Kategoriarkiv: Diverse mc

Diverse mc, Reisebrev

Bukkerittet 2021

Legg igjen en kommentar

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Blikk – Balanse – Bånn gass. Dette var slagordene for årets bukkeritt, som var fulltegnet et par timer etter annonsering. Gruskjøring er populært som aldri før, og årets deltakere fikk en flott helg med «hele» Rondane som lekegrind.

Andre helgen i august, gikk arrangementet Bukkerittet av stabelen. Arrangementet har i mange år vært avholdt på Grimsbu turistsenter i Folldal, som også var årets lokasjon. Dette er ikke uten grunn, for her er det gode innkvarteringsmuligheter i form av rom, hytter, leiligheter, sovesal og telt. Alt er i flittig bruk, og dersom du vil sikre deg egen hytte må du belage deg på å stå på venteliste i flere år. I tillegg er dette et gruseldorado, med et stort nettverk av grusveier som er åpent for allmenheten. Området er enormt, så det er bare å spre seg utover. Her får du nærmest hele Rondane som tumleplass. Utsikten du får fra Tronfjell er magisk, det samme er en tur gjennom Einunndalen, men i tillegg er det så mye mer. Koronarestriksjoner gjorde at kun 200 deltakere kunne være med på årets arrangement. Disse plassene var det rift om, og treffet var derfor fulltegnet på rekord tid. Etter at 176 var påmeldte, stoppet arrangøren registreringen, og de siste 24 plassene ble tildelt etter loddtrekning blant de over hundre som sto på venteliste. 200 deltakere er nok uansett maksimalt av hva arrangøren ønsker i fremtiden også, med tanke på stedets kapasitet samt belastningen på veiene i området.

Til og fra.

Til Grimsbu kommer gruskjørere fra hele landet. Mange kombinerer turen til Bukkerittet med ferie, og legger opp spennende ruter hit på grus. Felles for de fleste er at syklene er skodd med skikkelige knastedekk, og at oppakningen er minimal. De mest ekstreme kommer imidlertid med lettere endurosykler på tilhenger. Vår tur til bukkerittet besto av nesten sammenhengende grusveier fra Bromma i Hallingdal, til Folldal, via nydelige Grimsdalen. På returen kjørte vi grus nesten fra Grimsbu til Skarnes. Dette sammen med gruskjøring både fredagen og lørdagen gjorde helgen super.

Torsdag til søndag.

Treffet åpnet torsdagen, men allerede på onsdagen var mange på plass. På fredagen startet dagen som vanlig med førermøte kl.9.00. Her ble det oppfordret til lovlig kjøring, og til å betale for de bompasseringene som ikke var inkludert i treffavgiften. På denne dagen var det også lagt opp til guidede turer. Her var det forhåndspåmelding, og turene var fylt til randen. Nå er det ingen krise om du ikke får plass på en guidet tur på Bukkerittet. Her er nemlig nok av folk som er godt kjent i området, og som gjerne tar deg med på en tur om du tør å spørre.  

Det er gruskjørere i alle ferdighetsnivåer på Bukkerittet. Det er også svært hyggelig at fler og fler kvinnelige gruskjørere kommer til. De fleste av disse ville gjerne være med den svenske grusguruen og sjarmøren Elving Solli på tur. En lungn og koselig svenske med grått skjegg og pipe, som har kjørt alle grusveier som er verdt å kjøre. Vi ble med gruppa hans på tur. Ferden gikk i rolig tempo, med hyggelige stopp. Underveis ga Elving nyttige tips om gruskjøring, og han hadde til og med en sjokolade på lur til deltakerne. Vi forlot gruppa på toppen av Tronfjell, da en av de kvinnelige deltakerne tydeligvis var ute etter å treffe en mann. Dette gjorde hun ved å kjøre på undertegnede, noe hun på lørdagens fellesmøte mottok en utmerkelse for.  Fra Tronfjell fulgte undertegnede gruppa til den erfarne gruskjøreren Jan Erik Skogstad. Her var tempoet et litt annet, og utfordringene på et annet nivå. Vi fikk prøvd oss skikkelig på turens siste etappe, der vi kjørte langt oppunder den gamle taubanen som fraktet malm fra Folldal til Alvdal på begynnelsen av 1900 tallet Taubanen gikk over en imponerende strekning på hele 34 km. Om dette var vei eller ei steinrøys kan diskuteres, men skikkelig morsomt var det.

Chaising Borders

På fredagskvelden var det felles grillmiddag, med årets brygg av Bukkeølet som tilbehør. Maten var nydelig, men været tvang etterhvert deltakerne inn. Senere på kvelden ble det holdt et foredrag av Christian Mørck Røde og Peter Solnør som fortalte om sine to år på tur fra nord til sør i Amerika, og senere fra Sør Afrika til Nordkapp. Et svært underholdende og inspirerende foredrag, med flotte bilder og underholdende videoinnslag. Det var svært spennende å følge de to gjennom historiene som ble fortalt.

Årets oppgjør på crossbanen.

