Thailand Nord og Det Gylne Triangel .

motorsykkellandet der ånder møtes. Del 2

Av Kyrre Hagen og Tore Huseby.

( Heretter kalt Team H/H)

Teamet har i løpet av forrige nummer forvillet seg opp i Chiang Rai-regionen og sikter mot Det Gylne Triangel. Men været er lumskt og dystert, og Yr.no har ødelagt mange motorsykkeldrømmer. Vår lille drøm om nå selveste Narkotikasmuglerlandet – vil det bli noe av?

Det blåser opp:

Vi sjekker værmeldingene på yr.no, og rammes umiddelbart av «værsyken». Denne oppstår ved å stadig å gå inn på www.yr.no for å sjekke hvor dårlig været skal bli. Overalt i Nord-Thailand var det meldt regn og iskaldt. Det ble uro i Team H/H, og en rekke alternativer ble vurdert. Det var i grunnen ikke annet å gjøre i lille Chiang Dao, enn å deppe, og grue seg. Regntøy hadde vi droppa å ta med, og det lille vi hadde av varmt tøy hadde vi lagt igjen hos utleier Tony, da temperaturen jo var over 30 grader da vi forlot Chiang Mai. Dessuten kjørte Tore med jakka åpen, da dennes glidelås hadde slått seg vrang, og blitt helt ødelagt første dagen av turen. Det er grenser for hva en kan holde ute med en bagasjetropp, og vann er ikke på den lista. Vi var med andre ord langt nede i en depresjon. Som skulle vise seg å bli av kortere varighet enn først fryktet.

Vi sikter mot det Gylne Triangel:

Men så: Vi våkner overrasket og brålykkelige til et strålende vær i Chiang Dao. Ingenting tyder på at det dårlige været som er meldt skal slå til. Ny plan: Vi drar på planlagt rute likavæl! Vi pakker på syklene, og blir enig om å sette kursen nordover til grenseområdene mot Burma. Vi har flere alternativer denne dagen. Et er raskeste veien til grensa, et annet er den opprinnelige ruta som Per og Susanne har lagt opp til oss. Per og Susanne er som før nevnt, et dansk ektepar med 15 års erfaring fra kjøring i Thailand.

Siden det flotte været gjør at gårsdagens værsyke, som vi pådro oss, er glemt. Vi bestemmer oss derfor for å sette nesa mot Det Gylne Triangel. Ikke engang den sprengte kjørejakka til Tore stopper oss. Vi velger noen flotte fjellveier på ferden opp mot Mae Sai.

Kamikazetrafikk a la thai:

Vi har blitt godt vant til venstrekjøringen, og thailandsk kjørekultur de siste dagene. At trafikken kan gå i motsatt retning utenfor hvitstripa, og at det plutselig kan være opptil seks kjøretøy i bredden bryr oss ikke det minste lengre. Det er liksom blitt selvsagt, og en del av det som bare skjer. Minibussførere som kappkjører, fullstendig likegyldige til sine livredde passasjerer, der de foretar ville forbikjøringer i blinde venstresvinger. Kyrre var sikker på at han skulle få testa offroadferdighetene sine, når han kjørte forbi en diger tankbil. Veien var stupbratt, og den thailandske tankbilsjåføren fant plutselig ut han ville kjøre forbi en diger buss samtidig. Tore fikk testa bremsene, på den lille Kawa´n med en herlig stoppie foran en av landets millioner pickuper som helt overrumplende la seg ut. Her er det den sterkeste som overlever. Vi slapp unna med skrekken, og enda litt lærdom om at alt som kan skje på disse veiene – det skjer. Thaiene er ikke skvetne. Alt dette foregår på de mest svingete veiene du kan tenke deg, i disse grønnkledde fine fjellene som ligger her nord i Thailand. Hjulslipp har blitt dagligdags. Om dette skyldes dekk av thaikvalitet (laget for å kunne rulle «minst 50.000 km»), asfalten, eller nedfall fra alle løvtrærne som henger over veien alle steder, finner vi ikke helt ut av, men når dekkene sitter og adrenalinsøkende thaisjåfører er ute av syne, er det bare å nyte. Det er nemlig beskjedent med trafikk på de beste MC-veiene.

