Stikkordarkiv: mc bilder

Reisebrev

Hva skjedde?

Den lange reisen hjem. Mc-avisa nr 5-2018

Tekst og foto Kyrre Hagen

Vi ligger i en rekke på den morsomme grusveien, som går langs en flott innsjø.  Vi er på Sri Lanka i midten av februar.  Været er aldeles nydelig, og grusen spruter fra bakhjulet over små-humpene i veien.  Sola skinner fra en skyfri himmel.  Jeg stopper for å fotografere noen aper som krysser veien rett foran oss.  Jeg gasser litt ekstra for å ta igjen følget, og ligger snart i rygg på lederen. Dette er herlig.  Et fantastisk land, en helt ukjent kultur, og hele 14 dager på motorsykkel foran oss…

En forventningsfull gjeng på vei ut på nye eventyr.

I neste øyeblikk sitter jeg i følgebilen og holder høyrearmen min fast med den venstre.  Jeg aner ikke hva som har skjedd, men kjenner smerter i hele høyre side.

På Sri Lanke er det menge fine grusveier. Se opp for elefanter!

Jeg må innrømme at jeg er en eventyrer, og jakter stadig nye motorsykkelopplevelser.  Jeg har vært på mange av jordas avkroker på sykkel, og det har alltid gått bra.  Noen ganger har jeg vært i bakken, men det har gjerne vært her hjemme, i nærheten av vårt velfungerende helsevesen.  De gangene jeg har vært i fjernere strøk, har det har jeg ofte tenkt på at jeg er langt hjemmefra, og at det kan ha helt andre konsekvenser dersom noe skulle skje.  Noen ganger blir jeg imidlertid helt revet med av opplevelsene og kjøregleden der og da.  Det kan få alvorlige konsekvenser.  Dette fikk jeg for alvor erfare på vinterens motorsykkeltur, som virkelig skulle være av det eksotiske slaget.

Nå er det på ingen måte sånn at jeg mener at folk ikke bør dra på slike turer.  Tvert i mot mener jeg at det bør alle.  Det jeg allikevel håper med å fortelle denne historien, er å kunne avverge, noen hendelser, ved at kanskje nettopp du, legger inn nok sikkerhetsmargin, når du er på de mest avsides liggende avkrokene i verden, ved at du tenker gjennom konsekvensene.

Starten.

Vi kruser langs eventyrstrendene på øyas østkyst den første dagen.

Det hele begynner som mange andre turer, med at følge møtes på Gardermoen, for videre transport ut i verden.  Jeg har gledet meg enormt til denne turen på drøye to uker på Sri Lanka.  Oppdraget mitt denne gang, er å være reiseleder for Indian Adventure, samt å skrive en artikkel for Mc-avisa.  Opplegget fra Indian Adventuers ser fantastisk spennende ut.  Tidligere har jeg vært i Nord Thailand og Himalaya, så Østen er ikke helt ukjent.  Vi ankommer Negombo på Sri Lanka ca. et døgn etter at vi dro hjemmefra.  Temperaturen er nydelig, og vi tar en gjennomgang av turopplegget på hotellet, før vi slapper av langs Sri Lankas flotte strender.  I morgen starter selve turen.

Flotte hoteller står klare til å huse sugne motorsyklister på Sri Lanka

Vi sjekker ut fra hotellet, og laster bagasjen inn i følgebilen, en liten jeep, med sjåfør og mekaniker.  Vi skal kjøre Honda 250 Baja.  Dette er lette endurosykler, helt perfekte for kjøringen vi skal ut på. Trafikken på Sri Lanka går på venstre side av veien, og oppleves ganske hissig.  Vi har heldigvis en flink guide med oss, og ledes snart vekk fra de mest trafikkerte områdene.  Vi følger østkysten oppover, og kjører under palmene på små grusveier langs eventyrstrender.  Etter hvert dreier vi innover landet, og besøker en kjempe-Buddha som er bygget slik at den synes fra svært store områder.  En fantastisk kjøredag er over.  Vi har fått oppleve den hissige trafikken på nært hold, og kjørt mange fine veier.  Vi ankommer et luksushotell, med trommeslager i resepsjonen, badebasseng, og nydelig mat. Så lang alt etter oppskriften.

