Kategoriarkiv: Going Down Under

Tur til Oseania

GOING DOWN UNDER 2. På tur med Kenny Dundee…

23. oktober 2024 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Touring Australia. Del 2

Del 2. Touring Australia.

Det begynner å bli langt på ettermiddagen når jeg nærmer meg Burke. Endelig kommer jeg ut på asfalten, etter timer på grusen. Nå håper jeg på enkle veier de siste åtte mila. Temperaturen er 43 grader, så jeg er god å heit i toppen. I neste veikryss tror jeg ikke mine egne øyne. Veien jeg skal inn på er bare rød fin sand, nesten som mel. Jeg trekker pusten, nøler ikke, og legger i vei på det dårlige underlaget.

*Jeg besøker Debbie Wood som har mange godbiter i garasjen.*

Endelig er jeg i gang med turen jeg har planlagt så lenge. Turen som er så lang at jeg glemmer alt annet. Australia er annerledeslandet som er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet på kloden. Eksotisk og noe helt annet enn en trist norsk vinter. Jeg hadde tatt ut motorsykkel hos utleieren www.bikeroundoz.com. En litt tilårskommen BMW GS800F, som har fått navnet «Guffen». Sykkelen var imidlertid i bra teknisk stand, og på den første delen av turen, hadde jeg tatt meg nordover til Bundaberg, på svingete asfalt og grusveier. Her hadde jeg inn losjert meg hos Debbie Wood, en skikkelig motorsyklist, men både to og trehjulinger i stallen.

*Utsikt over spesielle fjellformasjoner*

*Hjelmen til Debbie er ganske lett gjenkjennelig.*

Hos Debbie bestemmer jeg meg for ikke å fortsette nordover, det vil bli både varmt og kjedelig. I stedet vil jeg dreie vestover mot Broken Hills. Men selv om ruta er endret vil turen by på ekstrem varme. Det blir en hyggelig ettermiddag på stedets lokale pub. Det er fredag, og hit kommer alle byens beboere etter jobb. Jeg foreslår på fleip at Debbie kan bli med på tur, og jammen tar hun meg på ordet, så dagen etter legger vi turen ned til Rainbow Beach, som ligger rett ved den kjente Farzer Island. I det vi tar av oss kjøreutstyret kommer vi i prat med et par som tapper luft ut av dekkene på firehjulstrekkeren sin, for å kjøre i sanden. Det ender med at de tar oss med på en tur på stranden. Rainbow Beach har fått navnet sitt fordi sanda her har farger som varierer fra hvitt, gult, rødt, beige, grått og sort. Det er et fasinerende syn.

*Debbie har lastet opp sidevogns-sykkelen, og blir med på tur*

Debbie var spontan, og blie med meg på tur med meg på tur. Her skilles våre veier.

Etter strandturen tar vi inn på en smal grusvei. Det er merket at denne kun er kjørbar for firehjulstrekkere og at man ikke skal kjøre her når det regner. Når vi er kommet godt inn på grusveien åpner himmelen seg. På en liten halvtime er veien forandret til søle, bekker og vannpytter. Det blir en lang og spennende tur gjennom bushen, men akkurat slik kan det være i Australia. Etter et par dager skiller Debbie og jeg lag i Kilcoy og jeg fortsetter turen ned til Lake Leslie, der jeg camper helt ytterst mot vannet. Her får jeg en av turens vakreste solnedganger. Det er helt magisk, og når sola er nede, ligger jeg og titter ut gjennom myggnettingen, helt hypnotisert av lyset på himmelen utenfor.

*Australienerene elsker å campe. Biler utstyrt på denne måten er det mange av.*

*Stemningen utenfor teltet. Ikke langt til vannet her.*

Veien til Burke.

Jeg våkner i det ti kenguruer hopper rett forbi teltet mitt, nede på stranda. Sammen med konserten fra magpiene og utsikten ut mot Lake Leslie, er dette den beste morgenstemningen du kan ha. Jeg har bestemt meg for at jeg vil til Broken Hill, men dit er det langt, så første delmål er Bruke, 85 mil unna. Denne dagen er virkelig varm. Jeg har lagt opp ei rute på mye småveier, og første stopp blir Texas.

