Når lykken er racing 2 takts olje med jordbærlukt.
Det handler om følelser….
Tekst og foto: Kyrre Hagen
Tidlig i våres ringte en kompis Kjetil meg, og lurte på om jeg kjente noe til Yamaha RD 500. Jeg måtte innrømme at det eneste jeg husket var at en i hjembygda mi hadde en slik sykkel. Den var rå. Det gikk også en RD 350 der på den tiden. Selv hadde jeg da en FJ 1100 med et hav av moment i forhold til disse to-takterene. Det var fremdeles liv i diskusjonen om to eller fire-takt var det beste.
RD 500 kjennes stram og fin. Kjøreegenskapene er gode tatt alderen i betraktning.
RD 500 fødes: Året var 1984, og som en del av kappløpet om å ha den kjappeste motorsykkelen, kom Yamaha med sin RD 500. Dette var når en ektefødt GP- replika. Jeg husker jeg så løp på tv derKenny Roberts og Eddie Lawson vant med sine Yamaha Marlboro 500. Dette var en grom sykkel for viderekomne. Det råeste av det råe. Bakgrunnen for produksjonen var nettopp Yamaha sin suksess på racingbanene sent på 70 og tidlig 80 tallet. I dag er sykkelen et ettertraktet objekt blant samlere. Den er en ekte klassisk racer ikledd full racingkåpe.
Kjetil har endelig har funnet den unike pluggen, som gjør at RDèn nå går på alle sylindrene
Samlerne har som min kompis, vokst opp da disse syklene kom, og husker den råe akselerasjonen sammen med blårøyken som lå igjen. Få av syklene har overlevd sine eiere. Et godt eksemplar må du i dag punge ut ganske mye for. Sykkelen stiger bokstavelig talt i verdi mens du er ute og kjører den. Jeg har sett 3 sykler til salgs på vårparten. Prisene fra kr 100.000,- til 120.000,-. En av disse ble Kjetil den lykkelige eier av.
Yamaha RD 500 vs Yamaha MT-01
Duellantene RD 500 vs MT-01. Turtall mot kubikk. Vi koser oss med kaffe på Privaten Kafe i Holmsbu
Første mai kom, og sykkelen var hentet. Nå var det var klart for prøvekjøring. Selv tok jeg min Yamaha MT-01 for å sammenligne. For de som kjenner disse 2 modellene, forstår dere at stort lengre unna hverandre i motorkarakteristikk kommer du ikke. RD en har en komplisert illsint firesylindret totaktsmotor. Denne krever turtall, og yter 88 hk. MT-01 yter 90 hk. Effektmessig altså ganske likt. Så kommer kubikken inn, og gjør en liten justering av forholdet. RD 500 har maks moment 67 NM ved 8500 omdreininger, mens MT-01 yter hele 150 NM fra 3750 omdreininger.
Vekt / motor 1 – 1
Det er stor forskjell på vekten på syklene. RD 500 veier våt rett under 200 kg. MT-01 veier våt 265 kg. Begge har v-motorer. RD har sin hentet direkte fra moto GP. Fire sylindre i firkant, vinklet 50 grader i forhold til hverandre. De bakre sylindrene er hevet, for å redusere den totale lengden på motoren. En avansert konstruksjon. MT-01 har sin motor hentet fra den modellen Warrior. Denne er også benyttet i flere shoppermodeller fra Yamaha. Motoren er voldsom i denne rammen. Motor på hjul kan du vel si. Hele 1670 kubikk fordelt på 2 sylindre. Her snakker vi om 125 mot 835 kubikk pr. sylinder. Et poeng til RD for vekt, et poeng til MT-01 for kubikk.
Dette er ikke første totakteren Kjetil Evensen har hatt opp gjennom årene. Vi kan ramse opp; Suzuki Ac50, Kawasaki Kh100, Suzuki Rm125, 2 stk. Suzuki Rm250, Suzuki GT500, Suzuki GT750 og nå altså Yamaha RD500. Alle disse totaktere. Her er det sykler med 1, 2, 3 og nå altså 4 sylindere.
