Den lange reisen hjem. Mc-avisa nr 5-2018

Tekst og foto Kyrre Hagen

Vi ligger i en rekke på den morsomme grusveien, som går langs en flott innsjø.  Vi er på Sri Lanka i midten av februar.  Været er aldeles nydelig, og grusen spruter fra bakhjulet over små-humpene i veien.  Sola skinner fra en skyfri himmel.  Jeg stopper for å fotografere noen aper som krysser veien rett foran oss.  Jeg gasser litt ekstra for å ta igjen følget, og ligger snart i rygg på lederen. Dette er herlig.  Et fantastisk land, en helt ukjent kultur, og hele 14 dager på motorsykkel foran oss…

I neste øyeblikk sitter jeg i følgebilen og holder høyrearmen min fast med den venstre.  Jeg aner ikke hva som har skjedd, men kjenner smerter i hele høyre side.

Jeg må innrømme at jeg er en eventyrer, og jakter stadig nye motorsykkelopplevelser.  Jeg har vært på mange av jordas avkroker på sykkel, og det har alltid gått bra.  Noen ganger har jeg vært i bakken, men det har gjerne vært her hjemme, i nærheten av vårt velfungerende helsevesen.  De gangene jeg har vært i fjernere strøk, har det har jeg ofte tenkt på at jeg er langt hjemmefra, og at det kan ha helt andre konsekvenser dersom noe skulle skje.  Noen ganger blir jeg imidlertid helt revet med av opplevelsene og kjøregleden der og da.  Det kan få alvorlige konsekvenser.  Dette fikk jeg for alvor erfare på vinterens motorsykkeltur, som virkelig skulle være av det eksotiske slaget.

Nå er det på ingen måte sånn at jeg mener at folk ikke bør dra på slike turer.  Tvert i mot mener jeg at det bør alle.  Det jeg allikevel håper med å fortelle denne historien, er å kunne avverge, noen hendelser, ved at kanskje nettopp du, legger inn nok sikkerhetsmargin, når du er på de mest avsides liggende avkrokene i verden, ved at du tenker gjennom konsekvensene.

Starten.

Det hele begynner som mange andre turer, med at følge møtes på Gardermoen, for videre transport ut i verden.  Jeg har gledet meg enormt til denne turen på drøye to uker på Sri Lanka.  Oppdraget mitt denne gang, er å være reiseleder for Indian Adventure, samt å skrive en artikkel for Mc-avisa.  Opplegget fra Indian Adventuers ser fantastisk spennende ut.  Tidligere har jeg vært i Nord Thailand og Himalaya, så Østen er ikke helt ukjent.  Vi ankommer Negombo på Sri Lanka ca. et døgn etter at vi dro hjemmefra.  Temperaturen er nydelig, og vi tar en gjennomgang av turopplegget på hotellet, før vi slapper av langs Sri Lankas flotte strender.  I morgen starter selve turen.

Vi sjekker ut fra hotellet, og laster bagasjen inn i følgebilen, en liten jeep, med sjåfør og mekaniker.  Vi skal kjøre Honda 250 Baja.  Dette er lette endurosykler, helt perfekte for kjøringen vi skal ut på. Trafikken på Sri Lanka går på venstre side av veien, og oppleves ganske hissig.  Vi har heldigvis en flink guide med oss, og ledes snart vekk fra de mest trafikkerte områdene.  Vi følger østkysten oppover, og kjører under palmene på små grusveier langs eventyrstrender.  Etter hvert dreier vi innover landet, og besøker en kjempe-Buddha som er bygget slik at den synes fra svært store områder.  En fantastisk kjøredag er over.  Vi har fått oppleve den hissige trafikken på nært hold, og kjørt mange fine veier.  Vi ankommer et luksushotell, med trommeslager i resepsjonen, badebasseng, og nydelig mat. Så lang alt etter oppskriften.

Andre kjøredag.

Denne dagen legger vi ut på noen flotte grusveier midt inne på øya.  Det er en nasjonalpark her, og ville elefanter oppholder seg i området.  Å se opp for elefanter er nytt og litt spennende.  Vi kjører mye flotte veier denne dagen, på både asfalt og grus.  Gjennom jungelen og langs vann. Aper leker i veikanten i det vi suser forbi.  Jeg stopper for å fotografere, og følget mitt forsvinner forbi. Snart har jeg imidlertid tatt dem igjen, og ligger som nummer to bak guiden.