Eventyret er i gang. En ivrig journalist koser seg i fulle drag.

Andre kjøredag.

Siste bilde før ulykke. Jeg stopper for å ta bilde av apekatter i veikanten.

Denne dagen legger vi ut på noen flotte grusveier midt inne på øya.  Det er en nasjonalpark her, og ville elefanter oppholder seg i området.  Å se opp for elefanter er nytt og litt spennende.  Vi kjører mye flotte veier denne dagen, på både asfalt og grus.  Gjennom jungelen og langs vann. Aper leker i veikanten i det vi suser forbi.  Jeg stopper for å fotografere, og følget mitt forsvinner forbi. Snart har jeg imidlertid tatt dem igjen, og ligger som nummer to bak guiden.

Hva skjedde?

Et flott parti litt før ulykken skjedde. Nemo leder ann, Glenn hakk i hel.

Plutselig sitter jeg i følgebilen vår og holder høyre hånden fast med venstre.  Smertene kjennes i hele høyre side, men jeg aner ikke hva som har skjedd.  Jeg sitter der og funderer i bilen.  Jeg forstår at noe har gått riktig galt.  Noen rare tanker kommer opp i hodet mitt.  Jeg husker at vi er på Sri Lanke, men kan ikke finne ut av hvilke årstid det er.  Kan det være vår eller høst.  Hvor lenge har jeg sittet her i bilen aner jeg ikke.  Merkelige tanker farer gjennom hode.

Følgebilen vår som senere ble syketransporten min.

Senere får jeg greie på at jeg har kjørt ned i et hull i veien, styret har tverra, og jeg fortsatte ferden gjennom luften på egenhånd.  Uten sykkel.

Mekaniker er med på tur. Selv en Honda kan trenge reparasjoner

Etter en stund kommer vi frem til et lite sykehus.  Jeg får en seng, og får snakke med en ung og uerfaren lege.  Han bare smiler.  Jeg skjønner etterhvert at han ikke har filla peiling på noen ting.  Omsider ender jeg på røntgen.  Noe er veldig rart med et par av fingrene, de står overhodet ikke der de skal.  Skuldra er, etter min egen vurdering, langt fra å være i orden.  Omsider kommer en mere erfaren lege på jobb, som konstaterer akkurat dette.  Jeg må videre til et større sykehus.  Denne gangen i ambulanse.  Om ikke noe annet er positivt denne dagen, må det være at ambulanseturen på ca. en time, med både sjåfør og sykepleier koster hele 73 NOK.

Mens legen, som er tilsølt av blod, drar fingrene mine på plass. Ligger denne mannen og dør ved siden av meg.

Vi kommer nå til et større sykehus i Trincomalee, som ligger på Sri Lankas østkyst.  Sykehuset er mye større en det forrige.  Det første som slår meg er hvor møkkete det er her.  Jeg blir fulgt til akutten.  Her er en rad med stoler og en rad med møkkete senger.  Mellom disse ligger det blod og brukte kompresser på gulvet.  Jeg får beskjed om å legge meg i en av de møkkete sengene, men nekter.  Så dårlig er jeg på ingen måte.  Det er verre med mange andre her.  Jeg ser flere som helt tydelig, har skadet seg i trafikken.  De har helt klart ikke hatt på seg samme kjøreutstyr som meg, og har derfor brannskader i tillegg.  Det blir mye venting og ny runde på røntgen, før sykepleier og en lege i grønne klær, tilgriset med blod, bedøver hånden min og drar fingrene på plass.  Jeg blir enig med legen om at sårene ikke sys igjen, men får lege seg av seg selv.  Dette gir mindre risiko for infeksjoner.  Samtidig med alt dette ligger en gammel mann, et par meter unna meg, og han dør der og da.

Finn to feil.

Legene er ikke fornøyd, mener at de skal gjøre mere med pekefingeren min dagen etter.  Da vil han legge meg i narkose. Ikke f**n,  tenker jeg, og skriver meg ut av det møkkete sykehuset på egen risiko.  Jeg får beskjed om å komme tilbake dagen etterpå.   Jada sier jeg.  Over mitt lik tenker jeg.

