Stikkordarkiv: mc

Diverse mc, Reisebrev

Utrolige Marokko

Legg igjen en kommentar

Marokko er et vanvittig spennende lande å reise på motorsykkel i. Folk og kultur så ulik vår egen. Klimaet langt varmere en vårt. Topografi og landskap veldig variert og forskjellig fra det vi er vant til. I tillegg har landet fantastiske veier enten du liker deg på asfalt, grus eller i sanddynene.

Tekst og foto Kyrre Hagen

En kamelon er ikke uvanlig på markedet i Marrakech

I disse tider virker motorsykkelturer i fjerne land som en liten umulighet. Koronaviruset har satt effektiv stopper for det aller meste av kjøring i andre land enn vårt eget. Med all sannsynlighet vil vel imidlertid epidemien komme under kontroll, og vi vil igjen gjenoppta våre «vanlige» liv. Da vil vi sette ekstra pris på å igjen kunne gjøre det vi liker aller best, for meg er dette motorsykkelturer i fjerne strøk.

Det bugner av krydder på markedet. Luktene er mange og eksotiske

Jeg har tilsammen fire turer i Marokko, og vil med denne artikkelen forsøke å gi deg inspirasjon til en tur. Ja for i disse tider kan vi jo drømme om hva vi skal gjøre når grensene åpnes igjen, og det vanlige livet gjenopprettes.

Å komme seg til Marokko

Det er ganske uaktuelt å kjøre egen sykkel til Marokko. Avstanden er ca. 4.000 km hver vei. Da er du mett av kjøring før du får begynt på turen. Flyreise har derfor vært alternativet. Før koronakrisa slo ut det meste av luftfart, var det svært enkelt å komme seg til Marokko. Mange flyselskap hadde ruter til Marrakech, og Norwegian hadde til og med direkteflyvninger flere ganger i uka. En direkteflyvning tar ikke mere enn ca. fem timer og det er helt utrolig at det går an å komme til en så forskjellig del av verden på så kort tid. Billetter her dessuten vært svært gunstige, og det har vært mulig å komme seg tur retur godt under kr 3.000,-. Husk bare å bestille med bagasje. Du må jo få med alt kjøreutstyret.

Herlig dag på grus med Triumph Tiger 900 Rally Pro

Klima

Marokko har et mye varmere klima en Norge, og du kan i praksis kjøre motorsykkel her det aller meste av året. Midt på sommeren er det imidlertid for varmt. Om jeg skal anbefale tidspunkt må det være som en start på motorsykkelsesongen tidlig på våren, eller som en avslutning på årets sesong om høsten. Med Marrakech som utgangspunkt er du ganske nære Atlasfjellene. Her er det topper over 4.000 meter, og veier på over 3.000. På sommerhalvåret og på høsten kan du kjøre i alle disse områdene, men på vinteren ligger det snø i fjellet. Det finnes imidlertid asfaltveier som krysser fjellkjeden på ca. 2.000 meter, og her kan du komme over det meste av året. I områdene utenom Atlasfjellene kan du kjøre motorsykkel hele året.

Barna sunger og danser for oss. Alt for å tjene en slant.

På vinteren er det kaldt om natta og på morgenen, men utover dagen er blir temperaturen behagelig. Jeg har besøkt landet i februar, mars, april og i oktober, og har alltid hatt gode temperaturer. Du kan risikere regnvær, og en gang jeg krysset Atlasfjellene snødde det. Om du ønsker en spennende grustur på de mest avsidesliggende veiene skal du velge høsten som reisetidspunkt.

På asfaltveiene i Marokko duger det meste av motorsykler

Type motorsykkel

Mange tror at Marokko bare er grusveier og eventyr på nesten ufremkommelige veier. Dette er feil. Om du ønsker deg en tur på fine asfaltveier finner du mer enn nok av dette. Hovedveiene er av god kvalitet og det er mage partier med intense svingete asfaltveier. Du kan nyte en asfalttur på en customsykkel, eller en stor touringsykkel. På tre av mine turer har jeg kjørt store adventuresykler, type BMW GS 1200. Dette har vært en ypperlig sykkel og ferdes på, og har gjort at jeg har kunnet utforske fine grusveier innimellom.

