Selve har jeg en lys kjøredress som kan åpnes alle veier. Jeg har aldri tidligere tatt meg tid til å stoppe her. Vannføringen er enorm, og bakken nærmest vibrerer under mc-støvlene. Detter du uti her, er sannsynligheten stor for at din siste time har kommet. I følge sagnet rømte jenta som blei kalt Skårvangs-sole, sammen med Sigvat, som hun var glad i. Jenta var lovt bort til ridderen Iva Gjæsling som var den mektigste i Gudbransdalen på den tiden. Sigvat og jenta hoppa over spranget, og Sigvat dytta første forfølger ned i juvet. Da torde ikke flere å komme etter. Kjetil er urolig når jeg beveger meg på kanten av elva under spranget for å ta bilder. Han frykter at jeg skal ta samme vei som forfølgerne.
Dalsnibba
Ved Djupvasshytta tar vi avstikkeren opp på Dalsnibba. Veien opp er et ambisiøst prosjekt, og gir deg en smakebit av hva som venter på toppen.
Selv om dette nærmest er en turistfelle, er utsikten spektakulær og variert. Den er vel verd turen, og pengene. Fra 1500 meters høyde ser vi turistbåtene i Geirangerfjorden som små lekebåter lengt der nede. Andre veien ser du snødekte fjelltopper.
Vi snakker med et ferierende ungt Rumensk par, som bor i London. De har satt av fem uker til å reise med bil i Europa, og hadde nesten ikke hørt noe om Norge før de dro. Til nå har de brukt over 2 uker, kun i Norge. De er henrykt over landet vårt. Tydeligvis har reiselivsnæringen i Norge et stort potensiale enda.
Jeg venter på Kjetil i Geiranger. Han er sulten. Vi inntar lunsj, men for å få bestilt mat her må du enten kunne polsk eller engelsk. Hamburger er ganske internasjonalt. Vi kommer i prat med motorsyklister fra Oppdal. De gir oss noen gode tips om reiseruter på veien. Dette området er noe av det beste du kan tenke deg med tanke på svingete veier. Etter Ørneveien venter ferge over til Valldal, og vi slår følge med oppdølingene langs Valldøla til toppen av Trollstigen. Trollstigen er vel repetert så mange ganger at det i denne artikkelen synes helt unødvendig. Vi morer oss imidlertid med å kutte noen svinger utenom veien på de nederste partiene.
Værmeldingen er litt gråere, så vi tar inn hos Mette Kroken på Åndalsnes vandrerhjem. Bygningene representerer et av de eldste vandrerhjemmene i Norge, og ligger idyllisk til med utsikt utover Romsdalsfjorden. Et vandrerhjem er ofte et hyggelig sted å komme i kontakt med andre reisende, og vi er ikke de eneste motorsyklistene her.
Atlanterhavsveien
Vi setter kurs mot Molde, og videre på 664 til Bud, før vi kommer til Atlanterhavsveien. Vært holder vegetasjonen nede her ute ved kysten. Lave grantrær klorer seg fast klynegevis. Bergene er runde, og ikke alt for høye. Veistrekningen er fantastisk, der den snirkler seg mellom holmene. Byggingen startet i 1983, og var ferdigstilt i 1989. Anlegget består av åtte broer på til sammen 891 meter. Om du ikke selv har kjent på storhavets råskap og lune, kan dette være en ypperlig strekning, om været står på. Byggearbeiderne måtte gjennom hele tolv orkaner når moderne ingeniørkunst skulle forenes med disse ville elementene. Resultatet er en estetisk nytelse. Turen tar deg fra frodig kystkulturlandskap ut på de mest nakne holmer. Har du med deg fiskestang kan du stoppe på en av flere fiskebruer. Du er bortimot garantert fangst. Verdens vakreste veistrekninger har den vært omtalt som.
Jeg venter på Kjetil på Averøya. Han er både trøtt og sulten, og vi spiser påsmurte brødskiver i veikanten. Har han forelsket seg i Julie fra Gjendesheim, og får henne ikke ut av tankene? Dagen ender opp innerst i Bøfjorden, med en fantastisk utsikt mot Trollheimen, fjellområdet mellom Møre og Romsdal, og Sør Trøndelag.
Solvor og Kjell er kjenninger av meg, og har merket motorsykkelparkering spesielt for oss når vi ankommer. Dette blir dagens høydepunkt for pensjonistene, som har omadressert aftenposten, for i det minste å få postmannen på besøk noen ganger i uka.
Vær av alle slag på samme dag, er helt vanlig her oppe. Det blir en koselig kveld med skravling og sladder.
Liltedalen og Eikesdsalen
Vi setter kursen mot Sunndalsøra, og senere oppover Litledalen i sørlig retning. Vi kommer raskt inn på flotte grusveier, som tar oss opp hårnålene til fjellet. Snart er vi på 1800 meters høyde. Her passerer vi flere vann, før vi kommer til Aursjøen.
Landskapet består av runde rolige topper, og områder med viddepreg. Et behagelig område om du liker å gå i fjellet. Det finnes også overnattingsmuligheter ved Aursjøhytta som er betjent på sommerhalvåret. Lunsjen vår består av nistepakke, og den fortæres på en fjellknaus mens vi skuer utover Torbuvatnet.
