Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

Tyrkia, all inclusive

30. desember 2014 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Tyrkia 2014

All inclusive – men ikke nok inkludert!

Tekst: Kyrre Bilder: Kyrre/ Annette Må du alltid kjøre mc sa Roy til meg under middagen på Noma Bech. Kan du ikke la de greiene der være for en gangs skyld??? Nei sa jeg. Blir jeg med til syden er det på en betingelse – at jeg får meg en mc-tur. Roy himlet med øynene, ristet oppgitt på hodet, og tente seg en røyk. Vi var to vennepar som hadde kommet til Tyrkia for noen dager siden, og jeg hadde allerede kjøreabstinenser. Det er jo flotte fjell her argumenterte jeg. Tenk å få se litt mer av landet, ikke bare ligge på stranda mellom feite russere i alt for små badebukser. De brøyter seg vei hver gang de oppdager noe som er gratis, eller oppdager noe de vil oppnå. Jeg trengte i grunn en pause fra hele dette all-inclusive opplegget. Vi henta mer gratis vin, og skifta tema. Roy skjønte at jeg ikke var til å rikke.

På høyfjellsplatået Anatolia. Foran oss ligger en stor innsjø som er i ferd med å tørke inn.

Jeg hadde som vanlig rullet sammen kjøredressen til en minimal bylt og lagt denne sammen med et par kjørestøvler i den praktiske pakksekken fra Touratech. Den går som håndbagasje. Ryggskinna lå på bunnen av kofferten, og hjelmen hadde jeg som vanlig fraktet i hjelmpose på ryggen. Min bedre halvdel hadde jeg motvillig overtalt til å ta med seg noe utstyr. Ganske tålmodig dame når alt kommer til alt. Da utstyret gikk på bekostning av sommerkjoler, sminke og sko, måtte jeg ta en del av kjøreutstyret hennes i bagasjen min. Hjelm kom ikke på tale. Ja ja tenkte jeg. Vil du dra en svett tyrkerhjelm nedover hue, så vær så god for meg. Nå hadde vi ligget på stranda i Kemer i 3 dager, og jeg hadde gått og kikka på de pinjekledde Taurusfjellene, noen hundre meter innenfor stranda. Taurusfjellene utgjør den sørlige grensen, av det høytliggende sentralplatået, som utgjør store deler av Anatolia. Fjellkjeden strekker seg fra innsjøen Egridir i vest til de øvre områdene av elven Eufrat i øst. Taurusfjellene har mange topper som strekker seg 3000 til 3700 meter over havet. Fjellene er bratte, steinete og grønne om hverandre.

Joda, du finner svingete veier i Tyrkia også.

Jeg hadde tilfeldigvis sporet opp en mc-utleier for et par dager siden. Utvalget var svært begrenset. 90 % av syklene var gamle XT 600ér, noen mindre endurosykler samt en Transalp 650. Da reisefølget mitt bestemte seg for ikke å kjøre selv, ble valget enkelt. Det måtte bli Transalpen. Jeg hadde fått god kontakt med utleieren som ved siden av å leie ut motorsykler, solgte eksklusivt undertøy til damer. En artig og interessant kombinasjon spør du meg. Han hadde både en Africa Twin, og en gammel GS80R i kjelleren. Uansett hvor mye jeg maste var det ikke snakk om å få leie noen av disse, -PRIVAT sa han. Kjøredag 1. Vi ankom utleieren i taxi. Han kikka forundra på oss, mens vi dro på oss kjøreutstyr, og stroppet opp pakksekken på bagasjebrettet. Allerede på tur ut av byen fikk jeg mine mistanker bekreftet: Veien var såpeglatt. Forhjulet låste seg momentant når jeg skulle bremse inn mot ett gatekryss. Her var det bare å ta det med ro. Vi satt kursen vestover, og fulgte kystveien. Etter noen mil tok vi av og kjørte ned til byen Olympos. Byen er fra antikken og kjent for den evige ilden Chimera. Veien går nedover dalen, og er bratt og svingete. Langs veien ligger det klynger med små pittoreske trehytter. På godt norsk betyr det lite vedlikeholdte. Her selges alt som selges kan til sultne og tørste turister. Vi fortsatte videre mot Finike. Vi tok av kystveien, og fulgte veien mot Taurusfjellene i retning Elmali. En unggutt på lett motorsykkel vil kappkjøre, og suser forbi oss. Han kjører selvsagt uten hjelm. Fartsvinden og insekter blir snart plagsomt, han vinker til oss når vi fortsetter mot fjellene. Veien har god stigning opp til platået som ligger på over 1100 meter. Veien oppover slynger seg flott i svinger, mellom klipper og ut på skrenter. Vi passerer en scooter uten fører. Mannen som kjører sitter ved siden av, i en rullestol som er sveisa fast. Vi må slakke av og ta bilder. Gubben hilser svært så fornøyd. Hvordan bremseeffekten på denne farkosten er, tør jeg ikke tenke på.