Herlige svinger på vei mot Toudra du Gorges

Det er mange firmaer som leier ut sykler i Marrakech og flere av dem ligger bare et steinkast unna flyplassen. I realiteten kan du starte din motorsykkeltur samme dag som du kommer ned. Utleiefirmaene leier ut det aller meste, så her finner du lett en sykkel du kan leve med, om du ikke er alt for kresen.

På en av turene vi hadde, ønsket vi å kjøre virkelig tøffe fjellveier. Vi kjøpte oss plass på en transport, og fikk fraktet våre egne sykler ned. I etterkant vil jeg påstå at det var liten grunn til å sende våre «Dakar-rigga» doninger nedover. Om du i stedet leier en eksempelvis Yamaha XT 660, og har med deg en vanntett bag eller lignende, trenger du bare å finne en måte å få med deg ekstra bensin på om du skal ut på veldig lange etapper. Dette er imidlertid sjelden nødvendig.

Kjører du Harley eller en annen type customsykkel, er også dette landet for deg. Som jeg nevnte finnes det utrolig mange flotte asfaltveier her. Veier som er helt supre for denne type sykler.

Tur nr. 1. Kompistur.

Mitt første møte med Marokko var i 2014. Vi var fem motorsyklister som ønsket en tidlig start på sesongen, og planla derfor en femdagers tur i Marokko. Tre av disse dagene skulle vi kjøre motorsykkel. Vi leide oss BMW GS 800er og 1200er. Målet var å kjøre asfaltveier, så vi hadde ingen krav til dekk etc.

Vår første turrute

Det første møte med Marokko og Marrakech gjør virkelig inntrykk. Den fremmede kulturen, markedene og det yrende livet tar pusten fra de aller fleste. Alle arabere vil forsøke å tjene penger på deg. Du er praktisk talt fritt vilt. Markedet i Marrakech er Afrikas største. Det er et yrende folkeliv, og en uendelighet av boder og salgssteder. Fargene og luktene er mange. På torget spiller slangetemerne, og apekattene leies rundt blant turistene. Vi var målløse. Det hele ga et stort inntrykk, og gutta sto rett som det var med åpen munn.

Første kjøredag kryssa vi Atlasfjellene og la oss til i festningsbyen Tarrodant, også kaldt «Lille Marrakech». Det var en spennende dag i et nytt land. Veistandarden var bra og landskapet fasinerende annerledes enn vårt. Vi kjørte nydelige serpentinersvinger.

Dag to kjørte vi i noen fine fjellpartier ut til kysten, og endte vår ferd i Agadir. Dette er en storby ved havet, og her finner du nydelige strender, og flotte hoteller. Agadir har også et pulserende natteliv, noe vi testa ut så det holdt. Ingen av oss hadde notert navnet på hotellet vårt, og det ble å kjøre taxi rundt til vi fant hotellet med motorsyklene på utsiden.

Siste kjøredag ble langs kysten til Essaouira. Her kan du kjøre både spennende asfaltveier, og spennende grusveier. Essaouira er forresten byen Torbjørn Egner hentet inspirasjonen til sin Kardemomme by. Fra Essaouira gikk turen tilbake til Marrakech, hvor turen endte.

En herlig guttetur!

Tur nr. 2. Kjærestetur.

På tur nummer to hadde jeg en kjæreste som jeg ønsket å ta med meg på en annerledes tur i Marokko. Jeg var bedre forberedt på hva som ventet oss og hadde sette meg ut nye områder jeg ønsket å besøke. Turen skulle være i et rolig tempo uten alt for lange etapper, slik at vi kunne kose oss.

Vi passerer Atlasfjellene i et strålende vær

Vi ankom Marrakech og lette etter drosje. Før vi visste ordet av det har en mann sugd tak i koffert-tralla til kjæresten min. Vi var kapra. Dette er typisk Arabere. Vær alltid forberedt på at noen forsøker å lure deg.

Magiske Atlas

Etter en spennende dag i Marrakech var vi klare for mc-tur og krysset Atlas. Det var kaldt og snø i lufta. Dagen etter falt det 30 cm snø. Vi passerte Quarzazate, som er kjent for sine filmstudioer, og fulgte veien sørover til Agdz. Her ble vi tatt i laserkontroll, noe som det er virkelig mye av. Hotellet vi har fått anbefalt var forresten en sjarmerende perle, laget av ”cob”. Hotellet har en fantastisk hage med svømmebasseng og solsenger.

