Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

17årig Slovaker til Nordkapp på Jawa 50cc.

Tekst: Kyrre Hagen. Foto: Jan Drinka

Det startet i dag ved Orava-demningen, jeg er allerede alene, som Pavel Suchý som reiste verden rundt på en Jawa i 2014. Da jeg krysset grensen til Polen, sa jeg til meg selv: «Du vil ikke høre slovakisk på lenge». (Jan Drinka juli 2021).

I sommer var jeg heldig å få 17 år gamle Jan Drinka på besøk. Den unge gutten fra Michalovce i Slovakia tilbakela 10.000 km på en 1974 modell Jawa 50 Pioner. Målet var Nordkapp, resten skulle tas på sparket. Når Jan ankom meg hadde han vært på tur i 38 dager allerede. Turen totalt hadde han beregnet til ca. to måneder.

På vei mot Norge. Den store turen er endelig i gang. Navnet på denne byen har en helt egen mening på slovakisk.

Mopeden kjøpte Jan for to år siden, og sommeren 2020 gjennomført han første langtur på 100 mil. Før årets tur hadde han bygget sidevesker i aluminium. Den ene var full av reservedeler, mens den andre var full av verktøy. På denne måten kunne han reparere sykkelen uansett hvor han var. Utover verktøy var det festet en stor bag med telt og sovepose på styre. Her hadde han også klistret opp en roadbook i form av et stykke papir, akkurat slik som vi gjorde før GPS’ens tid. Klær hadde han i en liten bag bakpå sykkelen, mens mat og kokeutstyr var plassert i et par små vesker på siden av forhjulet. På to år hadde han lært seg å skru på sykkelen i molekyler, og å sette den sammen igjen. I tillegg hadde han trimmet motoren fra 3,5 til 4 hk. Dette kommer godt med når sykkelen ferdig opplasta med fører veier ca. 220kg. Jan sier selv at han ikke har stor erfaringen med å skru, men at det er bare å åpne og sette sammen igjen.

Pioner på vei gjennom Finland

Turen starter.

Jan startet turen 4 juli. Da gikk turen gjennom Slovakia, før han krysset grensen til Polen, og ankom Krakow. Jan la mye ut på sosiale medier på turen. Du kan se mye bilder på https://www.instagram.com/pionierom_na_vylet/. I tillegg hadde han en blogg som raskt fikk mange følgere. Jeg har gjennomgått bilder og blogger og må si jeg er overrasket over hvor mye 17åringen har opplevd. Jan har nærmest vært som en støvsuger i forhold til å få med seg det som er verd å se. Det er dessuten interessant å lese hans betraktninger om det norske samfunnet, og hvordan norske forhold oppleves for en ung Slovaker.

Den lille Pioneren er i godt selskap på fergen

Nektet ferge.

Etter ni dager på tur var Jan klar for å ta ferge fra Tallinn til Finland. Da hadde han allerede reist gjennom Polen, Litauen, Latvia og Estland. Han hadde han gått bensintom, reparert styre, bakhjul, eksos og lys. Fergemannskapene ville imidlertid ikke ta han med, da han var under 18 år. Jan kommer lett i kontakt med folk, og hadde i fergekøen pratet med noen tyskere som også var på vei til Nordkapp. De skrev under på at de tok ansvar for han på fergen. Dermed kunne turen fortsette.

Polarsirkelen er krysset. Første milepel er nådd.

Første Slovaker til Nordkapp på Jawa Pioner 50

18.07.2021 kl. 03:00 ble jeg den første til å ankomme Nordkapp på en Jawa 50 Pioner

Gjennom Finland fulgte Jan mye grusveier. Dette førte til en tur over styret i det framhjulet gravde seg ned i løs sand. Da Jan krysse polarsirkelen var første milepelen nådd, og den 18 juli ble han den første Slovaker som har kjørt en Jawa 50 til Nordkapp.  

Fra bloggen: Jeg kom til Nordkapptunnelen, det er et 7 km langt hull som fører under havet til øya Magerøya, de første kilometerne var flotte, da du gikk ned i bakken. Men så ble det en bratt stigning på ca 12%. Plutselig dukket det opp, det store målet selve den store Nordkapp. Så fort jeg fikk motorsykkelen på støtta, begynte jeg å skrike av glede. 18.07.2021 kl. 03:00 ble jeg den første til å ankomme Nordkapp på en Jawa 50 Pioner.