Bilde til venstre: Scooter uten fører? Nei da, denne mannen sitter i en rullestol ved siden av. Slike farkoster er ikke uvanlig på landsbygda i Tyrkia.

Bilde til høyre: Vi er på turens høyeste punkt på 1700 meter over havet. Landskapet er tørt og karrig, men fungerer som beite til blant annet sauer.

På toppen av platået er landskapet tørt og karrig. Nøysomme busker og planter klorer seg fast så godt de kan. Beitedyr holder seg nær en sjø som er i ferd med å tørke inn. Vi stopper i utkanten av Elmali, og spiser på en lokal taverna. Maten er lokal og god. Retten heter PEDA. Det er en slags pizza stekt i steinovn, med kjøtt og ost. Inntil serveres friske grønnsaker. Vi får også ”IRMIK HELVA” som er en slags dessert. Denne lages ved å steke semulegryn i olje og tilsettes sukker og melk. Blandingen minner om noe midt mellom gammeldags Sunda og peanøttsmør. Denne tallerkenen får stort sett stå i fred, men pedaen smaker utmerket.Turen går videre gjennom dette flotte høylandslandskapet, og vi tar av på noen mindre grusveier mot byen Kizilcadag. Hele dette innlandet kalles Anadolu – Antolia. Områdene langs kysten Antalya, Alanya og Kemer heter Akdeniz som på norsk betyr middelhavet. På veien passerer vi noen ganske så primitive og fattigslige landsbyer. Mange steder ser husene ut til å være bygget av det man kan finne på ei søppelfylling. Eneste byggene som skiller seg ut er moskeene, hvitkalkede med blanke tak. Veien tar oss opp til 1700 meter på det høyeste.

Bilde til venstre: Vi spiser en slags pizza som er stekt i steinovn, med kjøtt og ost. Dette heter PEDA, og serveres med friske grønnsaker. Smaken er upåklagelig.

Bilde til høyre: Landsbygda er fattig. Huset er bygget av det som har vært å få tak i, men oppgradert kraftig med solfangere på taket.

Vi passerer en gjeter med saueflokken sin. Vi har tenkt å overnatte i byen Korkuteli, men å finne hotell viser seg å bli utfordrene. Håpet stiger når vi ser ett stort skilt med H. Den står imidlertid for hospital, viser det seg. Vi stopper for å spørre, og eneste personen som forstår engelsk er en lege. Han blir hentet, selv om han er midt i en konsultasjon med en av sine pasienter. Han forteller oss vennlig at nærmeste overnattingssted er Antalya, som jo kun ligger en kort kjøretur fra hotellet vårt. På vei fra Korkuteli til Antalya får vi ett skikkelig regnvær. Det går bratt nedover. Den våte asfalten er så glatt at lastebilene står i bakkene og spinner. De kommer faktisk ikke opp. Vi stopper på et utkikksplatå og skuer utover Antalya, sammen med busslast av japanske turister. Bortsett fra en fullstendig vannplaning, inn mot ett trafikklys, går returen bra. Vi roer nervene i hotellbaren etter dagens etappe på ca 33 mil. Mer enn langt nok tatt kjøreforholdene i betraktning.

Her dyrkes epler, klementiner, granatepler og mye mere i over 1100 meter høyde.

