Tekst og foto Kyrre Hagen
På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo er en skikkelig villmarkens sønn. Første tur på egenhånd hadde lært oss at Take-away kunne være en redning. Det alene er langt fra nok til å klare seg i villmarken. Vi måtte bli flinkere.
Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring og bortgjemte grusveier, gjerne langt fra folk. Overnatting skal være i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med gedigne oppakning, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på høy tid for oss andre å bli bedre!
Andre tur på egenhånd i «ødemarken».
På vår første tur i ødemarken hadde vi vært i Volda. På turen hadde vi lært at take-away kan redde en ellers dårlig planlegging. Vi hadde bomma kaffe og kaker av venner, og innlosjert oss hos studenter når det storma ute. Dessuten hadde vi lært at en god kjæreste kan være redningen for en god 17mai frokost. Vi hadde klart oss, men på ingen måte blitt noe «Lars Monsen»-typer. Vi måtte lenger inn i skauen, der ingen kunne redde oss. Da ville vi være avhengig av egne ferdigheter. Undertegnede hadde fått et skummelt GPX spor fra en «kompis» i Gruskollegiet, som skulle inneholde ei spektakulær grusrute fra Oslo til Folldal. Dette ville sikkert by på passende utfordringer.
Siden forrige tur hadde jeg blitt eier av en gammel BMW X-Challenger 650, som har trilla jorda rundt. Da Flateby’n har en gammel 640 Adventure, fant vi ut at disse var perfekte for en slik skogstur. 640’en til Flateby’n hadde forresten stått skodd med langpigg hele vinteren, uten å ha blitt brukt en eneste gang. Siden Flateby’n i tillegg hadde investert i en splitter ny Triumph 900 Rally Pro, var nok 640’en litt overasket over å tatt ut av garasjen for tur.
Vi møttes på Lillestrøm, der ruta tok oss inn på grusveier. Snart var vi inne i skauen, og koste oss på vei nordover. Været var aldeles nydelig og syklene var fylt til randen for flere dager på tur. Ved Rokosjøen fant vi ei badestrand med passende vegetasjon for hengekøyer, i tillegg lå et fint vann der, noe det ofte gjør i nærheten av ei badestrand. Flateby’n hadde investert i eget kokeutstyr, så middagslaging var en lek. Nå skulle Viggo’n sett oss der vi satt med hvert vårt kokeapparat.
Dagen etter våknet vi til øsende regnvær. Vi sjekket på værmeldingen og så at det skulle bli bedre utover dagen. Det var ingen grunn til stress. Undertegnede hadde med ferdige porsjoner havregrøts miks, etter oppskrift fra noen garva gruskjørere han kjenner i Sandefjord. Etter sein frokost bar det igjen til skogs. Ruta var flott den, og vi suste rundt på flotte grusveier hele dagen. Viggo’n hadde lært oss at vi måtte ha en liten ankerdram ved endt dagsetappe, så ved Elverum tok vi derfor en liten avstikker ut av skauen, for å finne stedets Vinmonopol, deretter bar det rett til skogs igjen.
Jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#.
Litt sør for Rena viste ruta oss rundt en bom, som var igjen. Det var ingen forbud-skilter her, og det gikk en grei «vei» rundt bommen. Da vi var på andre sida kom også en bil som skulle inn samme veien. Vi satte derfor av gårde for ikke å være i veien for mannen i kassebilen. Vi ville jo ikke ha noe bråk. Veien var fin fin, men ble etter hvert dårligere og dårligere. Til slutt kom vi til en ny bom, som definitivt ikke var beregnet for å kjøre rundt. Mens vi sto og klødde oss i hue, kom mannen i kassebilen opp bak oss. Han var ikke blid, rødsprengt i ansiktet og kalte os noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤# og noen #%¤¤¤%&%&/(/(/##»%. Vi forsøkte å blidgjøre fyren litt med å være vennlige, men han var ikke mottakelig. Etter å ha fotografert skiltene våre forsvant han like fort som han hadde kommet. Vi var vettaskremte, men kunne i grunnen ikke forstå at vi hadde vært så jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#. Kom vi til å bli bura inne?
Etter Rena kom vi til et skilt der det sto privat vei, og gjennomkjøring strengt forbudt. Flateby’n ville snu, men her var det splittelse i Team Viggo. Redningen blei en forbipasserende, som vi kunne spørre om å få lov til å kjøre gjennom. Vedkommende kunne fortelle at skiltet og veien tilhørte broren, og at det var helt greit at vi kjørte. Rett før Koppang fant vi overnatting ved et lite vann. Kvelden blei hyggelig nok den, selv om vi bar preg av å ha vert noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#, den dagen. Vi satt der ganske slukøra etter all kjefta vi hadde fått. Vi hadde også begynt å spekulere i om vi hadde betalt i alle bommene, selv om vi vanligvis er veldig flinke til dette. I grunnen hadde vi dårlig samvittighet for det aller meste. Kom det til å bli vann og brød framover?