Hva nå?

Hvordan kommer man seg da ut av denne smørja jeg har havnet i?  Jeg tar kontakt med reiseforsikringen min, og forteller hva som har skjedd.  Husk; du MÅ ha reiseforsikring på slike turer.  Slik jeg forstår det, kjøper de fleste reiseforsikringer tjenester for å håndtere slike saker av «SOS international».  Dette er en alarmsentral med spesialkompetanse på å håndtere slike situasjoner.  Her får jeg snakke med en dansk lege.  Jeg har for sikkerhets skyld tatt bilder, med telefonen, av alle røntgenbildene.  Disse sender jeg over.  Det er klart at kragebeinet må gjøres noe med.  Det har de ikke tenkt å behandle her nede.  Det er rett og slett slik på Sri Lanka, at skader vi behandler med største selvfølgelighet hjemme, kan gjøre deg invalid her nede.  Jeg blir enig med legen om at jeg må hjem for skikkelig behandling, men først må jeg over til andre siden av øya igjen.  Her skal jeg innom et privat, mye bedre sykehus, som skal godkjenne at jeg kan fraktes hjem med fly. Reisefølget mitt må overlates til vår lokale guide.  De er imidlertid i de beste hender.  Nemo er en fantastisk fyr.

Taxi. 

Det blir en lang kjøretur tilbake til Colombo.  Trafikken er intens, og det tar hele dagen å krysse øya. Etter åtte timer ankommer jeg det private sykehuset i Columbo.  En dørvakt møter meg her.  Her må du bevise at du kan betale for deg, før du får satt foten på innsiden.  Kontrasten er enorm til de offentlige sykehusene jeg har vært på til nå.  Forsikringsselskapet har dessuten sendt en ubrukelig agent, som visstnok har som oppgave å hjelpe meg.  Hun får tydeligvis betalt, når hun har en signatur på et skjema, om at jeg kan fraktes hjem.  Hun er hverken vennlig eller hjelpsom.  Men er kun opptatt av å få utbetalt salæret sitt så raskt som mulig.

I disse områdene lever ville elefantar. Se opp.

Ventetiden.

Jeg kan fraktes hjem, og forsikringsselskapet jobber med billetter for hjemtransporten.  Det viser seg imidlertid at jeg må vente hele 5 dager i Negombo, før jeg kan reise hjem.  Hver bevegelse med skulderen, gir beskjed om at beinsplintene fra kragebeinet overhodet ikke sitter der de skal, men stikker inn i kroppen på steder der de ikke har noe å gjøre.  Reisefølget mitt måtte jeg forlate på andre siden av øya.  De skulle jo videre.  Det blir å spise smertestillende av alle slag disse dagene, som snirkler seg av gårde.

Kragebeinet er knust flere steder, og delene stikker i skuldra når jeg beveger meg.

For å si det sånn. Dette er en situasjon som gjør noe med deg…

Sjåføren av Tuk Tukén har også vært i motorsykkelulykke, men han har ikke råd til skikkelig behandling.

En dag i Negombo må jeg på apoteket, og tar Tuk Tuk tilbake til hotellet.  Sjåføren har krykker baki.  Han spør meg hva som har skjedd, og jeg forteller.  Jeg spør han, og han kan fortelle at også han har kollidert på motorsykkel.  Han har imidlertid ikke hatt råd til å oppsøke lege, men fått tak i krykker og smertestillende.  Beinet får bli som det blir.  Det slår meg igjen hvor store kontrastene er mot våre liv i Norge.  Han kan fortelle at han bruker en formue i medisiner, 1000 Rupee, som tilsvarer 50 NOK.

Mye hyggelige forlk på to hjul på Sri Lanka

Hjem, på første klasse.

Når jeg etter en uke sitter på flyet tilbake til Norge er jeg letta.  Normalt ville en slik lang flytur på business-klasse gjort at du nøt turen i fulle drag.  Uansett hva de tilbyr meg av drikkevarer, frister ingen ting.  På Gardermoen venter en Mercedes-limousin meg.  Den flotteste bilen jeg noen gang har sittet i, og den flotteste bilen som ankommer akutten på Buskerud sentralsykehus denne dagen.   Her opereres jeg 3 dager senere.