Kjøredag 2. Annette vil heller nyte strandlivet enn å være med meg på tur. Jeg setter derfor kursen mot fjellene på de smale veiene rett bak hotellet. Jeg følger en smal svingete vei opp langs elven, og senere rett opp fjellsiden. Bortsett fra noen syklister er jeg alene på veien. Hårnålene ligger tett i tett. I området nord for Kemer ligger fjellet Tahtali. Dette rager 2365 meter over havet. Opp hit kan du ta en splitter ny taubane ”Sea til Sky”. Herfra har man fantastisk utsikt over Kemer og området rundt. Jeg fortsetter veien til toppen, og passerer en hel kolonne med små Suzuki jeeper. Veien er vill, og den bløte asfalten ligger stedvis som svære hauger.

Veien er vill, og asfalten ligger stedvis som svære hauger.

På toppen er jeg på over 1100 meter. Jeg kjører østover, på noen høyder. Dette er en slags hovedvei, men du skal jammen passe på. Rundt en sving står en flokk kuer midt i veien. Langs noen falleferdige rønner gjeter en hane høneflokken sin. Ett annet sted springer geiter over veien. Jeg nærmer meg en slags tyrkisk landhandel, og midt i veien sover en svær Anatolsk Karabach. Denne tyrkiske gjeterhunden brukes blandt annet til å beskytte husdyr mot ulv. Rasen er kjent for å være skeptisk ovenfor fremmende. Etter en stund østover revurderer jeg retningen da det brygger opp til skikkelig uvær. Jeg kjører i stedet vestover, og har nå høye fjell i syd mellom meg og kysten. Oppe i disse fjellene utspinner det seg ett voldsomt lys og lydshow i form av ett forferdelig tordenvær. Jeg unngår uværet, og utforsker små landsbyer mens jeg kjører en svært så underholdende vei vestover, mot byen Kumluca. Det slår meg hvor fattigslig landet synes å være her på innsiden av turistområdene. Selv om Tyrkia har fått en del industri, er det fremdeles regnet som ett fattig land sett i europeisk målestokk, og det er stor forskjell mellom fattig og rik. I Kumluca finner jeg meg en kafé og nyter lokal iskrem og kaffe.

En Anatolsk Karabach vokter landeveien i fjellene. Denne rasen er kjent for sitt vaktinstinkt, samt å være meget skeptisk ovenfor fremmede. Dyr på og langs veien er svært så vanlig.

Roy hadde på forhånd advart meg mot denne iskremen. Det der hadde jeg ikke tatt sjansen på, hadde han sagt. Da måtte jeg jo bare prøve. Returen hjem går via noen småveier mot Olympos, og deretter kystveien til Kemer i øsende regnvær. Totalt ca 17 mil denne dagen. Roy var glad for å få meg tilbake, og bød på Irish Coffé på terrassen. Jeg var fornøyd etter nye oppdagelser og opplevelser.

Jeg trosser Roy´s råd om skummel lokal iskrem, og koser meg på kafe i Kumluca.

Kort oppsummert synes jeg vi fikk se deler av Tyrkia som absolutt er ett motstykke til turistområdene langs kysten. Fjellene og naturen var flott, og vel verdt å få med seg. Asfalten på veiene er imidlertid glatt, og tvinger deg til forsiktig kjøring. Skulle jeg ta turen om igjen vil jeg nok foretrekke grusveiene i fjellområdene med en lettere enduro sykkel. Ut fra kartene er det utallige slike muligheter. Overnatting kan imidlertid bli en utfordring utenfor turiststedene. Her var det ikke mye å velge mellom, så det kan være nyttig med en grundig research på forhånd, for å få dette til.

Skal det være all inclusive, skal det være all inclusive, men for å få dette til må du ta ansvar for mc-opplevelsene selv. God tur.

Mc-avisa nr. 6 – 2015

Reisebrev

Gutta må trives… Marocco

29. desember 2014 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

En historie om en mc-tur i Marokko 2014

Tekst og foto: Kyrre Hagen. Mc-avisa nr10-2014

Fantastisk landskap og fantastiske veier. Her kan du teste dine ferdigheter i alt fra råe serpentinersvinger på god asfalt, til gruskjøring.

