Stikkordarkiv: mctur

Toro Adventure

Toro Adventure, den enkle veien til eventyret

Tekst og foto: Kyrre Hagen

12. Vi kjører herlige asfaltveier mot Ronda.

Et eventyr trenger ikke være langt unna.  Det trenger heller ikke kreve masse planlegging.  Har du rett og slett bare lyst til å komme bort noen dager, kan Lyndon Foster og Toro Adventure tilby et eventyr i helt andre og eksotiske omgivelser, i Spanske, Portugisiske eller Marokkanske eventyrlandskap.  Vi dro til Spania for å teste opplegget og ble ikke skuffet.  

Lyndon Foster er en skikkelig spøkeful, og guider oss 3 dager på GSéne

Du skal være bra gal  for å reise til Spania og kjøre motorsykkel i slutten av juli!  Vi er da også de siste gjestene som tas imot av Toro Adventure før de stenger virksomheten noen uker i den verste varmen.  Hjemme har det vært 33 grader, men det er ikke mindre varmt når nærmere 40 grader slår mot oss i Malaga.

Lyndon kjører støvfritt og fint i front. Vi tygger støvet bak han

Vi plukkes opp av den smørblide engelskmannen Lyndon Foster og setter kursen vestover mot den lille byen Alhaurin, en drøy halvtimes kjøretur vestover.  Vi forlater kysten og kjører inn i et mere kupert landskap.  Med meg på turen har jeg Reiulf Helgedal, som har benyttet seg av turene til ToroTrail i en årrekke.  Torotrail er også en geskjeft Lyndon Foster står bak.  Dette er åttende gang Reiulf er her nede.  Han og kameratgjengen hans bestiller ny tur hvert år.  Men da er det røffere terreng og stikjøring som står på agendaen. Til dette benyttes lettere endurosykler.  Denne artikkelen skal imidlertid dreie seg om den nye satsningen til Lyndon Foster, nemlig turer på store adventure sykler.

Tre ulike turopplegg: 

Guidede turer: 

Toro Adventure kan tilby alt fra den ultimate Marokkoekspedisjon til Erg Chebby ørkenen, til kortere turopplegg med “on og offroad” i fjellene i Spania.  Toro Adventure forsøker å holde seg unna de store byene, men velger heller mindre urørte byer og områder der du får se mere av hva landet har å by på.  Kort sagt mere hva en eventyrer søker.

Selvguidede turer «Stressbusters»:

Turer som dette, har vi sett flere steder i verden og vi tror dette er et voksende marked.  Du blir hentet på flyplassen og fraktet til Toro Adventures hovedbase, hvor du får utlevert alt du trenger.  Syklene står ferdig rigget med kofferter og kjøreruter lastet inn på GPSén.  Alle overnattinger langs turen er bestilt på forhånd.  Hoteller er plukket ut etter mange års guiding i områdene.  Rutene er utformet for at du skal få det beste av veier, natur og hotell.  Enklere blir det ikke.  Sett deg på flyet, kle deg om og trykk start på GPSén og GSén.  Det er bare å legge i vei inn i eventyret.

Pure Bike Hire; utleie av sykler:

Toro Adventure tilbyr også kun utleie av sykler og eventuelt det utstyret du ønsker.  Hos de fleste utleiere vi har vært borti, må du skrive under på at du holder deg på asfaltveier.  I tillegg er det skyhøye egenandeler.

Hos Toro Adventure er hele meningen at du skal ut på grusveier og eventyr.  Syklene er utstyrt for dette, både med hensyn til koffertsett, veltebøyler og annet.  Lyndon sier at det er forventet at en sykkel må legges ned i ny og ne.  Dette er i følge han en del av risikoen og ikke noe de krever erstatninger og egenandeler for.

13. Villaen til Toro Adventure har alle fasiliteter. Etter en varm dag på syklene passer det bra med en dukkert i bassenget.

Erfaring fra en Normann

Vi stiller noen spørsmål til Reiulf Helgedal, som har vært her en årrekke:

Hvor lenge har du benyttet deg av opplegget fra ToroTrail

Utsikten er flott her oppe på Sierra del Jaral. Vi skuer utover mot Zahara-el Gastor fra 1100 meters høyde.

Jeg har besøkt ToroTrail på guttetur årlig med 3 dagers enduro kjøring i 7 år. Neste tur er selvfølgelig booket for oktober.