Jeg ser emuer og kameler langs veien i dag. Kamelene ble importert fra Britisk India og Afghanistan på 1800 tallet. De ble brukt til transport, men når motoriserte kjøretøy overtok ble de rett og slett sluppet løs, og overlatt til seg selv. Jeg kjører så lenge jeg orker og slår opp teltet mitt langs grusveien jeg følger. Det er enorme landbruksområder her, og veiene går i langs grensene på eiendommene. Det har vært et kraftig regnvær dagene i forveien og mange av veiene jeg planla sammen med Jamie er ufremkommelige. Et sted er det omkjøring ut gjennom bushen. Her kjører jeg rett mot en krokodillelignende skapning som spiser av et kengurukadaver. Den forsvinner når jeg kommer, uten at jeg helt klarer å konstatere hva det er. Når du kjører slik alene får du god tid til å tenke. Hele tiden må du kalkulere om du har nok bensin til å komme frem til neste pumpe. Om du går tom kan det være lenge før det kommer noen forbi. Det neste du må beregne er vann. Du må alltid ha med deg nok til at du kan klare deg et par dager. Jeg kommer rundt en sving, og titter ned på GPSén min for å finne riktig vei. Når jeg ser opp igjen ligger en stor død kenguru i veien rett foran meg. Jeg klarer akkurat å svinge unna, men kjører over beina på den. Jeg begynner å tenke på hva som kunne skjedd dersom jeg hadde truffet den.

Kamelene ble importert fra Britisk India og Afghanistan på 1800 tallet. De ble brukt til transport, men når motoriserte kjøretøy overtok ble de rett og slett sluppet løs, og overlatt til seg selv.

*Det går mot kveld, og jeg slår opp teltet mitt i veikanten. Det er enda langt til Burke.*

Etter en lang omkjøring, kommer jeg ut på asfalten. Det er varmt, og jeg begynner å gå tomt for krefter. Jeg er letta, og ser frem til at de siste 8 milene skal være på enkle asfaltveier. Jeg har lovet meg selv et hotellrom med aircondition denne kvelden. Jeg har imidlertid gledet meg for tidlig. Jeg kommer til et kryss der GPSén sender meg opp gjennom et spor som består av rød sand. Underlaget er løst det meste av de siste åtte milene til Burke. Det blir en lang og utmattende etappe. Det er mye geiter langs veien, og etter hvert som det blir kveld kommer menge kenguruene frem. Vel fremme i Burk synker jeg slapt sammen på terrassen, og slukker tørsten med to ingefærøl.

*Etter 45 varmegrader det meste av dagen ankommer jeg Broaken Hill.*

Broken Hill

Det er 670 km mellom Broke og Broken Hill, og temperaturen er 45 grader. Jeg deler etappen opp med fire stopp underveis. I dag blir det straka veien. Asfaltslettene er nærmest uendelige. På noen partier er det så varmt at olja koker opp av vei-dekket, og ligger som dammer i kjøresporene. Jeg kjører gjennom Cobar Outpack. Her er det kun sand og tørt buskas langs veien. Det er vel akkurat dette mange forbinder med Australia. Jeg kjøler meg ned inne på bensinstasjonene mellom etappene. Utpå ettermiddagen ankommer jeg Broken Hill. Det gamle gruvesamfunnet er fremdeles i drift. Denne byen er som tatt ut av en westernfilm. Husene har store fasader ut mot gata. Andre har flere etasjer med svalganger på utiden. Fra sentrum ser jeg store slagghauger og gruveanlegg. Vel fremme i «The Hill´s» blir jeg plukket opp av Randell Jones, en av kontaktene jeg har fått før jeg dro. Han tar meg med på den lokale puben i byen, og etterpå reiser noen av oss hjem til hans fantastiske «man cave» i den garasjen på huset. Det blir en morsom kveld, med fish an chips. I garasjen er det en gedigen bar, biljardbord alt mulig rart. Randell viser stolt frem en eksospotte som hadde ligger igjen etter filminnspillingen fra Mad Max 2 ute i Mundi Mundi ørkenen.

