Høsten 2009, begynte noen av oss å planlegge tur til alpene. Av de som tidligere hadde vært med, var det fem stk som kunne tenke seg å være med. Billetter til ferge ble bestilt, så var i vertfall tidspunktet bestemt. Etter noen måneder kom det enda en deltaker på banen, vi ble nå totalt 6 stk. 2 som både røyker og snorker, en som snorker litt, og 3 som ikke lider av noen laster.

Deltakere:

Bjarne Lillemoen, Bjørn Are Mikkelsen, Kyrre Hagen, Christian Fredrik Claudi, Morten Ravndal og Jon Storheil. (rekkefølge som over).

Avreise  1/6

Avreisedagen ble noe stressende for undertegnede. Kvelden før, ble det konstatert at sykkelen hadde feil på el-anlegget, som tappet sykkelen for strøm. I tillegg virket ikke kjølevifta. Etter å ha forsøkt å fikse dette på egenhånd ble Bjarne kontaktet. Da var vi to stk som ikke forsto noen verdens ting. Kl 08.30 på avreisedagen, møtte jeg derfor opp på verkstedet til Jan Sørnes, og fikk utlevert en polsk mc- mekaniker, (forresten en meget flink en).  Kl 12 var sykkelen klar, kun enkle feil selvfølgelig. Etter en liten spøk med resten av gutta ventet jeg derfor på dem på Hjortneskaia, klar for avreise. De hadde fått melding om totalhavari på sykkelen.

Vel ombord på Color Magic, ble det som vanlig øl på soldekket, etterfulgt av middag, show og en liten stopp i baren før vi inntok køyene. Enda luktet jo støvler og kjøreklær bærre lækkert, så 3 mann pr lugar var jo ingen sak. Utover at en norsk dame ville ha en forklaring av Christian på tysk, skjedde det lite. Da Christian spurte om de heller kunne ta samtalen på norsk, ble den lille eldre damen svært lettet.

2/6

Vi gjør oss klar for en lang dag på syklene. Planen var å nå Pfunds i 21 tiden. Etter ett par mil på autobanen må vi stoppe. Sykkelen til Bjørn Are viser seg å være ustabil allerede i 130 km/t. Vi omrokerer på toppboks og pakksekk for å forsøke å utbedre dette. Det virker i vertfall en stund. Etter 12 mils kjøring ser jeg imidlertid ett av de verste syn jeg noen gang har sett. Bjørn Ares sykkel begynner å wobble. Det blir rett å slett bare jæveligere og jæveligere. Til slutt går det galt. Jeg tenker – denne gangen går det til helvete. Jeg bremser sykkelen ned, og kjører ut på høyre vegskulder. Resten av trafikken stopper heldigvis også. Så, ved ett under, reiser kroppen seg, etter 10 – 12 rundkast bortover asfalten.

Vi samler oss i vegkanten og løfter sykkelen hans opp. Bjørn Are får samlet seg. En forbipasserende Italiensk motorsyklist er lege, og konstaterer at ingenting er brukket. Fy faen så flaks. Så flaks har du bare en gang i livet. Med hjelp av tyske Polizei, blir vi eskortert til en rasteplass. Sykkelen er kjørbar, det er som ett under hvor lite den er skadet. Sideveskene blir igjen på rasteplassen, og under 2 timer etter at ulykken skjedde er vi igjen på vegen.

Etter 109 mil, de 30 siste i regnvær, og de 15 siste i mørke, når vi Pfunds. Det hadde ingen trodd for noen timer siden. Bjørn Are er mørbanka, men like hel. Det er godt å komme frem, ingen kan helt fatte at vi, tiltross for ulykken, har kommet oss frem.

3/6

Ernest skaffer ett par krykker og noe vidundersalve. Bjørn Are ”nyter” dagen på terrassen sammen med sine nye venner; Ibux og Paracet. Etter at hornmusikk, og ett helt ”Østerriksk” 17mai-tog har passert, tar vi andre en liten kjøretur. Vi kjører opp til Saunan, og etterpå til Piller som er ett utsiktspunkt, der du ser hele dalen vi bor i. Om ikke gårsdagens ulykke var nok, må vi snu på vegen ned fra Saunan. En motorsyklist har kjørt seg i hjel. Den vegen kjørte vi opp for ett par timer siden.

Tilbake på hotellet serverer Drago oss kalde drikker, mens Svarttrosten synger nydelig for oss….