Hvordan har du/dere vært fornøyd med arrangementene? 

Vi har vært meget fornøyd med ToroTrail De sørger for hele opplegget for turen i Spania, fra ankomst Malaga flyplass med henting der, overnatting hos ToroTrail, guidede enduro-turer på dagene og felles middager i nærmeste landsby på kveldene sammen med guidene.  Vi bestiller flybillett kun med håndbagasje, resten ordner ToroTrail.  

Har turene vært lærerike? 

Jeg har blitt en mye bedre motorsykkellist etter å ha kjørt med ToroTrail på grus. Hadde lite erfaring med gruskjøring første turen, men Torotrail er flinke til å tilpasse teknisk nivå til førerne, samt å hele tiden komme med tips og tilbakemeldinger, for å bli en teknisk bedre fører.

Hva har vært det beste med turoppleggene? 

Definitivt å komme ned med en vennegjeng til et opplegg som er ferdig spikret.  Sosialt, til tider utfordrende både teknisk og fysisk, lange middager med god mat og drikke.  Trenger bare ta med godt humør, sokker, t-skjorte og undertøy, resten ordner ToroTrail

Er det positive/ negative sider du vil fremheve? 

Har vel bare positive opplevelser fra turene våre, spesielt det sosiale.  Spania kan dog være varmt, så det er viktig å drikke mye. 

Kommer du til å benytte deg av det nye turopplegget til Toro Adventure? 

Vi tygger støv bak Lyndon

Ja, Toro Adventure er et nytt opplegg jeg og kona mi skal prøve ut.  Litt annen type kjøring enn ren enduro på fantastisk lettkjørte BMW’er Spania er så mye mer enn barer og strender.  Naturen, veiene, maten og menneskene er fantastiske.

Ut på tur: 

Fire eldre herrer sitter på fortauet og følger med på trafikken, mens dagen gjøres unna. Lyndon blir fort kompis.

Det er morgen i Alhaurin.  Vi rusler ned på kjøkkenet og forsyner oss med kaffe i den store villaen, som er hovedkvarteret til Lyndon Foster og hans aktiviteter.  Etter frokost tar vi de tre BMW GS1200 Rallyene i nærmere øyesyn.  Syklene er nesten nye og står oppstilt med grove kombinasjonsdekk.  (Heidenau Scout 60).  Før vi legger av sted, må vi imidlertid kles opp.  Vi får utlevert alt det vi trenger av kjøreutstyr; solide støvler, dresser, hansker og hjelm.  Toro Adventure har rikelig med størrelser og snart er vi klare for tur.  Vi skal få en smakebit av hva selskapet tilbyr, så dette blir en guidet tur, et tre dagers opplegg i de Spanske fjellene.

Første kjøredag.

Gatene i Setenil Dela Bodegas er dype, og bygget inn under fjellet. Her når ikke mange solstrålene ned.

Temperaturen er ganske behagelig nå på morgenen og været er overskyet.  Vi følger Lyndon inn på svingete asfaltveier og passerer små landsbyer bestående av hvitmalte hus.  Langs fortauet sitter fire eldre karer med stråhatter og stokk, akkurat slik du forventer å se dem i en doven Spansk landsby.  Vi passerer åkrer som er gulsvidde etter måneder med tørke.  I bakgatene ser du at husene har fjøs og geiteflokker står i gata, ivrige etter å bli melket.  Ferden fortsetter på svingete veier langs fjellsider og olivenlunder.

Setenil Dela Bodegas er en spesiell liten landsby i de Spanske fjellene. Husene er bygget inn under klippene, og ser ut som de holder disse oppe.
Spansk skinke og ost er nydelig

Etterhvert kommer vi til Setenil Dela Bodegas.  En spansk landsby består av små hvitmalte hus med fargerike dører og trange gater. Byen er spesiell, da husene er bygget inn under fjellformasjoner, det ser ut som de holder fjellet oppe.  Bare hvitmalte fasader stikker fram.  Gatene er så «dype» og trange, at de mange steder er fullstendig glemt av solens stråler.  Nettopp her på en fortausrestaurant, får vi servert en herlig spansk lunsj.  -Snakk om omgivelser!