*Randel plukker meg opp, og tar meg med på den lokale puben.*

Mad Max

*Randel viser stolt frem et eksosanlegg som lå igjen etter filminnspillingen.*

Et av målene på turen er å kjøre opp til Silverton, som er mest kjent for filminnspillingen av Mad Max 2. Ja, du husker vel filmen om den tidligere politimannen Max, som reiste rundt i Australia etter en atomkrig, mens han desperat leter etter bensin som er blitt mangelvare og er verd sin vekt i gull…. Det ligger et lite museum her oppe, der flere av kjøretøyene som ble brukt i filmen er utstilt. Jeg digget denne filmen i ungdommen og den regnes da også som Australias mest kjente film. Etter besøket på museet kjører jeg opp til Muni Mundi, der mange av senene fra filmen er spilt inn. Et ørkenlignende landskap, helt brungult, med tørre små busker som vegetasjon. Utenom Mad Max er Silverton kjent for sin gruveindustri, og av navnet kan du jo gjette på hvilke metall som er utvinnet her?

*Mad Max II ble spilt inn utenfor Silverton. Her ligger det et museum i dag.*

*På museet står det noen biler fra filminnspillingen, men de fleste er kopier.*

Bunk a biker

Det er i overkant varmt så jeg setter kursen sørover mot Mildura som ligger 30 mil sørover. Jeg fyller heldigvis opp tanken før avreise, for det finnes ikke bensinstasjoner på strekningen. Faktisk ser jeg kun et hus på hele turen, og det er en nedlagt bensinstasjon. Landskapet er flatt fargene varierer stort sett mellom gult, oransje og brunt. De trærne som klorer seg fast her har tøffe kår. Når jeg nærmer meg Mildura forvandler landskapet seg totalt, for her gir Murray River liv til området. Alt er grønt og fint med høye flotte trær, og på elva ligger massevis av luksuriøse husbåter. Jeg har kontaktet Viv og Jon på “Bunk a biker Australia” og avtalt overnatting. “Bunk a biker” er et verdensomspennende nettverk som tar imot motorsyklister som trenger overnatting. Både Jules og Debbie, som jeg også har overnattet hos, er en del av dette nettverket. Jeg får både seng og middag hos Viv og Jon, og de tar meg med på sightseeing i Mildura.

Jeg bodde hos *Viv og Jon Whitchurch* i Mildura.

Dagen etter er det meldt 45 varmegrader, og opp mot 50 grader i områdene jeg har tenkt meg ut i, så jeg bestemmer meg for en hviledag. I stedet bruker jeg dagen til vedlikehold og småfiks på sykkelen. Jeg tar også turen bort til et lokalt “Holden motormuseum”. Ja for du har kanskje hørt om dette Australske merket som holdt det gående i 164 år. De lagde mange ulike modeller, men la ned for et par år siden. Det ruller fremdeles utallige Holden ute på de Australske veiene. Museet er en privat samling, men inneholder mange fine modeller. Holden lå innunder GM paraplyen, og produserte mange modeller fra flere av disse merkene. Jeg kjenner igjen modellnavn som Commodore og GTE.

*Mange nydelige eksemplarer. Desverre ble Holden lagt ned foret par år siden.*

Eastern Brown, verdens nest giftigste slange

Det er klart for nye mil med “Guffen”, så jeg forlater Mildura, og setter kursen mot Walls of China. Det er 13 mil inn hit, og veien består av grus og sand. Jeg passerer flere øgler, men plutselig ser jeg en lang strek som beveger seg over veien. Da forstår jeg at jeg har møtt min første slange på turen. Jeg snur sykkelen og kjører tilbake. Den er veldig rask, men jeg rekker å få tatt noen bilder av den. Det viser ser å være en «Eastern Brown» som faktisk er den nest giftigste slangen i verden. Et bitt av denne krabaten kan ta livet av deg på 20 minutter.

