Tekst og foto Kyrre Hagen

Veiene fra Covilha slynger seg steilbratt oppover fjellsidene mot Serra Da Elstreda. Det er bare å gi jernet på den splitter nye GSén ut av svingene. Bokser-motoren brøler og quickshifteren brukes flittig opp og ned. Asfalten har gått grep og dekkene sitter som spikret. Adrenalinet bruser; endelig heftig motorsykkelkjøring etter en lang vinter.

Flybilletter og motorsykkel ble bestilt tidlig høsten 2016. Som en trøst etter at vi hadde oppdaget at det var regntid i Peru i oktober. Dette var opprinnelige reisemål for 2017.En tur til Portugal, for å kjøre av seg rusta i begynnelsen av mars, fikk bli en erstatning. CB-mc er en eksklusiv liten motorsykkelklubb, som egentlig ikke fungerer som en motorsykkelklubb, bortsett fra når turene gjennomføres. CB er en forkortelse for Creme Brulee og kom opp etter at en av gutta klaga på at desserten var for kald. Det hele ble ganske latterlig da «bikeren» hadde svelget støv i solsteika på Rout 66 i dages vis. Det å sitte svett, ille-luktene og klage på temperaturen på desserten, ble helt latterlig. Det var litt splittelse i gruppa denne gangen. To av gutta hadde nær sagt giftet seg med hverandre og ville bare være sammen, de to. Den verste råtassen av alle, hadde fått endret adresse og sivil status. Nå holdes han i ørene av en bestemt dame. Han er blitt tam. Som belønning måtte han derfor på shoppingtur til London og bære handleposer. Dermed var gruppa halvert. Men vi tre som dro gjorde det beste ut av det.

Touratech hangarounds.

Da to av gutta våre skulle på kurs med Touratech i Albufeira, slo vi like godt følge dit første kvelden. Litt sånn lissom for å se at alt gikk bra med dem. Det gjorde det og fra sidelinjen kunne vi se bort på bordet der verdens tøffeste og mest hardbarkede motorsyklister hadde samlet seg. Selv nøt vi et aldeles utmerket måltid og trøstet oss med den dyreste portvinen Jan Erik klarte å finne på vinkartet. Heldigvis tok vi til vett og krabba til køys rett etter barskingene. Neste morgen kunne vi se dem gjøre seg klare for gjørme, steinrøyser, vraking av sykler og knekking av diverse kroppsdeler. Dette hadde ikke vi puslingene verken råd eller mot til. Vi sto på sidelinjen fulle av beundring da gutta med kjøreutstyr til over 50.000,- kløv opp på GSené. Disse var proppa med veltebøyler og knastedekk. Det må du nemlig ha på dersom du tror at disse beista er like lette å kjøre i terrenget som en liten 250 enduro. Av sted dro de og vi satte kursen mot utleieren med drosje.

En treg start

Det er ikke alltid ting går så enkelt som du har regnet med. Den søte, lille dama hos Hertz i Faro ble etterhvert litt stressa da hun verken kunne finne reservasjoner eller sykler tilsvarende det vi hadde bestilt. Vi satt oss bare ned i sofaen og viste med all tydelighet at vi ikke hadde tenkt å forlate lokalet før ting hadde ordnet seg. Hun brukte pc og telefon febrilsk og snart dukket sjefen opp. Han var hentet inn fra en koselig familiesøndag for å løse problemene for oss; og det gjorde han. I stedet for å få de tre GSéne vi hadde bestilt, endte vi opp med to RT 1200 og en GS som egentlig skulle på service. Disse kunne vi kjøre til Lisboa og bytte der dagen etterpå. Dermed var vi omsider på veien.

Jeg hadde med min gamle Zumo for å navigere etter, men skjønte ganske snart at noe var galt. Sist jeg oppdaterte denne la jeg inn så mye av Øst-Europa som mulig. Derfor manglet Portugal denne gangen; – amatørmessig. Å finne tilbake til utleieren, kom ikke på tale. Det fikk bli å navigere på gamle-måten med kart. Ikke så lett som før, nå når man er blitt bortskjemt med GPS. Vi fulgte kysten vestover og tok nordover

ved Portimão. Her fulgte vi noen flotte, svingete småveier oppover i fjellene. Det var overskyet og vått på toppene denne dagen. Det ble å ta det rolig.. Innimellom kom vi på tørrere partier og fikk det adskillig morsommere. Rett som det var kjørte vi forbi telefonstolper med strutse-reir i toppen. Strutser spurte Jan Erik forbauset? Hvordan kommer de seg opp i telefonstolpene?