Asfaltveiene er perfekte. Vi tar alt ut av bokserene

Vi fortsetter turen og kommer etter hvert inn på noen utrolig trange og svingete asfaltveier.  Det bærer høyt opp på Sierra del Jaral. Her oppe på 1100 meters høyde, kan vi se ned på det turkise vannet i reservoaret Zahara-el Gastor, som vi senere bader i.  Dagen består av heftig asfaltkjøring, vi gir flatt jern og tar ut alt det bokserene orker.

Andre kjøredag.

Flotte grusveier opp i en fjellside, på vei mot Ardales. Det er akkurat sånn du ønsker å oppleve eventyret.

Dag to blir en kombinasjonsdag med grus og asfaltkjøring.  Vi tas raskt med ned i et uttørket elveleie, som vi følger, før det bærer av sted på asfalt opp mot fjellene.  Vi rekker en kaffekopp i El Burgo,  før det bærer ut på grusveier igjen.  Disse følger vi høyt oppover i fjellsidene.  Det er knusktørt her, men panoramautsikten er fantastisk.  Støvskya ligger bak oss, der vi tilbakelegger mange mil på grusen.  Du lager trøbbel for han bak deg om du gasser for mye, men av og til er det umulig å la være.

Restaurant El Mirador ligger med fantastisk utsikt utover innsjøen Ardales

Vi kommer frem til Restaurant El Mirador, som ligger med fantastisk utsikt utover innsjøen Ardales.  Vi to, som har ligget bak Lyndon, er helt nedstøva.  Jeg må le når jeg ser meg i speilet.  En typisk spansk lunsj inntas, med kjørestøvla av.  Stakkars de på nabobordene…  Vi skuer utover innsjøen, der folk bader om kapp i et pisselunkent vann, som knapt kjøler deg ned.  Området består av tre vakre sjøer og vi bader i en av dem, før vi kjører svingete asfaltveier tilbake.   

Denne dagen består omtrent like mye av grusveier som asfaltveier. Landskapene er varierte og vakre.  Dagen er brukt opp og Lyndon tar oss med på nok en hyggelig restaurant med nydelig mat på kvelden.

Tredje kjøredag.

Tre spreke nederlanske damer stiller villig opp som fotomodeller, høyt oppe på Sierra de Alpujata.

Siste dag i tredagers opplegget denne gangen er den mest krevende kjøre-messig. Vi holder oss nesten utelukkende på grusveier store deler av dagen.  Første stopp blir ved Jesus-statuen høyt oppe på Sierra de Alpujata.  Skulpturen skuer utover byen Pizarra.  Opp hit kommer tre nederlanske kvinner; mor og to døtre.  Lyndon spøker og ler og snart har vi tre spreke fotomodeller på syklene våre.  Døtrene er vel som alle andre jenter på denne alderen og elsker foto-shoten.

El Torcal er som Fred Flintstones rike.  Dette er et av de mest imponerende og vakre kalksteinsområdene i Europa.

Turen vår fortsetter store deler av dagen på grus; gjennom øde fjell-landskap og gjennom dyrkede områder, som skriker etter vann.  Vi kjører opp til det vernede området El Torcal.  Dette området er kjent for sine spesielle kalksteinsformasjoner.  Det er som å være i Fred Flintstones rike.  Dette er et av de mest imponerende og vakre kalksteinsområdene i Europa.

Lyndon klarer ikke dy seg. Crazy L

Tre dager kjøring er oppbrukt og vi saler fornøyde av GSéne.  Kjøringen har vært underholdende og har gradvis tatt seg opp fra enkelt, til litt mere krevende.  For krevende blir det nok allikevel neppe.  Lyndon virker utrolig flink til å tilpasse turene til ferdighetene til førerne.  At disse områdene har mye å by på, er det liten tvil om.  Å bruke en uke her nede er ikke noe problem.  Du vil kunne få variasjon nok i massevis.

Hva koster herligheten? 

For et tilsvarende opplegg som vi hadde, inkludert sykler, guide, overnatting og frokost, må du regne ca. 900 euro. Bare sykkel-leie må du regne koster 150 euro pr. dag. Dette er rimelig, tatt i betraktning at syklene er utstyrt med grusdekk og at du får lov til å ta disse ut på skikkelig dårlige veier.  I tillegg har du en dyktig instruktør og «stifinner» med deg.  Gå inn på www.toroadventure for å finne turer og priser.