*Eastern Brown ter livet av deg i løpet av 20 minutter.*

Jeg kommer opp til innsjøen i Mungo Nasjonalpark som ligger i forkant av veggen, som kalles «Walls of China». Her opp har de funnet avtrykk etter mennesker som er over 60.000 år gamle. Innsjøen har tørket ut, så jeg kan kjøre over den og frem til veggen, som er litt mindre imponerende enn jeg hadde tenkt meg. Jeg følger en smal liten grusvei på 50 km rundt innsjøen. Det er mange emuer i område, og de rare fuglene løper parallelt med sykkelen min langs veien. Dette blir en spennende kjøretur da veien har mange sandpartier og “Guffen” er utstyrt med temmelig slitte 20/80 dekk.

*Dette er vel det mange forbinder med Australia.*

Det kommer en krokodille opp fra elva

Utpå ettermiddagen finner jeg en camp ground, et område der det er lovlig å campe, et stykke utenfor veien. For å komme hit må jeg gjennom en labyrint av spor inne i skogen. Det tusser av både emuer og kenguruer her inne. Jeg finner et perfekt sted nede ved elva og får opp teltet mitt. Så setter jeg meg ned i stolen min og begynner å tenke litt over hvilke dyr som vil kommer ned hit til elva for å drikke. Forresten, hvor holder egentlig krokodillene i Australia til? Jeg er uten nett, så jeg får ikke sjekket. Jeg rekker så vidt å tenke tanken før jeg oppdager en krokodille på vei opp fra elva. Jeg skvetter til, for den er bare 20 meter unna meg. Den er ikke så stor, ca. halvannen meter lang, så jeg går etter den for å sjekke. Da den oppdager meg, begynner den å løpe. Heldigvis er det bare ei øgle. Senere på kvelden får jeg akkurat nok dekning på telefonen, til å få bekreftet at alle krokodiller i Australia befinner seg nord i landet. Det betyr at jeg kan sove trygt.

*Her rett ved teltet mitt kommer en krokodille opp fra elva.*

Kjøreutstyr i varmen

Dagen etter har temperaturen gått ned med over 20 grader, og jeg har plukket frem kjøredressen igjen. Jeg må si at jeg virkelig er glad for at jeg valgte å både ha med meg kjøredress, og lette luftige crossklær. Jeg bruker Scott Softcon beskyttelsesjakke på overkroppen, med jakke eller bare crosstrøye på utsiden. Jeg har også løse knebeskyttere, og bruker crossbukse når det er varmt. Jeg kan også nevne at jeg bruker undertøy fra Klim, med kjølende effekt. På kvelden stopper en eldre kar på en KTM 690 for en prat. Slikt er alltid hyggelig. Jeg er nå på vei ned mot kysten av Victoria, og kjører gjennom områder med flott jungel. Utover mot kysten endrer landskapet seg dramatisk. Her beiter kuene på jordene som dekker de små åsryggene. Flotte asfaltveier går rundt og over disse heiene. Det slår meg hvor utrolig variert Australia er. På et par dager har landskapet gått fra ørken og outback, til regnskog, og nå disse grønne åsryggene som minner om landsbygda i England.

*Russel er en skikkelig eventyrer. Han har sendt sykkelen sin med båt fra Australia, og sett mange land.*

I Inverloch blir jeg blir tatt imot av Denise og Russel. Dette er eventyrere, og Russel har mange motorsykler å vise meg. Akkurat nå restaurerer han en 83-modell Yamaha XT 600 Tenere. Denne forvandles til et nærmest nytt eksemplar. Denise og Russel er glade i å reise, og Russel har sendt sykkelen sin med båtfrakt rundt omkring i verden. Den siste turen var en tur på seks måneder til USA og Canada. Utpå kvelden tar jeg meg en tur til Philips Island. Her ligger fantastiske surfestrender, i tillegg til den berømte racerbanen.

Jeg er nå over halvveis på solo-turen min. Videre skal jeg følge de herlige rutene BMW Safari fulgte i 2023. Dette blir en flott tur helt opp til Bathurst, men det kan du lese om i neste nummer.

