Stikkordarkiv: Kyrre

På trolske veier til NordMøre

Tekst og foto: Kyrre Hagen. Mc-Avisa nr. 10-2016

Vi kjører grusveier gjennom Vassfaret, Liteldalen og Eikesdalen i trolsk stemning. Vi besøker Gaularfjellet, Trollstigen og fantastiske Møre. Les om en flott motorsykkeltur i vakre Norge…

Vi møter en buddistisk munk, og ikke en bjørn i Vassfaret. Han tar bilder for oss
Vi møter en buddistisk munk, og ikke en bjørn i Vassfaret. Han tar bilder for oss

Endelig skal jeg på tur med en av mine gode kompiser Kjetil. Værmeldingene er gode, og syklene lastes opp med telt og turutstyr. Det er deilig å kunne finne fram utstyr fra hyllene i motorsykkelbua. Søkklasta forlater vi Drammen i et nydelig vær. Tanken på å skulle være på veien noen dager er aldri feil, og forventningene kribler i magen. Vi liker oss begge både på asfalt og grus. Jeg må innrømme at Kjetil er en adskillig hvassere gruskjører en meg, eller er det bare KTM´en som er bedre på grus en Super Tenere´n. Jeg får prøve og ikke kompensere med for mye dumdristighet.

Vassfaret

Grusen er bløt under de søkklasta syklene på vei gjennom Vassfaret
Grusen er bløt under de søkklasta syklene på vei gjennom Vassfaret

Jeg venter på Kjetil på Sokna. Kjetil har så mange prikker i førerkortet at han konstant ligger 15km under fartsgrensa. Han ser politi under hver minste busk. Vi tar av fra riksvei 7, og følger veien opp gjennom Frank Rotors rike; -Strømsåsveien mot Valdres.  Strekningen er på drøye 60km, og det aller meste av denne er på herlige grusveier. Det er mange veier her inne, og lett å kjøre seg bort. Enkelte partier er svært bløte, og forhjulet truer med å ta andre retninger en vi først hadde tenkt. Det er ganske spennende med en søkklasta adventure-sykkel. En lett enduro ville vært helt perfekt på denne strekningen. Det er stående stilling med vekta bakover og gass som gjelder. I dette området skal det være bjørn. Naturene er så vakkert at vi må stoppe flere ganger for å ta den innover oss. Løv og gress er på sitt aller grønneste, og det er stor vannføringen i bekker og elver. Bjørn ser vi ikke, det nærmeste er en buddistisk munk som villig hjelper oss med å ta bilder når vi passerer Urula i Hedalen. Han ser ganske bortkommen ut forresten.

Valdresflya er enda snøkledd
Valdresflya er enda snøkledd

Vi passerer Fagernes, og Beitostølen på vei mot ei snøkledd Valdresfly. Lufta er klar, og himmelen blå. Jeg stopper opp og nyter et fantastisk skue, mens jeg venter på Kjetil. Han er sulten og trøtt.

Valdresflya
Valdresflya

_DSC5707Dagen ender opp ved Gjendesheim. Vi slår lavvoen opp helt nede i vannkanten. Utpå kvelden nyter vi konsert på fjellstua. «Julie and her new favorite´s» spiller opp. I samme sekund er Kjetil forelska. Det er vakkert å høre på. Omgivelsene kan ikke bli flottere, i det sola går ned bakom vokalisten. Turen har fått akkurat den starten vi hadde håpet på.

Julie and her new favorite´s
Julie and her new favorite´s
Morgenstemning ved Gjende
Morgenstemning ved Gjende. Kjetil har drømt om Julie.

