Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

Med «GRUSTUR I ØST» på Finnskogen.

Tekst og foto: Kyrre Hagen.  Video Kjetil Kolbjørnsen

Å kjøre guidet grustur på Finnskogen, har lenge vært et ønske. Nettverket av grusveier i dette området er enormt. Vi var derfor spente når vi ble med. Pål M. Arnesen’s «GRUSTUR I ØST», siste helga i august.

Hvert år arrangerer «Grustur i Øst» treff og guidede grusturer for medlemmer av MC-forumet.no. Turene er populære og fylles fort opp. Lokasjonen for treffet er setra på Nedre Morttjernsberget, som eies og driftes av Grue kommuneskog. Plassen er langt til skogs i Frysjøberg-området. Stedet er populært, og leies ut til forskjellige tilstelninger og leirskoleopphold. Her er det muligheter for innkvartering både inne og ute. Nå hadde altså «Grustur i Øst» sitt årlige arrangement her, for sjette året på rad. For de som ikke er så kjent, er ikke dette langt unna Svullrya, som har noe vi gruskjørere trenger kjært, nemlig bensin.

Jeg ankom plassen etter diverse asfalt og grusveier på tur oppover. På treffplassen var mange adventure sykler ankommet, men det var også sykler av lettere varianter.  Pål som er en lun og sindig lokal kar, med godt humør og en imponerende mustasje, sørger for fyr i grillen. Opplegget er enkelt, du griller medbrakt mat, når på kvelden du måtte ønske. Ute finnes det bord med tak over, som blir naturlig samlingspunkt. I tillegg fyres bål utover kvelden. Som om ikke dette var nok er det salg av lokalt brygget øl. Skjenkebevilgning var selvsagt på plass. Her var det ymse godt både på flaske og fat.

Kjøring med Ot.

Avreise på fredags morgenen var kl. 9.00. Alle var presise og i god form. Pål hadde kvelden i forveien sjekket ut hvem som ønsket en rolig tur, og hvem som ønsket mere utfordringer. Gruppa som skulle på mer utfordrende tur ble guidet av den nederlandske endurokjøreren Ot Ruiter. Ot har vært bosatt i Norge i over 20 år. Han bor langt ute i skauen et sted mellom Elverum og Trysil. Både han og hans nederlandske kone er lidenskapelig opptatt av motorsykler. Det er kjekt å ikke måtte forklare hjemme hvorfor vi skal kjøpe en motorsykkel til, fortalte Ot meg. Ot kunne opplyse at kjøringen ble rolig, da han kun hadde en Honda 250 med 25 hester. Undertegnede slo seg derfor til ro med dette, og meldte seg på denne gruppa. (Uvitende om at Ot hadde fem starter i Gotland Grand Nasjonal og flere andre store enduroløp bak seg).

Cornermann.

Vi var åtte stk. i gruppa på fredagen, og valgte derfor å kjøre cornermann. For de som ikke vet hva dette er kommer en rask forklaring: Guiden ligger alltid foran, og en sweeper ligger alltid bakerst. Mellom disse roterer gruppa. Når man kommer til et kryss gir guiden tegn til nr. to at vedkommende skal stå igjen å anvise retningen til de som kommer bak. Når sweeper ankommer, gir vedkommende tegn til anviseren om å legge seg inn foran. I neste kryss gjentas prosessen. Dermed roterer alle mellom guiden og sweeperen på å være anvisere. Systemet fungerer genialt til gruskjøring.

Vi ble tatt med på masse fine veier denne dagen, og endte etter hvert på «Kompasset». Herfra kjørte vi i samlet flokk opp til Gravberget gård, der vi inntok en gedigen lunsjbuffet. Vi var støvete å fæle, men bordene var elegant dekket med hvite duker og stettglass, i bonderomantiske omgivelser. Etter «etargildet» var det bare så vidt enkelte av oss fikk svingt beinet over sykkelen. At magen blir fortere mett enn øya fikk vi bittert erfare resten av dagen, da flere hindringer og utfordringer skulle forseres.

Bensintom, men gode tilbud.