Sykkelen i Australia er leid av https//bikeroundoz.com

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia

Hilsen Kenny Dundee, Australia.

Going Down Under, Reisebrev

GOING DOWN UNDER 1. med Kenny Dundee..

13. februar 2024 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Del 1. Touring Australia.

Det var på tide med en motorsykkeltur skikkelig langt av gårde. Hvorfor ikke dra på den andre siden av kloden tenkte jeg. Australia virket forlokkende, lengere unna kommer du ikke. Dette annerledeslandet er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet på kloden. Eksotisk og noe helt annet enn en trist norsk vinter. Perfekt tenkte jeg, dette må sjekkes ut…

Dette er ruta som jeg fulgte på denne delen av turen

Turen har vært planlagt lenge, og de siste ukene før avreise har gått sakte. Alle har spurt meg om når jeg skal dra, men nå er endelig dagen her. Jeg sleper den nøyaktig 25 kg tunge kofferten over dørterskelen. Tar på meg kjørestøvler, kjørejakke og sekken. Så slenger Touratech baggen min over skulderen. Denne skal visst nok ikke veie mer enn 7 kg, så det er bare å håpe at ingen veier den. I de neste månedene skal jeg skal se Australia, Tasmania og New Zeeland. En tur jeg har drømt om lenge. En tur som er så lang at jeg ikke ser slutten på den når jeg begynner. En tur som gjør at jeg er så langt unna jobben at jeg glemmer den. De første fire ukene skal jeg være helt alene og utforske de varmere delene av landet, men litt før jul kommer “Arkitekten” og sammen skal vi besøke Tasmania og New Zeeland.

Pakket og klar. Med dette utstyret skal jeg klare meg i to måneder.

Singapore Sling

Det tar lang tid å komme seg til Australia, og flyet mitt mellomlander i Singapore, derfor har jeg bestemt meg for å se byen i noen dager. Singapore er en spennende by, men besøket blir kun en byferie. Er du her vil jeg anbefale at du tar deg en tur til Garden By The Bay. Her er det et fantastisk lysshow i de gedigne kunstige trærne hver kveld. Disse skifter farger i alle slags mønstre. Jeg drar også innom Raffels, og bestiller meg en Singapore Sling. Drinken som kommer herfra koster NOK 385,- men da følger det med peanøtter, som du kan skrelle å la skallet falle på gulvet. Det er faktisk ganske så kult.

Garden by the bay er et flott skue om kvelden. Når det mørkner tennes lysene i de kunstige trærne.

Ankomst Australia

På flyplassen i Sydney blir jeg hentet av Jules Buckland. Hun og mannen er motorsyklister, og syns det er stas å ta imot “Outlanders”. Det er kjekt å skaffe seg noen kontakter om du skal til Australia. Det gjør alt lettere, og du har noen som kan hjelpe deg om noe skulle skje. Jules tar meg rett inn til sentrum, så noe av det aller første jeg får se er operaen, Sydney Harbour Bridge og skyskraperne her inne. Operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon og er et av de mest berømte byggverk fra 1900 tallet. Jørn deltok i en konkurranse om dette prosjektet som helt nyutdannet. Han hadde ingen ambisjoner, men ønsket å imponere den kjente finske arkitekten Eero Saarinen som var juryformann i den prestisjefylte konkurransen. Sarinen ble imponert og forlangte at det var dette konseptet skulle bygges. Operabygget ble imidlertid like mye Utzons skjebne, som suksess. Det spektakulære og helt egenartede bygget ligger nede på havnen med utsikt mot den gedigne broen Sydney Harbour Bridge. Operahuset i Sydney har omtrent 1000 rom, inkludert fem teatersaler, fem øvelsesstudioer, to hovedsaler, fire restauranter, seks barer og tallrike suvenirbutikker. Taket er dekket av 1 056 000 hvit-glaserte keramiske fliser, som faktisk er importert fra Sverige. Jeg blir fascinert av det flotte bygget.