Tenk å våkne opp nederst i strandkanten ved Gjende i et strålende vær, og nærmest vindstille. De første fotturistene venter utålmodig på brygga i det vi fyrer primusen, og koker kaffe. Kjetil har drømt hele natten om vokalisten fra i går. Ikke greit å være singel middelaldrende motorsyklist. Han drar opp engangs traktekaffe-pakker fra Etiopia. _DSC5790Kaffelukta blander seg inn i den gode morgenstemningen. En av teltnaboene, er en ung gutt på 17år. Han er på fottur alene, og har deltatt i Besseggløpet dagen i forveien. Han har tatt 3 plass, kun slått av to etiopere, vi er imponerte. Jeg tenker på mine egne unge gutter, som enda nærmest henger i skjørtene mor. Egg og bacon er aldri feil. Særlig ikke i omgivelser som dette.

Båten frakter fotturister som skal gå over Besseggen
Båten frakter fotturister som skal gå over Besseggen

Ridderspranget

Ridderspranget
Ridderspranget

Vi fortsetter mot Lom, og jeg stopper ved Ridderspranget, som går over Sjoa, mens jeg venter på Kjetil. Han er varm. Den sorte Ktm-dressen til tusenvis av kroner har kun spart på en ting;  ventilasjon. Selve har jeg en lys kjøredress som kan åpnes alle veier.  Jeg har aldri tidligere tatt meg tid til å stoppe her. Vannføringen er enorm, og bakken nærmest vibrerer under mc-støvlene. Detter du uti her, er sannsynligheten stor for at din siste time har kommet. I følge sagnet rømte jenta som blei kalt Skårvangs-sole, sammen med Sigvat, som hun var glad i. Jenta var lovt bort til ridderen Iva Gjæsling som var den mektigste i Gudbransdalen på den tiden. Sigvat og jenta hoppa over spranget, og Sigvat dytta første forfølger ned i juvet. Da torde ikke flere å komme etter. Kjetil er urolig når jeg beveger meg på kanten av elva under spranget for å ta bilder. Han frykter at jeg skal ta samme vei som forfølgerne.

Dalsnibba

Ved Djupvasshytta tar vi avstikkeren opp på Dalsnibba. Veien opp er et ambisiøst prosjekt, og gir deg en smakebit av hva som venter på toppen.

På vei opp til Dalsnibba
På vei opp til Dalsnibba

Selv om dette nærmest er en turistfelle, er utsikten spektakulær og variert. Den er vel verd turen, og pengene. Fra 1500 meters høyde ser vi turistbåtene i Geirangerfjorden som små lekebåter lengt der nede. Andre veien ser du snødekte fjelltopper.

Spektakulær utsikt fra Dalsnibba
Spektakulær utsikt fra Dalsnibba

Vi snakker med et ferierende ungt Rumensk par, som bor i London. De har satt av fem uker til å reise med bil i Europa, og hadde nesten ikke hørt noe om Norge før de dro. Til nå har de brukt over 2 uker, kun i Norge. De er henrykt over landet vårt. Tydeligvis har reiselivsnæringen i Norge et stort potensiale enda.

Geiranger
Geiranger med Ørneveien i bakgrunnen

Jeg venter på Kjetil i Geiranger. Han er sulten. Vi inntar lunsj, men for å få bestilt mat her må du enten kunne polsk eller engelsk. Hamburger er ganske internasjonalt. Vi kommer i prat med motorsyklister fra Oppdal. De gir oss noen gode tips om reiseruter på veien. Dette området er noe av det beste du kan tenke deg med tanke på svingete veier. Etter Ørneveien venter ferge over til Valldal, og vi slår følge med oppdølingene langs Valldøla til toppen av Trollstigen. Trollstigen er vel repetert så mange ganger at det i denne artikkelen synes helt unødvendig. Vi morer oss imidlertid med å kutte noen svinger utenom veien på de nederste partiene._DSC5972

 

_DSC5976Værmeldingen er litt gråere, så vi tar inn hos Mette Kroken på Åndalsnes vandrerhjem.  Bygningene representerer et av de eldste vandrerhjemmene i Norge, og ligger idyllisk til med utsikt utover Romsdalsfjorden.  Et vandrerhjem er ofte et hyggelig sted å komme i kontakt med andre reisende, og vi er ikke de eneste motorsyklistene her.

