Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

Team HH i de dype skoger.

Av Team HH.

Team HH har lidd tungt –  lenge. Skilt av landegrenser og med Ernas stadig strengere regime, der Nord-Korea og det tidligere Øst-Tyskland tydeligvis har vært forbildene, har medført en rekke avlysninger av eventyr vi gjerne skulle sluppet å være foruten. 

Team-HH gjenforent i de dype Finnskoger

Men en klage til de rette instanser medførte en mulighet for lovlig reportasjereise for Huseby-dog kun utendørs og med tilbørlig avstand. 

Det var så lenge siden sist at den gule midtstripa opplevdes både utenlandsk og eksotisk for Huseby som jo hadde vært lenge i utlendighet, altså hans nye hjemland som er Sverige.

Huseby og Grolle stortrives på Finnskogen. Denne gang med minimalt med bagasje.

Knallvær ble bestilt- og levert – og etter timelang kontroll  og kryssing på grensa møtte Huseby først Brynje-Birgitte i Moss, for deretter å sette nesa via småveiene opp til Rotneblikkhuken i de dype Finnskoger. 

Vi kjører småsykler i dag og må dele på de skarve femti hester vi har til sammen. Huseby manøvrerer en Royal Enfield Himalayan og BB kjører en Honda 300 Rally.

Teamet og venner er i kjempeslag. I sånne situasjoner koser vi oss.

Møtestedet:

Etter Svullrya, selveste hovedstaden i Finnskogen, forlot vi fast underlag for godt og karret oss saktelig innover til Rotneblikk, en gapahuk der det satt et knippe motorsyklister med selveste Team HH medlem Kyrre Hagen som sylskarp ankomstkommentator.  

Heldigvis hørte vi ikke hva han sa.

Huken var riktignok ved et vann, men ingen av oss hadde helse til å klatre ned  de loddrette ti meterne  for å hente  dette vannet, så vi lette videre for å komme nærmere kildene.  Dette krevde både en bompassering  og en bekkekryssing og siden Hagen skogstestet en Harley ment for terrengbruk, så passet det bra å måtte kjøre litt i skog og mark på ordentlig.

Vi har Ha`li vi !   

Mens Huseby hadde startet fra Sverige, startet Hagen dagen i forveien med å hente landets eneste eksemplar av en Harley Davidson Pan America, hos Lazy Boyz i Oslo. Her ble bagasje satt på, og hans kjære Tenerè med kallenavnet  “Pernille” , parkert langt inne i et lokale bestående av amerikanere og indere, det vil si Harleyer og Royal Enfield “mopeder”.

Snart var også resten av reisefølget  på plass, bestående av Flateby’n og Viggo’n. Sistnevnte hadde hadde akkurat mottatt noen gedigne sidevesker, som akkurat var montert på Hondaen.

I en av disse veskene hadde Viggo’n til og med konstruert og innmontert et kjøleskap. Dette ble selvsagt fylt opp med leskende 4,7% på Vormsund før turen fortsette opp til Kongsvinger.

Morgenstemning i Amok Hengekøye

Hvem er feitest tru?

På Kongsvinger kjørte vi inn på vekta for å veie redskapen. Flateby’n klokket inn på 320 kg. Hagen 380 kg. Og Viggo’n med det nye bagasje-racket på 440 kg. Etter dette fant vi en passende camp ute ved et nydelig skogsvann, og Viggo nølte ikke med å kjøre gjennom gjørma helt ut til vannkanten med sitt slagskip av en motorsykkel. Flateby’n var ikke dårligere, selv om en lett 640 Adventure nærmest ble som en moped til sammenligning.

Viggon har rigga sykkelen for sesongen. Vekt inkludert kjøkken og kjøleskap 440 kg.

Hagen feiga litt ut da han kom på at han hadde landets eneste Pan America på lån, og den nærmest på gatedekk. Første gjørme passasjen blei derfor det eneste for hans vedkommende. 

Hagen kom på at han hadde landets eneste Pan America, og feiga fornuftig ut.

Både Hagen og Flateby’n hadde Amok hengekøyer på test, som kom opp relativt raskt, selv om Viggo-n selvsagt var overlegen i hengekøye oppsett. Køyene var plassert med perfekt utsikt ute på en liten odde, ved et nydelig vann. Dermed var nattesøvnen redda, trodde vi.

Viggo’n diska selvsagt opp med et lekkert aftensmåltid, og etter dette var det bare å krype til køys. Gutta våkner av at de plutselig befinner seg midt inne på et diskotek. Den lokale russen hadde ankommet stranda tvers ovenfor oss midt på natta, og volumknappen er ikke akkurat muta. Heldigvis virker det som om gjengen der borte hadde nok alkohol, så musikken døde hen, etter hvert som ungdommen sovnet.