Dagens kjøretur var 25 mil. På turen hadde jeg skodd min nyinnkjøpte (2008 mod) BMW X-Challenger med nye flotte Motoz knastedekk. Sykkelen hadde bare ni liters tank, noe som ble en utfordring. Syv kilometer fra Kirkenær gikk jeg tom for bensin. Alle de andre med mindre sykler hadde med seg en skvett ekstra bensin. Jeg hadde bare mine ni liter, og i tillegg hadde jeg fått tre liter av Pål på Kompasset. Cornermann kjøringen hadde raknet og igjen sto bare jeg og swepper, med en sykkel som gikk og en som ikke gikk. Løsningen ble derfor å bomme bensin i et ganske lystig lag som foregikk på nedsiden av veien. Her var promillen godt over gjennomsnittelig for å si det sånn. Her ble jeg tilbudt både dram, kjerring og overnatting. Kjerringa hadde til og med egen bobil og en engelsk slevende bulldog. Jeg nøyde meg med bensin.

Team Viggo på plass.

Som om ikke fredagens 25 mil var nok var det duket for 28 mil på lørdagen. Kvelden i forveien hadde mine kammerater fra «Team Viggo» ankommet, nemlig Viggo’n og Flateby’n. De hadde reka rundt ei drøy uke på tur, og savna nok turkompisen sin. Viggo’n hadde vært raus med noe pæredrikke på kvelden, så de hadde ikke vært de første i seng. Nå hadde undertegnede overtalt dem til å være med i gruppa med litt utfordringer, derfor var diverse turutstyr og kofferter demontert på morgenen. I dag hadde Ot lovet enda mere teknisk kjøring, noe på hemmelige veier som ikke Pål viste om.

Noen av de tekniske partiene var de samme som dagen i forveien, så da undertegnede ble klar over at vi skulle opp en vrien sandbakke, dro jeg i forveien for å ta bilder. Flateby’n stilte med Tiger 900 Rally Pro, og Viggo’n med Africa Twin 1100 med automat (nå med vekt redusert til kun 400 kg inkl. fører). Dette skulle bli spennende. Før sandbakken måtte en lite bekk forseres. Deretter en liten sving, før veien fortsatte i 40 graders stigning oppover med sand. Viggo’n hadde litt nonsjalant tent seg en sigarett, mens han sto å venta i uvitenhet. I det han kom rundt svingen ble øya omtrent som klinkekuler. Han ble fort klar over realitetene, men å snu var for seint. Begge kom seg imidlertid opp på imponerende måte. Særlig Flateby’n som sendte mengder av sand 40-50 meter nedover veien. Det var bare å dukke. Teamets ære var redda, selv om Flateby’n måtte legge seg rett ut på bakken ei stund etterpå, men han fikk raskt beskjed om å reise seg igjen for at ingen skulle tro at han hadde daua.

Resten av dagen besto av enklere men mye teknisk og underholdene kjøring. Til lunsj ble rømmegrøt med tilhørende spekemat, som ble inntatt i store mengder, på ei særdeles trivelig seter.

Post by knutk » 29 Aug 2021 18:09 på mc-forumet.no.

Sitat fra en av deltakerne på en lokal Joker butikk på lørdagen:

I det undertegnede er på vei ut butikkdøra står den lokale helt (som fulgte Ot Ruiter og forøvrig viste seg å være en svært så likandes kar) og kikka på syklene gjennom vinduet.

«Æhh…je står å titte ette han derre hollenderen, han sku kjøre med en gruppe mcsyklister her i helga, men je sern itte»

«Det stemmer det», svare undertegnede. «Vi er så mange at vi valgte å dele oss i to grupper» og han kjører sammen med den andre gruppen, hvor de fleste har lettere sykler».

«Ja, det var da enda bra. Je sto å tænkt at ‘Ska de gutta der kjøre med han derre hollænderen, så stakkars jævler!»

Avslutning og retur på TET

Lørdagskvelden ble som de andre kveldene tilbragt med mat og tilbehør under stjernene. Det er utrolig hvor fort kjent man blir når man opplever så mye spennende sammen. Mye av det viktige på slike treff er de gode samtalene som foregår når man ikke kjører. Som resultat av dette ble vi seks mann som kjørte i følge sørover på søndagen. To av «Team Viggo’s» deltakere (Viggo’n og Flateby’n) var de første som falt av. De var rett og slett utslitte etter lørdagens fysiske strabaser, deretter var vi tre og til slutt to, som ankom Fetsund. Herfra ble det å kjøre i ensom majestet tilbake til min fantastiske hjemby Drammen. 