Etter Aursjøen dreier veien vestover og nord igjen. Jeg stopper og venter på Kjetil som både er mett og trøtt. Utsikten mot Eikesdalen og Eikesdalsvatnet er fantastisk. Små regnskyer henger stedvis fast i de bratte fjellsidene, som stuper ned i denne trange vestlandsdalen. Stemningen er trolsk. Denne fantastiske grusveien er langt bortimot 7 mil lang. Grusen er fast og fin, og tillater god fart. Veien ned til Eikesdalen er mer kronglete enn opp fra Sunndalsøra. Her ligger ganske mange hårnålsvinger, og jeg innbiller meg at turen opp herfra kan være vel så underholdende som veien vi har kjørt.
Dagen ender i Stranda. Etter å ha kjørt via Vistdal, Isfjorden og Åndalsnes, skader det ikke å ta Trollstigen en gang til. Oppover hårnålene denne gangen. Det er tid for overnatting i lavvo igjen. En rusletur i Stranda avslører at det skjer like lite her som inne i teltet vårt. Det gjør imidlertid ingenting, etter en sånn kjøredag. Jeg morer meg over Kjetil der han ligger på et tynt underlag i lavvoen. Selv her jeg rigget meg på ei god feltseng, og i tillegg med et oppblåsbart underlag. Det er som å sove i senga hjemme.
Gaularfjellet
Etter varm kakao i Nordfjordeid setter vi kursen mot Sandane og Skei, før vi spiser lunsj i Vassenden. (Kjetil var tørst og kald). Nå venter det flotte Gaularfjellet. På veien over kan du se mange fine fosser. Jeg stopper ved Likholfossen mens jeg venter på Kjetil. Han er trøtt; har vel drømt om Julie igjen. Gangbrua over er fossen er solid, og det er godt. Vannføringen i fossen er enorm. Fra Gaularfjellet til Viksdalen kan du også følge Fossestien, om du liker å vandre til fots. Denne stien tar deg forbi 14 fosser, og syv større vann, og følger en av hovedgreinene i Gaularvassdraget.
Jeg stopper og venter på Kjetil rett før nedstigningene til Balestrand. Han er sulten. Her på kanten balanserer et nytt enormt trekanta betongflak. Det er omtrent 800 kvadratmeter stort, og ligger på 700 meters høyde. Dette er en ny rasteplass, og ideen bak flaket skal være et enormt piknikteppe, med sitteplasser. Innvesteringen på over 20 millioner kroner er årets nye turistattraksjon, og vil forhåpentligvis trekke tusenvis av turister til Gaularfjellet. Utsikten mot Sognefjorden, og fjella er formidabel. Veien på Balestrandsida er kjent for sine 9 hårnålssvinger. Dagen vår ender i Sogndal. Kjetil er både varm og sliten. Vi tar inn på et pensjonat i sentrum.
Lærdal, Hemsedalsfjellet, Eggedalsfjellet og Norefjell.
Dagen etter følger vi «Historic-rout» opp fra Lærdal mot Borgunn. Veien er morsom der den snirkler seg langs den kjente lakseelva. Lang elvebredden ser du rekkverk og gangbroer beregnet for laksefiskere. Veien snirkler seg inn under fjellet i denne trange dalen. Vi stopper så vidt ved Borgunn stavkirke. Viste du forresten at begrepet «Stinking rich» stammer fra stavkirkene. Velstående rike ble lagt under kirkegulvet, i stedet for å bli begravet. Her lå de å råtnet. Derav begrepet -stinking rich.
Veien over Hemsedalsfjellet er transport for oss denne gangen, men her skulle det vært morsomt å forsøke å kjøre partier av den Gamle Kongevei en gang. Jeg stopper på vei over fjellet, og venter på Kjetil som er varm. Fra Bromma tar vi av mot Haglebu, og følger morsomme svinger opp på fjellet. Sauene ligger og soler seg i veikanten, så du skal være litt oppmerksom. Fra Eggedal tar vi veien opp over Norefjell, og koser oss på turens siste grusstrekk.
Jeg venter på Kjetil i Drammen. Han er både varm sliten, sulten og trøtt. Men fornøyd. Vi takker for turen, og konkluderer med at Norge er et av de beste landene du kan kjøre motorsykkel i. Turen har tatt oss helt til Nordmøre og tilbake igjen. Områder vi vil tilbake til.
På turen skal vi benytte den fantastiske adventuresykkelen Royald Endfield 500 Bullet. Denne eventyrsykkelen har rundt 25 hestekrefter. Her kommer grusen til å sprute rundt hjulene når vi spinner ut av svingene. Det enkleste er ofte det beste, er filosofien rundt Endfielden. Høyteknologien er begrenset til et enkelt elektrisk anlegg, med 1 sikring. 3 mekanikerne deltar på turen sammen med en haug av reservedeler. Det viktigste på syklene, utenom at de kan ta seg fremover, er at hornet virker. Med dette skal du nemlig gi fra deg livsviktige signaler til hastende Indiske lastebilsjåfører, som frakter likt og ulikt på alt for smale veier, i alt for høye hastigheter.
I følge ekspedisjonslederne skal vi ut på relativt ruskete veier. Farer som hull, utraste veier og usikra kanter er bare noe av det som venter oss. Stedvis renner bekker og elver over veien, og det er en fordel å ha trening i stående kjøring. Venstrekjøring er et annet tema, men med kjentmann foran er dette sjelden noe problem. Etterhvert som vi kommer opp i høyden vil vi møte særs lite trafikk, og vil i praksis kunne velge kjørefelt selv. Et alvorlig uhell her oppe i høyden vil imidlertid kunne få store konsekvenser, da hjelp kan være flere dager unna. Ta med plaster og Paracet er vårt råd.