Lyd 1 – 1
Vi sammenligner lyden: Dette blir som å sammenligne Bruce Lee med Bud Spencer. På RD 500 sitter det lette effektpotter type; Spesial Edition JL exhaust expantion pipes. Lyden er hysterik, og rapp som bare det. Akkurat som Bruce Lee. På MT-01 sitter det slipon potter fra Acropovic. Ut kommer en dyp buldrende basslyd. Rund, voldsom og grov, som Bud Spencer. Her blir det smaken som avgjør. Begge tøffe på sin måte. Jeg mener uavgjort her, et poeng til hver.
Oppmerksomhet 1 – 0
Tilbake til det sosiale, og første mai. Uansett hvor du parkerer din RD 500, vil det før eller senere dukke opp en beundrer av motorsykkelen din. Ønsker du å få draget på det motsatte kjønn med denne motorsykkelen har du misforstått, om du ikke er dame da.
Vi parkerer i Son, og får straks besøk av en entusiast som vil prøvesitte RD 500.
Sykkelen tiltrekker seg nemlig en hel del voksne mannfolk. Ha derfor god tid når du stopper. MT-01 tiltrekker seg også en del oppmerksomhet, med sitt svulstige råe utseende. Det er mange som lurer på hva slags sykkel dette er. Vi parkerer i Son, og får straks besøk av en entusiast som vil prøvesitte RD 500. Når vi besøker Kråkeracet i Moss, står ett par av mc-førerne og vifter blårøyken mot ansiktet, for å nyte totakts-eksosen. Skal det deles ut poeng for dette vil RDèn stikke av med seieren, for mest oppmerksomhet.
Prøvekjøring 1 – 1
Det var klart for prøvekjøring. Jeg satte meg rett over fra min MT-01. Yamaha RD er en motorsykkel med beskjeden størrelse. Jeg er 190cm lang, og velsignet med ekstra god beinlengde. RD en krever en hel del giring, for å holde turtallet oppe, og dermed ha tilgang til effekten. Dette ble en utfordring. Følelsen av å være 16 år igjen, og sette seg på en moped er det jeg vil sammenligne med. Det er bare det at den lange kroppen min ikke er 16 år lengre. Prøvetur med en
RD vs MT
RD 500 ble imidlertid en svært så morsom opplevelse. Motoren summer jevnt og fint, inntil den blir skremt i vei. Da skriker den til, og du skjærer avsted. På lave turtall skjer det ingen overraskelser, nei faktisk ikke noe i det hele tatt. Girer du ned ett par hakk, skjer det en hel masse. Vel i gang kjentes RDèn tigth og fin ut. Ikke slark noen steder. Å gire ble en utfordring. Dette er en maskin der man må jobbe med motoren for å ha tilgang til effekten. Dempere og bremser fungerer ypperlig, tatt alderen på sykkelen i betraktning. Du sitter sportslig og passe fremover lent. Vi kjørte den flotte veien mellom Son og Drøbak. En herlig og svingete vei mellom jorder og bondegårder. Her er det åpne flotte svinger, og god asfalt. MT-01 er absolutt en lettkjørt sykkel med gode bremser og demperkomponenter. Disse er hentet fra Yamahas sportsmaskin R1, og skulle være de beste. Du merker imidlertid de 265 kiloene du drar rundt med. Den er allikevel lettsvingt, og svært forutsigbar. En riktig så trivelig turkamerat, i de fleste hastigheter og kurver. Vi gir RD et poeng for kjøreegenskaper, og MT-01 et poeng for komfort.
MT-01 er absolutt en lettkjørt sykkel med gode bremser og demperkomponenter.