Når kan du dra på tur? 

Første stopp blir ved Jesus-statuen høyt oppe på Sierra de Alpujata.  Skulpturen skuer utover byen Pizarra.

Siste del av juli og august er det stengt. Det samme gjelder noen uker rundt jul.  Uten om dette kan du kjøre på tur med Lyndon når det skulle passe deg.  Sørg bare for å booke i tide.  Om du sammenligner turene til Lyndon med turene skandinaviske selskap gjennomfører, er vår påstand at du her kan dra på tur når det passer deg og få et like bra opplegg.

Seriøst!

Toro Adventure fremstår for oss som er et seriøst firma.  Syklene er forholdsvis nye og i førsteklasses stand.  Selskapet eier selv syklene.  Her er det ikke innleide sykler av ulik kvalitet etter behov, slik mange andre firmaer opererer med.  Det er heller ikke noen tvil om at Lyndon er en ekte entusiast, som ønsker å yte det lille ekstra til sine kunder.  Siden han er britisk, er det lett å kommunisere.  Lyndon er dessuten meget omgjengelig og hans gode smittende humør gjør dagen til det lille ekstra.

 

Intervju med mannen bak Toro Adventure  Lyndon Foster.

Hva er formålet og tanken bak Toro Adventure?

Vi ønsker å være en markedsleder, og levere adventure turer med høy kvalitet, samtidig som vi har det gøy. ToroAdventure ble lansert i fjor for å bygge videre på vår kunnskap i eventyrmarkedet.

Hvem er kundene til Toro Adventure?

Alle som kjører sykkel og har lyst på et eventyr. Våre kunder er stort sett fra 40 – 65 år. 

Hvor går turene?

Vi kjører turer rundt i Spania, Portugal og Marokko … andre områder vil bli tilbudt om noen har ønsker om spesielle eventyr … Russland og Mongolia er to destinasjoner vi vurderer …

Hva inneholder de guidede turene og hva er inkludert? 

På og offroad guidede turer i Spania inkluderes; hvite byer, panoramaveier og noen av de beste og mest svingete veiene i verden.  * Cowboy Tour * besøker Tabernas ørkenområdet * Offroad introduksjonstur … Offroad kjøretur … Ultimate Marokko turer .. både på asfalt eller kombinert med Offroad …

Hvem er Lyndon Foster?

Hvem er jeg; LOL..  Jeg er en motorsykkeletusiast i midten av femtiåra.  En eventyrer og bakhjulsguru med kallenavn  Crazy L.  Spiller gitar i rockeband.  Elsker sarkasme.   Jeg forlot tilværelsen som finansmann for 15 år siden for å gjøre noe 2ekte»…   Da lansert jeg ToroTrail www.torotrail.com.  Har hatt over 4000 kunder og kjørt nær 5 millioner km med stier…  95% av kundene kommer tilbake…

Hvorfor dra på tur med Toro Adventure? 

Her er det bare å velge….
Lekre farger
Joda; jeg blei mett

TA drives av motorsykkelentusiaster for motorsykkelentusiaster.  Vi liker å holde fokus på Adventure  våre turer.  Vi unngår mange av de store byene og turiststedene for å holde på den ekte eventyrfølelsen.  Vi bruker bare det beste utstyret og har gode guider.  Vi ønsker å være profesjonelle og ha stor eventyrfaktor.  På vå base i sør Spania er vi omgitt av noen av de beste veiene og stiene på planeten.    Dette er også et ideelt startpunkt for eventyr i Marokko og Portugal.

Fra venstre; Kyrre Hagen, Reiulf Helgedal og Lyndon Foster

Testføreren mener:  

Endeløse solsikke-åkere innbyr til fotoshots. Undertegnede er modell.

Toro Adventure mener alvor i sin adventure-satsning.  Utstyret er bra og veiene vi kjørte var fantastiske.  Dagene var varierte og med en stigning i høydepunkter og vanskelighetsgrad.  Det å kunne reise med bare vanlig håndbagasje og få utlevert alt du trenger, gjør alt utrolig enkelt.  Det er alltid morsomt å møte ekte motorsykkel entusiaster.  Lyndon Foster er i aller høyeste grad en ekte motorsykkelentusiast.  Dette merker du ganske raskt.  Han har omsorg for sine kunder og ønsker at du skal få det beste ut av oppholdet.  Han er morsom og har ofte en sarkastisk kommentar, men i tillegg er han en svært god motorsyklist, som har masse å lære bort.  Med sin bakgrunn på endurosykler, er det selvsagt for Lyndon at mye av turene legges opp på grus.  Han har mye kjøreteknikk å lære bort, dersom det skulle være av interesse, eller behov.  Vi tror svært menge vil kunne bli endra bedre motorsyklister, etter turer med Toro Adventure.