Turen vår gikk videre til Merzouga der de store sanddynene på over 200 meter ligger. Vi fant et hotell som tilbød kameltransport ut til en beduincamp av det luksuriøse slaget. Her tilbragte vi kvelden under en krystallklar stjernehimmel, og fikk en fantastisk soloppgang på morgenen.

På landsbygda er folk vennlige

Turen vår gikk videre nordover mot Atlasfjellene igjen. Vi kjørte vi opp ei trang kløft kalt Gorges de Toudra. Kløfta er trang med ei elv i bunnen, og fjellvegger 200 meter til vers på hver side. Dette var som et eventyr. Vi kom oss ikke over fjellet på grunn av snø, (denne turen tar jeg neste gang).

Nabo kløfta til Gorges du Toudra heter Gorges du Dades. Også dette er en fantastisk dal, med fantastiske svinger og fjellpartier. Jeg kjørte opp til 2100 meter og nøt utsikten.

Det blir dans og sang når Ole Jonny Kløfta ankommer Marokko

Det blir et par overnattinger til før vi igjen krysset Atlas. Snøen som kom, lå igjen i brøytekantene, men veien var bar. På denne turen overnattet vi på mange hyggelige hoteller med svært god standard. Etappene var ikke alt for lange, av hensyn til reisefølget og formålet med turen.

Tur nr. 3. Hardcore Adventure.

Dette skulle bli en virkelig utfordrende tur på egne lette adventuresykler. Disse sendte vi til Marokko med egen transport. Meningen var at syklene skulle fraktes helt til Marrakech. Sånn gikk det ikke. Syklene ble stående fast i tollen i Tangier, og vi måtte forflytte oss 60 mil nordover. Dermed fikk turen en litt annen rute en planlagt.

Vi fulgte grusveier gjennom Rif-mountains og overnattet i den blå byen Chefchaouen. Denne regionen er en av de største produsentene av cannabis i Marokko, og vi fikk nok av tilbud.

Etter to dager kjøring på 90% grus nådde vi Atlasfjellene, som vi krysset på ei spektakulær rute. Vi kjørte elveleier der veien manglet, og fikk en solnedgang på over 3000 moh.  Vi kjører mellom Gorger de Dades og Gorger de Toudra. Dette blir en ev turens høydepunkt. Kjøringen var krevende, og vi fikk havari på en av syklene.

Stairway to heven

Vi hadde en dag ute blant noen fantastiske installasjoner: Stairway to heaven, Orions belte og Golden Spiral. Dette er innovative skulpturer, som er konstruert av den tyske kunstneren Hannesjörg Voth. De ligger noen kilometer ut i ingensteds, og veien er best egnet for kameler eller lette sykler uten bagasje.

Punkteringer ble det mange av når vi var ute på de virkelig tøffe veiene i Marokko

I Erg Chebby-ørkenen nøt vi sanddyner, som er vanskelige å kjøre i, før vi igjen setter turen nordover igjen, og krysser Atlas i over 3000 meters høyde. En fantastisk tur, som tidligere er beskrevet i to av MC-avisas nummer 2 og 3, 2018.

Tur nr. 4. Testkjøring med Triumph.

Denne turen foregikk i februar og var derfor ikke langt til fjels. I stedet holdt vi oss på nordsiden av Atlasfjellene. Vi kjørte vestover på fine asfaltveier, med herlige serpentiner svinger. Det var kaldt på morgenen, men fin temperatur så snart sola begynte å varme.

Vi ankom Essaouira, og kjørte dagstur herfra dagen etterpå. Vi tok syklene ut på strendene, der vi la lange sladder bortover den endeløse sanda. Etter dette ble det en dag med gruskjøring. Jeg tar med litt om denne turen bare for å gjøre leserne oppmerksom på at det går an å planlegge fine motorsykkelturer i Marokko hele året. Det er bare å velge riktig område.

Oppsummert.

Marokko har mye å by på enten du ønsker å kjøre en cruiser, eller en endurosykkel. Klimaet og vegetasjon er nydelig og variert. I Marokko kan du kjøre langs kyst, i fjell, gjennom jungel og i ørken. Kultur og folk er veldig forskjellig fra oss. I hovedbyene blir det fort masete, men på landsbygda er opplevelsen en helt annen. Her er folk vennlige.

