Tekst og foto: Kyrre Hagen. Video Kjetil Kolbjørnsen
Å kjøre guidet grustur på Finnskogen, har lenge vært et ønske. Nettverket av grusveier i dette området er enormt. Vi var derfor spente når vi ble med. Pål M. Arnesen’s «GRUSTUR I ØST», siste helga i august.
Hvert år arrangerer «Grustur i Øst» treff og guidede grusturer for medlemmer av MC-forumet.no. Turene er populære og fylles fort opp. Lokasjonen for treffet er setra på Nedre Morttjernsberget, som eies og driftes av Grue kommuneskog. Plassen er langt til skogs i Frysjøberg-området. Stedet er populært, og leies ut til forskjellige tilstelninger og leirskoleopphold. Her er det muligheter for innkvartering både inne og ute. Nå hadde altså «Grustur i Øst» sitt årlige arrangement her, for sjette året på rad. For de som ikke er så kjent, er ikke dette langt unna Svullrya, som har noe vi gruskjørere trenger kjært, nemlig bensin.
Jeg ankom plassen etter diverse asfalt og grusveier på tur oppover. På treffplassen var mange adventure sykler ankommet, men det var også sykler av lettere varianter. Pål som er en lun og sindig lokal kar, med godt humør og en imponerende mustasje, sørger for fyr i grillen. Opplegget er enkelt, du griller medbrakt mat, når på kvelden du måtte ønske. Ute finnes det bord med tak over, som blir naturlig samlingspunkt. I tillegg fyres bål utover kvelden. Som om ikke dette var nok er det salg av lokalt brygget øl. Skjenkebevilgning var selvsagt på plass. Her var det ymse godt både på flaske og fat.
Kjøring med Ot.
Avreise på fredags morgenen var kl. 9.00. Alle var presise og i god form. Pål hadde kvelden i forveien sjekket ut hvem som ønsket en rolig tur, og hvem som ønsket mere utfordringer. Gruppa som skulle på mer utfordrende tur ble guidet av den nederlandske endurokjøreren Ot Ruiter. Ot har vært bosatt i Norge i over 20 år. Han bor langt ute i skauen et sted mellom Elverum og Trysil. Både han og hans nederlandske kone er lidenskapelig opptatt av motorsykler. Det er kjekt å ikke måtte forklare hjemme hvorfor vi skal kjøpe en motorsykkel til, fortalte Ot meg. Ot kunne opplyse at kjøringen ble rolig, da han kun hadde en Honda 250 med 25 hester. Undertegnede slo seg derfor til ro med dette, og meldte seg på denne gruppa. (Uvitende om at Ot hadde fem starter i Gotland Grand Nasjonal og flere andre store enduroløp bak seg).
Cornermann.
Vi var åtte stk. i gruppa på fredagen, og valgte derfor å kjøre cornermann. For de som ikke vet hva dette er kommer en rask forklaring: Guiden ligger alltid foran, og en sweeper ligger alltid bakerst. Mellom disse roterer gruppa. Når man kommer til et kryss gir guiden tegn til nr. to at vedkommende skal stå igjen å anvise retningen til de som kommer bak. Når sweeper ankommer, gir vedkommende tegn til anviseren om å legge seg inn foran. I neste kryss gjentas prosessen. Dermed roterer alle mellom guiden og sweeperen på å være anvisere. Systemet fungerer genialt til gruskjøring.
Vi ble tatt med på masse fine veier denne dagen, og endte etter hvert på «Kompasset». Herfra kjørte vi i samlet flokk opp til Gravberget gård, der vi inntok en gedigen lunsjbuffet. Vi var støvete å fæle, men bordene var elegant dekket med hvite duker og stettglass, i bonderomantiske omgivelser. Etter «etargildet» var det bare så vidt enkelte av oss fikk svingt beinet over sykkelen. At magen blir fortere mett enn øya fikk vi bittert erfare resten av dagen, da flere hindringer og utfordringer skulle forseres.
Bensintom, men gode tilbud.
Dagens kjøretur var 25 mil. På turen hadde jeg skodd min nyinnkjøpte (2008 mod) BMW X-Challenger med nye flotte Motoz knastedekk. Sykkelen hadde bare ni liters tank, noe som ble en utfordring. Syv kilometer fra Kirkenær gikk jeg tom for bensin. Alle de andre med mindre sykler hadde med seg en skvett ekstra bensin. Jeg hadde bare mine ni liter, og i tillegg hadde jeg fått tre liter av Pål på Kompasset. Cornermann kjøringen hadde raknet og igjen sto bare jeg og swepper, med en sykkel som gikk og en som ikke gikk. Løsningen ble derfor å bomme bensin i et ganske lystig lag som foregikk på nedsiden av veien. Her var promillen godt over gjennomsnittelig for å si det sånn. Her ble jeg tilbudt både dram, kjerring og overnatting. Kjerringa hadde til og med egen bobil og en engelsk slevende bulldog. Jeg nøyde meg med bensin.