Operaen i Sydney er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon, og er et av 1900 tallets mest berømte byggverk.

Det blir et par late dager i Sydney mens jeg blir kvitt jet-legsen. Jeg reiser innom utleieren Bike Round Oz, https//bikeroundoz.com, der jeg har leid sykkel, og får med meg sykkelen selv om jeg ikke har leid den før dagen etter. Det blir er ettermiddagstur nord for Sydney med «kjørelærer» Andy i front. Venstrekjøring er uvant. Jeg har gjort det før, men det tar litt tid å venne seg til.

Uvante farger. Her på en av de første turene med Guffen.

Kenny Dundee

Det viser seg raskt at navnet mitt; Kyrre, er komplett umulig å uttale for Australiere. Andy mener derfor at jeg må velge mellom Kerry eller Kenny. Dette er navn som er enklere for aussiene, som er navnet for Australierne bruker på seg selv. Valget blir Kenny, og Andy mener jeg kan henge på Dundee, for å få litt sving over det.

Etter dagene hos Jules og Andy er jeg rastløs etter å komme meg av gårde. Sykkelen lastes opp med alt utstyr, og endelig er jeg på vei. Ruta går rett inn i vakre Blue Mountains. Jeg får god utsikt mot den digre canyonen på baksiden, og finner den svingete “Paddy Road” som jeg følger nordover. Når det begynner å skumre møter jeg min første kenguru. Den sitter stille i veikanten. Jeg vet det er mange av dem, og at det er på denne tiden av døgnet de er mest aktive, derfor svinger jeg inn på en cafe, der jeg får lov å sette opp teltet mitt. Cafeen er stengt, men eieren kommer med et par øl til meg. Han sier; -Welcome to Australia.

Første overnatting. Langs Route 69, Paddy road.

Å våkne opp i telt i Australia er ikke helt som hjemme. Fuglene lager mange rare lyder utover morgenen. De rareste kommer fra den lille skjærelignende svarte og hvite magpien. Lydene er omtrent som når du stilte inn radioen på den gamle langbølgefrekvensen. Mens jeg sitter og nyter morgenkaffen min kommer en kenguru hoppende forbi, bare noen meter unna. Etter havregrøt og kaffe, fortsetter jeg på Patty Road. Jeg finner noen fine grus-strekninger og tar meg gjennom Hunter Vally, som er et av vindistriktene i New South Wales. Her ligger vingårdene på rekke og rad, og vinrankene dekker alt land mellom gårdene. Det er grønt og frodig i disse områdene, vi er jo i den østlige delen av Australia, og vinter hjemme er midt på sommeren her.

The Nasjonal Motorcycle Museum i Nabiac har en enorm samling på hele 1050 kjøretøy

På ettermiddagen rekker jeg en tur innom The Nasjonal Motorcycle Museum i Nabiac. En enorm samling på hele 1050 kjøretøy. Samlingen som eies av Brian og Margareth Kelleher, skal være Australias største. Dessverre er lokalene alt for små for så mange sykler. De skulle vært fire ganger så store. Her står syklene som sardiner i boks og er stablet fra gulv til tak i tillegg. Uansett er det en imponerende samling med alle merker er representert. Pauline holder oppe litt ekstra for meg, og tilbyr meg gratis inngang dagen etter, om jeg vil overnatte på utsiden. Jeg føler imidlertid at jeg må videre, og for å unngå motorvei legger jeg opp ei rute gjennom en av Australias utallige nasjonalparker. En flott vei med skarpe svinger og stupbratte skråninger. Dette er jungel, og jeg kjenner lukten av eukalyptus når jeg kjører gjennom skogen. Jeg setter opp teltet mitt i Comboyne, der jeg har hele teltplassen for meg selv. På døra til kontoret finner jeg et telefonnummer, og får beskjed om at jeg kan legge 10 dollar i en konvolutt på butikken.