Dreiemoment og akselerasjon 1 – 1
Når effekten kommer, er RD 500 nesten hysterisk. MT-01 har et fantastisk moment. Rører du litt på gassen skyter den i vei fra et par tusen omdreininger. Rødmerkingen kommer imidlertid allerede på 5500. På RD 500 starter rødmerkingen på 10.000. du kan imidlertid dra den helt til 14.000 om du tør. Med MT-01 kan du like godt gjøre unna girejobben med en gang, og deretter bare kjøre sykkel. Akselerasjon fra stillestående er enorm, særlig de første meterne. Ut fra tekniske spesifikasjoner som jeg har funnet på nettet slår allikevel RD 500, MT-01 med et sekund på kvartmila. Dette ble ikke testet. Akselerasjonen vinnes altså muligens av RD 500. Liker du kubikksjarm, blir imidlertid RD 500 ingen match for MT-01. Et poeng til RD for akselerasjon. Et poeng til MT-01 for sin knallsterke motor.
Tilgjengelig eller sjelden 1 – 1
Når det gjelder tilgangen på de to modellene, har jeg i våres kun sett en MT-01 til salgs, og altså 3 RD 500. Det er imidlertid god tilgang til MT-01 i Sverige og Tyskland. Her er RD 500 sjeldnere. Årsaken til dette er det norske avgiftssystemet som var når MT-01 var i salg her i landet. Jeg gir dem likt med poeng her.
Oppsummert 6 – 5
Lykkelig forteller Kjetil meg at han har fått tak i Ipone totaktsolje med jordbær lukt.
Teller vi opp poeng får vi 6 – 5. En knepen seier. En RD 500 fra 1986 kan altså hamle opp med en mye nyere sykkel som er overlegen i kubikk. Å sammenligne disse syklene blir som å sammenligne en Spitfire mot en Airbus, eller Bruce Lee med Bud Spencer. Her er det hjertet som bestemmer. Oppmerksomhet får du med begge. Når Kjetil lykkelig forteller meg at han har fått tak i Ipon totaktsolje med jordbær lukt, og at han endelig har funnet den unike pluggen, som gjør at RDèn nå går på alle sylindrene, forstår jeg at han er lykkelig. Han har valgt riktig sykkel. En RD 500 eier er en skikkelig entusiast som har tatt sitt valg med hjertet.
Vi leter etter drosje, og før vi vet ordet av det har en mann sugd tak i koffert-tralla til Annette. Vi er kapra, og må bare pent følge etter bagasjen. Den sleipe drosjesjåføren har sneket i køen, og parkert langt unna. Dette kompenserer han ved å kapre kundene. Annette svarer høflig, – Ja vi er ute etter drosje. Vi er et lett bytte. Drosjen har ikke taksameter, og jeg spør hva turen koster. Han presenterer en pris som er omtrent det dobbelte av hva det skal koste. Jeg protesterer. Vi kjører inn i medinaen i Marrakech der har vi bestilt rom på en Raid. Jeg betaler det halve av hva sjåføren forlanger. Det blir en skikkelig diskusjon, men jeg var her for et år siden, og vet hva turen skal koste.
Marrakech
Marrakech har det største i Marokko, og skal visstnok være det travleste i Afrika. Over alt er det boder og noen som skal selge deg klær, smykker, appelsinjuice, mat, keramikk, gebiss, krydder, eller hva det nå skal være.
Souken eller torget, ”Djemaa el Fna” i Marrakech, er det største i Marokko, og skal visstnok være det travleste i Afrika. Her vrimler det av alle slags mennesker. Over alt er det boder og noen som skal selge deg klær, smykker, appelsinjuice, mat, keramikk, gebiss, krydder, eller hva det nå skal være. Du får kjøpt nærmest hva som helst. Luktene er intense. Svette, eselmøkk, sterke krydder, og mye mer ligger som en salig stank over souken. Det er et øredøvende liv fra trommer, fløyter og dansende mennesker. Folk hyler og skriker for å få solgt varene sine. Møter du blikket til en av disse kan du være sikker på å ha det gående et par minutter før du er kvitt han eller henne. Cobraslangene står med spendt rygg til slangetemmerens fløytespill. Forsøker du å fotografere må du vær så god å bla opp.
Det er ett øredøvende liv fra trommer, fløyter og dansende mennesker.
