Alle innlegg av Kyrre Hagen

Easy-Peasy Vietnamese

Tekst: Kyrre Hagen.

Foto Kyrre Hagen og Anh Doung.

Ribbe med surkål eller mc-tur var valget? -Vi må reise et sted der det er varmere sa jeg. Sør-Amerika, Asia eller Afrika? Valget falt på Vietnam. Dette skulle bli en julefeiring utenom det vanlige. En skikkelig offroadtur spekket med spennende opplevelser og høydepunkter. Vi ble ikke skuffet!

Okser og kuer er et vanlig syn langs veiene i Vietnam. De står gjerne bundet langs veien, og er ikke spesielt redde for trafikken som går forbi.

Vietnam

Vietnam har en lang og konfliktfylt historie. De ble kolonisert av franskmenn, som styrte landet med jernhånd, men de fleste kjenner vel mest til USA´s involvering i konflikten på midten av sekstitallet. Etter at millioner av vietnamesere var døde trakk USA seg ut under en slags våpenhvile. Når USA var ute blusset krigen opp igjen. Ho Chi Minh erobret Saigon i 1975 og samlet med dette hele Vietnam. 

Alt kan fraktes på to hjul.

Reisetid

I London stiger vi om bord i verdens største fly, en Aairbus A380 800, sammen med ca. 850 andre passasjerer. Å reise til Vietnam tar tid, men etter 33 timer er vi endelig på plass i Hanoi. Byen som en gang var hovedstad i Nord-Vietnam. Vi har bokstavelig talt fløyet en strekning som tilsvarer mer enn halve jorda rundt. 

Inge Braathen i fint driv.

Hanoi Som utgangspunkt.

Etter noen timers søvn tar vi byen nærmere i øyesyn. Vi har valgt et hotell i den gamle bydelen. Hanoi en spennende og vrimlende by, der alle forsøker å tjene penger på deg, men på en hyggelig måte. Gatene er trange og travle. Alle fortau er fylt av scootere, spisesteder eller små butikker som hovedsakelig overlever på turister. Det hele ganske sjarmerende og uvant for oss nordboere. I gågatene forsøker politiet forgjeves å rydde disse for tohjulinger. De kommer mannsterke og rydder gata, men når politiet er ute av syne, er gatene like fulle. Byen er stor og har flere store flotte parker. Du finner også rike bydeler med moderne bebyggelse.

Endelig på tur. Vår 3 kjøredag er igang.

Hanoi ble valgt som utgangspunkt for turen, da vi så mye fjell i nordområdene. Vi hadde dessuten registrert at en del firmaer arrangerer motorsykkelturer nettopp her. Det måte jo bety at dette var områder som bød på spennende opplevelser og god motorsykkelkjøring. Hanoi har dessuten gode flyforbindelser.

På tur.

Etter et forsøk på å ta igjen noe av den tapte søvnen, henter Doung Anh oss tidlig på morgenen. Dette er en uredd ung vietnamesisk gutt på 28 år, som har guidet motorsykkelturer i seks år. Vi får utlevert hver vår Honda CRF250L og turen kan begynne.

Jovisst finnes finner du fine asfaltveier i Vietnam også. Veien slynger seg oppover den bratte fjellsida i herlige serpentinersvinger.

Å kaste seg ut i Hanois mandagsrush som adventure-rookie, det er ikke for pingler, men min reisekamerat Inge Braathen gjorde det uten å blunke. I byen vrimler det av tohjulinger. Det tutes overalt, og alle steder der det er plass til et kjøretøy, er det et. Hele familier kommer kjørende på samme sykkel. Du må heller ikke bli overrasket om det kommer noen motsatt vei i kjørefeltet ditt. Det gjør det stadig vekk. Syklene brukes til å frakte alt mellom himmel og jord. Noen sleper seks meters lengder med armeringsjern, andre frakter griseslakt, bur med høner eller en pall med murstein. Alt kan fraktes på to hjul. I gatekryssene kommer mange på innersving i motsatt kjørefelt. Det gjelder å være skjerpa. For å si det helt ærlig er dette den verste trafikken jeg noen gang har opplevd. 

Søleveier er ikke uvanlig i Vienam.

Vi kommer etterhvert ut på landsbygda og ting blir roligere. Veistandarden er midt sagt spennende, en blanding av grus og asfalt. Vi kjører langs «Red river» og rundt oss er det store jordbruksområder. Vi passerer små landsbyer med kyr, høner og bikkjer.  

På slutten av dagen vil guiden vår Doung teste offroad ferdighetene våre og tar oss ut på stikjøring. Etter en bekk skal vi opp en bratt bakke og jeg kjenner straks at clutchen ikke fungerer. Det er ikke fremdrift på sykkelen. Jeg har hatt mistanke til dårlig clutch hele dagen, men nå får jeg det bekreftet. Vi kommer med nød og neppe frem til overnattingsstedet Vulinnh Farmstay i Noggoi. 