4/6

Bjørn Are kaster krykkene og blir med på tur.

Først må vi imidlertid teste at han funker. Vi kjører derfor via Piller, på veg mot Landeck. Bjørn Are kjøper seg nytt kjøre utstyr. Den gamle Halvarsson skinnjakka pensjoneres for godt, i selskap med bukse og hjelm. For sikkerhets skyld forlates alt dette med lommene fulle av all verdens ting. Vi kjører til Davos via Fuela pass. Her inntas lunsj, bestående av en pølse formet som hunde…….. Det ser merkelig ut, men maten går som vanlig ned.

Vi kjører videre over Albulapass, og tilbake til Pfunds så vidt jeg husker.

Etter kjøring samles vi, tradisjonen tro, som vanlig på terrassen utenfor hotellet, der to kalde halvlitere inntas i kjøre utstyr. Vi får dessuten ett lite foredrag om hvor godt sykkelen til Morten går, og som han sier, du all verden så lett han tar hårnålssvingene. Sykkelen altså, eller var det han? eller begge? litt usikker. Tydeligvis en uslåelig kombinasjon i alle fall.….

Alt dette mens svarttrosten synger nydelig for oss.

5/6

Først må vi hente alt det Bjørn Are har lagt igjen i det gamle kjøre utstyret sitt. Vi drar derfor til Landeck. Etter at Bjørn Are har vært oppi søppel konteineren og reddet alle verdisaker, kan vi fortsette. Vi kjører mot Innsbruck via Kuthai passet. Deretter opp Brennerpasset på gamle veien. Trafikken er svært tett. På vei ned den Italienske siden stopper vi for lunsj. Deretter kjører vi st Johan, og Timmelsjoch.

Dette er utrolige flotte alpepass. Forrige gang jeg kjørte her var sikten ca 10 meter, men i dag er det strålende vær. På vei tilbake blir det litt rot i rekkene, noen kjører seg bort, og vi andre må vente til vi igjen kan telle seks deltakere.

Vel tilbake i Pfunds inntar vi årets middag på restauranten oppi gata som jeg ikke husker navnet på. Chatubriang, for to. Dette er ett herremåltid, som bare må oppleves. Etter middag setter vi oss på terrassen utenfor hotellet. Her kommer ett følge bestående av en på gitar, en på horn, en på trekkspill, og en masse glade mennesker dansende oppover gatene. Det er bryllup i Pfunds, og hele bryllupsselskapet må ut å lete etter bruden, som er kidnappet fra selskapet. En gammel tradisjon fra Tirol. Bruden finner de til slutt på puben Highlander, der hun ser ut til å ha hatt det aldeles utmerket. Hun må i alle fall fraktes tilbake til festen i en trillebår av brudgommen.

Vi får dessuten, også i dag, ett lite foredrag om hvor godt sykkelen til Morten går, og som han sier, du all verden så lett han tar hårnålsvingane. Sykkelen altså, eller var det han? eller begge? litt usikker. Tydeligvis en uslåelig kombinasjon i alle fall.….

Alt dette mens svarttrosten synger nydelig for oss……

6/6

Vi kjører til Zernez og deretter tunell til Largo di Livigno. En flott tur, som vi kjørte deler av i fjor, sammen med Ernest. Etter Tirano kappkjører vi med noen lokale motorsyklister, på R-sykler. De virker en smule forundret når de oppdager at følge med halvgamle gubber på turingsykler holder følge. Turen går videre over Gavia, eller St Chatarina Valfuva, som det står på skiltene. Veien er smal, og havner du bak noen biler er det ikke mange forbikjøringsmuligheter. Toppen Sordino ligger på over 2500moh. Vi kommer ned i Bormio, og kjører opp Stelvio fra baksiden. Ikke den mest spektakulære siden av Stelvio, men en meget fin veg. Stelvio er stengt så vi må kjøre ned til St Maria. Hjem går vegen via Nauders.

Etter samling på terrassen blir det bestemt at turen til de Franske alper vist nok ikke er en tur til de Franske alper. Jeg forsøker å protestere, men som yngste deltaker i følge, må jeg raskt resignere. En mot alle er dårlige odds. Dette er en tur til Pfunds, ferdig med det….. Nye planer legges, avreise skal finne sted neste dag.

Alt dette mens svarttrosten synger nydelig for oss……

7/6

Den lange turen hjemover har startet.