Marrakech er fascinerende og intens, ”Guds land” er betydningen oversatt fra byens opprinnelige arabiske navn. Du kan ikke være redd for å ha folk innpå deg. Det er imidlertid mye artig å se. Skal du handle må du prute. Prutingen er ett eget ritual. Først blir du vist varene. Det skal gjerne håndhilses, og selgeren er ”oppriktig” interessert i hvor du er fra. Når du er interessert i noe, justerer selgeren prisen opp alt etter hvor interessert du er. Deretter er den beste taktikken å virke sjokkert over prisen, og nærmest skamme deg over at du har tenkt en veldig mye lavere pris. Selgeren vil etter hvert gjerne vite prisen du har tenkt deg, og du må nærmest brydd presentere budet ditt. Selgeren vil igjen bli sjokkert. Dette er reneste skuespill og et fast ritual. Lengre unna strek-kodene på Rema kommer du ikke. Etter at handelen er i boks er det bare å bla opp med skitne penger, og handelen skal avsluttes med et klamt håndtrykk og klapp på skulderen. Du føler et intenst behov for å vaske hendene etter noen timer i medinaen.
Marokkansk familie på tur. Det kjører forbi cirka 2700 tohjulinger i timen, bare i gata vår.
Det er lørdag, og vi skal ikke hente motorsyklene før mandag morgen. Det er derfor god tid til å utforske Marrakech og medinaen. Medina er en bydel med murer rundt. Denne ble bygget i 1070 – 1072 og har gjennom århundrene vært hovedstad, og senter for handel, fyrster, imamer og vitenskapsmenn. Medinaen er nærmest som en labyrint av små gater i alle retninger. Overalt er det små butikker med mer eller mindre innpåslitne selgere. Alt ser nesten likt ut, da alle bygningene i Marrakech har lik farge utvendig. Jeg har med meg fotoapparat, men får pekefinger når jeg forsøker å ta bilde av noen. Vi finner en restaurant med terrasse høyt over torget, og kan sitte og betrakte folkevrimmelen, aper og slanger i ro og mak. Det går mot kveld, og vi finner et hyggelig sted å spise. Som på alle litt finere restauranter er det show med magedans mellom bordene utpå kvelden. Jeg synes nok dette er mere stas enn Annette gjør.
Mot Atlasfjellene
På toppen har vi snø i lufta, men dette varer ikke lenge. Vi ser blå himmel der fremme.
Vi er tidlig oppe. Jeg har avtalt med utleieren Reda at vi skal plukke opp syklene så tidlig som mulig. Koffertene forlater vi i Raiden. Jeg leide sykler her hos Reda i fjor også, og vet at dette er et ordentlig sted (www.palm-road.com). Reda kikker på ruta jeg har planlagt og vi gjør noen korreksjoner. Noen av veiene jeg har tatt ut er knapt nok farbare på en lett KTM. En annen utfordring er at det fremdeles ligger snø høyt til fjells. Vi er jo i slutten av mars. Vi får anbefalt overnattingssteder underveis. Syklene lastes opp. Til Annette har vi leid en GS 650. Setehøyden er perfekt, hun når godt nedi med begge beina. Selv installerer jeg meg på en helt ny GS 1200. Syklene har låsbar toppboks, og vi bruker bare en pakksekk bakpå. Jeg spør Reda hvor mange kameler jeg kan få for Annette ute i ørkenen. Han mener at jeg kan få ti til tjue gode kameler for henne. Annette spør hvor mange hun kan få for meg. Reda mener at jeg nok kun er verd en halv kamel. Været er overskyet og tilsier regn, så det er bare å kle seg. Det er mange her hos Palm Road i dag. Reda skal guide en gruppe på nesten 20 mann. En annen gruppe med en tysk offroad-instruktør tar ut syklene sine rett etter oss. Den største navigasjonsutfordringen på hele turen består i å komme seg ut av Marrakech, og inn på riktig vei mot Atlasfjellene.
Høyeste punktet på veien er 2260 moh.
Når du først er ute av byen er det svært lett å navigere. Det er ikke mange veier å velge i, og det går greit å navigere etter kart. Vi setter av sted mot Atlas, og Col de Tichka.