Vi fulgte veien ut til vestkysten og stoppet i den lille havnebyen Sines, på lokal mc-kafe. En av stedets lokale helter raser ut av en

rundkjøring på en hjemmebygd streetfigther i det vi parkerer. Det er ikke alltid så lett å gjøre seg forstått i Portugal. Språket høres ut som en blanding av Spansk og Russisk. Kaffe er imidlertid rimelig internasjonalt. Det å peke på munn og mage, ble løsningen mange steder for å få mat. På turiststedene var dette imidlertid ikke noe problem, men CB-mc stopper alltid overalt der det måtte passe. Turen ble som vanlig til mens vi kjørte. Denne dags-etappen ender i Sesimbra. En liten idyllisk badeby noen mil rett sør for Lisboa.

Planlegging eller ikke

CB-mc har ikke som vane å legge alt for mye arbeid i planlegging på forhånd. Denne gangen ble vi reddet av en svært hyggelig Portugisisk dame som sto i dass-kø, ved siden av sete vårt på flyet. Hun tilbød seg å lage ei reiserute for oss. Dette var jo perfekt, da slapp vi å planlegge noe som helst. Vi fulgte ruta til å begynne med, men etter forsinkelsene på utlevering av sykler, og senere sykkelbytte i Lisboa, endte vi snart opp med egne valg. Tiden hadde ikke strukket til i forhold til den omfattende reiseruta dama hadde lagt opp til. Etter å ha brukt timer på å finne første overnatting i byen Sessimbra og to timer på å finne de nye syklene våre i Lisboa, fant vi ut at vi måtte leie en GPS som virket. Hvis ikke ville det ta ukesvis å komme seg tilbake til Faro, og vi hadde jo forhåndsbestilte billetter til turen hjem. Hver morgen etter dette ble detaljerte kjøreruter plottet. Dette fungerte ypperlig. Vi krangler aldri om noe i CB-mc, det gjelder å bli enige.

Vi fant ut at vi droppet Porto og tok sikte på fjellområdet Serra De Estrela. De viste seg å være en god plan. Etter sykkelbytte i Lisboa passerte vi den flotte moto-GP banen Estoril, og tok lunsj i den lille sjarmerende havnebyen Cascais, før vi satte vi kursen nordover og endte i Peniche. Veien gikk langs høye klipper. Vi kjørte inn i den lille byen, og fant et gjestehus etter bare tre runder inne bak bymurene. Også denne byen lå ute ved kysten i Portugal, som er så flott. Endelig var vi fremme i lyse og rakk noe leskende på torvet før sola ble borte.

Maten i Portugal

Portugal har en lang kyst mot Atlanterhavet og ikke helt overaskende er mye av maten fisk. Ja faktisk mye mere fisk enn vi er vant til. Mest kjent for oss nordmenn er vel Bacalao, men den tilberedes på mange flere måter i Portugal enn i Norge. Til Lunsj hadde vi bestilt løksuppe, men fikk fiskesuppe. I Peniche lå all fisken anrettet på is i restauranten, så var det bare å peke. Fisken blei veiet og man gjør opp i forhold til vekta. I Figuera da Foz, bestilte vi Bacalao. Endelig skulle vi få originalen. Vi ble litt mistenksomme når det var mange Bacalao-retter på menyen, men bestilte det servitøren anbefalte.

 

 

Et groteskt stort gratinert fiskestykke, som lå badet i olje og frityrstekte potetskiver, ble servert oss. Vi kunne klart oss med en porsjon på deling. Du blir mett bare av å se en slik tallerken. Å spise lunsj på lokale kafeer skal du ikke være redd for, selv om en kafe ser sånn passe slitt ut. Gamle lokale karer i fillete arbeidstøy samler seg gjerne på utsiden for å nyte en øl og snaps. Maten du får her er som regel helt nydelig. Er du heldig å få en engelsktalende servitør, får du gjerne gode veiforklaringer og service i tillegg. Snakker servitøren kun portugisisk, får du like god service og like gode forklaringer, men på Portugisisk.

Å spise på lokale kafeer skal du ikke være redd for, maten du får her er som regel helt nydelig. Vi får i tillegg gode veiforklaringer på Portugisisk. Vi nikker og ser fornøyde ut, men skjønner ikke et kvidder.

Det er bare å nikke å se fornøyd ut, selv om du ikke forstår en pukk. Lapskaus på portugisisk består av flesk og bønner. Det er sånn passe godt og du får alltid veldig mye luft i magen. Alt i alt fikk vi mye bra mat i Portugal og som vanlig ble møte med badevekta ved retur, lite hyggelig.