Rødt, gult, oransje, i utallige kulører. Brunt, sort, hvitt, beige og grått. Toppene med krydder står som pyramider. Luktene er eksotiske, og blandes med stanken fra eselmøkk og ape-ekskrementer. Jeg har akkurat fått en slange rundt halsen, og eieren har prøvd å lette meg for 200 diram. Bodene står tett i tett, på et enormt torg, og i alle gatene rundt. Her kan du få kjøpt alt hva det skal være. Hva som er riktig pris, og hva som er «juggel» har du ikke den minste anelse om. Transportmidler som esler og hele familier på en moped, er heller regelen enn unntaket. Over alt er det folk som vil ha meg til å kjøpe noe, eller som bare vil ha pengene mine. Enten fordi jeg har tatt bilde av noe, eller bare sett på noe. Vi er i Marrakech i Marokko

Fantastiske krydderboder. På markedene i Marrakech kan du få kjøpt alt fra gebiss til slanger og kameloner.
Bodene bugner på det store torget i Marrakech. Lekre farger en sen kveld i mars.

Ruta vår

Kulturforskjellen hjemmefra, til disse araberne er enorm. Jeg har aldri opplevd maken. Selv kom jeg ned for tre dager siden, og ble helt utslått av alle inntrykkene. Nå har jeg fått besøk av fire mc-venner som skal være med på tur. Jeg har blitt litt «avklimatisert» på kulturen på disse dagene, og må flire for meg selv når jeg ser hvordan gutta blir helt satt ut, av alle inntrykkene. Jeg må hjelpe Rune, som står med en slange rundt halsen. En illsint slangetemmer vil loppe han for penger. Rune har ikke en enste diram på seg. Vi tar oss frem gjennom bakgatene, men gir til slutt opp. I labyrinten av gater er alt likt. I Marrakech er det bare en farge som tillates på bygningene. Dette gjør de tomme gatene nesten identiske. Til slutt er du fullstendig retningsvill, vi må snu. Riad Bahia Salam, som vi bor på er en perle. Riad er gamle herskapsboliger, som er omgjort til små hoteller i sentrum. Du får ikke kjøpt en dråpe alkohol i baren, men de legger gjerne din medbrakte hvitvin i kjøleren, og låner deg vinglass. For oss som er forberedt på dette, har riaden fått plenty med vin i kjøleren.

Vi skal på motorsykkeltur. En herlig liten opplevelse og oppkjøring mot årets mc-sesong i midten av mars. En motorsykkelreise må vare over 10 dager etter min mening. Denne gangen skal vi ha motorsykler i kun 3 dager; dette er en tur. Planer ble lagt før jul i mc-bua mi. Ett lite møte, og flybilletter ble bestilt. Gutta har gledet seg vilt, og planlagt alt til minste detalj. Ikke noe som ikke er tenkt på. Selv skal jeg som sagt bare på en motorsykkeltur, men det er hyggelig å glede seg i fellesskap, og la forventningene stige.

Første kveld tilbringes på bra restaurant med magedanserinner. Bare mager, og levende lys i krone på hodet. Alt til eggende rytmer. Til tross for danserinnene finner vi sengene forholdsvis tidlig. Vi skal sjekke ut syklene så tidlig som mulig dagen etter. Ettermiddagen har hatt noen regnbyger, men varselet ser bedre ut. Det er bare å håpe. Tidligere på kvelden har vi gått gjennom ruta sammen med en norsk kjentmann, som har hjulpet oss med veivalgene. Vi tror vi har fått til en passende runde.