På toppen har vi snø i lufta, men dette varer ikke lenge. Vi ser blå himmel der fremme.
Det er overraskende grønt og frodig på denne første strekningen. Palmene står tett langs veien, og store kaktuser står i skråningene. Etter som vi kommer høyere opp blir landskapet tørrere, og temperaturen synker til 2 grader. Vi stopper langs veien, og en liten gutt kommer bort til oss for å selge timian. Vi har lite plass til krydder, men gir han en liten slant.
Vi stopper langs veien, og en liten gutt kommer bort til oss for å selge timian. Langs veien står det mange som vil selge oss krydder, krystaller og annet.
Langs veien står det mange som vil selge oss krystaller og annet. Dette har du imidlertid ikke lov til å ta med ut av landet. På toppen har vi snø i lufta, men dette varer ikke lenge. Vi ser blå himmel der fremme. Høyeste punktet på veien er 2260 moh. Lunsj inntas i strålende solskinn på vei ned fra Atlasfjellene. Dagens veier er i grunn fantastiske, sving på sving. Asfaltdekket er godt. Fjellet er helt rødt, og du ser tydelig på veien hvor sand og grus har flommet over. Grepet er overraskende godt, og gir etter hvert tillit.
Laserkontroll
Gjennom tettstedene er det som regel skiltet med 60. Utenom disse er det 80 eller 100 som gjelder. Hvor fartsgrensene opphøyes er imidlertid en gåte. Jeg vet det er mye politi her nede, og plutselig suser vi inn i en laserkontroll. Vi har kjørt for fort begge to.
Vi blir tatt i laserkontroll. Bøtene prutes ned fra 1.000,- dirham til 200,-
Politimannen viser oss laseren. Der står det 80. Fartsgrensen er 60. Vi må bli med bort til politibilen. Han forklarer at 10 % overskridelse av fartsgrensen er ok. Vi har imidlertid kjørt så fort at vi må betale 500 dirham hver. Vi blar opp alt vi har av penger, det er ikke nok. Da sier han at 200 for begge er ok, og tar imot 200 seddelen. Vi får ingen bot med oss. Senere får vi høre at politiet tjener svært dårlig her nede, og ofte sper på inntekten på denne måten. 100 dirham (80,- NOK) pr. pers, gjør bare opplevelsen til en kuriositet.
Følelsen av å være her I Atlasfjellene igjen er herlig.
Agdz
Vi passerer Qurzugga, som er kjent for sine filmstudioer, og følger veien sørover til Agdz. Hotellet vi har fått anbefalt er vanskelig å finne, men plutselig kjører vi forbi ett skilt med pil til Dar Quamar. Vi kan imidlertid ikke tro at det finnes hotell ned den trange jordveien, og kjører forbi. Til tross for en nærmest bortgjemt avkjøring viser det seg at hotellet er en liten oase, med palmer og badebasseng. Vi får til og med kjøpt oss en pils. Dette er heller uvanlig på hotellene i Marokko. Hotellbygningene er laget av ”cob” en blanding av strå og leire. Stedet er i det hele tatt svært så sjarmerende. Etter oss ankommer flere av motorsyklistene vi snakket med hos Reda. Den tyske offroad instruktøren med følge.
Fare for elg er byttet med fare for kamel her nede
Vi står opp til ny dag, og ett strålende solskinn. Dagens etappe skal ta oss østover mot Merzouga. Det er her de store sanddynene ”Erg Chebbi” befinner seg. Dyner på opp i 160 meters høyde. Før vi setter oss på syklene tar vi imidlertid en liten spasertur inn i gamlebyen i Agdz. Utrolig nok bor det masse folk inne i denne labyrinten. Husene er alle laget av cob, men flere steder har husene ramlet sammen. Nye blokker produseres imidlertid her inne, og husene bygges opp igjen på nytt. Rundt i Marokko er husstandarden rimelig grei. Det er mange fine hus. Dette er imidlertid noe av det mest stusselige vi opplever på turen.
