Stikkordarkiv: Motorsykkel

Desert-X = RÅ Retro.

Tekst: Kyrre Hagen.  Foto: Lenka Leginova

Vi tar av på en flott grusvei. Sykkelen er satt i RALLY, som betyr full effekt og ingen traction som forstyrrer. Den velbalanserte sykkelen er en nytelse på disse veiene. Vi klarer ikke la være, men legger lange striper bak oss i grusen.

Klassiske linjer fører tankene tilbake til åtti og nittitallets Dakarsykler, men dette er i aller høyeste grad en potent moderne motorsykkel.

En av årets heteste høydepunkter er Ducatis´s nye DesertX. Faktisk er denne sykkelen årsaken til at nummeret du nå sitter og holder i hånda, er 14 dager forsinket. Det hadde liksom ikke blitt det samme nummeret uten denne råe og spennende nykommeren, som det har vært så store forventninger til. Vi kan bare si at dette ble kjemi fra første stund. Vi likte umiddelbart utseende, og go-følelsen var på plass fra første meter.

Retro replika:

Med DesertX fikk designteamet hos Ducati en helt ny utfordring. Resultatet er et gjennomført, rent og moderne design, som henter inspirasjon fra offroad maskinene som konkurrerte i Rally Dakar på åtti og nittitallet. Den gangen Edi Orioli vant Dakar Rally på sin Cagiva Elephant. Her kjenner du igjen de klassiske doble lyktene, den digre tanken og vindskjermen. Men den nye modellen er i aller høyeste grad en moderne motorsykkel, selv om den oser av retro. Om noen skulle lure på hvorfor Ducati lager en Cagiva replika, er svaret at hjertet i denne ørken-raceren besto av en Ducati motor på 904 kubikk.

DesertX er laget får å ta Ducati ut på helt andre eventyr en tidligere.

Ideen om sykkelen ble første gang vist for publikum i 2019 og vekket stor entusiasme. Det endelige resultatet ble lansert i Bologna Italia i fjor høst, og er ikke langt unna prototypen som helt klart var noe for seg selv. Selvsagt er designet up to date, med moderne lykter. Ingen unik tanke, Husqvarna har på sett og vis gjort det samme med sin Norden 901, men vi syns Ducati går mye lengere, og vi liker umiddelbart resultatet. DesertX er den første moderne Ducati med 21 «forhjul og 18» bakhjul, dette sammen med lang fjæringsvei og høy bakkeklaring skal gjøre sykkelen klar for seriøse terrengutfordringer.

Runde lykter bringer tankene tilbake til Cagiva Elephant.

Den matt-hvite sykkelen med tøffe striper virker slank, til tross for at enkelte av de klassiske elementene på sykkelen er ganske dominerende. Tanken er et av de sentrale elementene og ser stor ut. Den rommer da også 21 liter som er bra for sykler i denne klassen. Rammekonstruksjonen under sete er elegant, og ikke gjemt bak sidedeksler. I stedet kan du se den flotte ramma. Bakdemperen er også godt eksponert, og en frekk lyddemper peker kraftig til hvers. Kåpa er slank, men bred nok for det doble frontlyset. Vindskjermen er uten justeringsmuligheter. Den har også et særegent mønster med prikker som går fra mørkt til lyst. Her er nok noe av tanken å skape kontrast til instrumentet. Beskyttelsesplata under motoren er i klassisk aluminiums grå, og bakskjermen oser igjen av retro, kombinert med en stilig led-baklykt, der D for Ducati er synlig i lyset.  

Bygget for tøffe utfordringer:

Den nye DesertX er en sykkel med off-road preg, bygget for å utvide grensene for hva som kan gjøres med en Ducati. Ørkendyner, smale sigletracks, grusveier og fjellveier er klare mål for den nye modellen, og flytter dermed grensene og bruksområdet for merket.

Chassisoppsettet til den nye Ducati DesertX inkluderer en ny ramme i stål, som i kombinasjon med lang fjæringsvei, skal sikre god funksjonalitet i krevende terrengforhold. Setehøyde på sykkelen er 875 mm. Optimaliseringen av alle komponenter har ført til en tørrvekt på 202kg. Hjertet av sykkelen er en 937cc L-twin Testaretta motor som yter 110 hk, og 92 Nm. Dette er den samme motoren som du finner i Monster og Multistrada V2. Service intervaller er på 15.000 km og ventiljustering på hver 30.000 km.

Bakramma i stålrør og bakdemperen er godt synlig på sykkelen.

Av fjæringer stiller DesertX med 46mm diameter opp-ned Kayaba gaffel med 230mm fjæringsvandring og Kayaba monoshock bakdemper. Begge har justerbare i kompresjon, retur og forspenning. Kayaba monoshock demperen sammen med aluminiums-svingarmen har en bakhjulsvandring på 220 mm. I tillegg har DesertX bakkeklaring på 250 mm, noe som gjør den godt egnet til tøffe terrengeventyr. Sykkelen har dessuten styredemper, som sitter plassert rett bak styrekrona mot tanken.