Lørdagens regnvær satte «som vanlig» en liten brems på kjøringen, selv om noen trosset været. Vi tok turen gjennom Einunndalen på et føre som mildt sagt var spennende. Med mine dekk var det omtrent som å balansere et såpestykke gjennom smør (ikke knastedekk). Spennende med andre ord, og en god øvelse i balansekunst. Til tross for været skulle årets utgave av Bukkerittet gjøres opp. Dette er en lag-konkurranse med tre førere på hvert lag. En med liten lett sykkel, en med mellomstor, og en med stor adventure sykkel. Resultatene ble som følger:

Førsteplass: Christian Røde, Jon Olav Holte og Einar Robert.

Andreplass: Paolo Bernardi, Jon Solnør og Jonny Krokedal.

Tredjeplass: Lars Holt, Einar Conders og Magnus Berntsen.

Fjerdeplass: Henrik Hassem, Andreas Rønning Olsen og Odin Larsen.

Laget ble nummer fire hadde flest runder på crossbanen, men ble henvist til en fjerdeplass, da en av de lagkameratene ikke var påmeldt på treffet.

Litt om OTC som arrangerer treffet

OTC er en klubb for entusiastiske offroadkjørere, fortrinnsvis med stor offroad-motorsykkel. For et symbolsk medlemskap er du medlem i klubben så lenge du vil. Hvor mange medlemmer som egentlig finnes er litt usikkert, da eneste registrering er innmelding. Noen av medlemmene er kanskje ikke motorsyklister lengre, mens andre kanskje ikke lengere er i live engang. På klubbens hjemmeside opereres det med 2141 medlemmer, men på klubbens facebook gruppe er det nærmere 4000 personer som følger sidene. På sider deles likt og ulikt, men felles er bestandig at det har noe med kjøring, utstyr eller turer å gjøre. Klubben ble stiftet i 1997 eller i 1998 har vi fått opplyst av klubbens leder Christian Warg. Årlig arrangerer OTC Bukkerittet, andre helga i august. Bukkerittet har vært arrangert flere steder, men de siste 12 årene har treffet vært lokalisert i Folldal, på Grimsbu turistsenter. Nytt av året er nå at OTC endelig er registrert i Brønnøysund registrene. Et slags årsmøte vil derved bli gjennomført under treffene på Grimsbu, der flest medlemmer er samlet.  

Kjempeinnsats

Til slutt må vi bare berømme den innsatsen som legges ned både av sentrale personer i OTC, og vertskapet på Grimsbu. Alle disse står på fra morgen til kveld for at vi deltakerne skal ha det bra, og alltid ha det de trenger. Det er rett og slett imponerende. Vi får bare håpe de aldri går lei av dette. I tillegg må vi berømme alle treff deltakerne. OTC er som en stor familie, der alle snakker med alle, og der det alltid et tips og hjelp å få.

Takk for et flott Bukkeritt 2021.

Diverse mc, Reisebrev, Team Viggo

Team Viggo uten Viggo. Tur 1.

Legg igjen en kommentar

Tekst og foto Kyrre Hagen

På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo sørger dessuten alltid for at vi har det vi trenger. Vi var klare for å bli litt mere selvstendige; og dro på tur for å overleve i villmarken.

Flateby’n og undertegnede er klare for å bli litt mere som Viggo. Til det trengs det trening.
Vi passerer Hemsedalsfjellet i god driv.

Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring (helst mye grus), bortgjemte nye veier, gjerne langt fra folk. Overnatting i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med den gedigne oppakningen, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på tide for oss andre å bli bedre!

Flateby’n har funnet perfekt plassering for hengekøya.

Første tur på egenhånd i «ødemarken»:

Himmelspretten kom, og jeg møtte en smørblid Flateby på Hokksund. På to fullasta sykler satte vi kursen opp Sigdal, Hallingdal og over Hemsedalsfjellet, før vi ankom Sogn og Fjordane, nå Vestland fylke. Været var aldeles nydelig og vi storkoste oss over fjell, vidder, og langs fjordene. Mat måtte vi ha, selv om det var Himmelspretten, så vi satset på innkjøp i en lokal butikk i Sogndalsområdet. Da vi ikke fant butikk i Olav Stedjes hjembygd, tenke vi at det bare var å satse på første mulighet etter Sogndal. Snakk om tabbe, det var jo himmelspretten. Vi passerte det ene stedet etter det andre uten hell. Bagasjen var like tom for mat som magene våre. Etter ferge Vangsnes – Hella, kjørte vi gjennom vakre Balestrand der jeg hadde gått på folkehøyskole i min ungdom. Her var fruktblomstringen i full gang. Vi stoppet i Høyanger, og som ved en åpenbaring oppdaget vi den lokale Take-away sjappa Scoreto, som var spesialister på pizza. Dette var vel så langt unna det vi på forhånd hadde tenkt oss i forhold til mat i ødemarken, men hva skulle vi ellers gjøre. Vi fikk heller holde kjeft om dette til Viggo.