Merzouga
Mekonomen i Afrika
Veien går østover, og vi stopper i en liten landsby for lunsj. Vi bestiller ”mø”. Mens vi spiser kommer en lokal trommeslager og gjøgler, for å tjene noen slanter. Vi får en voldsom trommesolo, og ett stort smil med en enslig tann. Trommeslageren får naturlig vis en liten slant for innsatsen.
Vi får en voldsom trommesolo, og ett stort smil med en enslig tann, av en lokal gjøgler. Trommeslageren får naturlig vis en liten slant for innsatsen.
Turen fortsetter østover, og dagens etappe er i grunn ganske kjedelig. Plutselig er veien ødelagt, og omkjøringen går over en bekk. Annette nekter plent å kjøre over, og jeg må tilbake for å hente 650èn. Hun har imidlertid ikke tenkt på at hun nå må vasse over. Vi når Rissani, og tenker oss en liten kaffestopp, før vi kjører ut mot sanddynene. Ekstremt innpåslitne arabere får oss imidlertid til å snu. Alle vil ha tak i deg, og ha deg inn på sin restaurant. Jeg får helt hetta. Vi finner ett langt roligere sted i utkanten. Det skal være ørken rally i område, og mengder av store firehjulsdrevne biler trafikkerer veien. På siden av alle står det ”Rally AICHA des GAZELLES”. Målet for dagen er Cafe du Sud. Skiltet står langs veien, men det er ingen vei. Vi følger retningen, i et av de mange sporene ut mot sanddynene. Etter hvert når vi en grusvei, og senere målet; Cafe de Sud. Her er mange overnattingsmuligheter. Du kan velge mellom hotellrom, telt, teltcamp ute i ørkenen, eller luksuscamp ute i ørkenen. Dersom du velger standard teltcamp, overnatter du på tradisjonelt vis. Menn i et telt, og kvinner i et annet. Vi velger luksusvarianten.
Utsikt over sanddynene i Merzouga, og leiren vår.
Turen ut til campen gjøres unna på kamel. Det tar 1,5 time. Det er imidlertid verdt turen. Vår unge kamelfører mener Annette er verd 100 Kameler. I teltet vårt har vi både dusj, vask og vannklosett. I tillegg en stor dobbeltseng. På gulv, vegger og tak er det dekorert med flotte beduin tepper. Det blir en hyggelig kveld i ørkenen. Vi kommer i prat med resten av gjestene. En rimelig internasjonal forsamling. Kvelden avsluttes med bålkos, og trommer under åpen himmel. En flott opplevelse under stjernene.
Vi overnatter i telt i ørkenen, etter 1,5 time på kamelryggen. Vår unge kamelfører mener Annette er verd 100 Kameler.
Etter en soloppgang bak skyene, frokost og kameltur, er vi tilbake på Cafe du Sud. Noen svensker vi snakket med kvelden i forveien har også returnert fra ørkenen. De er på motorsykkeltur som oss. Chris driver eget reisebyrå, og arrangerer motorsykkelturer mange steder i verden. Marokko er selvsagt på programmet (Explore360°). Det er hyggelig å dele mc-opplevelser med likesinnede. Vi nyter en kopp te i solveggen før vi setter kursen nordover mot Atlasfjellene.
Gorges de Toudra
Vi krysser elven, som har tatt med seg veien. Jeg overtaler Annette til å kjøre over. Det går bra, og hun er veldig stolt, helt til hun kommer på at hun må over samme området på veien tilbake.Georges de Toudra er en opplevelse. Stupbratte fjellsider, med en elv i midten. Fjellveggene er opp mot 200 meter høye og nesten loddrette på hver side. Kløfta er så trang i partier, at du nesten føler at du kan ta i begge fjellsidene samtidig
Også denne dagen får vi en del transport etapper. Målet for dagen er Georges de Toudra. Dette viser seg å bli en opplevelse. Dalen opp er som en kløft. Stupbratte fjellsider, med en elv i midten. Fjellveggene er opp mot 200 meter høye og nesten loddrette på hver side. Kløfta er så trang i partier, at du nesten føler at du kan ta i begge fjellsidene samtidig. Veien snor seg bratt oppover i flotte svinger. Asfalten har for lengst tatt slutt, og vi er på grusvei. Vi krysser elven, som har tatt med seg veien. Jeg overtaler Annette til å kjøre over. Det sitter langt inne, men til slutt hopper hun i det. Det går bra, og hun er veldig stolt, helt til hun kommer på at hun må over samme området på veien tilbake. Vi fortsetter lengre oppover, og stopper for å ta bilder. Mens jeg står der med kameraet får vinden tak i kartet og veiforklaringen vår. Dette havner i elva, og er ikke til å redde. Lengre oppe i dalen må elven igjen krysses i ett lengre strekke. Det er ikke mulig å få Annette over, uansett hvor mye jeg forsøker. Jeg krysser elven og følger veien ett stykke mot toppen.