Hva skjedde?

Plutselig sitter jeg i følgebilen vår og holder høyre hånden fast med venstre.  Smertene kjennes i hele høyre side, men jeg aner ikke hva som har skjedd.  Jeg sitter der og funderer i bilen.  Jeg forstår at noe har gått riktig galt.  Noen rare tanker kommer opp i hodet mitt.  Jeg husker at vi er på Sri Lanke, men kan ikke finne ut av hvilke årstid det er.  Kan det være vår eller høst.  Hvor lenge har jeg sittet her i bilen aner jeg ikke.  Merkelige tanker farer gjennom hode.

Senere får jeg greie på at jeg har kjørt ned i et hull i veien, styret har tverra, og jeg fortsatte ferden gjennom luften på egenhånd.  Uten sykkel.

Etter en stund kommer vi frem til et lite sykehus.  Jeg får en seng, og får snakke med en ung og uerfaren lege.  Han bare smiler.  Jeg skjønner etterhvert at han ikke har filla peiling på noen ting.  Omsider ender jeg på røntgen.  Noe er veldig rart med et par av fingrene, de står overhodet ikke der de skal.  Skuldra er, etter min egen vurdering, langt fra å være i orden.  Omsider kommer en mere erfaren lege på jobb, som konstaterer akkurat dette.  Jeg må videre til et større sykehus.  Denne gangen i ambulanse.  Om ikke noe annet er positivt denne dagen, må det være at ambulanseturen på ca. en time, med både sjåfør og sykepleier koster hele 73 NOK.

Vi kommer nå til et større sykehus i Trincomalee, som ligger på Sri Lankas østkyst.  Sykehuset er mye større en det forrige.  Det første som slår meg er hvor møkkete det er her.  Jeg blir fulgt til akutten.  Her er en rad med stoler og en rad med møkkete senger.  Mellom disse ligger det blod og brukte kompresser på gulvet.  Jeg får beskjed om å legge meg i en av de møkkete sengene, men nekter.  Så dårlig er jeg på ingen måte.  Det er verre med mange andre her.  Jeg ser flere som helt tydelig, har skadet seg i trafikken.  De har helt klart ikke hatt på seg samme kjøreutstyr som meg, og har derfor brannskader i tillegg.  Det blir mye venting og ny runde på røntgen, før sykepleier og en lege i grønne klær, tilgriset med blod, bedøver hånden min og drar fingrene på plass.  Jeg blir enig med legen om at sårene ikke sys igjen, men får lege seg av seg selv.  Dette gir mindre risiko for infeksjoner.  Samtidig med alt dette ligger en gammel mann, et par meter unna meg, og han dør der og da.

Legene er ikke fornøyd, mener at de skal gjøre mere med pekefingeren min dagen etter.  Da vil han legge meg i narkose. Ikke f**n,  tenker jeg, og skriver meg ut av det møkkete sykehuset på egen risiko.  Jeg får beskjed om å komme tilbake dagen etterpå.   Jada sier jeg.  Over mitt lik tenker jeg.

Hva nå?

Hvordan kommer man seg da ut av denne smørja jeg har havnet i?  Jeg tar kontakt med reiseforsikringen min, og forteller hva som har skjedd.  Husk; du MÅ ha reiseforsikring på slike turer.  Slik jeg forstår det, kjøper de fleste reiseforsikringer tjenester for å håndtere slike saker av «SOS international».  Dette er en alarmsentral med spesialkompetanse på å håndtere slike situasjoner.  Her får jeg snakke med en dansk lege.  Jeg har for sikkerhets skyld tatt bilder, med telefonen, av alle røntgenbildene.  Disse sender jeg over.  Det er klart at kragebeinet må gjøres noe med.  Det har de ikke tenkt å behandle her nede.  Det er rett og slett slik på Sri Lanka, at skader vi behandler med største selvfølgelighet hjemme, kan gjøre deg invalid her nede.  Jeg blir enig med legen om at jeg må hjem for skikkelig behandling, men først må jeg over til andre siden av øya igjen.  Her skal jeg innom et privat, mye bedre sykehus, som skal godkjenne at jeg kan fraktes hjem med fly. Reisefølget mitt må overlates til vår lokale guide.  De er imidlertid i de beste hender.  Nemo er en fantastisk fyr.