Frokost for motorsyklister

Clas Ohlson-fredsmekleren!

Hagen & Co var ikke akkurat tidlig oppe, men etter en velfortjent frokost var det klart for avreise. Hagen som hadde overlatt navigeringen til reisefølget, ble litt overrumplet da de to kompisene begynte å krangle om samme GPS-feste.

Mens gutta krangler om samme GPS feste venter Hagen tålmodig…

Eier var Flateby, men Viggo’n mente nok at han var mere egnet for navigering. Dette er nok ikke Hagen helt enig i da Viggos navigasjon foretas via Google-maps, med innstilling for tråsykkel. Dette fører oss igjen inn på en rekke enveiskjørte stengte veier, og sykkelstier, til fare for både gående og syklende. Ute i øde områder kan imidlertid metoden delvis fungere.

Det ble å finne en Clas Ohlson-butikk så fort som mulig, for å unngå håndgemeng. Det var ikke bare været som var varmt, de to kompisene var ganske heite i toppen. Heldigvis tok turen seg opp etter dette, og etter noen timer på kryss og tvers på både asfalt og grus satt vi på Rotneblikk og venta på Huseby og Brynje-Birgitte.

Brynje-Birgitte koser seg i kjent stil

Gjester fra det fjerne sør:

Se, der kommer det skikkelige gruskjørere , var egentlig Hagens kommentar til en GS-freak som var på Rotneblikk da Huseby og Brynje-Birgitte ankom på sine små motorsykler.

Men mistenksomme Huseby trudde nok det var noe mer spydigheter som falt.  

Gjensynsgleden var stor, og det var en prøvelse å ikke gi hverandre en bamseklem når nå gjenforeningen endelig var et faktum.

Brynje-Birgitte hadde kjøpt seg en ny sykkel som passet henne perfekt dersom hun bare hadde hatt 5 cm lengre bein. Hun ble stående å balansere, til en av oss hørte hennes spede rop om hjelp. Etter dette var det bare smil og glede.

Vi håper det kommer noen å lukker opp bommen

I flokk og laaangt følge kjørte vi videre. Noen så søla skvatt, og andre så søla rørte seg. Uansett var det herlig å kjøre sammen igjen. Den lange turen fra Sandefjord  hadde tatt på kreftene både for Huseby og Brynje-Birgitte, så speider ble utsendt for å finne et høvelig leirsted.

Vi tjuvlånte tunet ved Tierkoia

Langt om lenge returnerte speideren, og meldte om flere fine plasser.  Vi tjuvlånte tunet på noe som het Tierkoia, og rigget oss til etter aller beste merke – og startet med en iskald skinnpils som smakte elegant lekkert i varmen.

En aften der svaler, , mygg og og humler suser:

Grillsjefen
Kveldskos

Ved  Tierkoia, som den het fordi det var soveplass til ti der,  ble det grillaften og ljuging etter vanlig godt gammel merke, og et hovedtema var om Harley virkelig hadde klart å snekre sammen en høvelig sykkel ment for Finnskogens mange grusveier. Konklusjonen ble at det hadde de. Siden Brynje-Birgitte stilte med  minste sykkel (300cc) måtte jo begge disse posere foran vannkanten – og da lot det seg ikke nekte at riktignok har Harley laga en skausykkel av rang, men når det gjaldt estetikken så vant  den lille Hondaen med flere meter.

Kveldsstemning fra Finnskogen

Det ble en herlig kveld med en solnedgang som farget hele himmelen både rød, oransje og rosa, før stjernene overtok. Endelig var teamet samlet igjen, og det med gode venner. Hagen & Co krabbet opp i hengekøyene, det vil si ikke Viggo’n. Han hadde glemt å henge opp køya si og la seg derfor like godt på bakken. Huseby og Brynje-Birgitte fant plass under takoverbygget på Trierkoia, der de sov lykkelig sammen med store mengder feststemte og stappmette svarmer av  mygg og knott gjennom natta.

Sulten kvinne

Vi deler oss og drar hjem: Huseby + BB sin versjon:

Etter morgenbad og en saftig frokost var Huseby og Brynje Birgitte klare for avreise. Det ble et litt vemodig farvel, for i pågående pandemi-situasjon er det jo aldri godt å vite når neste gjenforening blir mulig. Årets første softis ble spist på Jafs på Skarnes. Litt seinere ble det å hilse på  folk som kjørte banedag på Rudskogen, dog uten at verken Huseby eller  BB følte noen som helst trang til å dra sine to svært møkkete og minimale motorsykler ut på den digre banen som Rudskogen er blitt.  Men mye hyggelige folk var det der – og lynraske storheter som Caroline Olsen, Ole Bjørn plassen og Rolf Kåre Walderhaug lå i front og lærte almuen å kjøre motorsykkel på banemanèr, runde etter runde. Bare smil å se overalt på Rudskogen denne dagen! .