På business klasse på Qatar ar lines frister de meg med alt tenkelig både av vått og tørt. Det var ikke mye som smakte

En tanke som slår meg her hjemme, til tross for at alle klager på at Buskerud sentralsykehus både er slitt og gammelt er; -Herre Gud, for et flott sykehus!

Ikke mange ankommer Buskerud Sentralsykehus i sort limousin.

Hva lærte jeg?

Uhellet jeg hadde på Sri Lanka skjedde i moderat fart, og uten at jeg kjørte med stor risiko.  Jeg tror neppe dette kunne vært avverget.  Av og til har men bare maksimalt uflaks.  Jeg føler på ingen måte at det var et resultat av hasardiøs kjøring.  Jeg vet imidlertid at jeg liker fart og spenning.  Det å kjenne mestringsfølelsen, mens adrenalinpumpa går for full musikk, er en herlig følelse.

Lærdommen er å legge inn nok sikkerhet. Det har reddet meg før, og skal redde meg igjen.

All tiden som gikk før jeg var hjemme.  All ventingen alene på et hotellrom mange tusen kilometer hjemmefra, og alt som har skjedd i tiden etterpå, har imidlertid fått meg til å tenke på alle de gangene det har gått bra, til tross for ørsmå marginer.  En ting er jeg ganske sikker på: Kunnskapen jeg nå har fått, har fått meg til å tenke at denne marginen skal bli atskillig større i tiden fremover.  Jeg vil ikke løfte noen pekefinger som tar kjøregleden fra noen, men håper du legger inn sikkerhet nok til å gjennomføre hele den planlagte turen din.  Hvis ikke kan du ende som meg, med en svært lang turen hjem.

Til alt hell virker det som om jeg til tross for dette blir klar til årets mc-sesong her  hjemme.

Diverse mc, Tester

Fire ukers test av Africa Twin DCT

Tekst: Kyrre Hagen.

Foto: Kyrre Hagen/Honda Motor Company.

Grusveien svinger seg gjennom skogen. Jeg har satt giret på «manuell», slått av ABS og traction kontrollen. Underlaget er løst, og jeg står og kjører. Ut av svingene klemmer jeg til med gassen. Herlige sladder legger igjen lange striper ut av svingene. Lynraskt bruker jeg knappene til å gire bortover sletta. Sykkelen står i sportsmodus, og reagerer raskt. Inn mot en bakke får jeg raskt behov for å gire. Det er bare å trykke på knappene med venstrehånda. Sykkelen girer uten noe effekttap. Hjula mister grepet i det jeg er i lufta over toppen, men bare for et sekund….

Mye av forgjengerens trekk, kjennes igjen på nye Africa Twin. De gullfargede felgene og det brede gullfargede styre, fører tankene lett tilbake til forgjengeren. – Jeg liker det.

Tilbakeblikk til forgjengeren:

Mitt første møte med XRV 750 / Africa Twin var på Kreta i 2012. Sykkelen var lat, men størrelsen passet meg godt. Den lot seg villig manøvrere rundt på de mest svingete veiene. Både på asfalt og grus. Mye av forgjengerens trekk, kjennes igjen på nye Africa Twin. (Heretter kalt AT) De gullfargede felgene og det brede gullfargede styre, fører tankene lett tilbake til forgjengeren. -Jeg liker det.

95hk. er småtteri, sammenlignet med mange av konkurrentene. Hvordan vil sykkelen oppleves når du i tillegg plasserer inn en automatkasse. Blir det som å kjøre gammel Mercedes 200 med automat?

Da er det bare å velge kjøreprogram og automat innstilling. Africa Twinén er klar for tur. Med veske settet fra SW-Motech, har du en robust utrustning.

