Sesongen er på hell, men på en fin onsdagskveld samles fremdeles hundrevis av motorinteresserte seg på Norsk Motorhistorisk Senter på Burud i Øvre Eiker.
Valkyrie som vekker oppsiktSeks eksosrør er ikke tilfeldig
Den gamle militærleiren på Burud fungerer nå som museum, og inneholder blant annet en gammel bensinstasjon, brannstasjon og en bane der barn kan kjøre elektriske biler. Men på onsdagskvelder på sommerhalvåret er det dessuten et treffpunkt for motorinteresserte, og på en kveld med fint vær kan det ofte samler det seg flere hunder mennesker her.
Lekker Jawa
Kjører du motorsykkel, kan du kjøre helt inn på området. Det samme gjelder dersom du har en veteranbil, eller en nyere litt spesiell bil. Om du kommer med vanlig bil henvises du til parkeringsplassen på utsiden av området. Vaktene er nøye, og slipper kun inn de som kvalifiserer i forhold til dette.
Flott Panter fra åttitallet
Syklene henvises du til å parkere på innsiden av den gamle bensinstasjonen. Her blir det ofte trangt om plassen, og mange av syklene som møter er veteransykler. Bilene må parkere langs de andre bygningene på området, og det blir ofte nok så fult.
Mc-parkering fra den gamle bensinstasjonen og innover
Den gamle klassiske gule kiosken et viktig element på området. Kiosken er som hentet fra femtitallet, og passer flott inn. Her kan du kjøpe kaffe, vafler, pølser og brus.
Flotte offroadere
Inne i de gamle garasjene og hallene er mange kjøretøy lagret, men i flere av husene er også mange andre ting fra 50 og sekstitallet samlet.
Jawa 350 med Velorex sidevogn
Her på Burud treffer du garantert noen å dele motorinteressen med. I praksis er det bare å stoppe for å beundre et kjøretøy. Flere kommer til, ofte eieren, og så er praten i gang. Mange av kjøretøyene er «Mint Condition» mens mange er også i vanlig bruksstand, og preget av tidens tann, med patina som har tilkommet etter mange tiår i jevnlig bruk. Det morsomme er også at ingen merker er ekskludert på Burud. Her finner du derfor alle merker og årganger.
Nydelig BSA
Sentret er et samarbeid mellom Motorhistorisk Klubb Drammen og Øvre Eiker kommune. Alt arbeidet med muset og aktivitetene blir utført på dugnad.
Inne i lokalene er det rene museet
Skulle det bli enda en onsdagskveld med finvær anbefaler vi turen. Hvis ikke bør du legge turen opp hit neste sesong. Dette er nemlig vel verd turen.
Det er gått et halvt år siden vi suste rundt på Lycien-veien i Tyrkia. Nå var det endelig tid for ferie med arkitekten igjen. Endelig skulle jeg få oppleve Slovakia på motorsykkel, og det med det beste reisefølge jeg vet. Denne turen skal vi forsøke å formidle gjennom fire artikler, eller kanskje fem, vi får se.
Vi henter sykler. Klare for avreise
Forberedelsene:
Jo da, vi hadde bestemt oss for Slovakia, men begge hadde alt for mye å gjøre på jobb inn mot ferien, til at det ble noe planlegging. Ofte er det det aller beste grunnlaget for en vellykket tur. Når ingen ting er forventet blir dagene det de blir, og det meste blir oppturer. Vi er i denne sammenhengen undertegnede og arkitekten, eller Lenka som hun heter. I tillegg til å være arkitekt er hun en anerkjent mc-fotograf, kanskje Norges beste, etter meg selv, og jeg er jo godt etter Rene Skaret, som faktisk kanskje er Norges beste mc-fotograf 😊. Uansett en interesse vi begge deler i tillegg til mc-kjøring.