Kort oppsummert

Opplegget til «Grustur i øst» kan anbefales på det varmeste. Her er det tilbud til alle som ønsker å kjøre grus, og utfordringer til de som ønsker det. Jeg er allerede påmeldt for neste år. Det sier vel sitt. Pål M. Arnesen er en lun og utrolig hyggelig fyr som gjør sitt ytterste for at deltakerne har det bra, og jeg kan ikke tenke meg at noen har noe å klage på. Opplegget er både bra og hyggelig.

Takk for ei flott helg med mye moro både kjøremessig og sosialt.

Bukkerittet 2021

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Blikk – Balanse – Bånn gass. Dette var slagordene for årets bukkeritt, som var fulltegnet et par timer etter annonsering. Gruskjøring er populært som aldri før, og årets deltakere fikk en flott helg med «hele» Rondane som lekegrind.

Andre helgen i august, gikk arrangementet Bukkerittet av stabelen. Arrangementet har i mange år vært avholdt på Grimsbu turistsenter i Folldal, som også var årets lokasjon. Dette er ikke uten grunn, for her er det gode innkvarteringsmuligheter i form av rom, hytter, leiligheter, sovesal og telt. Alt er i flittig bruk, og dersom du vil sikre deg egen hytte må du belage deg på å stå på venteliste i flere år. I tillegg er dette et gruseldorado, med et stort nettverk av grusveier som er åpent for allmenheten. Området er enormt, så det er bare å spre seg utover. Her får du nærmest hele Rondane som tumleplass. Utsikten du får fra Tronfjell er magisk, det samme er en tur gjennom Einunndalen, men i tillegg er det så mye mer. Koronarestriksjoner gjorde at kun 200 deltakere kunne være med på årets arrangement. Disse plassene var det rift om, og treffet var derfor fulltegnet på rekord tid. Etter at 176 var påmeldte, stoppet arrangøren registreringen, og de siste 24 plassene ble tildelt etter loddtrekning blant de over hundre som sto på venteliste. 200 deltakere er nok uansett maksimalt av hva arrangøren ønsker i fremtiden også, med tanke på stedets kapasitet samt belastningen på veiene i området.

Til og fra.

Til Grimsbu kommer gruskjørere fra hele landet. Mange kombinerer turen til Bukkerittet med ferie, og legger opp spennende ruter hit på grus. Felles for de fleste er at syklene er skodd med skikkelige knastedekk, og at oppakningen er minimal. De mest ekstreme kommer imidlertid med lettere endurosykler på tilhenger. Vår tur til bukkerittet besto av nesten sammenhengende grusveier fra Bromma i Hallingdal, til Folldal, via nydelige Grimsdalen. På returen kjørte vi grus nesten fra Grimsbu til Skarnes. Dette sammen med gruskjøring både fredagen og lørdagen gjorde helgen super.

Torsdag til søndag.

Treffet åpnet torsdagen, men allerede på onsdagen var mange på plass. På fredagen startet dagen som vanlig med førermøte kl.9.00. Her ble det oppfordret til lovlig kjøring, og til å betale for de bompasseringene som ikke var inkludert i treffavgiften. På denne dagen var det også lagt opp til guidede turer. Her var det forhåndspåmelding, og turene var fylt til randen. Nå er det ingen krise om du ikke får plass på en guidet tur på Bukkerittet. Her er nemlig nok av folk som er godt kjent i området, og som gjerne tar deg med på en tur om du tør å spørre.  