Team Viggo på plass.
Som om ikke fredagens 25 mil var nok var det duket for 28 mil på lørdagen. Kvelden i forveien hadde mine kammerater fra «Team Viggo» ankommet, nemlig Viggo’n og Flateby’n. De hadde reka rundt ei drøy uke på tur, og savna nok turkompisen sin. Viggo’n hadde vært raus med noe pæredrikke på kvelden, så de hadde ikke vært de første i seng. Nå hadde undertegnede overtalt dem til å være med i gruppa med litt utfordringer, derfor var diverse turutstyr og kofferter demontert på morgenen. I dag hadde Ot lovet enda mere teknisk kjøring, noe på hemmelige veier som ikke Pål viste om.
Noen av de tekniske partiene var de samme som dagen i forveien, så da undertegnede ble klar over at vi skulle opp en vrien sandbakke, dro jeg i forveien for å ta bilder. Flateby’n stilte med Tiger 900 Rally Pro, og Viggo’n med Africa Twin 1100 med automat (nå med vekt redusert til kun 400 kg inkl. fører). Dette skulle bli spennende. Før sandbakken måtte en lite bekk forseres. Deretter en liten sving, før veien fortsatte i 40 graders stigning oppover med sand. Viggo’n hadde litt nonsjalant tent seg en sigarett, mens han sto å venta i uvitenhet. I det han kom rundt svingen ble øya omtrent som klinkekuler. Han ble fort klar over realitetene, men å snu var for seint. Begge kom seg imidlertid opp på imponerende måte. Særlig Flateby’n som sendte mengder av sand 40-50 meter nedover veien. Det var bare å dukke. Teamets ære var redda, selv om Flateby’n måtte legge seg rett ut på bakken ei stund etterpå, men han fikk raskt beskjed om å reise seg igjen for at ingen skulle tro at han hadde daua.
Resten av dagen besto av enklere men mye teknisk og underholdene kjøring. Til lunsj ble rømmegrøt med tilhørende spekemat, som ble inntatt i store mengder, på ei særdeles trivelig seter.
Post by knutk » 29 Aug 2021 18:09 på mc-forumet.no.
Sitat fra en av deltakerne på en lokal Joker butikk på lørdagen:
I det undertegnede er på vei ut butikkdøra står den lokale helt (som fulgte Ot Ruiter og forøvrig viste seg å være en svært så likandes kar) og kikka på syklene gjennom vinduet.
«Æhh…je står å titte ette han derre hollenderen, han sku kjøre med en gruppe mcsyklister her i helga, men je sern itte»
«Det stemmer det», svare undertegnede. «Vi er så mange at vi valgte å dele oss i to grupper» og han kjører sammen med den andre gruppen, hvor de fleste har lettere sykler».
«Ja, det var da enda bra. Je sto å tænkt at ‘Ska de gutta der kjøre med han derre hollænderen, så stakkars jævler!»
Avslutning og retur på TET
Lørdagskvelden ble som de andre kveldene tilbragt med mat og tilbehør under stjernene. Det er utrolig hvor fort kjent man blir når man opplever så mye spennende sammen. Mye av det viktige på slike treff er de gode samtalene som foregår når man ikke kjører. Som resultat av dette ble vi seks mann som kjørte i følge sørover på søndagen. To av «Team Viggo’s» deltakere (Viggo’n og Flateby’n) var de første som falt av. De var rett og slett utslitte etter lørdagens fysiske strabaser, deretter var vi tre og til slutt to, som ankom Fetsund. Herfra ble det å kjøre i ensom majestet tilbake til min fantastiske hjemby Drammen.
Kort oppsummert
Opplegget til «Grustur i øst» kan anbefales på det varmeste. Her er det tilbud til alle som ønsker å kjøre grus, og utfordringer til de som ønsker det. Jeg er allerede påmeldt for neste år. Det sier vel sitt. Pål M. Arnesen er en lun og utrolig hyggelig fyr som gjør sitt ytterste for at deltakerne har det bra, og jeg kan ikke tenke meg at noen har noe å klage på. Opplegget er både bra og hyggelig.
Takk for ei flott helg med mye moro både kjøremessig og sosialt.