Etter en liten times prøving og feiling er undertegnedes Amok’en oppe, og kveldstemningen kan nytes til Olav Stedje’s «O vi vandrar saman».
Morgenstemning fra Amok’en

Neste post på dagens program var å finne overnattingsplass. Her lykkes vi bedre, og etter Kjyrkjebø kom vi over Klævold kystfort der vi kunne slå opp hengekøyene med 270 graders utsikt mot Sognefjorden. Ingen av oss er akkurat noen ræcere i å henge opp køye, men etter at flere mulige trær var testa ut, kom køyene opp innenfor en liten time. Hagen hadde heldigvis oppfatta deler av helligdagsproblematikken, og kunne på ekte Viggo’s vis diske opp med både et glass vin, og en liten snaps til kvelds. Alt dette mens vi nøt låtene til Olav Stedje. Kompisene la seg passe fornøyde, uten å bekymre seg for frokosten som mangla.

Take-away er vel ikke akkurat noe for villmarkens sønner, men mat må’n ha
Ingenting å si på serveringspersonalet. Flateby’ gleder seg til mat.

Ny dag er nye muligheter.

Etter å ha fått laga kaffe på bålet kunne vi dele en slovakisk sjokolade, som min snille kjæreste hadde stukket i bagasjen min før turen. Det ble derfor en ganske fin morgenstund, selv om magene var omtrent like tomme som ettermiddagen i forveien. Vi stoppa utenfor første lokale butikk i Vadheim, der vi grådige heiv oss over innkjøpt brød og pålegg på benken rett utenfor butikkdøra. Lokale handlende kasta nysgjerrige og undrende blikk på oss.

Sparsom frokost ødelegger ikke en nydelig natt i hengekøye.

Turen hadde ikke akkurat vært noen stor øvelse i å klare seg på egenhånd så langt, så da vi oppdaget at venner av meg var innlosjert på samme kant, ba vi oss selv på kaffe og kaker i Askvoll.

Undertegnede klarer da å lage ostesmørbrød i guds frie natur.
Unge Ole Wårum møter oss i Volda. Dette blir nok en skikkelig eventyrer med årene.

Dagen var fremdeles ung, og etter bunkring i Førde gjorde vi som vi pleier å gjøre i Teamet; finne så mye rare småveier som mulig. Etter å ha sust rundt i en orgie av svinger mellom sauer og traktorer, på trange grus og asfaltveier (blant annet på Fv 513, Fv 615 og Fv 42, dette er veier vi virkelig kan anbefale), satte vi kursen mot Volda der min yngste sønn studerte. På veien hit klarte undertegnede å tilberede en herlig lunsj i det fri, på medbrakt toastjern. For å ikke gjøre samme tabbe som dagen i forveien var sønnen min blitt instruert i å gjøre innkjøp av både mat og drikke. Til Volda hadde vi også bedt unge Ole Wårum, en ung eventyrer fra Trondheim. Han var allerede kommet frem når vi ankom. Vi ble innkvartert i et naust, og storkoste oss her et par dager, mens vi skjemte bort studentene.

Flateby’n tilbreder taco til studentene. Det ble suksess!
Klar beskjed til studentene på butikken i Volda.

Retur:

Etter en retur over Strynefjellet med temperaturer nede på blåfeltet, tok vi til vett, og innkvarterte oss i hytte på Beitostølen. Værmeldingen viste øsende regn hele natta. Her ble vi også møtt av min fine kjæreste som hadde kommet oss i møte.

Verdens beste kjæreste lager frokost til oss.

Som den største kontrasten til frokosten ytterst i Sognefjorden, kunne kjæresten diske opp med den flotteste 17-maifrokost du kan tenke deg. Syklene ble pyntet med flagg, og hjemreisen ble reineste parademarsjen, til tross for at lokale regnbyger sørget for å holde temperaturen vår nede.

Klare for 17 mai

Flateby’n treffer ei dame:

På Vestringsveien sør for Leira ble vi stoppet av politi. Vi hadde ikke gjort noe galt, men måtte vente da ei kortesje på flere hundre kjøretøy passerte. Her var alt fra veteranbiler, sportsbiler, trailere, russebusser og alle andre tenkelig framkomstmidler. Flateby’n klarte å treffe ei dame som sto å venta, mens kortesja passerte. Ulempen var bare at dette var dama mi, og at måten han traff henne på var å kjøre i sykkelen hennes bakfra, da hun stoppa for å glane på møtende kjøretøy. Smellen var liten, og resulterte heldigvis kun i ei brukket skiltplate. Ut over dette gikk hjemturen smertefritt.

Hva lærte vi på turen?

  • Take-away kan redde dårlig planlegging.
  • Verdens flotteste hengekøyeplass kan nytes selv om frokosten uteblir.
  • Sats på venner for kaffe og kaker.
  • Ostesmørbrød funker både hjemme og borte.
  • Søk ly innendørs når det stormer ute.
  • Sørg for å ha verdens beste kjæreste for å sikre 17mai frokost.