Atlanterhavsveien

_DSC6026
En på KTM drar bakhjulet på atlanterhavsveien

Vi setter kurs mot Molde, og videre på 664 til Bud, før vi kommer til Atlanterhavsveien.  Vært holder vegetasjonen nede her ute ved kysten. Lave grantrær klorer seg fast klynegevis. Bergene er runde, og ikke alt for høye. Veistrekningen er fantastisk, der den snirkler seg mellom holmene. Byggingen startet i 1983, og var ferdigstilt i 1989. Anlegget består av åtte broer på til sammen 891 meter. Om du ikke selv har kjent på storhavets råskap og lune, kan dette være en ypperlig strekning, om været står på. Byggearbeiderne måtte gjennom hele tolv orkaner når moderne ingeniørkunst skulle forenes med disse ville elementene. Resultatet er en estetisk nytelse. Turen tar deg fra frodig kystkulturlandskap ut på de mest nakne holmer. Har du med deg fiskestang kan du stoppe på en av flere fiskebruer. Du er bortimot garantert fangst. Verdens vakreste veistrekninger har den vært omtalt som.

Vi har fått egen mc-parkering i Bufjorden
Vi har fått egen mc-parkering i Bufjorden

Jeg venter på Kjetil på Averøya. Han er både trøtt og sulten, og vi spiser påsmurte brødskiver i veikanten. Har han forelsket seg i Julie fra Gjendesheim, og får henne ikke ut av tankene? Dagen ender opp innerst i Bøfjorden, med en fantastisk utsikt mot Trollheimen, fjellområdet mellom Møre og Romsdal, og Sør Trøndelag.

Solvor og Kjell har omadressert Aftenposten, for å få besøk av postmannen
Solvor og Kjell har omadressert Aftenposten, for å få besøk av postmannen

Solvor og Kjell er kjenninger av meg, og har merket motorsykkelparkering spesielt for oss når vi ankommer. Dette blir dagens høydepunkt for pensjonistene, som har omadressert aftenposten, for i det minste å få postmannen på besøk noen ganger i uka.

Bra utvalg av sluker. Her ligger alt til rette for at storfisken skal tas
Bra utvalg av sluker. Her ligger alt til rette for at storfisken skal tas
Solvor viser oss hvordan fisken skal fanges
Solvor viser oss hvordan fisken skal fanges

Vær av alle slag på samme dag, er helt vanlig her oppe. Det blir en koselig kveld med skravling og sladder.

Bringebær i forgrunnen, Trollheimen i bakgrunnen
Bringebær og vaniljesaus i forgrunnen, Trollheimen i bakgrunnen

Liltedalen og Eikesdsalen

Vi setter kursen mot Sunndalsøra, og senere oppover Litledalen i sørlig retning. Vi kommer raskt inn på flotte grusveier, som tar oss opp hårnålene til fjellet. Snart er vi på 1800 meters høyde. Her passerer vi flere vann, før vi kommer til Aursjøen.

Aursjøen på vei mot Eikesdalen
Aursjøen på vei mot Eikesdalen
_DSC6129
Kjetil leker seg over knausnene. På dette underlaget et KTMèn overlegen.

Landskapet består av runde rolige topper, og områder med viddepreg. Et behagelig område om du liker å gå i fjellet. Det finnes også overnattingsmuligheter ved Aursjøhytta som er betjent på sommerhalvåret. Lunsjen vår består av nistepakke, og den fortæres på en fjellknaus mens vi skuer utover Torbuvatnet.