I likhet med sine konkurrenter leveres sykkelen helt ren. Et byggesett med andre ord, som du kan tilpasse etter alle kunstens regler. Enten du vil beholde den lett og minimalistisk, eller bygge den om til en milsluker som rommer mye bagasje, bensin og beskyttere.

Som en skikkelig eventyrer har sykkelen riktige hjul. Det vil si eikefelger med 21 tommer foran og 18 tommer bak. Dekkene er slangeløse takket være at eikene er festet i ytterkant på felg-ringene. Sykkelen leveres med Pirelli Scorpion Rally STR, et dekk som håndterer asfalt og fungerer bra på grusveier. Akkurat det denne sykkelen er bygget for. 

Førermiljøet er midt sagt enkelt. En 5 tommers fargeskjerm gir deg all informasjon. Knapper op brytere er enkle å håndtere, og med et godt brukergrensesnitt.

Avansert elektronikk for adventure:

DesertX har et lite men informativt fem tommers fargedisplay. Her avsløres avansert elektronikk etter hvert som du dykker inn i menyene. Du kommer inn på disse med en knapp som brukes i fire retninger. Sykkelen har seks kjøremoduser: SPORT, TOURING, URBAN, WET, ENDURO og RALLY. I hvert av disse kjøremodusene kan du igjen justere effekt, ABS, traction-kontroll, wheelie-kontroll, motorbrems og motorrespons. Kjøremodusene kan du veksle mellom mens du er i fart, men finstillingene må gjøres i parkert tilstand. Alle innstillingene kommer opp med forklarende bilder med hva på sykkelen som justeres. Vi elsker enkle knapper og enkelt grensesnitt, og på denne Ducatien tar det ikke lang tid til å venne seg til dette.

Med 8 liter ekstra tank i hekken er dette en eventyrer for de virkelig lange etappene.

Tilbehør og pakker:

Jeg har sjelden vært innom en konfigurator med så mye tilbehør som til DesertX. Her finnes nesten en egen pakke for nesten vert kjøremodus. Det vil si Sport-pakke, Urban-pakke, Rally-pakke og Touring pakke. I tillegg finnes det et imponerende utvalg av originalt tilbehør. Her er det bare å kose seg som på selveste julekvelden, men noe av det tøffeste er vel en ekstra tank på 8 liter som får plass under og på hver side av hvert sete. Med denne blir DesertX en virkelig Rally-Replika.

Prøvekjøring:

Vi henter eksemplaret vårt ut på Løvaas Motor i Holmestrand. Som tidligere nevnt er det kjemi fra første sekund. Jeg bare digger dette retroutseende, og den slanke høyreiste hvite sykkelen som står foran meg. Jeg kan nesten ikke vente med å få den ut på veien. Sykkelen er helt ny for gutta hos Løvaas også, men en liten innføring blir det, før jeg setter meg på sykkelen og drar av sted. Sittestillingen på DesertX kjennes behagelig. Dette er på ingen måte en «lenestol» men en skikkelig sportslig eventyrsykkel. Sete er todelt, med en høyere passasjer del. Det er nok ikke verdens mest komfortable, men fungerer bra for meg de to dagene jeg tester den.  Jeg digger også det brede og høyt plasserte styre. Dette gjør at du føler en veldig kontroll over sykkelen fra første stund. Sykkelen som har en kjøreklar vekt på 223kg, kjennes overraskende lett ut, også i parkert tilstand.

Sykkelen har et herlig driv i motoren, og sitter godt på asfaltveier også.

Jeg får sykkelen i bevegelse, og orienterer meg ut på svingete veier mellom jorder og skog. Motoren yter 110hk, og drar villig fra 3.500 omdreininger. På rundt 6.000 omdreininger er den virkelig sterk, og skyter av gårde. 92 Nm er ganske mye på en motor på denne størrelsen, og jeg synes den leverer kreftene ganske jevnt. Det er herlig, og smilet kommer skikkelig på plass inne i hjelmen. Jeg tester ut de ulike kjøreprogrammene SPORT, TOURING, URBAN og WET. Her er det merkbar forskjell, men mine favoritter blir SPORT og Touring. Demperne på sykkelen er ikke de stiveste jeg har kjent, men kjennes komfortable ut i standard oppsettet. Disse har jo alle innstillingsmuligheter, så her finner nok de fleste en innstilling som blir bra.  For de som er mest «Hardcore» blir jo aldri originale dempere gode nok uansett.