Tredje kjøredag begynner med motorvei. Jeg klarer det i 15 minutter før jeg får krampe. I stedet legger jeg i vei på Kempsey road. Her blir jeg stoppet av ei diger lystavle som forteller meg at veien er stengt. Jeg kjører tilbake til nærmeste pub, og spør om veien er kjørbar. Det er den, men jeg blir rådet til å fylle tanken, det er nemlig langt til neste bensinfylling. Dette er en vakker strekning på flotte grusveier, og jeg ser mye vilt langs veien. Rundt en sving sitter to iguanaer, som løper ut av veien i det jeg kjører forbi. Rundt en annen sving letter en diger ørn fra et kengurukadaver. Mens jeg lager lunsj, dukker annen adventurekjører opp. Her blir jeg kjent med Jamie Wearburton. (Vi møtes igjen flere ganger under turen).

Vi bestemmer oss for å kjøre sammen, men skiller lag etter Kempsey Road. Jeg følger en flott asfaltvei opp til Coutts Crossing, og slår opp teltet utenfor puben. Etter å ha bestilt pizza, er det klart for “Bear-line”. Det betyr at alle ølkranene skal renses. Dermed blir ølet som står i rørene tappet i mugger og båret ut til gjestene. Det er gratis øl av alle slag, og mange hyggelige gjester.

Det klart for “Bear-line”. Ølkranene skal renses. og ølet som står i rørene tappet i mugger og båret ut til gjestene.

To eventyrere treffes. Begge med stor interesse for motorsykkelkjøring.

Jeg treffer igjen Jamie dagen etter. Han tar meg igjen i det jeg står og fotograferer et par døde kenguruer. Det er nemlig så utrolig mange av dem som blir drept i trafikken, og for meg er det veldig uvant å se så mange døde dyr bare ligge der. Ingen stopper for å avlive dem, eller drar dem ut av veibanen. De fleste bilene er utstyrt med digre stålrør i fronten som beskytter bilen i sammenstøtene. For oss motorsyklister kan sammenstøt bli fatale, både med levende og døde kenguruer. Etter hvert forstår jeg at det er så mange slike kollisjoner at det ikke går an å håndtere det. For assiéne er faktisk dette en del av hverdagen. Naturen tar seg imidlertid raskt av dem, og etter noen dager i sola kjenner du stanken fra dem på lang vei, når du kommer kjørende. Den river i nesa. Etter enda noen få dager er de imidlertid flate, og omtrent som kjeks, og snart ligger bare noen beinrester igjen i veikanten.

Det veldig uvant å se så mange døde dyr i veibanen. Ingen ser seg brydd med å stoppe for å avlive dem.

Jeg og Jamie slår følge nordover. Vi har stort sett planlagt samme rute, men Jamie vet om de beste veiene. Vi kjører i et veldig variert landskap denne dagen. I alt fra åpne flotte grønne områder med fine utsikter, til bratte trange veier langs elveleier. Det blir en lang kjøredag og plutselig, midt inne i en jungel, står vi på grenseovergangen til Qeensland. Vi kommer ut på asfalten litt sør for Ipswich. Det er i grunn merkelig med stedsnavnene her nede. Mange har navn fra England eller Amerika, mens mange har opprinnelige aboriginske navn. Temperaturen kommer opp i 35 grader denne dagen, noe som definitivt er for varmt for vanlig kjøreutstyr. Jeg får også testet rekkevidden på GSén. Når jeg fyller tanken etter 355km har jeg 0,3 liter igjen. Vi ender oppe i Noosa Head der Jamies kjæreste, Suzie, venter på han.

Midt inne i skogen krysser vi grensa mot Queensland.

Handlebar Haven er et fascinerende og godt sted å komme til .