Elven har overtatt for veien, og må krysses i ett lengre strekke. Det er ikke mulig å få Annette over, uansett hvor mye jeg forsøker.
På vei ned igjen finner vi et koselig hotell oppe i dalsiden. Vi avtaler 400 dirham, for dobbeltrom, middag og frokost. Dette tilsvarer ca 320 norske kroner. Vin eller øl er ikke å oppdrive, men en av hotellets ansatte; Aziz, tilbyr å bli med ned til nærmeste by, for å vise meg hvor jeg kan handle dette. Aziz hiver seg opp bakpå GSèn. Det er noen fantastiske svinger på vei ned til byen, og jeg klarer ikke dy meg for å dra skikkelig på. Aziz er tynn som en strek, og kan ikke veie mer enn 50 kilo. Jeg merker ikke at han sitter bakpå. Midt i disse svingene begynner araberen å ule, omtrent som ei bikkje. Jeg har i min iver glemt hele Aziz, og jager fothviler-skrap nedover den fantastiske veien. Aziz er ikke like begeistret, og klamrer seg fast. – Unnskyld Aziz. – Jeg glemte deg helt. Det er noen få butikker som selger alkohol i Marokko. Jeg blir vist inn på ett bakrom, og innenfor nok ett bakrom har de øl og vin. Døra er merket med adgang forbudt. Vi rekker en øl ute i sola, og det blir en god marokkansk rødvin til middagen på hotellet.
Aziz har kommet over sjokket fra i går. Han mener Annette er verd tusen millioner kameler. Aziz er en kjernekar.
Etter en nydelig frokost i sola, må vi ta bilder av Aziz på GSèn. Han har kommet over sjokket, og i dag vil han forevige opplevelsen fra i går. Jeg spør Aziz hvor mange kameler han mener Annette er verd her nede. Han svarer tusen millioner. Aziz er en kjernekar. Vi tar avskjed, og setter kursen mot Gorges du Dadès.
Herlige svinger på vei mot Georges de Toudra
Gorges du Dadès
Det går an å kjøre over fra Georges de Todra, som vi kjørte i går, og komme ned igjen her, om vi hadde fortsatt. Snø setter imidlertid en stopper for dette så tidlig på året. Dalen innover er mye mer åpen enn gårsdagens. Veien snor seg imidlertid innover i flotte svinger. Vi kjører rundt ville og enorme fjellklipper. Fjellene er så røde som jeg aldri har sett før. Dalen blir trangere, og snor seg i fantastiske hårnålsvinger opp en bratt fjellside.
Gorges du Dadès snor seg i fantastiske hårnålsvinger opp en bratt fjellside.
På toppen ligger en kafe med flott utsikt. Annette vil kose seg her i sola, mens jeg fortsetter mot toppen. Dalen åpner seg i partier, før den snor seg gjennom trange kløfter igjen. Veidekket er hovedsakelig asfalt, men enkelte partier med grus. Til slutt er jeg kommet opp mellom snøkledde fjelltopper. Utsikten er fantastisk, her på 2100 meter. Vel nede på kafeen igjen har Annette blitt omsvermet av en haug med tyske og østerrikske motorsyklister. Dette viser seg å være en gruppe fra KTM Adventure. Syklene er 450 kubikkere, og sendes verden rundt på ulike ekspedisjoner. Mens jeg har vært av gårde har hun også snakket med ett mc-par fra Australia, som er på en 3 måneders reise i Marokko, de skryter hemningsløst. Neste år vil de utforske Norge.