Toalettet på Nordkapp blir fort til et hotellrom for Jan

På Nordkapp flyttet Jan inn på toalettene som hadde radiatorvarme for å holde seg varm, og for å tørke tøy. Det ble også en kald kjøretur sørover i dårlig vær, med temperaturer ned i 8 grader. Regn som kom horisontalt på en måte han aldri hadde opplevd hjemme i Slovakia. For å varme seg varm handlet han noe på bensinstasjoner, og satte seg i en krok der han fikk sove og varme seg noen timer.

Sogenefjorden

Dumpster diving

På en bensinstasjon i Alta våknet Jan kl. 12 på formiddagen, og foran seg fant han smørbrød og boller. Dette var frokost som de han hadde snakket med om natten hadde satt igjen til han. I det heletatt var det mange som spanderte og kjøpte mat og annet til den unge Slovakeren. Utenom dette skaffet Jan seg mat ved «dumpster diving». Det vil si dukke ned i kontainere bak matvarebutikker for å plukke opp mat som var kastet, men fremdeles brukbar.  

Jan på Norges tak

Fra bloggen: Norge er en fryd for øyet, når jeg ser vakre fossefall nøler jeg ikke med å stoppe. På denne ekspedisjonen prøver jeg å skaffe mat ved å dykke i søppel, plukke mat fra søppelbøttene som er plassert bak hver dagligvarebutikk. Denne gangen fant jeg suppe der, som ikke lenger var «god». Da jeg så solen stige i horisonten, begynte jeg å lete etter et sted å sove. Jeg fant det utenfor Harran, på en slette. Ved siden av meg slo pensjonister leir i en bobil, sannsynligvis enhver persons drøm, for å nyte bobil-livet med en drink i Norge, på slutten av livet. Det middelaldrende ekteparet, han norsk og hun russisk, var beruset av søt alkohol. De ropte meg til seg og tilbød meg kjøtt som de laget på en improvisert grill. De lagde også te til meg før jeg la meg til å sove. Lærdom fra i dag: Overlat alle dine bekymringer til Gud, han vil ta seg av dem.

Jan hadde planer om raskeste vei ned fra Lofoten, men syns Norge var så vakkert, at han i stedet fulgte kysten nedover. Ved Saltstraumen sov han under broa for å unngå at teltet skulle bli vått.  Nordland likte han godt, og oppdaget at det var vel så fint om natten som om dagen, fordi det da var færre turister.

På fortauet i Trondheim blir Jan fort en lokal severdighet

På E-6’en, der det ikke var mulig å kjøre forbi Pioner’en, dannet det seg naturligvis lange køer. Pioneren klarer ikke mer enn 50 på slettene, og langt mindre i oppoverbakkene. Overnattingene på turen foregikk stort sett i telt, eller på benker og skur som han fant langs veien, I Trondheim la han seg rett og slett på gata ved siden av Pioneren. Allerede fra kl. 07.00 om morgenen var han en lokal attraksjon.

Havari på Hjelle.

I Hjelle får Jan låne verkstedet til Rolf Olav Gjørven og Ingvild Reitan.

Etter Atlanterehavsveien havnet til slutt Jan i Trollstigen. Pioneren klarte stigningene på første gir, og Jan frydet seg over fjellovergangene. Han gjorde unna Geiranger, og var henrykt, men i stigningene etter Stryn fikk han motorhavari. Da fikk han hjelp av Rolf Olav Gjørven, som hadde bilverksted hjemme på gården. Her ble motoren plukket i småbiter, og satt sammen igjen før turen kunne fortsette.

Etter en fottur på Galdhøpiggen og mere motortrøbbel ankommer Jan i Bergen, en by han mener er Norges fineste. Stadig mottar Jan hjelp, mat og annet av alle han møter langs veien. Han treffer også mange Slovakere og Tsjekkere underveis, som hjelper han. Etter å ha vært på toppen av Fløyen, og vandret i romantiske hvite gater opplever Jan nattelivet i Bergen.