DCT

Når Honda lanserte DCT, var de den første motorsykkelprodusenten som lanserte en automat-girkasse. Africa Twin kommer enten med en 6-trinns manuell girkasse eller en ny DCT-girkasse med valgfri onroad- eller offroad-modus. DCT står for Dual Clutch Transmission og betyr at girkassen har dobbel clutch. Den første clutchen tar hånd om gir 1, 3 og 5, mens den andre server 2, 4 og 6. Neste gir er dermed alltid klart. Overgangen mellom de to clutchene er elektronisk. Resultatet er at sykkelen kan gires mye raskere enn en manuell girkasse.  DCT sørger for at girskiftene under akselerasjon ikke lar deg miste verken kraft eller fart. I tillegg registrerer en funksjon i DCT-systemet hellinger, slik at gir-vekslingsmønsteret tilpasses hellingen.

Den avanserte DCT kassa gir utrolige muligheter. Fra maks komfort, til røff gruskjøring. DCT (Dual Clutch Transmission) betyr at girkassen har dobbel clutch.

D- eller S-modus.

På høyre hendel kan du velge mellom automat, eller manuell. I tillegg kan du stille inn ulike programmer på automatikken.

Sykkelen kan settes i to forskjellige kjøremodi. D-modus tilbyr den beste balansen mellom drivstofføkonomi og komfortabel cruising. S-modus er oppdatert og kom i 2017 med ekstra nivåer for ekstra sportslig ytelse. Du kan velge mellom tre forskjellige girings-mønstre: S1, S2 og S3.

Det er mange knapper på hendlene å forholde seg til. Flere en de fleste er vandt til.

Første møte med DCT.

Mitt første møte med CRF 1000 DH / Africa Twin ble i juni 2017. Frykten for at en prøvetur ville få meg til å bytte sykkel hadde gjort at jeg så langt hadde latt være. Turen foregikk på asfalt i regnvær, så jeg må innrømme at jeg ikke festet meg særlig ved ATén etter denne lille kjøreturen. Den ble kjørt i automat og kjentes i grunnen lat og bløt ut.

Lange striper ligger igjen ut av svingene. Automatkassa står i manuell, og med knappene får jeg den til å gjøre akkurat det jeg vil.

 

Test i fire uker:

Så fikk jeg låne ATén til CBP i Skien. På første tur ribba jeg sykkelen for kofferter og tok meg en tur innover Luksefjell. I dag hadde jeg god tid til å gjøre meg kjent med den. Det er en god del flere knapper på ATén enn jeg er vant til. Særlig er det mange knapper for venstrehånda. Herfra kan du velge mellom de tre ulike nivåene av traction-kontroll. Eller velge å slå den helt av. I tillegg kan automatkassa tvangsstyres herfra, med knapper som girer den opp eller ned.

Ingen tvil om at det sitter en automatkasse her

Det regnet, og asfalten føltes glatt. Heldigvis kom jeg snart over på fine grusveier, og alt kjentes mer riktig ut. Jeg slo av ABS-systemet på bakhjulet. Dette gjøres enkelt ved å holde ABS-knappen inne. Deretter trykket jeg inn G-bryteren, som skal forbedrer veigrepet og skåne clutchen når du skifter gir i terrenget. Jeg tok noen små avstikkere, og kom ut på skikkelig grov pukk. Dette var ikke noe problem for ATén. Jeg kjørte i stående stilling, og følte at sykkelen spiste dette underlaget med den største selvfølge. Sykkelen har god bakkeklaring, på hele 250 mm. Denne maskinen svelger skikkelig røft underlag. Den føltes svært velbalansert og stabil. Demperne er nok ikke det råeste på markedet, men klarte oppgavene med glans.

Med DCT på turkjøring.

Bagasjen ble lastet opp i aluminiums-veskene, og av sted bar det. Jeg tok veien til Vrangfoss sluser i Midt- Telemark, for en liten matbit. Veiene opp hit består av flotte asfaltveier. ATén kjørtes på automat på denne distansen (D-modus). Ved forbikjøringer girte jeg raskt to knepp med venstre tommel. Sykkelen reagerte, og jeg suste forbi. Så utpå sletta girte den opp igjen av seg selv. Nå skiftet jeg fra D (drive) til S (sport). Sykkelen ble mye kvikkere. Ved pådrag girte den ned mye raskere. I tillegg tillot den at du kan dra på mye mer, før den selv skifter gir.