Handlebare Haven

Jeg får mange gode tips og GPX-spor av Jamie før jeg setter kursen vestover mot Kikivan. Jeg har fått høre om Handlebare Haven, av Frode Aamodt som var her og kjørte i fjor, og dette er et av stedene jeg vil besøke. Det er en varm dag med 38 grader, og jeg bytter ut Dualride-dressen min med lettere crossklær. Jeg var usikker på kjøreutstyret før jeg dro, men endte opp med både vanlig kjøredress og crossklær. Under kjøreklærne har jeg teknisk kjølende superundertøy og løse beskyttere. Dette viser seg å være en god kombinasjon, som gjør det lett å tilpasse påkledningen etter temperaturen. Langs veien mot Kilkivan brennes det bråtebrann. Jeg har hørt om alle de store skogbrannene i Australia, og syns i grunnen dette virker ganske uansvarlig. Jeg får senere høre at dette er nødvendig for å fjerne brann-energi. Om ikke australierne gjør dette, vil en eventuell skogbrann bli mye større, og nærmest eksplosiv.

Den gamle Hondaen til Jock henger i taket i festlokalet

Jeg finner Handlebare Haven, og svinger inn mellom hus, garasjer og gamle campingvogner. Her dukker det en naken og skjeggete skapning opp. Det er Jock Adams som driver stedet sammen med samboeren Annie. – To hot fore clothes today, sier Jock, mens han drar på seg en shorts, sånn for syns skyld. Jock viser meg stedet, som i gamle dager var en butikk. Han og Annie har gjort mye, og alt er basert på gjenbruk. De er ikke tilknyttet hverken strøm eller vann, men er fullstendig selvforsynte. Vannet samles fra takene, og strømmen produserer de selv på gamle gjenbrukte solceller. Her står også flere motorsykler. Jock har en Suzuki DR 400, en Kawazaki 426 med sidevogn, en Kawasaki Vulcan og en Post-bike. Sistnevnte har han krysset Simpson Dessert med. Annie har en Harley V-rod trike. Dette sted er for bikere, og rundt huset står flere gamle campingvogner beregnet for gjester. Litt unna huset ligger festplassen, med bar, scene, kjøkken og toaletter. Her arrangeres jevnlig konserter, og her er det muligheter for å slå opp telt. Ofte kan være 60 – 70 som overnatter her på slike kvelder. Høyt oppe på veggen henger en Honda CB 900 Bol Dor, og i taket henger hjelmer.

Bundaberg kjent for ingefærøl og rom.

Etter omvisning drar vi på den lokale puben med den gamle pickupen. Kløtsjen skulle vært byttet, men han mener den holder til inn til Kilkivan. Puben ser ut som en gammel western saloon, og det virker som om det meste av stedets befolkning er her. Bygningen består av en pub-del, og en spisedel. Drikke bestiller du i baren, mens maten bestilles i en luke mot kjøkkenet. Dette er forresten helt vanlig på de Australske pubene. Gulvene er dekket med tykke vegg til vegg tepper, og lokalene er fylt opp med blide australiere. Maten på disse pubene er ofte veldig bra. Det blir en hyggelig kveld med Joke.

Jeg tar farvel med Handlebare Haven, og setter kursen nordover mot Bundaberg. Stedet som er kjent over hele verden for sin rom, og sitt ingefær-øl. Jeg skal besøke Debbie Wood, som også er en kontakt jeg har skaffet meg før jeg dro. 80 kilometer før jeg er fremme, mister sykkelen all elektronikk. Lys, speedometer, horn og blinklys, og alt annet slutter å virke. Jeg tenker det er best å sjekke om starteren virker før jeg stopper. Det gjør den ikke, men jeg er i fart og sykkelen tenner igjen på trillen. Jeg kalkulerer raskt at jeg har nok bensin til å komme frem. Dermed fortsetter jeg til Bundaberg uten å stoppe. Det viser seg heldigvis kun å være en sikring.

Debbie viser meg en imponerende samling motorsykler. En Harley med sidevogn, en Suzuki GSX 1400 med sidevogn, en Triumph Boneville, en Vespa og en Honda Post-bike. I tillegg står det en klassiker av en gammel Holden stasjonsvogn i garasjen. Det blir en hyggelig ettermiddag på stedets lokale pub. Det er fredag, og hit kommer alle byens beboere etter jobb. Stedet er verd en studie, og jeg koser meg der jeg sitter og betrakter det ukentlige pub-besøket til stedets befolkning.