Om natten blir Bergen forvandlet til et alkoholsenter

Fra bloggen til Jan: Om natten ble Bergen forvandlet til et alkoholsenter og en brygge for berusede mennesker. Jeg la ut på en sightseeing etter mørkets frembrudd. De syngende fuglene i havnen var erstattet av musikere som spilte gitar på barer. Her slapp de kun inn folk med munnbind og registrering, i tilfelle covid-19.

Etter å ha krysset Hardangervidda kom Jan oss. Min slovakiske kjæreste er en bekjent av Jan’s foreldre. Sykkelen som oser av totaktsolje, er en Jawa 50 Sport 1974 modell. Nå må sykkelen spasere i gang, i mangel på kløtsj. Sykkelen ligner en gammel Tempo Corvette.

Neste blir jorda rundt på Jawa 50.

Hva er neste mål spør jeg Jan: Han drømmer både om å kjøre Route 66, og om å kjøre verden rundt. Det blir selvsagt på en Jawa. Alle kan jo kjøre jorda rundt på en vanlig motorsykkel. I det ligger det ingen utfordring mener han.  

Når Jan forlater oss har han sett deler av Drammen det har tatt meg lang tid å oppdage. I tillegg har han nok en gang reparert sykkelen. Vi følger Jan på bloggen i dagene etterpå, mens han besøker, Oslo, Gøteborg, København og Praha, før han etterhvert er hjemme.

Jan mener Bergen er den fineste byen han besøkte i Norge

Bloggen til Jan avslutter på denne måten:

Av hele Skandinavia var Norge min favoritt. I dette landet møtte jeg flere slovaker og tsjekkere, samt folk fra LHBT-miljøet og mange andre kjærlige lokale nordmenn. Da jeg forlot grensene til dette landet, var jeg trist. Kombinasjonen av fremgang, et stressfritt liv og vissheten om at staten kan støtte deg og legge forholdene til rette for din vekst og liv sikrer tilfredsheten til menneskene som bor her. Rasisme er nesten fullstendig fraværende her. Det er vanlig å se barn av ulike raser, etniske eller religiøse grupper leke på gaten sammen uten noen fordommer. Turen ga meg mye i alle ledd, i løpet av denne sommeren var jeg sjåfør, mekaniker, kokk, skredder, ambulansepersonell og forhåpentligvis et hyggelig selskap for menneskene jeg møtte :).

Kostnaden for Jan’s tur på to måneders var 1400 €. Det er ikke så mye å si på når du har reiste i de dyreste områdene i verden. 

Team Viggo uten Viggo. Tur 2.

Tekst og foto Kyrre Hagen

På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo er en skikkelig villmarkens sønn. Første tur på egenhånd hadde lært oss at Take-away kunne være en redning. Det alene er langt fra nok til å klare seg i villmarken. Vi måtte bli flinkere.

Team Viggo uten Viggo klare for survivel-adventure

Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring og bortgjemte grusveier, gjerne langt fra folk. Overnatting skal være i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med gedigne oppakning, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på høy tid for oss andre å bli bedre!

Flateby’n og 640’en uten langpigg.

Andre tur på egenhånd i «ødemarken».

På vår første tur i ødemarken hadde vi vært i Volda. På turen hadde vi lært at take-away kan redde en ellers dårlig planlegging. Vi hadde bomma kaffe og kaker av venner, og innlosjert oss hos studenter når det storma ute. Dessuten hadde vi lært at en god kjæreste kan være redningen for en god 17mai frokost. Vi hadde klart oss, men på ingen måte blitt noe «Lars Monsen»-typer. Vi måtte lenger inn i skauen, der ingen kunne redde oss. Da ville vi være avhengig av egne ferdigheter. Undertegnede hadde fått et skummelt GPX spor fra en «kompis» i Gruskollegiet, som skulle inneholde ei spektakulær grusrute fra Oslo til Folldal. Dette ville sikkert by på passende utfordringer.

Gutta har fått tillatelse til å passere en bom 🙂

Siden forrige tur hadde jeg blitt eier av en gammel BMW X-Challenger 650, som har trilla jorda rundt. Da Flateby’n har en gammel 640 Adventure, fant vi ut at disse var perfekte for en slik skogstur. 640’en til Flateby’n hadde forresten stått skodd med langpigg hele vinteren, uten å ha blitt brukt en eneste gang. Siden Flateby’n i tillegg hadde investert i en splitter ny Triumph 900 Rally Pro, var nok 640’en litt overasket over å tatt ut av garasjen for tur.  