Aluminiums boksene fra SW-Motech rommer masse bagasje, og virker robuste

ATén fungerer aldeles ypperlig på turkjøring. Tanken på 18 liter tar deg forholdsvis langt. 40 mil ifølge Honda selv. Det lille kåpeglasset var svært effektivt i de aller fleste hastigheter. Innen for norske hastigheter er alt OK. Tar du sykkelen opp i 130 km.t. merker du imidlertid vinden på en helt annen måte.

Fra Vrangfoss kjørte jeg opp til Kjeldal sluser. Her tok jeg veien nedover til Drangedal. På siste strekka nedover til Sørlandet kommer jeg ut på E-18. Her er det bare å cruise av sted. Sykkelen girer det som trengs selv. Det er bare å slappe av. Pass på å ikke sovne. Eneste som savnes er cruisekontroll.

Mere gruskjøring.

Jeg blir etterhvert mere kjent med sykkelen, og funksjonene. Når du setter girkassa i mest aggressive sportsmodus, traction på laveste nivå, slår av ABS bak og velger offroad-funksjonalitet (ved hjelp av G-bryteren), har du fått en sykkel som totalt forandrer karakter. Med knappegiring skifter du gir lynraskt, og legger lange striper med grus bak deg. Dette er en skikkelig grussykkel. Inn mot skarpe svinger er det bare å tråkke til med bremsene. Framhjulet ruller fremdeles uten å låse. Bakhjulet kan du låse så mye du vil.

Skal du ha en sykkel som dekker de fleste behov er nye Africa Twin virkelig et godt alternativ

De fleste trenger nok som meg, litt tid før de blir kjent med sykkelen og utforsker mulighetene. Folk jeg snakket med i denne perioden var svært skeptisk til automat og gruskjøring. –«Jeg vil jo gire selv»,var kommentaren. Dette sier de fordi de ikke har utforsket mulighetene på denne Hondaén. Systemet gir deg lynraske girskifter. Bommer du inn i en bratt bakke med tradisjonell giring, kan det være katastrofalt på enkelte underlag. Da tar det rett og slett for lang tid å gire. Med DCT- girkassa er det bare å kneppe nedover. Du mister ingen kraft. Sportsmodusen lar deg styre mere på egenhånd, før den lar automatikken overta. Setter du giringen i helt manuelt, gjør du akkurat som du vil.

Litt mørkekjøring på vei hjem fra Tyrigrava

Testføreren mener:

Jo lengere jag kjørte denne sykkelen, jo mer glad ble jeg i den. Prisen tatt i betraktning får du virkelig mye for pengene. Sykkelen har utrolig mye teknologi og justeringsmuligheter, i form av ulike modus på motor og girkasse. I tillegg kan du slå av ABSén bak, og den har også et eget offroad program. Jeg ble imponert av alle mulighetene. Ved hjelp av noen knappetrykk forvandler du en behagelig tursykkel til en potent grussykkel.

Med mmest aggresive sportsmodus, Traction og ABS avslått har du plutselig et grus-monster.

Mulighetene med girkassen er utrolige, og vil nok få de verste skeptikerne til å holde kjeft (hvis de bare tar seg tid til å bli kjent med den). Africa Twin med DCT er en utrolig allroundsykkel. På andre merker ville jeg vært skeptisk til all danne elektronikken, men på en Honda, er jeg ganske sikker på at ting vil fungere over tid. Motoren er på beskjedne 95 hester, men som tidligere har Honda klart å plassere disse, akkurat i det turtallsregistret der du trenger dem.  Og det fungerer utrolig bra sammen med automatkassen.

Av negativt, er det eneste å bemerke at det blir litt mye knapper ved holkene. Det resulterte i at jeg av og til ikke fant helt fram. Antakelig er dette en vane. Skulle jeg klart meg med en motorsykkel, er Afrika Twin absolutt med i vurderingen, og DCT hadde vært et helt naturlig valg for mitt vedkommende.

Mc-avisa nr. 1 – 2018