Bilde til venstre: Gutta trives. Her er vår film mann i gang med opptak

Bilde til høyre: Du har ikke vært i Marokko før du har vært på skikkelig magedans. Ett vanlig innslag på mange av resturangene.
På motorsykkeltur, onsdag 12. mars.
Vi er fremme hos PalmRoad, som utleiefirmaet heter, kl. 09.00. På plassen står to GS 1200 og tre GS 800. Alle rene og forventningsfulle. Etter utsjekk eskorteres vi ut av byen med hjelp av vår norske kjentmann. Endelig er vi på tur, også i Afrika da. Vi stopper ved foten av Atlasfjellet, for å bunkre vann, og justere bekledning. Vi er uten kjentmann nå, men veiene er enkle å finne. Vi skal følge den gamle veien over fjellet i retning Agadir. Vi følger veien opp i en stor vid dal med røde fjellsider. Innimellom finnes en god del vegetasjon der det dyrkes forskjellige grønnsaker og frukter. Her er Berberlandsbyer over alt, både i dalbunnen og i fjellsidene. Vi stopper for å fotografere. Plutselig er vi omringet av små barn på vei hjem fra skolen. De vil selvfølgelig ha penger. Vi følger dalen i 10-15 mil. Variert landskap, god vei, en god del svinger og lite trafikk. Først etter stedet Tin Mal, begynner det å gå oppover for alvor. Veien ble bygget av franskmennene under kolonitiden og ligger praktfullt i terrenget. Det bærer oppover i lange slynger i nesten to mil. Vi er to i front, begge med GS 1200, og drar disse godt ut på girene. Bokserene buldrer fornøyd. Vinterens rust er i ferd med å løsne. Vi kommer etter hvert opp på toppen av veien, 2100 moh. Herlig utsikt til alle kanter. Rundt oss har vi en fjellheim med topper på opptil 4000 meter på alle kanter. På veien opp har vi hatt snø i skyggepartiene helt ned til veien. Temperaturen nå er en 7 – 8 grader på det kaldeste. Vi kjører over kanten, og begynner på nedstigningene. Over 3 mil i lange, slake sløyfer. Veien er tidvis dårlig og med mye veiarbeid og grus i veien. Hva gjør vel det, vi har jo sykler nettopp for dette, selv om jeg savner noe mer grovmønstrede dekk. Tilslutt er vi nede i den svære og fruktbare Souss-dalen som fører ut mot Agadir.

Gutta som trives i Marokko: Fra venstre Rune Klepp, Kyrre Hagen, Stein Wenneberg, Kjetil Evensen og Bjørn Mobech Hanssen

Vi er sultne, og finner lunsj på en taverna langs veien. Lunsjen består av en suspekt grillet kjøttfarse, ganske så rå i midten. Og salat. Med andre ord; alt vi har blitt anbefalt å ikke spise. Ett under at dette går bra. Vi følger Souss-dalen noen mil, til vi kommer til den gamle, ærverdige byen Taroudant, også kalt Lille Marrakech. Vi tar inn på Palas Salam, ett gammelt kongepalass. Her er det fin atmosfære. Badebasseng og bar, som ligger inne i en flott hage med masse blomster, og bananpalmer. Vi nyter en dukkert i bassenget før solen går ned, mens vi deler medbrakt snaps og konjakk som ankerdram.

Taroudant er kjent for interessante og tradisjonsrike markeder, og gamlebyen er omgitt av en veldig bymur. Dessverre for oss er markedet stengt. Vi beveger oss inn i labyrintene av smågater, og er nær ved å gå oss vill igjen.

Torsdag 13. mars
Tidlig oppe, og kurs mot byen Tafraoute, rett sørover. Vi krysser igjen den store Souss-dalen som vi kom dagen før, og deretter videre sydover gjennom fjellkjeden Anti-Atlas. Her er det mindre vegetasjon og tilnærmet ørkenlandskaper. Det er langt mellom folk, og veiene oppover er fantastiske. Gruppa sprer seg. Alle finner sitt tempo, og alle kommer til toppen med like stort flir om munnen. Det er så å si ikke trafikk, og bare noen få landsbyer underveis. Flotte landskaper, stillhet og tomhet! Masse svinger! Vi stopper for å beskue en gjeter med geiteflokken sin. Denne karen er nok så langt fra vår sivilisasjon som du kan tenke deg. Andre steder frakter kvinner kvist til brensel på eslene sine. Når vi nærmer oss Tafraoute, blir det flere landsbyer og mere vegetasjon. Byen ligger oppe i fjellene, omgitt av en krone med røde klipper. Her tar vi lunsj, før vi fortsetter videre i retning Tiznit. Det blir mange stopp underveis. Kjetil filmer inntrykkene som står i kø. Landskapene er flotte og svært ulike de vi er vant til. Vår rookie Bjørn er fornøyd med å ligge som baktropp, og lar seg ikke provosere, når vi andre får noen raptuser, på jakt etter fothvilerskrap på GSène. Tiznit blir kun en bensinfylling før vi setter kursen mot Agadir. Dette er en ren transport etappe, og i nærheten av de store byene kryr det med politi. Disse jakter alt motorisert med radar. Vi er advart, og slipper med skrekken.