Ønsker du et skikkelig eventyr, med erfarne og dyktige guider, vil vi ikke nøle med å gi Toro Adventure våre beste anbefalinger. Toro Adventer eier i dag syv stk. BMW GS 1200 Rally, så gruppene blir aldri store.  Ønsker du et eget turopplegg, med egne ønsker, tilpasses dette.

At Toro gir deg et skikkelig eventyr signaliserer dette maleriet på verkstedet.

Kort sakt: Et skikkelig eventyr, godt planlagt og med alt utstyr tilgjengelig for deg, til en fornuftig pris. Enklere og bedre blir det ikke.

ToroTrail.

På vår siste dag får vi en smakebit av hva ToroTrail tilbyr. Det blir elveleier, stier og masse grusveier.

Vi fikk en ekstra dag i Spania med ToroTrail, en annen geskjeft Lyndon jobber med. Her var det stikjøring og Yamaha WR450F som gjelder.  Dette kan du lese mere om i neste nummer.

 

 

Landeveisløpet North West 200!

Tekst:Tore Huseby.   Foto:  Kyrre Hagen. Mc-avisa nr. 7-2018

Isle of Man regnes vel av mange som det ypperste av landeveisrace på motorsykkel.  Men det finnes et annet løp som er enda tøffere, raskere og råere – med fellesstart!

Hørt om North West 200?  Som hvert år finner sted i Nord-Irland? Ikke det nei. Da bør du lese dette:  

21. Det går unna i Supersport klassen. Førerene ligger tett som hagel.

Under North West 200 er ingenting normalt, dette er en folkefest med decenniale tradisjoner.  Og for førerne er dette en fest forbundet med mange farer, ja faktisk livsfare. Og heltene her er like kjent for det lokale publikum som norske langrennsstjerner er det i Norge. Hele samfunnet står på hodet i over ei uke for at løpene skal kunne gjennomføres.

I stille 17-maigater setter vi kursen til fots mot jernbanestasjonen, og flytoget.

Take off  – fra Drammen:

I stille 17-maigater setter vi kursen til fots mot jernbanestasjonen, og flytoget. De eneste lydene er rullekoffertens hjul mot ujevn asfalt, og et hornorkester, som marsjerer på vei mot dagens første opptreden.  Men snart suser vi opp i makelige 160 km/t.

Endelig er Team HH på tur igjen, men hvem er det egentlig som kjører bilen

Brexit har sørget for at vi må gjenoppta den glemte kunsten passkontroll i flere omganger, både i Norge og vel framme i Dublin. Vel om bord på flyet oppdager vi at Hagen lider av sterk vekst i de nedre ekstremiteter, noe som gjør at han må plassere beina inn i midtgangen, for å få plass.  Huseby derimot, takker i sitt stille sinn sin for lengst henfarne mor, for hennes sterke hang til røyk og sterk drikke under hele svangerskapet, noe som har ført til et langt mer flyvennlig legeme.

3. Landskapet på nordkysten av Nor Irland er vakkert. I disse dagene treffikeres områdene her av tusenvis av motorsyklister, som koser seg på den svingete veien langs klippene.

Et par timer seinere er flyturen slutt og vi leier oss en bil for å kjøre de siste tre timene til Nord Irland. Huseby, som er vant venstremann, kjører, og Hagen på den uvante passasjerplassen prøver uavlatelig å trekke til seg venstre arm og skulder – fordi han er helt sikker på at det mangler ti cm. Klaring til alt vi passerer.  Noe som har en enkel forklaring: Leiebilen er akkurat ti cm. bredere enn Husebys privatbil.  Det går med et nødskrik enkelte ganger. Vi anbefaler derfor andre reisende å takke ja til felg & dekk-forsikring i avtalen, der slikt forefinnes.