På rødt lys mot fjellene

Fra Peniche satte vi kursen vestover mot fjellene i øst. Også i dag passerer vi flere strutsereir, høyt oppe i telefonstolpene. Vi hadde satt GPSén på svingete vei og unngå motorvei. Byen Covilhâ var dagens mål. Vi kjørte derfor på svingete veier fra landsby til landsby. Mellom landsbyene var veiene svært variert. Fra å slynge seg langs bekker og små elver der skogen sto tett og nærmest hang over veien, til å gå over åser, der steingjerdene hadde stått i flere hundre år. Dette for å holde beitedyra på plass. Vi ble i grunn overrasket over hvor grønt og fint alt var. Mye grønnere en for eksempel Spania. Hver gang vi kjørte inn i en liten landsby, var vi imidlertid uheldige og måtte stoppe på rødt lys. Det var ingen logisk grunn til at trafikklyset skulle stå akkurat der. Ikke noe kryss eller fotgjengerfelt. Jan Erik forsto etter hvert opplegget. En hastighetsmåler var koblet sammen med trafikklyset og ga deg rødt lys dersom du kjørte for fort. Så ble du stående og vente på grønt og hadde tid til å roe deg ned til du fikk grønt. Genialt system, og vi forsto etterhvert at det bare tok mere tid å ikke holde fartsgrensen.

Racing

Veien gikk etterhvert ned mot en flott innsjø. Alle innsjøene i Portugal er forresten kunstige demmet opp. Herfra gikk veien opp en flott fjellside, som reneste racerbanen. Svingene var perfekt dosert og asfalten utrolig bra. De splitter nye GS-ene fikk prøvd seg skikkelig for første gang i sitt liv.

Det sto nemlig bare noen få mil på kilometertellerne når vi tok dem ut i Lisboa. Vi kom til fjellene S. Pedrode Acor. Et fjellparti midt i mellom Serta og Covilha. Veiene var atskillig smalere enn tidligere på dagen. De slynget seg opp og ned av de pinjekledde fjellsidene, mange steder ikke bredere enn en sykkelsti. Vi rå-kosa oss. Avstanden som på kartet så svært så kort ut, var en liten evighet i kjøretid. På fjelltoppene her var det vindmøller i fleng og mellom alle disse gikk det flotte anleggsveier med grus. Vi kjørte helt opp på toppen og skuet ut over det flotte fjell-landskapet. Når vi kom frem til Covilhâ var det blitt mørkt, men vi klarte å finne et hotell, midt oppe i denne flotte byen, som klorer seg fast oppe i fjellsiden.

Serra De Estrela

Om du skal til Portugal på motorsykkel, bør du absolutt ta deg en tur opp i fjellområdet Serra da Estrela. Dette er den høyeste fjellkjeden i Portugal og inneholder det høyeste fjellet på det portugisiske fastlandet ,med en høyde på 1993 meter over havet.

Dette er et av de flotteste naturområdene i landet, med fjellknauser, vakre innsjøer, skoger og flott utsikt. Når du i tillegg har de flotteste motorsykkelveier du kan tenke deg, er du nærmest i paradis. På toppen når vi snøen. Men temperaturen var fin. Her koste alpinistene seg i skisenteret, som vi kjørte forbi. Det var 16 varmegrader selv her oppe. Påskestemning og vel så det.

Vi la opp en rundløype i området denne dagen og kjørte opp mot byen Guarda, før vi kjørte ned til Seja igjen. Denne dagen tok vi igjen en ambulanse under utrykning. Til slutt orka vi ikke mere, og kjørte forbi. Vi tok noen avstikker på jakt etter mere spennende veier, men da vi kom ned på hovedveiene igjen, havna vi jammen bak ambulansen igjen. Det ble etterhvert en velfortjent lunsj i veikanten. Kafeinnehaveren gjorde livet behagelig for oss og bablet i vei, selv om vi ikke forsto et kvidder. Vi var nå i samme område som dagen i forveien. Dette var partier med vanvittig fine motorsykkelveier. GPSén var som vanlig innstilt på så svingete veier som mulig. Dagens siste etappe ble en transportetappe ut til kysten igjen, der vi siktet oss inn på Figueira de Foz. Jan Erik hadde fått GPSén for en gangs skyld og likte seg ikke. Parkeringen hadde så langt på turen virket svært så sikker. Denne kvelden måtte vi forlate syklene i et mørkt, ubevoktet parkeringshus. Vi håpte at de fremdeles var der neste morgen.

Figueira de Foz – Bajajoz

Vi hadde fått mersmak på fjellene og siktet nok en gang vestover. Det ble en flott kjøredag. Første halvdel av dagen gjennom samme type landskap, som vi hadde lært oss å bli så glade i. Siste del av dagen rettet landskapet seg ut, og vi kjørte gjennom grønne

beitemarker og små landsbyer. Vi kryssa den spanske grensa på slutten av dagen, og fant et hotell i Badajoz. Byen så beskjeden ut på kartet, men ble en veldig positiv overraskelse. Vi rusla rundt i de trange gatene etter mørkets frembrudd, og inntok tradisjonell tapas på en lokal populær restaurant, ved et av byens koselige torg. Vi nøt god mat, og god spansk vin. Kontrasten til Portugal ser vi på flere måter. Prisene er høyere og jentene er penere. Det er bare å komme seg tilbake til Portugal, slik at vi kan konsentrere oss om mc-kjøringen igjen.