På Rudskogen er blandt andre Caroline Olsen, Terje Bredal og Ole Bjørn Plassen på plass.

Finalen på helga ble et herremåltid utendørs i sola på Geisha Bistro i Sarpsborg, der både damen og herren følte seg fullt restaurert etter måltidet.  Men alt som er gøy må ta slutt en gang og det eneste som gjensto var BB sin ensomme ferd over vannet mellom Moss og Horten, og så sørover til  Sandefjord, mens Huseby trillet grenseløst lettvint inn i Sverige uten å måtte så mye som å stikke en eneste bomullspinne i nesa.

Størst og minst på Finnskogen. Hagen med Harley Pan America og Brynje-Birgitte med Honda CRF 300 Rally.

Hagen & Co sin versjon:

Hagen og co, var ikke like kjappe med avreise. Været var nydelig, men til tross for dette var det helt nødvendig med en del stopp i varmen for fotoshoots. Sykkelen skulle kjøres i både grus, gjørme og asfalt.

Harlyen blir grundig testa.

Hagen hadde ikke hjerte til å levere sykkelen tilbake som et lass gjørme og søle. For at Harley’n skulle se sånn noenlunde representativ ut ved tilbakelevering, ble sykkelen vasket på Kongsvinger.  Det gikk som det pleier å gjøre for disse kompisene, ruta ble lagt opp for å tyne det aller meste ut av dagen, og vårt siste måltid ble tilberedt på primus ved Vormas bredder.

En herlig tur på Finnskogen var over. Til tross for Hagens vask av sykkel, hadde visstnok Lazy Boyz sjelden fått inn en så sølete sykkel fra testkjøring.

Forhåpentligvis opplever de dette oftere i fremtiden, da sykkelen virkelig var en morsom opplevelse i de grenseløst grensebefengte  Finnskogene.

Team-HH

Team Viggo uten Viggo. Tur 1.

Tekst og foto Kyrre Hagen

På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo sørger dessuten alltid for at vi har det vi trenger. Vi var klare for å bli litt mere selvstendige; og dro på tur for å overleve i villmarken.

Flateby’n og undertegnede er klare for å bli litt mere som Viggo. Til det trengs det trening.
Vi passerer Hemsedalsfjellet i god driv.

Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring (helst mye grus), bortgjemte nye veier, gjerne langt fra folk. Overnatting i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med den gedigne oppakningen, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på tide for oss andre å bli bedre!

Flateby’n har funnet perfekt plassering for hengekøya.

Første tur på egenhånd i «ødemarken»:

Himmelspretten kom, og jeg møtte en smørblid Flateby på Hokksund. På to fullasta sykler satte vi kursen opp Sigdal, Hallingdal og over Hemsedalsfjellet, før vi ankom Sogn og Fjordane, nå Vestland fylke. Været var aldeles nydelig og vi storkoste oss over fjell, vidder, og langs fjordene. Mat måtte vi ha, selv om det var Himmelspretten, så vi satset på innkjøp i en lokal butikk i Sogndalsområdet. Da vi ikke fant butikk i Olav Stedjes hjembygd, tenke vi at det bare var å satse på første mulighet etter Sogndal. Snakk om tabbe, det var jo himmelspretten. Vi passerte det ene stedet etter det andre uten hell. Bagasjen var like tom for mat som magene våre. Etter ferge Vangsnes – Hella, kjørte vi gjennom vakre Balestrand der jeg hadde gått på folkehøyskole i min ungdom. Her var fruktblomstringen i full gang. Vi stoppet i Høyanger, og som ved en åpenbaring oppdaget vi den lokale Take-away sjappa Scoreto, som var spesialister på pizza. Dette var vel så langt unna det vi på forhånd hadde tenkt oss i forhold til mat i ødemarken, men hva skulle vi ellers gjøre. Vi fikk heller holde kjeft om dette til Viggo.