Planlegger du slike turer, bør du uansett sjekke på UD sine sider, og forholde deg etter rådene som gis her. Selv har jeg aldri hatt noen ubehagelige opplevelser i Marokko, og kommer garantert til å reise tilbake til dette varierte og spennende lande på Afrikas nordkyst.

Reisebrev, Team HH

Norge mitt Norge Del 1

Tekst og foto: Tem HH

Helan og Halvan, tar seg en strekk, og nyter utsikten utover den flotte Aurlandsdalen.

Duoen Huseby og Hagen skremmes ikke av varmen. Vestlandet skal utforskes.

Vi var midt i sommeren, som bare varte og varte. Luft så klar at du så nyklaska mygg halte langt oppe i fjellsida, været så varmt at du kunne speile egg oppå ei svart sideveske, og fjellvann belagt en kilometer over havet, som nesten putret og sydet av uvante temperaturer, så heite at abboren prøvde å svømme i lufta over vannflata.

I en slik sommer kan man ikke gjøre annet enn å måke i seg ølbokser uavlatelig splitter naken utpå en odde i en fjord der avstanden til å kjøle seg ned i pisselunka sjøvann, hver gang en kjenner baconsvorduften fra sin egen ryggtavle. Å kjøre motorsykkel er ikke engang å tenke på – ingen vil vel frivillig iføre seg verneutstyr som får kroppen til å overhetes så kvikt at en pådrar seg dykkersyke fordi blodet koker?

Joda.

Noen gjør det likevel. Team HH så ingen grunn til å la uvant sommervarme ødelegge en fin tur – og benyttet derfor anledningen til å kjøre de delene av Norge, som vi stort sett bare hadde sett i tåke, regn og yr tidligere.  Sogn og Fjordane for eksempel, er vakkert, men det hjelper ikke når en nesten aldri ser hvordan det ser ut der…

Når Hagens KTM tar i vei på grusen, er det bare å vente, til skodda legger seg. At han trives, er det liten tvil om.

Ikke så denne sommeren. Det var sol og varmt. Overalt!

Hvor skal vi?

Det går så støvføyka står på de knusktørre grusveiene. Her på Vestre Vidalsvegen fra Sokna til Hedalen.

Et reisemål må man ha. Huseby konstaterte at han hadde vært med motorsykkel i kun 99 av landets 104 byer.  Et urundt og dumt tall. Det som sto igjen var Fosnavåg, Hammerfest, Florø, Stjørdalshalsen og Verdalsøra.   Det ble Florø som gikk av med seieren denne gang.  Men korteste veien dit var uaktuelt å kjøre. Så veivalget ble fundert grundig over. Jo verre veier, jo bedre tur, tenkte teamet.

Vi visste at om vi kjørte Gamle Ringeriksvei fra Drammen så ville vi kunne putre opp til Norwegiansjef Kjos sitt hjemland, Sokna – og begynne veivalget derfra. Da Huseby kjørte denne veien sist var det faktisk femti grader kaldere enn denne dagen, det var under en test av BMW sin 310 GS på vei til Primustreffet i februar måned. Øst for Sokna finnes nemlig et annet kjent land, Strømsoddbygda, der bl.a. selveste Frank «Rotor» Banggren bor og regjerer, en av landets få motorsyklister med snart trekvart million kilometer på en og samme motorsykkel. Men det er en annen historie.

Videre derfra går det supre grusveier via østre delen av Vassfaret, over til Hedalen, via Bukollen og Nauskardfjellet.  Der er det ikke køer, ikke kiosker, ikke bensin, ikke noen ting egentlig – så en gjør klokt å medbringe det man trenger. Men naturopplevelser er det i rikt monn!  Og dauer en nesten av varme innimellom,  er det bare å velte seg i en pytt i den i år uttørka elva, eller i en dam.

Nød lærer naken mann å bade.