Fra Pfunds til Imst videre opp Hanntenhjoh. Etter en del småveier havner vi i Garmich Parken Kirchen. Bjarne finner veien for oss. Bjarne er forresten uslåelig til å ta seg fram på utenlandske veier. Han roter seg aldri bort, og er aldri i tvil om veien. Vi spiser lunsj i Garmich, men blir etter hvert kastet ut av byen. Vi får fem minutter på oss til å forlate byen av en meget streng kvinnelig parkeringsvakt. Dette fordi vi har blokkert fortauet på den ene siden av gaten, enda det jo er fortau på begge sider av gaten. Tysk ordung vettu. Etter noen timers kjøring havner vi til slutt opp i byen Mesbach.

Jon vil gjerne at vi havner opp i en by med torg, slik at vi kan sitte på torget å prat skit, mens vi ser på folkelivet. Jeg og Christian får oppgaven med å finne overnatting, og innkarterer oss på ett gasthof 1meter fra torget, og med parkering i bakgården. Kvelden tilbringer vi på torget, mens vi spiser og prater skit.. Alt dette mens svarttrosten synger nydelig for oss……

8/6

Vi kjører fra Mesbach til Salzburg. Kjøringen går stort sett på mindre hovedveier, via Kitzbuel. Vi unngår Autobahns. Salzburg er festspillbyen mellom alpetoppene, og kan ta pusten fra noen hver med sin prakt og borokk stil. Eneste risiko her er faren for å drukne i Mozartkulten. Vi finner oss ett sentralt hotell med aircondition, det er utrolig varmt. Vi går en tur i byen, og spiser pizza i en bakgate. Dette er en utrolig fin by, som anbefales alle som ikke har vært der. Byen som oppfostret Mozart har trange og sjarmerende gater. Tvers gjennom byen renner Salzach-elven, og når kvelden faller på er det fantastisk flott med lysene på festningen, kirkene, og elven. Byen har koselige gater på begge sider av elven, og ett pulserende liv, preget av mange turister.  Svarttrosten synger…..osv…………

9/6

Videre fra Salzburg går turen til Bamberg. Vi kjører bondestrasse. Masse små ”dorfer” passeres, og lunsj inntas i steikende varme. Vi ankommer Bamberg utpå ettermiddagen.

Etter litt diskusjoner, finner vi ett veldig koselig hotell, i en bortgjemt bakgate.  Byen er jeg blitt anbefalt av en bekjent eldre dame, som har reist masse i Tyskland. Bamberg er kjent for sine 8 bryggerier, men i distriktet tilknyttet byen ligger ikke mindre enn 350 bryggerier. Spesialiteten er røkt øl; Rauchbier. Dette ølet er fyldig og mildt, med sødme som balanserer røksmaken (info funnet på nettet). Best er «aecht Schlenkerla», som i alle fall kan fås på kneipen Heller-Bräu. Vi lot det bli med hele Heller-Brau, og gikk for å få oss mat. Vi hadde blitt anbefalt spisested av hotelleieren, og spaserer opp til en høyde med utsikt utover byen. Her er det masse folk, og vi bestiller rauchbier og lokal mat.  Maten består av ett digert ribbestykke, samt raspeballer.

Bambergerene anbefaler vist nok 3 liter rauchbier første kvelden for å venne seg til smaken av dette, ølet. Vi nøyde oss med en halvliter. Sentrum av byen er fredet av UNESCO World Heritage Center, og er absolutt verd besøket. Det blir en del trasking i gatene, før svarttrosten synger oss i seng…

10/6

Etter noen mil på autobahn går det opp for oss at vi har startet hjemreisen en dag for tidlig. Etter nok ett 15mils strekke, er det ulike løsninger på gang, på hvordan resten av turen skal bli. Selv slenger jeg meg med Morten og Bjarne som har bestemt seg for å kjøre hjem. På en bensinstason før Puttgarden inntas middag, før vi tar ferge over til Danmark. Det blir en lang kveld og natt. Mørkt og regnvær. Nord for Gjøteborg er hele vegen sperret av blålys, og vi blir eskortert ut på siden av veien. Dette kan bli dyrt er første tanke som slår oss. Heldigvis er det bare promille kontroll, og da rauchbieret fra kvelden i forveien er fordøyd for 15 timer siden, er det bare å smile til den kvinnelige polisen. Ca kl 03.30 sier vi takk for turen, 2 og ett halvt døgn før planen. Siste etappe ble på 1420km. Og turen totalt på ca 4500km.