Etter en liten times prøving og feiling er undertegnedes Amok’en oppe, og kveldstemningen kan nytes til Olav Stedje’s «O vi vandrar saman».
Morgenstemning fra Amok’en

Neste post på dagens program var å finne overnattingsplass. Her lykkes vi bedre, og etter Kjyrkjebø kom vi over Klævold kystfort der vi kunne slå opp hengekøyene med 270 graders utsikt mot Sognefjorden. Ingen av oss er akkurat noen ræcere i å henge opp køye, men etter at flere mulige trær var testa ut, kom køyene opp innenfor en liten time. Hagen hadde heldigvis oppfatta deler av helligdagsproblematikken, og kunne på ekte Viggo’s vis diske opp med både et glass vin, og en liten snaps til kvelds. Alt dette mens vi nøt låtene til Olav Stedje. Kompisene la seg passe fornøyde, uten å bekymre seg for frokosten som mangla.

Take-away er vel ikke akkurat noe for villmarkens sønner, men mat må’n ha
Ingenting å si på serveringspersonalet. Flateby’ gleder seg til mat.

Ny dag er nye muligheter.

Etter å ha fått laga kaffe på bålet kunne vi dele en slovakisk sjokolade, som min snille kjæreste hadde stukket i bagasjen min før turen. Det ble derfor en ganske fin morgenstund, selv om magene var omtrent like tomme som ettermiddagen i forveien. Vi stoppa utenfor første lokale butikk i Vadheim, der vi grådige heiv oss over innkjøpt brød og pålegg på benken rett utenfor butikkdøra. Lokale handlende kasta nysgjerrige og undrende blikk på oss.

Sparsom frokost ødelegger ikke en nydelig natt i hengekøye.

Turen hadde ikke akkurat vært noen stor øvelse i å klare seg på egenhånd så langt, så da vi oppdaget at venner av meg var innlosjert på samme kant, ba vi oss selv på kaffe og kaker i Askvoll.

Undertegnede klarer da å lage ostesmørbrød i guds frie natur.
Unge Ole Wårum møter oss i Volda. Dette blir nok en skikkelig eventyrer med årene.

Dagen var fremdeles ung, og etter bunkring i Førde gjorde vi som vi pleier å gjøre i Teamet; finne så mye rare småveier som mulig. Etter å ha sust rundt i en orgie av svinger mellom sauer og traktorer, på trange grus og asfaltveier (blant annet på Fv 513, Fv 615 og Fv 42, dette er veier vi virkelig kan anbefale), satte vi kursen mot Volda der min yngste sønn studerte. På veien hit klarte undertegnede å tilberede en herlig lunsj i det fri, på medbrakt toastjern. For å ikke gjøre samme tabbe som dagen i forveien var sønnen min blitt instruert i å gjøre innkjøp av både mat og drikke. Til Volda hadde vi også bedt unge Ole Wårum, en ung eventyrer fra Trondheim. Han var allerede kommet frem når vi ankom. Vi ble innkvartert i et naust, og storkoste oss her et par dager, mens vi skjemte bort studentene.

Flateby’n tilbreder taco til studentene. Det ble suksess!
Klar beskjed til studentene på butikken i Volda.

Retur:

Etter en retur over Strynefjellet med temperaturer nede på blåfeltet, tok vi til vett, og innkvarterte oss i hytte på Beitostølen. Værmeldingen viste øsende regn hele natta. Her ble vi også møtt av min fine kjæreste som hadde kommet oss i møte.

Verdens beste kjæreste lager frokost til oss.

Som den største kontrasten til frokosten ytterst i Sognefjorden, kunne kjæresten diske opp med den flotteste 17-maifrokost du kan tenke deg. Syklene ble pyntet med flagg, og hjemreisen ble reineste parademarsjen, til tross for at lokale regnbyger sørget for å holde temperaturen vår nede.

Klare for 17 mai

Flateby’n treffer ei dame:

På Vestringsveien sør for Leira ble vi stoppet av politi. Vi hadde ikke gjort noe galt, men måtte vente da ei kortesje på flere hundre kjøretøy passerte. Her var alt fra veteranbiler, sportsbiler, trailere, russebusser og alle andre tenkelig framkomstmidler. Flateby’n klarte å treffe ei dame som sto å venta, mens kortesja passerte. Ulempen var bare at dette var dama mi, og at måten han traff henne på var å kjøre i sykkelen hennes bakfra, da hun stoppa for å glane på møtende kjøretøy. Smellen var liten, og resulterte heldigvis kun i ei brukket skiltplate. Ut over dette gikk hjemturen smertefritt.

Hva lærte vi på turen?

  • Take-away kan redde dårlig planlegging.
  • Verdens flotteste hengekøyeplass kan nytes selv om frokosten uteblir.
  • Sats på venner for kaffe og kaker.
  • Ostesmørbrød funker både hjemme og borte.
  • Søk ly innendørs når det stormer ute.
  • Sørg for å ha verdens beste kjæreste for å sikre 17mai frokost.