Esler er ett svært vanlig transportmiddel i Marokko

Vi ankommer Agadir, og opplever nok ett hotell der det ikke er mulig å få seg en pils etter endt etappe. Oppe i fjellsiden står det arabiske tegn under festningen kasbah. Betydningen; «Gud er stor» hjelper ikke mot øltørsten.
Stein; trønderen vår, mener det er viktig at vi får oss både mat og drikke.
– Gutta må trives, sier han. Vi trasker av sted mot sentrum, og møter «mr Bobbeljack mann». En sann venn skal det vise seg. Det er ikke den ting han ikke kan ordne for oss. Restauranten viser seg å være full, men Mr. Bobbeljack mann finner ny restaurant til oss.

Møte mellom marokkansk gjeter og norsk motorsyklist (Stein). En liten hyggelig samtale, som ingen forsto noe av, noen shilling, og alle er blide.

Fredag 14. mars
Kvelden i forveien ble avsluttet svært så trivelig. Ordtaket; ”Money for nothing” har fått en ny betydning. Alle ville helst bare ha pengene våre! Vi følger kysten nordover. Dette skal visst nok være den vakreste kyststrekningen i Marokko, nemlig den mellom Agadir og Essouira. Herfra og nordover på kystveien til Essouira er det variert og storslått kystlandskap, med det store Atlanterhavet i vest. Vi kjører krappe hårnålssvinger opp fjellsidene, og kan kose oss i en uendelig rekke av svingkombinasjoner i alle hastigheter. Mange steder tillater asfalten svært så underholdende hastigheter, og det er ikke akkurat mye trafikk. Du kan også velge partier på grus, for eksempel mellom Imsouane og Tafedna. Eller mellom Aghanaje og Essaouira.

Essaouira er byen der Egner fikk inspirasjonen til Kardemomme by. En meget malerisk fiskerlandsby med myldrende liv. Fra Essaouira til Marrakech er det 15 mil på meget bra vei, til dels 4-felts autostrada. Vi stopper i en landsby halvveis, da undertegnede flere ganger har holdt på å sovne på sykkelen, etter en lunsj i største laget. Vi blir raskt heltene til de lokale gutta som vil avbildes både på syklene og sammen med oss. Igjen slår det meg hvor stor forskjellen til Norge er. Her har de ikke mye, men det er heller ikke mye som skal til for at de klarer seg. Vi overleverer fire sykler etter at Bjørns GS 800 sier takk for seg på bensinstasjonen 300 meter fra utleieren. Snakker om flaks.

"Ekte" Berbere fra Norge; Evensen og Hagen

Dette eselet har sidevesker, og der fraktes naturligvis noen geiter

Vi må «toppe» siste kvelden, og drar på restaurant med et forrykende magedans show. Inntrykkene etter en fantastisk tur har gjort noe med oss. Tenk å oppleve noe så eksotisk bare en liten flytur unna.

Artikkel forfatteren under en stopp på vei fra Essaouira. Scott dressen som Ole Fredrik Hennum i Ruco skrøt sånn av, fungerte aldeles ypperlig i varmen.

Fakta:
Flyreisen tur/retur drøye 2000 NOK pr person.
Sykkel leie fra 120 – 140 euro pr dag (GS 800 og GS 1200).
Alle overnattingene, all mat og all drikke, drøye 3.500 NOK pr. person.
Vi kjørte ca. 1000 km på disse dagene, noe som er mer enn nok.
Flotte motorsykkelveier.
En utrolig kulturforskjell fra hva du er vant til.

Ett par ting er helt sikkert: Gutta trivdes, og jeg skal til Marokko igjen.

Mc-avisa nr. 10 – 2014

mcbilder.com