Vi rå-koser oss på lokale grusveier

Også bremsene imponerer meg. Jeg tråkker til det jeg kan på asfalten, og sykkelen lystrer umiddelbart. Jeg måler ikke opp, men registrerer at bremselengden er betryggende kort. Kjøregeometrien på sykkelen kjennes veldig fin. Med en akselavstand på 1608mm og styrevinkel på 27,6 grader er sykkelen veldig stabil å fin å kjøre. Den er allikevel ikke vanskelig å håndtere på svingete veier der kurvene ligger tett. Her trives den veldig godt.

Førermiljøet er veldig enkelt. Det lille TFT-fargedisplayet, et bredt styre og en liten vindskjerm er alt du har foran deg. Vinden kommer jeg ikke unna. Her er det ganske mye fartsvind. Instrumentet er litt lite, og inneholder ganske mye informasjon. Dette betyr igjen at tall og symboler blir ganske små. Dette er en utfordring også fordi jeg ikke kjenner sykkelen, og vet hvor jeg må lete etter den ulike informasjonen. Når jeg blir bedre kjent blir dette noe enklere, men her kunne altså ting vært enklere å lese. Ellers ser sykkelen litt billig ut, når du ser ned i området bak kåpa under instrumentet. Italienerne har ikke lagt ned all verdens jobb her.

Jeg tar sykkelen ut på noen fine grusveier for å teste stående kjørestilling og kjøremodusene for dette underlaget. I kjøremodus OFRROAD hjelper elektronikken deg ganske mye. Jeg tar meg ikke bryet med å gjøre individuelle tilpasninger her, men dette er muligheter mange vil sette pris på. Her kan du gjøre justeringer etter hvert som kjøreferdighetene øker. Min favorittmodus blir RALLY. Her kan jeg legge lange sladder på løst underlag, og låse bakhjulet under innbremsing. Jeg er en ganske lang fører (188cm). Om jeg skulle skaffet meg en slik sykkel hadde jeg nok investert i fotpinner som var et par cm lavere. Dette tror jeg hadde gjort kjørestillingen stående helt perfekt. Sykkelen kjennes imidlertid svært enkel å balansere i stående posisjon, og vil takle dårlige veier, og mange singeltracks uten problemer. For meg fungerer demperoppsettet i stående posisjon på grusveier bra.

Det er ikke vanskelig å se hvor inspirasjonen kommer fra. Cagiva elephant 900 ble produsert i bare 1000 eksemplarer.

Testføreren mener:

DesertX var et utrolig hyggelig og inspirerende bekjentskap. Det er helt tydelig at Ducati ikke har tenkt å sitte stille å se andre merker ta markedsandeler i denne klassen. I stedet har de laget en av markedets råeste maskiner, og kastet seg inn i konkurransen. DesertX vil helt sikkert leve opp til sitt forbilde; Cagiva Elephant, og jeg tror at de fleste som prøver den vil få seg en herlig overraskelse. For meg ble det en skikkelig flørt med nydelig retrodesign og en skikkelig potent eventyrmaskin.  Den hadde en heftig motor og herlige kjøreegenskaper både på grus og asfalt. Dessuten har den et svært så tiltalende utseende, som gjorde at jeg ble skikkelig sjarmert.

Spesifikasjoner:

Pris: kr 222.000,-

Motor:

Slagvolum                           937cc L-twin Euro5

Effekt                                   110 hk ved 9.250

Dreiemoment                   92 Nm ved 6.500

Gir                                         6

Kløtsj                                    Våt Slipper and self-servo wet multiplate clutch with hydraulic control

Drivlinje                               Kjede 15/49

Chassis:

Styrevinkel                         27.6°

Ramme                                Stålrør

Forløp                                  122 mm

Demper foran                   KYB 46 mm opp ned fult justerbar. 230mm vandring

Demper bak                       KYB monoshock, fullt justerbar forspenning og retur. 220mm vandring

Dekk dimensjon foran   90/90-21

Dekk dimensjon bak       150/70-18

Frambremse                      Dobbel flytende 320mm skive. Fire stemple radial montert kaliper. ABS.

Bakbremse                        Enkel 265mm skive. Tostempla kaliper.  

Mål:

Setehøyde                         875 mm

Hjulavstand                       1608mm

Vekt                                      202 kg tørr / 223 kg kjøreklar

Tankkapasitet                   21 liter

Team HH i høyden

Denne artikkelen ble skrevet før Mc-avisas kjære kollega Tore Huseby´s bortgang. Artikkelen blir nok derfor noe av det siste fra Team HH.

Av Team HH:

Noen liker å se landet sitt litt ovenfra. Team HH hører til blant disse. I denne artikkelen vil vi forsøke å dele opplevelsene med dere lesere, og da helst på en måte som gjør at dere kjenner dere igjen, alternativt saler opp sykkelen og legger i vei hvis dere ikke allerede har vært der en eller flere ganger.

Team-HH i farta. Vi er ute for å sjekke opp norske fjelloverganger.