Det er gruskjørere i alle ferdighetsnivåer på Bukkerittet. Det er også svært hyggelig at fler og fler kvinnelige gruskjørere kommer til. De fleste av disse ville gjerne være med den svenske grusguruen og sjarmøren Elving Solli på tur. En lungn og koselig svenske med grått skjegg og pipe, som har kjørt alle grusveier som er verdt å kjøre. Vi ble med gruppa hans på tur. Ferden gikk i rolig tempo, med hyggelige stopp. Underveis ga Elving nyttige tips om gruskjøring, og han hadde til og med en sjokolade på lur til deltakerne. Vi forlot gruppa på toppen av Tronfjell, da en av de kvinnelige deltakerne tydeligvis var ute etter å treffe en mann. Dette gjorde hun ved å kjøre på undertegnede, noe hun på lørdagens fellesmøte mottok en utmerkelse for.  Fra Tronfjell fulgte undertegnede gruppa til den erfarne gruskjøreren Jan Erik Skogstad. Her var tempoet et litt annet, og utfordringene på et annet nivå. Vi fikk prøvd oss skikkelig på turens siste etappe, der vi kjørte langt oppunder den gamle taubanen som fraktet malm fra Folldal til Alvdal på begynnelsen av 1900 tallet Taubanen gikk over en imponerende strekning på hele 34 km. Om dette var vei eller ei steinrøys kan diskuteres, men skikkelig morsomt var det.

Chaising Borders

På fredagskvelden var det felles grillmiddag, med årets brygg av Bukkeølet som tilbehør. Maten var nydelig, men været tvang etterhvert deltakerne inn. Senere på kvelden ble det holdt et foredrag av Christian Mørck Røde og Peter Solnør som fortalte om sine to år på tur fra nord til sør i Amerika, og senere fra Sør Afrika til Nordkapp. Et svært underholdende og inspirerende foredrag, med flotte bilder og underholdende videoinnslag. Det var svært spennende å følge de to gjennom historiene som ble fortalt.

Årets oppgjør på crossbanen.

Lørdagens regnvær satte «som vanlig» en liten brems på kjøringen, selv om noen trosset været. Vi tok turen gjennom Einunndalen på et føre som mildt sagt var spennende. Med mine dekk var det omtrent som å balansere et såpestykke gjennom smør (ikke knastedekk). Spennende med andre ord, og en god øvelse i balansekunst. Til tross for været skulle årets utgave av Bukkerittet gjøres opp. Dette er en lag-konkurranse med tre førere på hvert lag. En med liten lett sykkel, en med mellomstor, og en med stor adventure sykkel. Resultatene ble som følger:

Førsteplass: Christian Røde, Jon Olav Holte og Einar Robert.

Andreplass: Paolo Bernardi, Jon Solnør og Jonny Krokedal.

Tredjeplass: Lars Holt, Einar Conders og Magnus Berntsen.

Fjerdeplass: Henrik Hassem, Andreas Rønning Olsen og Odin Larsen.

Laget ble nummer fire hadde flest runder på crossbanen, men ble henvist til en fjerdeplass, da en av de lagkameratene ikke var påmeldt på treffet.

Litt om OTC som arrangerer treffet

OTC er en klubb for entusiastiske offroadkjørere, fortrinnsvis med stor offroad-motorsykkel. For et symbolsk medlemskap er du medlem i klubben så lenge du vil. Hvor mange medlemmer som egentlig finnes er litt usikkert, da eneste registrering er innmelding. Noen av medlemmene er kanskje ikke motorsyklister lengre, mens andre kanskje ikke lengere er i live engang. På klubbens hjemmeside opereres det med 2141 medlemmer, men på klubbens facebook gruppe er det nærmere 4000 personer som følger sidene. På sider deles likt og ulikt, men felles er bestandig at det har noe med kjøring, utstyr eller turer å gjøre. Klubben ble stiftet i 1997 eller i 1998 har vi fått opplyst av klubbens leder Christian Warg. Årlig arrangerer OTC Bukkerittet, andre helga i august. Bukkerittet har vært arrangert flere steder, men de siste 12 årene har treffet vært lokalisert i Folldal, på Grimsbu turistsenter. Nytt av året er nå at OTC endelig er registrert i Brønnøysund registrene. Et slags årsmøte vil derved bli gjennomført under treffene på Grimsbu, der flest medlemmer er samlet.  

Kjempeinnsats

Til slutt må vi bare berømme den innsatsen som legges ned både av sentrale personer i OTC, og vertskapet på Grimsbu. Alle disse står på fra morgen til kveld for at vi deltakerne skal ha det bra, og alltid ha det de trenger. Det er rett og slett imponerende. Vi får bare håpe de aldri går lei av dette. I tillegg må vi berømme alle treff deltakerne. OTC er som en stor familie, der alle snakker med alle, og der det alltid et tips og hjelp å få.

Takk for et flott Bukkeritt 2021.