 

Badajoz og sydover igjen

Tidlig neste morgen krysset vi elva Rio Guardinana, som lå langs grensen, og kjørte inn i Portugal igjen. De gamle festningsverkene lå tett langs grensa her oppe. Spanjoler og Portugisere har tydeligvis holdt vakt på hver sin side i århundrer.

Vi stoppet ved et par av disse festningene for å ta inn over oss litt av historien. Gatene var trange på innsiden av borgene, men det gikk fint å ta seg frem med motorsykkel. Temperaturen var 27 grader, og vi koste oss med kalde drikker og iskrem i sol-steika. Vi krysset den største innsjøen i Portugal; Albufeira do Alqueda.

På veien sydover passerte vi mye beitemarker denne dagen, og det ble ikke veldig svingete før vi nærmet oss Almodôvar. Nå begynte vi å nærme oss Algarvekysten igjen. Vi stoppet langs et jorde for å ta bilder av alle strutsereirene. I hver telefonstolpe hadde en strutsefamilie etablert seg. Det var nok rett før de små ble klekket der oppe i reirene. Dagens siste kjøre-strekke besto av herlige krappe svinger gjennom trange daler, før vi endte opp på Algarvekysten, og nok en gang satte kursen mot Albufeira.

 

 

 

De tøffeste av de tøffe

Vi parkerte utenfor hotellet til Turatech-gutta. Her sto en vraka GSA på parkeringsplassen. Vi møtte en haltende svenske som bare hadde forstuet foten. Nede ved hotellet møtte vi en som hadde brukket en arm, og en annen som hadde brukket begge hendene. Våre karer hadde heldigvis klart seg bra, og var like hele. Ikke for pingler som oss dette kurset, skjønte vi. Gutta våre var imidlertid fornøyde, og mente at dette nok var helt tilfeldig at det var så mange skader denne gangen. Det hadde visst arrangøren aldri opplevd før. De «overlevende» var tydeligvis kjempefornøyde, og forhåpentligvis bedre gruskjørere. Ikke bare tøffere gruskjørere!

På hotellet til Turatech-gutta sto en vraka GSA på parkeringsplassen. Vi møtte en haltende svenske som bare hadde forstuet foten. Nede ved hotellet møtte vi en som hadde brukket en arm, og en annen som hadde brukket begge hendene.

Siste etappe

Vi satte kursen nordover igjen, etter å ha testet badebassenget på Alba ressort. Fjellene vi kom ned dagen i forveien, var virkelig bra og fortjente mere oppmerksomhet. Vi fikk noen fine strekk på grusveier på denne dagen. Ruta gikk tvers gjennom appelsin og sitronplantasjer på vei opp i fjellene. Også denne dagen passerte vi strutse-reir i telefonstolpene. De små familiene skuet utover landskapet der langt oppe over bakken. » STORK», retter Jan Erik meg. Å filleren; STORK var det ja, og så jeg som hadde vært på strutrsejakt i Portugal i over ei uke!! Syklene ble levert utleieren i Faro igjen uten en skramme, og vi ble fraktet tilbake til flyplassen. Vi takker for denne gang, og gleder oss allerede til neste gang CB-mc setter kursen mot nye reisemål.

 

Fakta om å reise på mc i Portugal:

• Flybilletter tur retur i mars med Norwegian, ca. 2.500,- inkludert bagasje og plassreservasjon.
• Motorsykkel: leie for 7 dager, ca. 6.900,- NOK. Da hadde vi fri kilometer. Vi kjørte ca. 2500 km på 7 dager.
• Overnattinger: Vi bodde på hotell, og betalte alt fra kr. 1.200,- til kr. 500,- for 3 personer inkludert frokost. Vi fikk 3 sengeplasser på alle overnattingene.
• Mat: Fisk er den mest vanlige maten i Portugal. Vi fikk mye god mat. Fra det helt enkle til delikatesser. Ingen ble dårlige av maten.
• Portugisere: det bor 10,5 mill. mennesker i Portugal. Folkene snakker et merkelig språk, og ikke mange snakker engelsk utenfor turistområdene. De er imidlertid tålmodige og hjelpsomme.
• Landet er ca. 60 – 70 mil i luftlinje. Du finner imidlertid masse herlige motorsykkelveier i dette landet. En tur på 2 uker er ingen problem å fylle. Du kan kjøre langs klippene mot atlanter havet, langs strender, gjennom grønne skoger, over fjell, og ovre grønne beiteområder. Er du en grusfantast, vil du kunne finne masse veier å hygge deg på.

• Prisnivå: Prisene