Seilbåt til fjells

Et gammelt visomsord forteller atden korteste vei er aldri noe å trakte etter, så vi putret nordover via de endeløse grusveiene oppe på Golsfjellet, og endte til slutt på Nøsen fjellstue, der vi møtte et for Huseby kjent og kjært par, ekvipert med Golsfjellets eneste seilbåt – de var på vei hjem fra høyfjellsøy-ferie, og inne på land sto deres skoggrønne Ural med sidevogn. Vi lurte fælt på hvordan de skulle få seilbåten med hjem på motorsykkelen, det var en «Askeladden» i full størrelse. Det viste seg at den bodde fast der hele sesongen og ble hentet med bil før vinterens komme. Kari og Tore heter paret, og det de ikke veit om Golsfjellet etter mange år med MC og hundesledefart i området er ikke verdt å vite, så vi fikk noen gode tips for veien videre, etter en påkrevet dukkert i det tusenmeteroverhavet liggende  vannet.   Vi fulgte så de flotte grusveiene fra Tisleia over til Lykkja. Deretter opp på fjellet igjen bak skiheisen i Hemsedal. 

Her går Fanitullvegen over til Leveld.  Et fantastisk område, med Skogshorn og Reineskarvet i horisonten. En kan bli kvalm av all denne velstanden og naturskjønnheten – det blir litt som å spise tre kilo med bløtkake og skylle den ned med to liter multelikør. Hodet sliter med å fordøye all skjønnheten som tilbys. Heldigvis har man en hel kommende vinter til den slags, og vi lagrer derfor opplevelsene digitalt uavlatelig.

En ås er ikke alltid en ås.

Vi skulle sove på Geilo, og hadde et kraftig avvik på ruta, men ikke verre enn at vi via Holsåsen fikk kjørt oss selv til seng, øl og mat, medbragt fra Kiwi på Geilo.  Det er forresten interessant at en ås i Hol er nesten dobbelt så høy som det høyeste fjellet i Vestfold.

Etter en lystig kveld på Geilo, pakker vår felles venn Nikola sykkelen, og setter atter kursen ut i det ukjente. For oss har turen så vidt startet.

Så det meste er relativt kfr. For eksempel det pretensiøse navnet på det høyeste danske fjellet; Himmelbjerget.  (147 m.o.h.)

Dag èn avsluttes:

Vi hadde trillet 360 kilometer denne dagen og hadde det utmerket på alle måter og bare gledet oss over veien videre kommende dag – som ble planlagt i det svinnende aftenlyset. En bonus var at vår felles kompis, Nikola, ventet på oss ved hytta. Han hadde kjørt sytti mil mutters aleine på alskens perfekte møkkaveier og var så blid som ei lerke.  Noe han understreket ved å spille svært fyrrig musikk fra hjemlandet sitt via moderne blåtannteknologi over på Husebyes medbragte lommestereo, mens han skjenket oss rikelig av brennevinet til Hagen. Med pølser, øl og fullt tilbehør ellers. Væskebalansen ble gjenopprettet, vi var gode venner og vel forlikt, og verken sultet eller tørstet.

Men frøs gjorde vi, ved midnatt krøp temperaturen ned i 21 pluss, og det faktisk kaldt etter en dag så varm at svetten råtnet på kroppen inni kjøredressen.

2: Morgenfisens venner er  på vei til Florø

Under den delvis felles frokosten, der bare to av tre var sultne av en eller annen mystisk grunn, så kom Nikola til å slippe en lang, ganske musikalsk, og frisksprakende morgenfjert. Husebys kommentar: -«Den var stram og fin gitt.»  Hagen repliserer øyeblikkelig, «Det er jo ikke så rart da Huseby. Må jo huske på at Niko fremdeles er en ung mann».  Med denne grimme sannheten i hu, Huseby har jo passert seksti og Hagen er heller ingen ungsau lenger, tok vi hverandre varmt farvel da Nikola skulle hjem og slå plenen, legge ungene, eller vaske opp.

Noe veldig viktig var det i hvert fall.

Når støtdemperolje blir til støtdempervann:

Den nye utkikksposten på Gaularfjellet er ingeniørkunst av klasse. Her på kanten balanserer et betongflak på omtrent 800 kvadratmeter. Ideen bak flaket skal være et enormt piknikteppe.

Team HH stirret etter  frokosten ut i denne evig tørre sommer og la  så i vei over både Aurlandsfjellet, Vikafjellet og Gaularfjellet, med en innlagt sideskru via gamle Stalheimskleiva og Myrkdalen.