Vi plukker ut hele femten fjelloverganger, og begynner med den merkeligste:

Veien over Ifjordfjellet:

Dette fjellet i Finnmark er i grunnen ei vidde, og ikke er det spesielt høyt heller. 370 beskjedne meter over havet, og det er sommerstid nesten ubegripelig at man hele oppveksten daglig hørte på radio at «Vegen over Ifjordfjellet var stengt på grunn av storm». 

En av Husebys favoritter..

I begynnelsen var dette kun en sommervei fra Øst-Finnmark, og den var klar for bruk allerede i 1937. Fjellovergangen er en del av praktfulle FV 98, og går fra Ifjord til Smalfjord, en strekning på knappe seks mil.  Veien vant faktisk «Vakre vegers pris» i 2016, etter en omfattende oppgradering.

70 beskjedne meter over havet, og det er sommerstid nesten ubegripelig at man hele oppveksten daglig hørte på radio at «Vegen over Ifjordfjellet var stengt på grunn av storm». 

Dette er vidunderlige områder for folk som vil være i fred, og opplevelsen av å sitte på toppen av verden når en kjører der, er uslåelig – og opp imot ubeskrivelig.

E 134 over Haukelifjell:

Etter at stamvegen Oslo-Bergen ble definert å gå her er det bare et tidsspørsmål før denne veien blir kun et minne.  Det legges planer om firefelts motorvei med kjøretid på fire timer mellom de to byene. Et paradis for bilister, men døden selv for oss på to hjul. Åssen de har tenkt å fikse været derover, er oss et mysterium – det kan være ekstremt værhardt over Haukeli vinterstid.  Men det er nå en annen sak… 

Veien over Haukeli en vakker sommerdag. Bilde tatt av Bjørnar Brunsvik.

Men ennå er det ikke for seint å kose seg over Haukeli, og høydepunktet Dyrskarvegen er fortsatt tilgjengelig. Og høyt elsket av Team HH!  Og for dere med grusskrekk – veien er nå (dessverre for noen) asfaltert på grunn av tunnelarbeider som en tid tvang trafikken utenom disse. Der er også det høyeste punktet, på 1160 m.o.h. Og vil vel bli det også i framtida, formoder vi. Ved flere anledninger har vi kjørt over Haukeli på natta på forsommeren og de enorme partiene med snø i høyfjellet bryter vakkert mot svart stein – det er litt som å være en millimeter stor motorsyklist som kjører over ryggen på en diger spekkhogger. Nedturene på reisa er tunnelene, Vågslid og Haukelitunnelene. , om det da ikke er svært kaldt – for da varmer de godt.

Et tips er å finne veiene som går utenfor tunellene.

Riksvei 51 over Valdresflya:

Når en kommer sørfra og opp til Beitostølen er det alltid forventninger til “Den Store Fjellovergangen Flya”, landets høyestliggende gjennomgående bilvei. Spenningen er knyttet til “Dei Faste Postane”, som å stoppe på det høyeste punktet for fotografering, samt å kjøre nedom Ridderspranget. Nytt er imidlertid muligheten for stopp på den nye kafeen “Flye 1389”, der en kan se milevis i alle retninger.

Valdresflye i all sin prakt

Det kan dessuten være fristende å kjøre bort om Gjendesheim, for å ta en is på brygga, der tusenvis av travle turister hvert år starter turen over Besseggen. Vi trenger jo derimot bare å kjøre videre når isen er fortært.  Det fantastiske med Flya er jo også at når en endelig er kommet over, så er mulighetene legio – enten man vil bestige Blåhøi, eller kjører nasjonalparken nordover mot Lesja, østover mot Grimsdalen eller vestover mot hva som helst – Geiranger for eksempel. Det må innrømmes at Team HH også har erfart å kjøre over hele flya uten å se noen verdens ting.

Kart som viser veien over landets høyestliggende bilvei.

Været er så omskiftelig der oppe. Men på sommerstid er skitværet ofte kortvarig. Så vent på Beito eller i Vågå til det blir klarvær. De har alle rettigheter begge steder… 

Saltfjellet. 

Det er E6 som går over Saltfjellet og den er absolutt et skue verdt. E6 er nemlig bare kjedelig sørpå! Strekket fra Dunderlandsdalen og hele veien opp til Lønsdalen er vakker. Det gøye med Saltfjellet er at der kan du se lokene på Nordlandsbanen dra vogner over fjellet, ikke med strøm slik vanlig er, men med digre dieselmotorer i lokene. Og: Polarsirkelen der er selvfølgelig verdt en stopp! 

Hagen slapper av og tenker på ett eller annet kanskje.

Herfra og nordover er det lyst hele døgnet – hvis du reiser sommerstid. Og det gjør du nok, hvis du er på motorsykkeltur! Selve veien går en kilometer lavere enn toppen på Saltfjellet på sine 1751 m.o.h., men selv i turistsesongen oppleves fjellovergangen som en øde milepæl mellom sør og nord i landet – og mellom lys og mørke.