Lunsj ved Tobuvatnet
Lunsj ved Torbuvatnet

Etter Aursjøen dreier veien vestover og nord igjen. Jeg stopper og venter på Kjetil som både er mett og trøtt. Utsikten mot Eikesdalen og Eikesdalsvatnet er fantastisk. Små regnskyer henger stedvis fast i de bratte fjellsidene, som stuper ned i denne trange vestlandsdalen. Stemningen er trolsk. Denne fantastiske grusveien er langt bortimot 7 mil lang. Grusen er fast og fin, og tillater god fart. Veien ned til Eikesdalen er mer kronglete enn opp fra Sunndalsøra. Her ligger ganske mange hårnålsvinger, og jeg innbiller meg at turen opp herfra kan være vel så underholdende som veien vi har kjørt._DSC6173

Trolsk utsikt mot Eikesdalsvannet. Tåkedottene henger fast i de bratte fjellsidene
Trolsk utsikt mot Eikesdalsvannet. Tåkedottene henger fast i de bratte fjellsidene

Dagen ender i Stranda. Etter å ha kjørt via Vistdal, Isfjorden og Åndalsnes, skader det ikke å ta Trollstigen en gang til. Oppover hårnålene denne gangen. Det er tid for overnatting i lavvo igjen. En rusletur i Stranda avslører at det skjer like lite her som inne i teltet vårt. Det gjør imidlertid ingenting, etter en sånn kjøredag. Jeg morer meg over Kjetil der han ligger på et tynt underlag i lavvoen. Selv her jeg rigget meg på ei god feltseng, og i tillegg med et oppblåsbart underlag. Det er som å sove i senga hjemme.

Gaularfjellet

_DSC6199Etter varm kakao i Nordfjordeid setter vi kursen mot Sandane og Skei, før vi spiser lunsj i Vassenden. (Kjetil var tørst og kald). Nå venter det flotte Gaularfjellet. På veien over kan du se mange fine fosser.  Jeg stopper ved Likholfossen mens jeg venter på Kjetil. Han er trøtt; har vel drømt om Julie igjen. Gangbrua over er fossen er solid, og det er godt. Vannføringen i fossen er enorm. Fra Gaularfjellet til Viksdalen kan du også følge Fossestien, om du liker å vandre til fots. Denne stien tar deg forbi 14 fosser, og syv større vann, og følger en av hovedgreinene i Gaularvassdraget.

Brua over Liksnesfossen er solid. Har du tid
Brua over Likholfossen er solid. Har du tid kan du vandre fossestien, og oppleve hele 14 fosser.

Jeg stopper og venter på Kjetil rett før nedstigningene til Balestrand. Han er sulten. Her på kanten balanserer et nytt enormt trekanta betongflak. Det er omtrent 800 kvadratmeter stort, og ligger på 700 meters høyde. Dette er en ny rasteplass, og ideen bak flaket skal være et enormt piknikteppe, med sitteplasser. Innvesteringen på over 20 millioner kroner er årets nye turistattraksjon, og vil forhåpentligvis trekke tusenvis av turister til Gaularfjellet. Utsikten mot Sognefjorden, og fjella er formidabel. Veien på Balestrandsida er kjent for sine 9 hårnålssvinger.  Dagen vår ender i Sogndal. Kjetil er både varm og sliten. Vi tar inn på et pensjonat i sentrum.

Lærdal, Hemsedalsfjellet, Eggedalsfjellet og Norefjell.

Dagen etter følger vi «Historic-rout» opp fra Lærdal mot Borgunn. Veien er morsom der den snirkler seg langs den kjente lakseelva. Lang elvebredden ser du rekkverk og gangbroer beregnet for laksefiskere. Veien snirkler seg inn under fjellet i denne trange dalen. Vi stopper så vidt ved Borgunn stavkirke. Viste du forresten at begrepet «Stinking rich» stammer fra stavkirkene. Velstående rike ble lagt under kirkegulvet, i stedet for å bli begravet. Her lå de å råtnet. Derav begrepet -stinking rich._DSC6285

Veien over Hemsedalsfjellet er transport for oss denne gangen, men her skulle det vært morsomt å forsøke å kjøre partier av den Gamle Kongevei en gang. Jeg stopper på vei over fjellet, og venter på Kjetil som er varm. Fra Bromma tar vi av mot Haglebu, og følger morsomme svinger opp på fjellet. Sauene ligger og soler seg i veikanten, så du skal være litt oppmerksom. Fra Eggedal tar vi veien opp over Norefjell, og koser oss på turens siste grusstrekk.