Vi møttes på Lillestrøm, der ruta tok oss inn på grusveier. Snart var vi inne i skauen, og koste oss på vei nordover. Været var aldeles nydelig og syklene var fylt til randen for flere dager på tur. Ved Rokosjøen fant vi ei badestrand med passende vegetasjon for hengekøyer, i tillegg lå et fint vann der, noe det ofte gjør i nærheten av ei badestrand. Flateby’n hadde investert i eget kokeutstyr, så middagslaging var en lek. Nå skulle Viggo’n sett oss der vi satt med hvert vårt kokeapparat.

Flateby’n med eget turutstyr.

Dagen etter våknet vi til øsende regnvær. Vi sjekket på værmeldingen og så at det skulle bli bedre utover dagen. Det var ingen grunn til stress. Undertegnede hadde med ferdige porsjoner havregrøts miks, etter oppskrift fra noen garva gruskjørere han kjenner i Sandefjord. Etter sein frokost bar det igjen til skogs. Ruta var flott den, og vi suste rundt på flotte grusveier hele dagen. Viggo’n hadde lært oss at vi måtte ha en liten ankerdram ved endt dagsetappe, så ved Elverum tok vi derfor en liten avstikker ut av skauen, for å finne stedets Vinmonopol, deretter bar det rett til skogs igjen.

En dag kan vel ikke begynne bedre enn på denne måten.

Jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#.

Litt sør for Rena viste ruta oss rundt en bom, som var igjen. Det var ingen forbud-skilter her, og det gikk en grei «vei» rundt bommen. Da vi var på andre sida kom også en bil som skulle inn samme veien. Vi satte derfor av gårde for ikke å være i veien for mannen i kassebilen. Vi ville jo ikke ha noe bråk. Veien var fin fin, men ble etter hvert dårligere og dårligere. Til slutt kom vi til en ny bom, som definitivt ikke var beregnet for å kjøre rundt. Mens vi sto og klødde oss i hue, kom mannen i kassebilen opp bak oss. Han var ikke blid, rødsprengt i ansiktet og kalte os noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤# og noen #%¤¤¤%&%&/(/(/##»%. Vi forsøkte å blidgjøre fyren litt med å være vennlige, men han var ikke mottakelig. Etter å ha fotografert skiltene våre forsvant han like fort som han hadde kommet. Vi var vettaskremte, men kunne i grunnen ikke forstå at vi hadde vært så jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#. Kom vi til å bli bura inne?

Endelig oppe i høyden, på vei mot Grimsbu.

Etter Rena kom vi til et skilt der det sto privat vei, og gjennomkjøring strengt forbudt. Flateby’n ville snu, men her var det splittelse i Team Viggo. Redningen blei en forbipasserende, som vi kunne spørre om å få lov til å kjøre gjennom. Vedkommende kunne fortelle at skiltet og veien tilhørte broren, og at det var helt greit at vi kjørte. Rett før Koppang fant vi overnatting ved et lite vann. Kvelden blei hyggelig nok den, selv om vi bar preg av å ha vert noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#, den dagen. Vi satt der ganske slukøra etter all kjefta vi hadde fått. Vi hadde også begynt å spekulere i om vi hadde betalt i alle bommene, selv om vi vanligvis er veldig flinke til dette. I grunnen hadde vi dårlig samvittighet for det aller meste. Kom det til å bli vann og brød framover?

Stemningsbilde fra Folldal

Ny dag nye muligheter.

Etter frokost og morgenbad var vi igjen klare for skogens eventyr.  Flateby’n brukte fremdeles litt tid på å få opp og ned køya. Han satte øya i meg når han ville ha hjelp, men nå sjeldnere enn før. Også i dag tok ruta oss gjennom noen spennende områder. Et sted måtte vi igjen rundt en bom, men Flateby’n lot seg overtale. Han er i grunnen mye mer ordentlig en meg. I enden av veien var det satt opp store varselskilt i forbindelse med passering. Da satt Fleteby’n seg helt på bakbeina. Litt lengre framme lå det et hus inntil veien, og der lekte unga på utsida. Flateby’n mente vi kunne gå bort å spørre om lovlig passering. Det hele endte med at vi fikk tillatelse av ei ung trebarns mamma, etter å ha flørta med henne så godt vi kunne. Siste del av dagen rota vi oss over ei flott fjellpassering med litt teknisk kjøring, før vi tok inn på Grimsbu turistsenter.