Veien er like gammel som kong Harald, altså fra 1937,

Mens du kjører der kan du jo huske på at veien er like gammel som kong Harald, altså fra 1937, men skikkelig asfalt kom først der i 1972!  Når Saltfjellet først er passert, så kommer Rognan og Fauske fort til deg. Og i Fauske må du velge: Bodø, og kysten via hurtigruta, eller strake veien nordover via Narvik til Troms og Finnmark? Husk også at Svartisen dekker mye av Saltfjellet, og at du også kan kjøre fra Narvik inn i Sverige mot Kiruna om det skulle passe sånn! Huseby har ikke mange fartsbøter, men den gjeveste av dem er fra Fauske en stille søndag morgen. Den eneste som svevde i livsfare var lensmannen som målte farta da Huseby passerte sentrum 11 km over fartsgrensa. Alle andre sov nemlig.

E6 over Dovrefjell. 

Første gangen vi kjørte denne strekningen var vi ikke helt klar over stedets særegne fauna. Vi stoppet og tok bilder er noen enormt digre geiter som sto knappe femti meter fra vegkanten. 

Bilde tatt av Jonny Larsen på sin vei over Dovrefjell

Vi tok til og med fram vårt samtidskamera, ( 197?) og forsøkte å  fange motivet på bilder. 

At vi ikke ble drept, var antakelig bare flaks. Geitene var nemlig moskusokser, og får de først opp farta så er to unge mennesker på motorsykkel et meget lett bytte. Men et artig minne er det, og ved seinere passeringer har dessverre “geitene” vært et noe fjernere skue.

Veien drar seg over 1100 m.o.h., men man ser opp til både høyre og venstre temmelig digre fjellpartier. 

Dovrefjell er i tillegg til å skille mellom sør og midt-norge også et viktig værskille! 

Første gangen vi kjørte denne strekningen var vi ikke helt klar over stedets særegne fauna. Vi stoppet og tok bilder er noen enormt digre geiter som sto knappe femti meter fra vegkanten. 

På en tur sørover opplevde vi faktisk et Dovrefjell der det kun var to farger. Hvit snø, og orange høstløv. Snøen var det smeltende slaget heldigvis – og fra Dombås til Ringebu, en strekning på knappe ti mil, steg temperaturen med 0,33 grader pr km, slik at vi på Ringebu måtte ta en stopp og fjerne fire lag med tøy.  Der var det nemlig blitt 29 varmegrader! I mange år var høydepunktet å stoppe på Dombås når en var på vei sørover for å ete rømmegraut, og det kan anbefales fortsatt. 

Det eneste som er litt dumt med Dovre nordover, er man faller ned i Oppdal, og strekket derfra til Trondheim er vel bare sånn passe interessant for en langfarende med fjerne mål i sikte.  Heldigvis kan man nyte Trondheim by, og derfra nyte kystriksveien, altså FV 17 videre nordover, der du kan rulle og kjøre i fantastisk natur hele veien nesten opp til Bodø! 

Ørneveien

Ørnevegen er navnet på den bratte vegstrekninga oppgjennom lia fra Geiranger mot Eidsdal på riksvei 63. Når du er lei av å se på cruiseskip eller spise hamburger i Geiranger, venter en kjempefin veistrekning på deg. Her slynger veien seg i elleve hårnålsvinger fra Geirangerfjorden og opptil det høyeste punktet på strekningen 620 m.o.h ved Korsmyra. Veien ble åpnet 15.september 1955 og ga bygda Geiranger helårs vegsamband.

Å stoppe i Ørnesvingen er populært.

Veien ble en attraksjon fra første dag, og fikk navnet Ørnevegen på grunn av at den øverst oppe gjekk gjennom et område som det tradisjonelt hadde vært mye ørn. Navnet illustrerer også noe vilt og spektakulært som trafikantene vil oppleve, særlig om de stanser i Ørnesvingen som er den øverste hårnålsvingen. Her er det tilrettelagt slik at man kan få nyte den storslåtte utsikten mot Geiranger, Geirangerfjorden, fossene de syv søstre og fjellgården Knivsflå eller nyte synet av de mange cruiseskipa på fjorden under.

Hårnårlene snor seg herlig opp denne fjellsiden.

Team HH har faktisk tatt seg tid til å nyte denne flotte utsikten på en av sine turer, men som regel ligger vi så langt nede i svingene som mulig, og banner dersom vi kommer bak en bobil. Ørnevegen har på det bratteste en stigning på 10 % og er betegnet som en av våre Nasjonal Turistveier. 