7. William Dunlop får en lowsider rett foran oss, under torsdagens løp. Støtteapparatet er raskt på plass. Det går bra, men føreren settes ut av spill for resten av helgen.

Torsdagsløpene:

På plass i vårt hjem under arrangementet, en privat leilighet en halvtimes tid unna selve banen, samler vi oss til å oppleve aller første titt: Treningsrundene og selve racene på ettermiddagen! Vi er begge spente, for dette har ingen av oss opplevd før.  Vel framme i tettstedet Portrush går det ikke mange sekundene før vi ser et helikopter i lufta med nesekamera og like etter kommer en bøling motorsyklister, totalt uten respekt for de skarpe kanter og solide og helstøpte bremseanordninger et slikt bymiljø er fullt av.  Der vi står ser vi deltakerne i akkurat fire sekunder før de er borte igjen.  Lyden fra syklene likner overhodet ikke på dem vårt hjemlige biltilsyn liker – nei her er det survival of the bravest som gjelder, og spetakkelet under passering er en herlig konsert på alle frekvenser- fra bassen i italienske twinner til japansk firesylindrisk hyling, det hele akkompagnert av crossplane-V4-aktige vræl. Vi får også med oss hva som skjer om man er bittelitt uoppmerksom – føreren William Dunlop fikk forhjulet oppå en fortauskant, highsidet, og fikk plutselig og brått status som pasient etter et hundredels sekunds feilvurdering.

De som kjører disse løpene er laget av et materiale vi andre ikke begriper hva er.

4. Vi har innlosjert oss hos en lokal familie, da hotellene er stappfulle her borte. Frokosten er det imidlertid ingenting å si på. Her er kalorier nok for hele dagen.

Fredag – turistdagen:

Fredag gikk det ingen løp. Det var derfor en passende anledning til å være turister i området. Vi besøkte Ballymoney museum, som hadde en NW utstilling, Joey Dunlops bar, der hans løpsmotorsykkel står i en monter på veggen. Joey Dunlop døde i år 2000 i Tallinn, da han ledet 125 cc klassen. Nordkysten av Nord-Irland har en kystvei med mange turistfeller, blant disse er Giants Causeway som er et verdensarvsted. Vi besøkte også baren The Anchor, som er et spise og drikkested der førene og deres venner ofte møtes under racedagene. Baren er velkjent og har drevet i 120 år.  Vi måtte også bese minneparken der både Joey og hans far Robert, har sine statuer stående.

North West 200 sitt museum i Ballymoney
2. Rett ved Ballymoneystation ligger Joeys bar. Joey Dunlop er selve legenden her borte. Tragisk mistet Joey livet i Estland i 2000. Ca 60.000 mennesker fra hele verden kom til Ballymoney for å delta på begravelsen.

Lørdag,  og hovedracene:

På lørdag sto vi opp i sekstida og var på vei mot banen før sju. Vel bane, dette er jo vanlige landsby- og landeveier som er noenlunde preparert for å kjøre fort på. Ikke ved at alt er sikret, men det meste er det – og det er folk overalt som passer på at det kun er motorsykler på veiene under løpet og ikke noe som helst annet.  Vi så for eksempel ingen løse katter eller hunder hele dagen, og det er neppe helt tilfeldig.  Vi hadde fått beskjed om at klokka ni ble alle veier som utgjør selve banen stengt, og fordi vi både hadde akkreditiver og parkeringsplass, ville vi være på plass i god tid.

16. Heldigvis (mener noen) har ikke de vakre jentene forlatt motorsykkelracing.
Det går unna langs fortauskantene
Supertwin er folkeklassen

Det høres sikkert tøft ut å kunne stå like ved der syklene passerer oss, i over tre hundre km/t. Problemet er bare at i den hastigheten beveger syklene seg med nittito og en halv meter i sekundet. Eller ni busslengder, om du vil, En hører godt at de passerer, det kiler faktisk i magen av brølene, som er på nivå med et kobbel sinte løver. Og vi funderte alvorlig over om den murkanten vi sto bak ville holde om en av førerne skulle komme til å treffe den.  En rekker ikke å se noen verdens ting.  Og om du har et såkalt vanlig og rimelig kamera så er syklene vekk lenge før du får trykket ned knappen.  Derfor skjønner vi fort at hemmeligheten er å finne steder langs banen der hastigheten er noe hemmet av hårnåler, kunstige sjikaner, veikryss eller rundkjøringer.  Disse førerne plages lite av denslags obstipasjoner, nei de stuper inn i rundkjøringa i et par hundre kilometer, bremser lynfort ned til en tosifra hastighet som de holder i akkurat et halvt sekund, før de igjen tømmer tre gir på ned mot to sekunder og igjen har flere hundre kilometer i timen.  Det er liksom i det ene sekundet der, du må ta bildet ditt.