Husk å betale i bompasseringene

Retur på TET.

På retur skulle vi kjøre et gammelt TET-spor fra Ringebu og sørover. Slike spor kan inneholde overraskelser, noe vi absolutt fikk fra første etappe. Som om ikke dette var nok, åpnet alle himmelens sluser seg. Da vi ankom Fåvang var vi våte som katter og sølete fra topp til tå. Det var lunsjtid, og vi fant oss derfor ei kro. Vi sjekka værmeldingene, og fant ut at det skulle bli bedre vær utpå kvelden. – Vi sitter her til det blir bra vær var mitt forslag. Det vil si fire timer. Flateby’n lot seg overtale, og det endte derfor med både lunsj, middag og dessert før vi forlot kroa. Personalet hadde nok begynt å lure på om vi planla overnatting i lokalet.

Ku-drift over Øyerfjellet

Praktfulle Øyerfjellet.

Denne ettermiddagen resulterte i en motorsykkeltur som har brent seg inn i minnet mitt som en av de fineste. Sola sto lavt, og all vegetasjon var klissvått etter det foregående regnværet. Dette ga et fantastisk lys når sola skinte på de våte omgivelsene. Det var som om hele naturen gnistret, i det vanndråper speila lyset tilbake.  Vi måtte stoppe flere ganger og nyte eksplosjonen av ulike grønnfarger.

Verktøy er viktig å ha med når du skal klare deg på egenhånd.

Etter ei stund tok vi igjen en diger kuflokk, drevet av lokale gråhåra cowboys innover fjellveien. Dette var kuer fra Øyer som ble drevet til sommerens beite. Turen deres var over 40 km, og de var heldigvis snart ved veis ende. Ku-flokken var nemlig umulig å passere. Vi kunne ikke gjøre annet enn å dilte etter. Kuene hadde vært på marsj i halvannet døgn når vi tok dem igjen, så en liten times forsinkelse kunne vi leve med.

Dagen ble lang, og snart blei det kveld. Vi var våte og kalde etter dagens regnvær og lunta var kort. Da vi fant ei hytte ved Næra slo vi til. Hytta var praktfull, og da vi fikk liv i peisen, var livet igjen bare kos. Dagen hadde vært innholdsrik på så mange måter.

Herlig overnatting ved Næra. Når det var tomt for krefter var det godt å komme innendørs.

Tøff framskjerm

Calleger’en hadde fått ny framskjerm før avreise. Den var råtøff, men mye mindre enn jeg hadde forestilt meg når jeg bestilte den. Etter dager med vann og søle i tryne, var jeg lei. Vi tok derfor turen innom Mc-Huset Nydalen der Ludvik ordna opp for oss. Jeg fikk kjøpte en splitter ny cross-skjerm av en mekaniker. Dermed var problemet løst. Snakk om service.

Også denne dagen bød på fine grusveier og noen morsomme utfordringer. Selv når BMW’en døde på ei lang strekke langt inne på skauen, beholdt vi roen og fant feilen. Vi hadde jo med oss det vi trengte av verktøy. TET-ruta tok oss til Flisa før vi måtte gi oss å satse på asfalterte veier hjem igjen.

Luns på skauen.

Hva lærte vi på andre turen?

  • En gammal 640 funker også uten langpigg.
  • Spør om lov til å kjøre dersom du har mulighet.
  • Øvelse gjør mester i å henge opp hengekøyer.
  • Spis gjerne lunsj, middag og dessert om det er dårlig vær.
  • En sykkel må være funksjonell, ikke bare tøff.
  • Ha utstyret i orden.

Vi hadde klart oss uten Teamet’s mentor og grunnstein, og vi hadde til og med blitt litt mer «Lars Monsen»-typer.

Mission was compleated…..