Se opp for sau. Det går unna opp mot Haglebu
Se opp for sau. Det går unna opp mot Haglebu

Jeg venter på Kjetil i Drammen. Han er både varm sliten, sulten og trøtt. Men fornøyd. Vi takker for turen, og konkluderer med at Norge er et av de beste landene du kan kjøre motorsykkel i. Turen har tatt oss helt til Nordmøre og tilbake igjen. Områder vi vil tilbake til.

På tryne i Eva´s drakt

Les om prøveturen av svikefulle Eva. Hun gav meg en lærepenge jeg sent vil glemme.
Kjetil fra Carpoint, og Andrea fra Energica presenterer Eva
Kjetil fra Carpoint, og Andrea fra Energica presenterer Eva

 

Ønsker du et elektrisk alternativ som virkelig er et alternativ til tradisjonelle motorsykler? Da er kanskje Eva fra Energica et reelt alternativ? Dette tenkte jeg på vei til lansering av sykkelen på Fornebu 20 mai. Den lille Italienske motorsykkelfabrikken Enegica hadde valgt Norge da de skulle lansere sin modell nummer 2 i rekken. Neppe tilfeldig da Norge er et av de mest utbygde landene med tanke på ladestasjoner for El-kjøretøy.

Ego er den første modellen på programmet til Energica. Sykkelen er en fullblods sportsykkel, med det beste av komponenter.
Ego er den første modellen på programmet til Energica. Sykkelen er en fullblods sportsykkel, med det beste av komponenter.

Den første modellen Ego, står allerede klar for salg i Car Point. Det er en fullblods sportssykkel sykkel, og kjøpegruppen begrenset. Dette har Energica tatt konsekvensen, og tilbyr nå en sykkel med sittestilling som nok passer atskillig flere.

Kjetil; innehaveren, tar i mot oss i sine flotte lokaler i enden på Telenor Arena på Fornebu. Sykkelen blir introdusert av Andrea, en tynn ung velkledd Italiener fra den Italienske fabrikken.

Oversiktlig og moderne display
Oversiktlig og moderne display

Etter at alle fakta er presentert er det klart for prøvekjøring. Kun to eksemplarer finnes av denne sykkelen i hele verden; prototyper med andre ord. Av disse to er kun en utstyrt med ABS. Bike-journalistene er forholdsvis sleipe, og unnskylder seg med at de har det fryktelig travelt for å kunne få prøvekjøre først. Tiden de bruker på seansen tyder på at de har det alt annet en travelt, og det drøyer over en time før de er tilbake. I mellomtiden har jeg fått testet en Zero motorsykkel, Sykkelen er overraskende lett. Den lille loppa har tre innstillinger på effekten, og på fulleffekt drar den godt av sted.

Med ladetid på 30 minutter (hurtiglader) stiller Energica i særklasse
Med ladetid på 30 minutter (hurtiglader) stiller Energica i særklasse

 

Været som har vært grått, går mere og mere over i regn. Når det er klart for vår prøvetur er veiene plaskvåte, og vannet skummer på asfalten enkelte steder. I det jeg løfter sykkelen av støtta skjønner jeg at dette er noe helt annerledes en Zero´en jeg akkurat har kjørt. Sykkelen veier 280 kg, og minner meg litt om min egen MT-01 i vekt og sittestilling.  Sammenligningene blir enda mer reell i det jeg vrir på gassen. Et enormt moment gir seg til kjenne. 160 newton, er ikke til å spøke med. Min egen MT-01 har nesten det samme, forskjellen er at her har du det fra første bevegelse på gassrulla.