Flybilletter hadde vi i vertfall skaffet oss, for å bruke halve sommerferien på motorveier var uaktuelt. Sykler var også i boks. Arkitekten som er Slovaker hadde kontakter, og to stk. Hondaér sto og ventet på oss i Presov i øst-Slovakia. Ruta ble til på kjøkkenet i leiligheten i Kosice. Her har Arkitekten arvet en leilighet helt autentisk fra kommunisttiden. Kompisene til Arkitekten var heldigvis uvitende om undertegnedes «bruk» av motorsykler. Hadde de vært det, hadde nok syklene i stedet fått en ekstra hengelås på utsiden av garasjen.
Arkitektens nieser vil gjerne være med på tur
Ut på tur.
Ruta var satt, og før vi hadde rukket å begynne på den kom de første forandringene. Arkitekten hadde fått med seg at to av hennes venner var i Trebisov, dermed skulle vi plutselig dit. Men litt mc måtte vi jo kjøre. Arkitekten hadde i tillegg avtalt med familien at vi skulle komme innom etter at syklene var hentet, dermed var vi omtrent tilbake til start, før vi hadde begynt. Litt kjøring ble det heldigvis, og en hyggelig kveld, der jeg ikke forsto et kvekk av hva som ble pratet om, ikke om vi fikk mat, og ikke peiling på hvor vi skulle bo, men bo skulle vi. På et Spa hotell skulle det vise seg. Dessverre utenfor spa-fasilitetenes åpningstid.
Ungarsk landsbygd
Dag nummer to ble litt mere ordentlig.
Vi kom omsider i gang med kjøringa, og før jeg viste ordet av det var vi i Ungarn. Et herlig landskap ble passert. Det eneste problemet mitt var at NT 750en jeg kjørte nok var konstruert for langt kortere personer enn meg. I vertfall noen med kortere ben. Løsningen ble å lage en pute av regntøyet jeg hadde lånt av Amaro, eieren av den ene sykkelen. (Regntøyet mitt er gjenglemt i Norge). Puta ble helt perfekt, og plutselig var kjøringen igjen en sann glede, med blodsirkulasjonen gjenopprettet i begge ben.
Regntøyet benyttes som sittepute-. Vi får jo sikkert ikke regn uansett!
Utpå dagen begynte det uheldigvis å regne. Dilemmaet ble da om jeg skulle sitte på regntøyet, eller å ha det på meg. Vi søkte ly for regnet i ett bussoverbygg som var fylt av sigøynere. Jeg er fremdeles litt usikker på hvem som ble mest overrasket når jeg kom inn i sykkelskuret i ca. 50 kmt. Sigøynerne trodde nok sin siste time var kommet, og jeg trodde skuret var tomt. De hoppa i vertfall opp på benken. Motvillig kom regntøyet på, selv om jeg alt var gjennomvåt. Under denne seansen oppdaget jeg at Amaro er ca. 50 cm kortere enn meg, så 25 cm av både armer og bein forble uten regntøy.
Grønne tuneller.
Dagens siste etappe ble uten regn, og gjennom en fantastisk skog. Dette var som å kjøre gjennom en sammenhengende grønn tunell, som slynget seg opp og ned fjellsidene, i herlige serpentinersvinger. Skogen her er helt fantastisk. Trærne ca 25 meter høye, og med så tette trekroner at de fullstendig kveler annen vegetasjon. Gjennom dette landskapet får jeg assosiasjoner til Robin Hood og Sherwood skogen. Det er helt magisk, og gjennom det tette løvverket slippes sollyset inn gjennom noen ganske tynne striper.
Nattens overnatting er på Betliar castello. Vi bor ikke på slottet, men på en av campinghyttene som har overlevet etter kommunisttiden. Madrasser harde som planker, men med varmt vann på toalettet ca 100 meter unna, men hva gjør vel det når det koster 14 euro inklusivt sengetøy, utvask og parkering.
Betliar castello. Vi bor ikke på slottet, men på en av campinghyttene som har overlevet etter kommunisttiden.
Følg med om et par dager, da har nok Arkitekten sørget for at vi er enda lengere vest i Slovakia.