Det er tett inn i York Corner

Det er alltid noen som har en større en:

Eller eventuelt stå en kilometer lenger framme med ei telelinse og kamera som tar en bråte bilder pr sekund.  Det er det de proffe gjør. Hagen hadde i anledning denne turen ei diger linse med seg, og et kamera som burde hett Ducati, så raskt var det.

Men det er i kameraverdenen som i kjønnsmarkedet: Det er alltid noen som har en mye større en. Noen hadde sågar to digre linser, og disse fikk Hagens kamerautstyr til å fortone seg som beskjedne greier. Noe han tok med fatning.  Som artikkelen vil vise, er det fullt mulig å klare seg med litt mindre og allikevel få et brukbart resultat!  Men skal du ta bilder av noe i NW 200 så bør du nok ha litt peiling. Noe Hagen heldigvis har.

20. Gamle racere stilles ut i Portstewart. Her er gamle løpssykler i førsteklasses stand.

Løpets historie:

Begivenheten North West 200 har pågått i snart nitti år, 1929 var det aller første året. Navnet fikk løpet fordi løpsstrekningen den gang var på 200 miles, eller 322 Km. Snittfarten fra den gang har økt noe –  i 1929 var den 112 km/t. I dag er snittet  som raskest 206 km/t!  – med langt tøffere sjikaner og begrensninger enn det var den gang.  NW 200 er Nord- Irlands aller største utendørs idrettsarrangement og evenementet pågår over ei hel uke, med hovedløpene på torsdag og lørdag.  Hvert annet eller tredje år omkommer det en fører så dette løpet er ikke bare verdens raskeste på vei, men det er også suverent det farligste.

23. Nadieh Schoots er feltets eneste kvinnelige fører i superbike. Hun starter fra attende startsmerke.

Løypa og klassene:  

I dag er løypa, som i praksis er en trekant, kuttet ned fra elleve til ni miles, eller knappe 14,5 km.  Med et snitt på 190 km/t tar en runde omtrent fire og et halvt minutt.  De fleste løpene er på seks eller sju runder, et er på fire. (supertwin) Det vil si  58 Km (twin) – 87 km  og 101,5 km.

22. Superbike løpet er i gang. Her jager Micael Dunlop leder Glenn Irwin.

Klassene som starter er Supersport, Superbike, Superstock og supertwin.  Superbikeklassen baserer seg på produksjonsmodeller i vanlig salg, men mye byttes ut. Veiva er original. Ramma er original. Noen motordeler forøvrig beholdes også, slik reglene krever. Men resten forbedres etter alle kunstens regler og en ferdig sykkel koster derfor rundt regnet en million, og innen løpene er unnagjort, har det gått med 40 000 kroner bare i dekk og bensin.  En kuriositet er det derfor at mange trimmer opp en rimelig Kawasaki ER 6 i supertwinklassen – den ender da opp med rundt nitti hester, og låter som noe helt annet enn originalmodellen. Og veier betydelig mindre enn originalen.

10. Ikke alle teamene er like store, men denne karen skrur med like stor iver som noen. Her finnes til og med myntinnkast for tilfeldige forbipasserende sponsorer.

En skikkelig superbike har 200 HK og er betydelig lettet for vekt. Hastighetsrekorden på NW 200 er for tiden 338 Km/t. på NW 200.  Superstock er nærmere standardsyklene og får ikke lov å endres så mye. Men de har likevel omtrent 180 HK.  Supersportklassen kan ha fra 400- opp til 600 cc for firesylindrede motorer, og opp til 675 cc for tresylindrede.  Sykkelen kan ikke veie mindre enn 161 kilo. Det som kan endres er eksos, fjæringsinnmaten, og dekkene.