Gamle Strynefjellsveien

Ønsker du å kjøre en av Norges vakreste fjelloverganger er Gamle Strynefjellsvei et must. Da turismen begynte å bli en viktig næring for fjordbygdene de siste tiåra av 1800-tallet, dukket de første tankene om en kjøreveg over Strynefjellet opp. I 1881 ble det derfor vedtatt å bygge en vei, og rallare fra Sverige og lokale krefter gikk i gang med det tunge anleggsarbeidet.

Flott dag på Gamle Strynefjellsvei

Veien er et mesterstykke av ingeniørkunst fra svunnen tid. Vegen stod klar i 1894, og den fremstår fremdeles ganske urørt. Her finner du gamle håndlagde murer, og stabbesteiner som står i lange rekker langs vegen. Dette er autovern fra en tid da hest og kjerre var vanligere enn bil. Spor av gamle kløvstier som ble brukt til ferdsel mellom øst og vest, går rett ved siden av veien. På Gamle Strynefjellsvegen finner du også gamle steinheller som reisende brukte til overnatting. Dette er dessuten en grusvei, noe som gir teamet en mulighet til å legge inn grussladder i noen av svingene. Men området er så vakkert at Hagen ofte blir litt sentimental på denne strekningen, og selv Huseby blir taus av beundring.

Gamleveien mellom Grotli og Strynsvatn.

Landskapet har store kontraster. I øst er landskapet rundt, mens i vest er det stupbratte fjellsider. Når fjellet skifter til høstdrakt er Gamle Strynefjellsvegen virkelig praktfull. Naturen er alltid like vakker, men høstfargene gir en heilt egen glød og opplevelse. Det er fine utsiktspunkter ved Øvstefossen og Videfossen. Dekke på Norges eldste turistvei består både av grus og asfalt, men kvaliteten her er så bra at den virkelig kan kjøres av alle. 

Tindeveien

Tindevegen har ingenting med Tinder å gjøre. Dette er en liten men veldig fin fjellvei som slynger seg opp fra Øvre Årdal i retning Turtagrø. Når du kommer opp på snaufjellet finner du ei lita bu med en bomstasjon. Veien er nemlig i privat eie. Som oftes er denne bommen ubetjent, men av frykt for tapte bom-inntekter er bommen ofte betjent. Da sitter det en kar å følger med at vi motorsyklister ikke kjører gjennom med mer enn et kjøretøy av gangen, noe vi i Team HH gladelig hadde gjort for å spare noen daler. Vi har hørt rykter om en illsint bomvakt som har kommet etter snikere på sin gamle Tempo.

Ikke prøv å snik deg forbi bommene på Tindeveien.

Tindeveien er sesongåpen fra ca. 1. mai til 1. november. Opp fra Øvre Årdal snirkler veien seg i trange skarpe hårnålsvinger, og vi har hørt om flere som har veltet i disse svingene. Etterhvert kommer du opp på et høyfjellsplatå, med flott utsikt. Veienes høyeste punkt er 1315 m.o.h. Til sist ser du ned på Turtagrø som er veiens endepunkt.

Veien fra Øvre Årdal til Turtagrø er en opplevelse.

Tindevegen utgjør en del av den korteste landforbindelsen mellom Bergen og Trondheim og er en populær turistveg med kort avstand fra Sognefjorden til Jotunheimens topper. Om du skal videre ned til Skjolden kan det allikevel være en ide å ta turen opp til utsiktspunktet Nedre Oscarshaug. 

Vikafjellet Rv 13

Veien over Vikafjellet er en av Norges vakre fjelloverganger. Vi syns kanskje det aller flotteste er å kjøre retning Voss til Vik.

Huseby så rørt at han måtte stoppe flere ganger på vei nedover. Det var så vakkert at han ble våt i øynene, og måtte ta seg grundig sammen når Hagen kom opp på siden av ham.

Veien tar av mot Myrkdalen i Vinje. Herfra går den opp gjennom et flott kulturlandskap, og passerer Myrkdalen fjellandsby med alpinanleggene her. Deretter blir bebyggelsen ganske så glissen, og på vei opp fjellet får du også en stigning med hårnålssvinger.

Veien over Vikafjell. Her kommer du opp på over 1300 meter.

Toppen passeres i en tunnel, men utsikten mot Sognefjorden som åpenbarer seg når du kommer ut av denne er fantastisk. Denne har du mer eller mindre med deg hele veien ned til Vik. Da Team HH kjørte denne veien i 2018 var Huseby så rørt at han måtte stoppe flere ganger på vei nedover. Det var så vakkert at han ble våt i øynene, og måtte ta seg grundig sammen når Hagen kom opp på siden av ham. Men han blånekta på forholdet selvfølgelig. Man er da en herre! 

Bjørgavegen Lærdal til Aurland

På sommerhalvåret er veien over fjellet mellom Aurland og Lærdal vel verdt turen. Veien er smal og svingete opp fra begge sider, og ofte kjører du forbi enorme brøytekanter. På en av teamets turer over dette fjellet fikk Hagen øye på en privat vei som forsvant innover og oppover. Bommen var mulig å kjøre utenom. Og da gjorde vi det!