Tyske og østerrikske motorsyklister på tur med KTM Adventure. Syklene er 450 kubikkere, og sendes verden rundt på ulike ekspedisjoner.
Vi fortsetter turen vår vestover. Vi skal over samme fjellpasset som på tur sørover. Det har imidlertid kommet masse snø i Atlasfjellene siden vi kjørte over. Fjellkjeden er ett fantastisk skue, der den ligger hvit og majestetisk i solskinnet.
Langs veien beiter saueflokker i den tørre vegetasjonen. Gjeteren passer på.
Vi tar av mot Ait Ben Haddou, en liten avstikker. På hotell Rose de Sabelle avtaler vi 500 dirham for dobbeltrom, middag og frokost 400 norske Kroner. Prisene er utrolige, og hotellene har bra standard, med svømmebasseng og underholdning til middagen. Selv om du ikke får kjøpt vin til maten, kan du medbringe din egen vinflaske uten at dette gjør noe. Underholdningen til middagen består i at hotellets betjening spiller trommer i spisesalen. Dette blir imidlertid ganske intenst. En etter en sniker gjestene seg ut av spisesalen. Kveldene og nettene er kjølige her nede, og når vi rusler en tur i bekmørket før leggetid, må vi kle oss.
Over Atlas igjen
Vi kjører over Atlas og passet Col de Tichka igjen. Det har kommet mye snø siden vi kjørte over, og langs veien ligger snø.
Vi skal over passet Col de Tichka igjen. Vi tar i oppover svingene mot toppen. Det har kommet mye snø siden vi kjørte over, og langs veien ligger snø med brøytekanter. Snøen har imidlertid smeltet på asfalten, og temperaturen er god. Det blir kaffestopp på toppen, og vi setter oss ute i snøen som enda ligger her. Den tannløse kelneren vil gjerne selge oss suvenirer, men vi takker høflig nei. Også han mener Annette er verd tusenvis av kameler. Det blir enda en stopp før vi ankommer Marrakech. Temperaturen har steget så mye nå, at det begynner å bli skikkelig varmt. Det å orientere seg tilbake til Reda er ingen kunst. Han holder til rett ved flyplassen, og denne er godt skiltet. Vi avleverer syklene, og takker for denne gang. På hotellet har vi fått oppbevart en flaske Prosecco, som vi kjøpte på Gardermoen. Vi inntar iskald musserende på takterrassen. Vi feirer opplevelsene, og at alt har gått så bra. Annette som var skeptisk til å kjøre, er veldig fornøyd. Til tross for alle kameltilbudene, bestemmer jeg meg for å ta henne med meg hjem igjen. Mens vi slapper av på takterrassen teller jeg tohjulinger som passerer på gata nedenfor. Det kjører forbi cirka 45 tohjulinger i minuttet. Dette blir cirka 2700 i timen, bare i gata vår. Det er fascinerende.
Norsk motorsyklist, og marokkansk magedanserinne. Oppvisning under middag er helt vanlig på litt bedre restauranter.
Vi finner en fin restaurant i medinaen, og inntar en god avslutningsmiddag. En litt lubben magedanserinne forsøker etter beste evne å lure noen dirham ut av stedets gjester. Bakgatene i medinaen er helt tomme nå på kveldstid. Vi rusler gjennom byen på vei hjem til hotellet. Alle de slitsomme selgerne har tatt kvelden, bortsett fra en unggutt som svært så ivrig forsøker å selge oss hasj, får vi gå i fred.
Flyet hjem går på ettermiddagen dagen etter. Vi rekker noen timer i medinaen, og en tur på torget Djemaa el Fna, før vi setter turen mot flyplassen. Nok ett eventyr i Marokko er over. Ett herlig land å besøke, og en ting er sikkert. Det blir flere turer til Marokko.