Paton supertwin, er lekker

Supertwins er tosylindrede vannavkjølte sykler som er i vanlig produksjon. De kan ha opp til 650 cc. Syklene kan forbedres på mange punkter, så som ramme, svingarm, fjæring,eksos,bremser osv.  Det er dette romslige men presise reglementet som gjør at syklene klarer seg bra – uten at det blir alt for dyrt å være med for førerne.

14. Michael Dunlop forbereder seg til lørdagens løp. Brødrene William og Michael er sønnene til Robert Dunlop som døde under kvalifisering i 250 klassen i 2008. To dager senere vant Michael Dunlop akkurat dette løpet i NW 200.

Førerne.

Det er noen førere som er i «Johaug og Northug» -klassen. Blant dem er Glenn Irwin, Michael Dunlop og Lee Johnston. Glenn Irwin  ( 28 år) kjører Ducati Panigale R. Han vant begge superbikeløpene.  Gleden over å vinne fikk vi se på nært hold – han pælma støvlene sine opp på publikumsamfiet til stor glede for alle, og stinn av adrenalin danset han av glede hele veien opp til seierspodiet. Han er da også en lokal fører.

De lokale førerne heies ekstra mye på og familien Dunlop, som i høyeste grad er lokale – i tettstedet Ballymoney  har henfarne Joey og Robert Dunlop sine minnesmerker i en egen minnepark.

I Ballymoney besøker vi Dunlop memorial garden. Her minnes tusener brødrene Joey og Robert Dunlop. Dessverre har disse løpene hatt en tragisk utgang for ganske mange førere opp gjennom årene.

Mangel på forbud:

Her i Skandinavia ville nok en idrett som dette blitt forbudt øyeblikkelig. Vi aksepterer rett og slett ikke dødsfall som en del av idretten. Dette var da også årsaken til at rally for bil var forbudt i Norge fra 1972 og helt fram til 1987, og dette er også årsaken til at proffboksing først ble tillatt i 2014, etter å ha vært forbudt i 33 år, helt siden 1981. .

Her i Irland er dette annerledes.  Dødsfallene er tragiske, men de er også en akseptert og naturlig del av denne idretten der «survival of the fittest» er det eneste som betyr noe. Og si hva du vil – det såkalte Road-race» vi vanligvis bivåner på TV, er bare et lengdeløp på lukket bane.

Etter siste fører, kaster det seg en lege etter feltet. Han er godt utstyrt

NW 200 er et ekte uforfalska veirace, som faktisk foregår på helt ekte veier! De fleste vanlige roadracingførere ville nok fort få høre fra sine sponsorer og forsikringsselskaper den dagen de meldte seg på et ekte gateløp. Slikt skjer rett og slett ikke.

Førerene passerer oss i godt over 250, og fortsetter å akslerere. Toppfarten er på over 330 kmt.

Dette året skjedd heldigvis bare en skade – William Dunlop fikk en highsider under torsdagracet – noe vi selv fikk se på nært hold. Og på grunn av skader, måtte han melde pass i resten av løpene han skulle deltatt i.

Veiløp som dette arrangeres det omtrent fjorten av i Irland løpet av sesongen fra mai til oktober. Den største trusselen er alltid regn – blir det for vått og kjørerne nekter, så blir det ikke noe løp.

North West er det største sportsarrangementet i Nord Irland. Under årets utgave kunne tusenvis av tilskuere, kose seg i et praktfullt vær.
25. Kongen av årets superbike løp er i lykkerus, etter to overlegne seiere under årets Noth West 200.

Vil du se NW 200?

Etter å ha traska rundt på banens ulike strekninger hele dagen til endes, kom endelig tida da vi kunne gjøre opp status.  Var dette noe vi kunne anbefale andre?  Svaret er et rungende ja.  Vi hadde glist oss gjennom tre hele dager til ende – og på tross av søvnmangel, såre museumsføtter, rungende tinnitusplager og tungt forståelige irske dialekter, var fliret og gleden på plass hele tida.  Det eneste problemet med denne opplevslen var at absolutt alle motorsykler vi så som ikke kjørte race, men var på tur – virket å kjøre i slow motion! Vi ante faktisk ikke at folk flest kjører motorsykkel så utrolig sakte. Og ikke bry deg om været – de dagene vi var der var det sol hele tiden, og det var akkurat passe temperatur!

Det er mange motorsykler langs sjøen i den sjarmerende kystbyen Portstewart, disse dagene.