Huseby er like blid etter å ha blitt skjelt ut av lokal oppsynsmann.

Der oppe på nesten 1400 meter møtte vi imidlertid en nokså ilter oppsynsmann med «politiskilt». Vi hadde verdens dårligste unnskyldning for å være akkurat der, men den virket, og karen så til å mildne litt. Han ville gjerne at vi skulle betale 200 kr.  Hvilket vi gjerne gjorde om vi bare hadde visst hvordan!  Ingen «Vipps» gikk pga. manglende mobildekning, og noen pengepostkasse var ikke å se. 

Huseby hadde riktignok 200 cash i lommeboka men det nevnte vi ikke noe om. Det hele endte med at vi slapp å betale og teamet ble gode venner med mannen, som var happy bare vi dro oss ned til 1100 meter igjen.  Et annet sted å anbefale på denne overgangen er å ta grusveien opp til radiomasta på Aurlandsfjellet – et utsiktspunkt vi kan anbefale. På veien opp fra Aurland finner du trebrua på Stegastein.

Gamleveien mellom Lærdal og Aurland.

Et glass i enden er det eneste som holder suicidale fra å hoppe i døden. Utsikten til Sognefjorden er magisk også herfra på en fin sommerdag.

Gaularfjellet. Fv 13

Gaularfjellet er en av Team HH sine favoritter blant norske fjelloverganger. Veien på Balestrandsida er kjent for sine ni hårnålssvinger.  Sist teamet kjørte her, testet vi forresten hvor fort det var mulig å kjøre gjennom svingene. Gjeldfrid, den gamle GS800’en til Huseby, ble piska det eieren var kar om. Vel oppe på toppen forsøkte vi å late som ingenting, men inni oss hoppa og spratt «guttungene» av fryd.  Olja på framgaffelen til Husebys motorsykkel, oppnådde imidlertid samme temperatur, som frityrgryta på Sydney Gatekjøkken i Drammen, så mer demping på denne sykkelen ble det ikke før natta rakk å kjøle ned olja i framgaffelen. Gjeldfrid ble reine hoppegåsa! 

Gaulafjellet med flott utsiktspunkt over Sognefjorden.

Utsikten fra Gaular er formidabel. Her ser du Sognefjorden, og fjella rundt. På kanten balanserer et enormt trekanta betongflak. Det er omtrent 800 kvadratmeter stort, og ligger på 700 meters høyde. Ideen bak flaket skal være et enormt piknikteppe, med sitteplasser. På veien videre over fjellet kan du se mange fine fosser. Gangbrua over er Likholfossen er solid, og det er spektakulært å gå over når vannføringen er stor. Altså før sommerferien starter!  Gaularfjellet til Viksdalen kan du også følge Fossestien, om du liker å vandre til fots. Denne stien tar deg forbi 14 fosser, og syv større vann, og følger en av hovedvassdragene i Gaular. 

Fv 651 over Gaustatoppen og  Fv 37 Rjukan til Rauland

Gaustatoppen er ikke bare et yndet mål for toppturentusiaster. Fylkesvei 651 er også en særdeles morsom motorsykkelvei, samme hvilke vei du kjører den. Starter du i Sauland, snor veien seg først opp til Tuddal. En ganske underholdende strekning, men herfra blir det bare bedre. Etter at du har passert Tuddal Høyfjellshotell kommer det først noen hårnålssvinger før du etterhvert kommer opp på snaufjellet. Vegens høyeste punkt er 1260 moh, og er med det en av landets høyestliggende veger.  

Gaustadtoppen innen rekkevidde.

I det veien bikker nedover igjen passeres Stavros og den store parkeringen for Gaustatoppens vandrere på sommeren. 

Du passerer dessuten jernbanen som går opp på toppen inne i fjellet. Dette kan jo være et artig avbrekk på turen om du er villig til å punge ut for billetten. Veien ned fra toppen byr på fantastisk utsikt til Rjukan og Tinnsjøen. Er du ikke mett etter denne overgangen passer det fint å fortsette gjennom Rjukan på Fylkesvei 37. Her er det mange muligheter til aktiviteter, som en tur med Krossobanen. Besøk på Vemork og Tungtvannsmuseet. 

Å kappkjøre opp Gaustadtoppen, det er morsomt det.

Veien snor seg bratt opp fjellsida i flotte hårnålssvinger. Vel oppe kan du beskue Rjukanfossen og Maristijuvet. Det slippes sommerstid en beskjeden mengde vann i fossen til glede for turistene. 

Vel oppe på fjellet får du en herlig følelse i det du passerer Møsvatn, og Vierli. Fjellpartiet inn over Varland og Skinnarland er dessuten et av Hardangerviddas fineste. 