Ny dag nye muligheter.
Etter frokost og morgenbad var vi igjen klare for skogens eventyr. Flateby’n brukte fremdeles litt tid på å få opp og ned køya. Han satte øya i meg når han ville ha hjelp, men nå sjeldnere enn før. Også i dag tok ruta oss gjennom noen spennende områder. Et sted måtte vi igjen rundt en bom, men Flateby’n lot seg overtale. Han er i grunnen mye mer ordentlig en meg. I enden av veien var det satt opp store varselskilt i forbindelse med passering. Da satt Fleteby’n seg helt på bakbeina. Litt lengre framme lå det et hus inntil veien, og der lekte unga på utsida. Flateby’n mente vi kunne gå bort å spørre om lovlig passering. Det hele endte med at vi fikk tillatelse av ei ung trebarns mamma, etter å ha flørta med henne så godt vi kunne. Siste del av dagen rota vi oss over ei flott fjellpassering med litt teknisk kjøring, før vi tok inn på Grimsbu turistsenter.
Retur på TET.
På retur skulle vi kjøre et gammelt TET-spor fra Ringebu og sørover. Slike spor kan inneholde overraskelser, noe vi absolutt fikk fra første etappe. Som om ikke dette var nok, åpnet alle himmelens sluser seg. Da vi ankom Fåvang var vi våte som katter og sølete fra topp til tå. Det var lunsjtid, og vi fant oss derfor ei kro. Vi sjekka værmeldingene, og fant ut at det skulle bli bedre vær utpå kvelden. – Vi sitter her til det blir bra vær var mitt forslag. Det vil si fire timer. Flateby’n lot seg overtale, og det endte derfor med både lunsj, middag og dessert før vi forlot kroa. Personalet hadde nok begynt å lure på om vi planla overnatting i lokalet.
Praktfulle Øyerfjellet.
Denne ettermiddagen resulterte i en motorsykkeltur som har brent seg inn i minnet mitt som en av de fineste. Sola sto lavt, og all vegetasjon var klissvått etter det foregående regnværet. Dette ga et fantastisk lys når sola skinte på de våte omgivelsene. Det var som om hele naturen gnistret, i det vanndråper speila lyset tilbake. Vi måtte stoppe flere ganger og nyte eksplosjonen av ulike grønnfarger.
Etter ei stund tok vi igjen en diger kuflokk, drevet av lokale gråhåra cowboys innover fjellveien. Dette var kuer fra Øyer som ble drevet til sommerens beite. Turen deres var over 40 km, og de var heldigvis snart ved veis ende. Ku-flokken var nemlig umulig å passere. Vi kunne ikke gjøre annet enn å dilte etter. Kuene hadde vært på marsj i halvannet døgn når vi tok dem igjen, så en liten times forsinkelse kunne vi leve med.
Dagen ble lang, og snart blei det kveld. Vi var våte og kalde etter dagens regnvær og lunta var kort. Da vi fant ei hytte ved Næra slo vi til. Hytta var praktfull, og da vi fikk liv i peisen, var livet igjen bare kos. Dagen hadde vært innholdsrik på så mange måter.
Tøff framskjerm
Calleger’en hadde fått ny framskjerm før avreise. Den var råtøff, men mye mindre enn jeg hadde forestilt meg når jeg bestilte den. Etter dager med vann og søle i tryne, var jeg lei. Vi tok derfor turen innom Mc-Huset Nydalen der Ludvik ordna opp for oss. Jeg fikk kjøpte en splitter ny cross-skjerm av en mekaniker. Dermed var problemet løst. Snakk om service.
Også denne dagen bød på fine grusveier og noen morsomme utfordringer. Selv når BMW’en døde på ei lang strekke langt inne på skauen, beholdt vi roen og fant feilen. Vi hadde jo med oss det vi trengte av verktøy. TET-ruta tok oss til Flisa før vi måtte gi oss å satse på asfalterte veier hjem igjen.
Hva lærte vi på andre turen?
- En gammal 640 funker også uten langpigg.
- Spør om lov til å kjøre dersom du har mulighet.
- Øvelse gjør mester i å henge opp hengekøyer.
- Spis gjerne lunsj, middag og dessert om det er dårlig vær.
- En sykkel må være funksjonell, ikke bare tøff.
- Ha utstyret i orden.
Vi hadde klart oss uten Teamet’s mentor og grunnstein, og vi hadde til og med blitt litt mer «Lars Monsen»-typer.
Mission was compleated…..