Taxi. 

Det blir en lang kjøretur tilbake til Colombo.  Trafikken er intens, og det tar hele dagen å krysse øya. Etter åtte timer ankommer jeg det private sykehuset i Columbo.  En dørvakt møter meg her.  Her må du bevise at du kan betale for deg, før du får satt foten på innsiden.  Kontrasten er enorm til de offentlige sykehusene jeg har vært på til nå.  Forsikringsselskapet har dessuten sendt en ubrukelig agent, som visstnok har som oppgave å hjelpe meg.  Hun får tydeligvis betalt, når hun har en signatur på et skjema, om at jeg kan fraktes hjem.  Hun er hverken vennlig eller hjelpsom.  Men er kun opptatt av å få utbetalt salæret sitt så raskt som mulig.

Ventetiden.

Jeg kan fraktes hjem, og forsikringsselskapet jobber med billetter for hjemtransporten.  Det viser seg imidlertid at jeg må vente hele 5 dager i Negombo, før jeg kan reise hjem.  Hver bevegelse med skulderen, gir beskjed om at beinsplintene fra kragebeinet overhodet ikke sitter der de skal, men stikker inn i kroppen på steder der de ikke har noe å gjøre.  Reisefølget mitt måtte jeg forlate på andre siden av øya.  De skulle jo videre.  Det blir å spise smertestillende av alle slag disse dagene, som snirkler seg av gårde.

For å si det sånn. Dette er en situasjon som gjør noe med deg…

En dag i Negombo må jeg på apoteket, og tar Tuk Tuk tilbake til hotellet.  Sjåføren har krykker baki.  Han spør meg hva som har skjedd, og jeg forteller.  Jeg spør han, og han kan fortelle at også han har kollidert på motorsykkel.  Han har imidlertid ikke hatt råd til å oppsøke lege, men fått tak i krykker og smertestillende.  Beinet får bli som det blir.  Det slår meg igjen hvor store kontrastene er mot våre liv i Norge.  Han kan fortelle at han bruker en formue i medisiner, 1000 Rupee, som tilsvarer 50 NOK.

Hjem, på første klasse.

Når jeg etter en uke sitter på flyet tilbake til Norge er jeg letta.  Normalt ville en slik lang flytur på business-klasse gjort at du nøt turen i fulle drag.  Uansett hva de tilbyr meg av drikkevarer, frister ingen ting.  På Gardermoen venter en Mercedes-limousin meg.  Den flotteste bilen jeg noen gang har sittet i, og den flotteste bilen som ankommer akutten på Buskerud sentralsykehus denne dagen.   Her opereres jeg 3 dager senere.

En tanke som slår meg her hjemme, til tross for at alle klager på at Buskerud sentralsykehus både er slitt og gammelt er; -Herre Gud, for et flott sykehus!

Hva lærte jeg?

Uhellet jeg hadde på Sri Lanka skjedde i moderat fart, og uten at jeg kjørte med stor risiko.  Jeg tror neppe dette kunne vært avverget.  Av og til har men bare maksimalt uflaks.  Jeg føler på ingen måte at det var et resultat av hasardiøs kjøring.  Jeg vet imidlertid at jeg liker fart og spenning.  Det å kjenne mestringsfølelsen, mens adrenalinpumpa går for full musikk, er en herlig følelse.

All tiden som gikk før jeg var hjemme.  All ventingen alene på et hotellrom mange tusen kilometer hjemmefra, og alt som har skjedd i tiden etterpå, har imidlertid fått meg til å tenke på alle de gangene det har gått bra, til tross for ørsmå marginer.  En ting er jeg ganske sikker på: Kunnskapen jeg nå har fått, har fått meg til å tenke at denne marginen skal bli atskillig større i tiden fremover.  Jeg vil ikke løfte noen pekefinger som tar kjøregleden fra noen, men håper du legger inn sikkerhet nok til å gjennomføre hele den planlagte turen din.  Hvis ikke kan du ende som meg, med en svært lang turen hjem.

Til alt hell virker det som om jeg til tross for dette blir klar til årets mc-sesong her  hjemme.