Aursjøvegen fra Litledalen til Eikesdalen

Vi i Team HH elsker grusveier, og må derfor ta med et par vakre grusveier avslutningsvis. Om du startet i Sunndalsøra, og setter kursen opp Litledalen i sørlig retning, kommer du kommer raskt inn på flotte grusveier, som tar deg opp hårnålsvinger til fjellet. Snart er vi på 1800 meters høyde.

Aursjøveien. En fantastisk grusvei.

Her passerer vi flere vann, før vi kommer til Aursjøen. Landskapet består av runde rolige topper, og områder med vidde preg. Et behagelig område om du liker å gå i fjellet. Det finnes også overnattingsmuligheter ved Aursjøhytta som er betjent på sommerhalvåret. Etter Aursjøen dreier veien vestover og nord igjen. Utsikten mot Eikesdalenog Eikesdalsvatnet er fantastisk der de bratte fjellsidene, stuper ned i denne trange vestlandsdalen. Stemningen er trolsk.

Veien mellom Sunndalsøra og Eikesdalen. Et lite paradis.

Denne fantastiske grusveien er langt bortimot 7 mil lang. Grusen er fast og fin, og tillater god fart. Veien ned til Eikesdalen er mer kronglete enn opp fra Sunndalsøra. Her ligger ganske mange hårnålsvinger, og turen opp herfra kan være vel så underholdende som andre veien. 

Grimsdalen

En av Norges flotteste daler er Grimsdalen. Denne vegstrekningen er i grunnen like fin uansett hvilke vei du kjører den. Strekningen går fra Dovre i vest til Folldal i øst. Det er noen flotte utsiktspunkter langs veien, spesielt når du kommer vestfra og har passert toppen.,

En av Norges naturskjønneste dalfører.

Grimsdalen er utrolig naturskjønn der den passerer stølsområder, før den åpner seg og gir deg en fantastisk utsikt i syd mot flere topper over 2000 moh. Du finner flokker med både kyr, sau og hester langs denne veien. De sistnevnte er kjælne og tar gjerne imot litt kos om du stopper.  Team HH er glade i mat, og rømmegrøten på Grimsdalshytta er å anbefale.

Veien går fra Folldal til Dovre. Eller motsatt.

Om du ikke liker grus skal du holde deg unna denne. Dette er nemlig en privat grusvei over fjellet. Men den er fin, og ikke noe problem å krysse med alle typer sykkel.

Galdhøpiggvegen

Skal du virkelig opp på Norges høyeste vei må du kjøre opp til Juvasshytta. Da Hagen kjørte her i 2020 var det et ganske friskt tempo. Han måtte reise seg i enkelte partier, for ikke å «ta av» fra sykkelen, for deretter å bunne demperne. Dette endte med at demperne på sykkelen ble byttet før 21 sesongen, for slik kan vi jo ikke ha det. 

Utsikt fra Galdhøpiggveien.

Allerede i 1934 begynte Knut K. Vole å bygge vei opp hit. Folk trodde han var gal. Med spade, hakke og trillebår satte han i gang. I bygda fantes visstnok de som av skadefryd gleda seg til han skulle ødelegge seg på arbeidet. 

De sa de skulle forgylle den første bilen som kom opp til Juvasshytta, men de holdt ikke ord, når veien sto ferdig i 1936. 

Norges høyeste vei.

I dag er veien asfaltert fra starthøyden 550 moh. til slutthøyden 1840 moh, og med dette er den Norges høyest beliggende veistrekning. Galdhøpiggvegen, som veien heter, slynger seg lekent oppover lia fra Galdhøsanden. Utsikten fra toppen av fjellsida er formidabel, der vi skuer over mot Reinheimen og Dovre. 

Troppene samles på toppen, og er godt fornøyde. Her oppe ligger slalomløpene i sommerskisenteret fremdeles hvite, oppunder Galdhøpiggen.

Avslutningsvis: 

Hver sommer ses det kjøretøyer fra fjerntliggende land besøke Norge. De er utstyrt som feltvogner med tre reservehjul, drivstoffkanner, diverse militære effekter, spade og mat og vann for fire uker. 

Takk for følge, og for herlige artikler med min gode venn Tore Huseby.

Disse folka må formodentlig bli noe skuffet når det viser seg at du fint kan kjøre til Nordkapp over samtlige norske fjell med en helt standard Toyota.  Eller en helt alminnelig streetbike fra Japan. Eller en Vespa for den del. Veiene er gode, det er grei infrastruktur og bensin og mat finnes de fleste steder i vårt langstrakte land. Og det, dere – det er bra! For da kan DU bli kjent i eget land. Uansett hva slags motorsykkel du måtte ha! Ikke glem at som nordmann er du ekspert i hvilken mat som er billigst, åssen leverposteiemballasjen ser ut og du begriper nesten alle norska dialekter sånn noenlunde. Så derfor: God tur, hilsen Team HH!