Race mot lokale helter:

Det er ikke sjelden Team H/H må stoppe i veikanten for å kikke på kartet, da ingen av oss eier evne til å memorere de lokale stedsnavn mer en 30 sekunder av gangen. Mens vi står der og forsøker å memorere de thailandske stedsnavnene, kommer en Repsol Honda CBR 1000 RR tett fulgt av en Hayabusa, og en rekke andre thailandskregistrerte motorsykler opp på siden av oss. Sykler på denne størrelsen er et sjeldent syn her, de fleste nøyer seg med 110 cc.  De tar av akkurat samme retning som vi skal. Fristelsen blir for stor, og vi legger oss på hjul. Om ikke de små syklene våre har fått kjørt seg før på turen, opplever de nå en tur de seint vil glemme. Gutta har skinndresser, og henger inn i svingene for å riste oss av seg. Kyrre ligger etter hvert oppe i rumpa på hayabusaen, og turtallet på den lille hondaen er hysterisk ut av svingene, for å ha krefter nok til å henge på.  Tore blir liggende litt lengre baki feltet. Fysiske lover gjør det rett og slett umulig å kompensere sykkelens manglende effekt, med 40 års kjøreerfaring, men det er ikke så mye om å gjøre.  Vi stopper i Doi Mae Salong, og får oss en liten prat. Gutta kommer fra Chiang Mai, og her møter vi nok thaier med litt flere penger enn gjennomsnittet for innbyggerne i dette landet. Disse folka er betydelig yngre enn oss og fikk seg nok en overraskelse ved at det norske gamlehjemmet på to personer hang sånn noenlunde med på halvville og halvglatte fjellveier. Halvdelen av team H/H (les Kyrre) var blidere enn noen gang og den andre halvdelen var ikke direkte grinete han heller, selv om alt han klarte å legge bak seg var en ung slyngel på Kawasaki 300. De gamle er fortsatt eldst. Så får det heller være at vi fortsatte i et adskillig mer sedat tempo etter at våre veier skiltes, noe vi mistenker at våre nyvunne venner ikke kom til å gjøre.

40 knop på Mekong floden:

Tilfeldig stopper vi langs Mekongfloden, akkurat i grensepunktet mellom Thailand, Burma og Laos. Kyrre foreslår en båttur, og om litt har vi leid Mekongflodens hurtigste «long tail boat» (med styrmann) og setter ut på floden i hinsides fart. Det dreier seg om en toliters Toyota  bilmotor som er påsatt et gir, en lang aksel  og en propell.  Det eneste som er sikkert er at om motorfestet ryker vil hele greia fly over oss og gi oss en sveis ingen av oss har hatt tidligere.   Tore er derfor litt skeptisk, men snart flyr vi lavt over vannflaten til nabolandet Laos. Etter en tur i land der på et noe sørgelig og fattigslig marked, fortsetter denne ville ferden på Mekongs bredder.  Vi glaner over til Burma også,  et land vi skal komme innom med motorsyklene seinere.  I disse områdene er ikke få kilo opium smuglet over opp gjennom årene. Vi er midt i det Gylne Triangel, opphavet til mye av stoffmisbruket i den moderne vestlige verden.

 

 

 

 

 

 

 

Nedkjølt i Myanmar:

Navigasjon og stedsnavn er som nevnt ikke vår største styrke, og en dag overnatter vi i helt feil by i forhold til planlagt. Ikke rart at vi ikke fant det nøye beskrevne hotellet, selv etter flere forsøk. Kvelden slår vi i hjel mens vi forsøker å forstå en kinesisk motorsyklist som vil bli venn med oss. Dagen etter våkner vi til overskyet vær, og ikke lenge etter regner det. Frokost er ikke inkludert, og vi kjører derfor på tom mage opp til grensebyen mot Burma og Mai Sai. Her inntas frokosten, mens betjeningen stadig ofrer til åndene på en liten hylle inne i kafeén. Åndene er tydeligvis glad i røkelse, rødbrus og all verdens annet snadder. Nå står en liten fjellvei langs den burmesiske grensen for tur. En lokal mopedist forbarmer seg over oss, og geleider oss på rett vei. Anvisningen fra de tidligere nevnte danskene er nemlig denne: -«Kjør til Mai Sai, sett så  nesa mot grensa til Burma, sving hardt babord rett før  –  og kjør deretter inn i en innelukket basar som blir trangere og trangere, og når du tror du ikke kommer lenger og folk begynner å bli passe grinete rundt deg, da kommer du ut på den andre siden og DER er veien dere skal kjøre.»  Sitat slutt. Den lokale mopedisten bekreftet at anvisningen stemte, og nå var vi jaggu i riktig by også.