Opp bakkene til Gaularfjellet testet vi forresten hvor fort det var mulig å kjøre gjennom svingene. Gjeldfrid, den gamle GS800’en til Huseby, ble piska det eieren var kar om.

Opp disse bakkene fra Balestrand til Gaularfjellet, tester teamet ut utstyret. Resultatet blir en rolig tur videre, da olja i framgaffelen til Huseby har nådd kokepunktet.

Vel oppe på toppen forsøkte vi å late som ingenting, men inni oss hoppa og spratt «guttungene» av fryd.  Olja på framgaffelen til Husebys motorsykkel, oppnådde imidlertid samme temperatur, som frityrgryta på Sydney Gatekjøkken i Drammen, så mer demping på denne sykkelen ble det ikke denne dagen før natta rakk å kjøle ned olja.

Utsikten fra Gaular var forresten formidabel, og det nye anlegget her er flott.  Absolutt severdig!

Stalheimskleivene, må selvsagt testes. Veien litt vest for Flom, er enveiskjørt. Vi skulle gjerne kjørt denne begge både opp og ned, men det er vel ikke lov????

I mellom (fjell) høydepunktene, med temperaturen fremdeles på trettitallet, stupte vi inn i temmelig mange av landets ca. 1300 tuneller – flere av dem lange nok til å kjøle oss forfriskende ned siden det der inne var bare ni grader. Vi kjørte mest stående for å bli så kalde som overhodet mulig.

Det slo Huseby at disse innvollene av Mor Norge har samme temperatur hele året, men på vinterturene framstår dagens duggfriske, pilsnerølaktige grotter, som mørke varmestuer, der en stakkar akkurat rekker å tine skjegget før kulda venter på utsida.

Så konsensus er viktig når en skal vurdere om noe er kaldt eller varmt.  Kan hende hadde vi synes at tretti grader var passe om vi bare hadde kommet fra selveste helvete. Men vi holdt til i motorsykkelhimmelen dag etter dag, og syntes derfor at det var småhett, ja direkte lummert – også i høyfjellet.

Ned til fjorden, og opp over fjellet. Team HH lar seg ikke stoppe, og er på vei mot Florø. Her med Haukedalsvatnet i bakgrunnen.

Heldigvis passerte vi stadig større og mindre vann, og med jevne mellomrom var det bare å hive habitten av og smyge seg ned i noenlunde avkjølende og våte omgivelser.

Midt i Norges beste skalldyrs og fiskeområder, kan du få kjøpt smakløse frossenreker, på denne flytende lekteren. Skuffelsen var stor, men servitørene gjorde så godt de kunne, og sjarmerte oss.

Da vi passerte Naustdal kjente Huseby seg ikke igjen – det var første gangs besøk i klarvær, og det skal sies at dette stedet var penere enn det pleier – for det pleier å være råtåke og døgnkontinuerlige regnskurer som herjer der- i hvert fall i fellesferien, som er da vi har besøkt destinasjonen tidligere.

Etter å ha ankommet hotellet i Florø, etter noen og førti mil på til dels krevende veier ble det særs påtrengende med mat og drikke.  Plassert midt i selveste Norges beste fisk og skalldyrområde ble det reker og øl.  Da vi oppdaget at rekene var tinte og ikke ferske var vi nesten på gråten, men alt for sultne til å ikke spise dem – og etter noen trøstens halvlitere på byens eneste flytende  etablissement gikk skuffelsen over i en heidundrende solnedgang der vestlandsk natur var bakt inn en middelhavsvarme som det vil gå gjetord om på de kanter lenge etter at våre triste reker er glemt. 

Vi avsluttet dagen med å gå «nattur»  i naturen, noe som er spennende all den tid ettersommerens nattemørke hadde begynt å innfinne seg. Vi snubla rundt skaulangs, med helt grei og dyrt betalt feriepromille .  Florø ligger kan hende avsides, men du verden for et fantastisk sted å rote seg bort! Det blir ikke verre av at den lokale dialekta er så myk, vakker og vennlig at to gamle griser som oss lurte på om de fagre ungjentene som tidligere på kvelden serverte oss, faktisk var bittelittegranne interesserte i eldre herrer.

Dialekter kan være skumle saker. Særlig sammen med godt øl og gamle reker.

Norge mitt Norge!