_-15Vi kjører E-18, og tar av mot Bygdøy. På turen har jeg fått testet de ulike moduser, og fornuftig nok funnet ut at «RAIN» nok er det som passer best på dagens føre. Prøveturen er stort sett mislykket på grunn av alt vannet. Vi stopper allikevel for å gjøre noen bilder i en sving. Kjetil skal ta bildene, og stiller seg opp i veikanten.  Jeg tar en test i lav hastighet, og det går ganske greit. Jeg dirigerer Kjetil på plass i bedre foto-posisjon, før jeg lar Eva ta i litt mer. Vi får til et ganske greit nedlegg, helt på grensen av hva det føret tillater. Så kommer den store overraskelsen. Jeg er ferdig med svingen, og begynner å rette opp. Som vanlig møter jeg med gassen for å kompensere for at hjulene igjen nærmer seg loddrett posisjon mot asfalten. Eva har imidlertid et så enormt dreiemoment at bakhjulet drar seg løst i det jeg tøtsjer gassen. Opps der ligger jeg og seiler bortover asfalten med Eva delvis under og foran meg. Det hele har gått så fort at jeg ikke fatter hva som har skjedd før det er for sent. Eva har vært nådeløs ovenfor min lille feil. Siden jeg var ferdig med svingen er heldigvis ikke retningen noe problem, og vi holder oss på veien, selv om ferden går over i motsatt kjørefelt.

IMG_2384
Så lagt, alt greit. Det varte ikke lenge

Kjetil kommer løpende, og lurer på hvordan det har gått med meg. Sykkelen ofrer han ikke en tanke. Vi konkluderer med at sykkelen ikke er kjørbar, og bestiller transport tilbake til Fornebu. Mens vi står deg i veikanten stopper Terje Håkonsen, og lurer på hvordan det har gått. Terje er El- entusiast, og kjører naturligvis Tesla. Han skal hjelpe Kjetil med promoteringen av syklene.

Vel tilbake på Fornebu kan vi konstatere at Eva har langt mindre skader en selvfølelsen min. Kun en fothviler, bremsehendel og et sidedeksel er ødelagt. For meg viser det seg at kjøregleden og følelsen på vått underlag har fått seg an alvorlig skrape. Hvordan i all verden har de klart å produsere en motorsykkel med et så stort moment, uten å utstyre den med noe så enkelt som en traction-kontroll. I hvertfall dersom de har tenkt at dette skal bli en mc for hvermannsen. Mine to siste sykler har vært utstyrt med dette. Resultatet har vært at jeg har kunnet kjøre på utslitte bakdekk i regnvær når det har vært nødvendig. Ved det minste lille problem har elektronikken hjulpet meg.

Svikefulle Eva har fått seg noen riper i lakken!
Svikefulle Eva har fått seg noen riper i lakken!

Konklusjonen på denne opplevelsen har vært at et så stort moment slettes ikke er å spøke med, og moment er noe Eva har plenty av. Sammenligningen med min egen MT-01 er treffende på mange måter. Tyngden på sykkelen, momentet, og at sykkelen på meg virker litt tungkjørt. Hvordan fabrikken tør å slippe motorsyklister ut på veien uten å utstyre dette beistet med en traction-kontroll begriper ikke jeg. Her har fabrikken en jobb å gjøre, teknikken har jo alt vært tilgjengelig i mange år.

Konseptet med en mc som tar lading så hurtig som denne, og som har såpass god rekkevidde, tar imidlertid El-konseptet et lang skritt videre. Kanskje litt slik som Tesla har revolusjonert el-bil verden. Vi får se. Vi motorsyklister er vel forholdsvis konservative, og for mange av oss er vel selve lyden halve kjøreopplevelsen.