Vi kommer raskt opp i høyden. Veien går i flere partier innom selve Burma, og det er ikke få militær-poster underveis. Når vi sier at vi er fra Norge, får vi hyggelige smil tilbake. Norsk tilstedeværelse har tydeligvis aldri utgjort noen reel trussel i disse områdene. Temperaturen faller ned mot pluss 2 grader, og tåka ligger tykk. De krappe hårnålssvingene avslører seg i det du er halvveis inne i dem. Heldigvis er møtende trafikk kun en eneste moped  – på hele grenseturen. Vi mistenker at denne ruta er fantastisk i bedre vær, der den slynger seg høyt opp i fjellene. Vi ser bare rett ut i tåka. Det er lett å se hvilke partier som er i Burma. Her er veien dårligere, og full av rusk og rask. Mens veien på thailandsk side er ordentlig og ryddig.  Kyrre er etterhvert så nedkjølt at hverken fingre eller tær fungerer. Baggen bakpå er tom. Alt tøy er på. Til og med Tore, som standby kjører med åpen jakke. er lettet når vi kommer ned i varmen igjen, til herlige fem plussgrader.

Alt har en ende:

Det er siste kjøredag og vi har rota oss ganske langt nordover, i en liten ekstrasløyfe som så forlokkende ut på kartet men siden, da vi våkner på et hotellrom, der ute- og innetemperatur til sammen holder ti grader (fem ute og fem inne), og det siler ned fra oven i store mengder, så blir det liksom til at en begynner å tenke på de sytten milene ned til der vi leide syklene som en liten påkjenning. Atten timer uten spise, siden vi tok inn på et pent sted som var uten matservering , men med rikelig drikke.  Vi har derfor livnært oss på lokalt øl og ei gammal kjekspakke, og via nabokjerringa til stedet, høytidelig bestilt frokost. Som viste seg å bestå av stekt egg samt en masse merkelig hermetikk som muligens besto av crabstick, tunfisk og mais.  Kyrre begynte å lure på å leie lastebil for å la oss og syklene frakte sørover, men her slo Tore fast at det kunne han bare glemme. Vi var på MC-tur, ikke lastebiltur.  Dessuten hadde jeg sett såpass mange lastebiler i aksjon at jeg anså dette som det mest risikable valget av alle trafikksikkerhetsmessig. Teamet samlet seg raskt om eneste mulige løsning: Vi kjører!

Så vi gjorde som vi alltid pleier en dårlig norsk sommer: Vi salte på syklene og kjørte helt fram i plaske- og skitværet. Drøye tre timer seinere var syklene levert og vi fikk oss skikkelig mat ( Mc-Donalds), skikkelig kaffe ( Starbucks) og tørre og reine klær ( egen ullgarderobe tidligere gjensatt i utleielokalene) .  Vel vitende om at vi hadde tusen inntrykk å fordøye etter ei uke i den mest fantastiske motorsykkelnatur du kan tenke deg.  Og omsider tørre og varme.  Nå skulle vi fly videre ned til Thailands sydlige strender for å ta ei ny uke der. Men det, er en helt annen historie.

 

Kjekt å vite om motorsykkeltur i Thailand:

Fly: Norwegian flyr direkte fra Gardermoen til Bangkok for drøye 5.000,- kroner, tur – retur. Bestill med mat inkludert, du skal nemlig fly en god stund. Ca. 12 timer. Fra Bangkok flyr du videre til Chiang Mai. Vi fløy med Thai Air til helt overkommelige priser. Flytid ca. 50min.

Motorsykkelleie: Det myldrer av utleiebutikker i Chiang Mai. For 600 – 1500 bath pr dag, har butikkene et godt utvalg opp til ca. 650ccm. 1 Nok =  ca. 4 Bath.

Mat og drikke: Stopper du og spiser langs veien, er dette latterlig billig, og godt. Spis det du får, det er nemlig dønn umulig å forklare hva du vil ha. For under en norsk tier kan du kjøre mett og god videre.

Byer: Thailand har en befolkning på ca. 66 millioner mennesker. Du finner allikevel få store byer i Nord Thailand.  Chiang Mai med ca. 200.000 innbyggere var den største byen vi var innom. Byer på 5 – 6.000 innbyggere er langt mere vanlig.

Overnatting: Hoteller er stort sett enkle å finne. Vi fikk tips fra utleieren, om hvilke byer vi kunne overnatte i. Vi betalte fra 600 – 1500 Bath for dobbeltrom. Frokost er stort sett inkludert.

Bekledning: Vi fikk erfare at Thailand kan by på kjølig og bløtt vær også. Utstyret du har med bør tåle fra 2 – 35 grader. Selv om regntøy som oftest er overflødig vil det havne i bagasjen vår neste gang.  Ja, det kan til og med hende vi tar med vinterhanskene!

 

 

 

 

 

 

 

 

Mc-avisa nr. 4 – 2016