En herlig dag nord i Vietnam. Temperaturen er herlig selv nå i jula.

Overnattingsstedet er i kategorien «Homestay». Det ligger i ordet; du bor hjemme hos noen. Bygningen er typisk vietnamesisk, med en murt kjøkkendel i den ene enden og et stort rom for overnatting og opphold i den andre. Oppholdsdelen står på høye påler avdeles med gardiner innvendig til de forskjellige gjestene. Stedet er veldig idyllisk, med en fiskedam i hagen og fine uteområder.  Maten servers på gulvet og vi spiser sammen med vertskapet. Til maten har vi også selskap av et ungt fransk par og en australier. Vertskapet forsøker å sjenke gjestene med risbrennevin. Heldigvis gjennomskuer vi taktikken i tide. 

Ny clutch på julaften. 

Vi våkner opp til julaften i Noggoi. Bussen kommer med nye deler kl. 10. Sykkel og deler leveres på verksted. 

Tre glade juleturister i Vietnam Kyrre Hagen, Inge Braathen og vår guide Anh Doung.


Vi bor ved Ho Dien Thac Ba, som er en innsjø på over åtte mil. Duong har ordnet en båttur for oss mens vi venter. Båten er en slank stålbåt på sikkert 40 fot, med bilmotor og en lang aksel med propell. Ute på innsjøen er det et mylder av grønne øyer. Fiskere trekker hundrevis av bittesmå teiner. Disse stables opp og fyller hele båten. Været er 20 grader både på land og i vann.
 

Mye av veiarbeiidet gjøres for hånd i Vietnam.

Etter lunsj er sykkelen klar med ny clutch. Duong legger i vei i et drepende tempo for å ta igjen det tapte. Dessverre må vi kjøre raskeste vei i dag for å nå frem i tide. Det går bokstavelig talt unna. Inne i en landsby vinker noen ivrige politifolk oss inn. Duong har instruert om å stoppe bare dersom han gjør det. Vi slipper unna og politiet er for late til å komme etter. Vi har ikke gjort noe galt, men politiet her nede kan være korrupt. 

Full fart i herlige svinger. Vi storkoser oss i Vietnam, og 250ene får kjørt seg.


Vi tar inn på et hotell i Ha Giang, nede ved en liten elv. Nå er vi ganske langt nord i Vietnam. Her ankommer det også et stort følge med nederlendere på motorsyklister. I kveld er det selveste julekvelden og vi nyter vietnamesisk julemiddag med pinner øl og medbrakt aqavit. 

Guide-hangover.
Vår unge guide Doung fikk virkelig lys på lampa på julekvelden og festa til langt på natt. Det var ingen Doung til frokost, så vi begynner å purre han en halvtime før avreise. Han stiller presis, men vi oppdager av kjøringa at han nok har hatt bedre dager.


Etter noen få kilometer begynner et område med mye veiarbeid. Mye av dette er rent håndarbeid i Vietnam. Her er det løsgrus, pukk og gjørme, og vi storkoser oss. I det jeg smiler fra øre til øre, blir Inge borte. Han har punktert mens vi kjørte over noen digre hauger med spiss grov pukk. Vi får bytta slange og kjører videre. 

Det er høye bratte fjell her, og overalt der det er mulig, dyrkes det ris. Det er grønt selv om det er midt på vinteren. Veien slynger seg opp fjellsidene i serpentinersvinger. På toppen tar vi av på en smal vei, stedvis mer som et rødbrunt gjørmebad enn vei. Søla fyller mønstret i dekkene og det er som å kjøre med sliks. Om du er uheldig og kjører utfor her, ønsker du deg en fallskjerm. Det er steilbratt og høyt. I en bratt smal bakke tar vi igjen nederlenderne fra i går. De er livredde og er ikke blide når vi kjører forbi på den smale stien.

Veistandarden er varierende, Noen steder både søle og gjørme. Dette er spennende og morsomt.

Stikjøring.

Etter lunsj bærer det ut på «single-tracks». Dette er morsomt og mildt sagt spennende. Vi ser noen spennende stier gjennom landskapet og spør Doung, som nå er helt i orden igjen, om ikke vi kan prøve. Han studerer Google maps på mobiltelefonen sin, og vi legger i vei. Stien er smal og steinete, og det er veldig bratt på utsiden. Det rare er at uansett hvor dårlig veien eller stien er, kjører det alltid noen med scooter der. Gjerne med et digert lass varer, og ofte flere på samme sykkel.

Guiden vår tar oss med på ukjente stier. Her i Vietnam har du virkelig muligheter for å utforske spennende single tracks.

Vi har hatt noen tilbud i dag: Et sted bar to gutter lange armeringsjern over veien. Det var ikke mulig å se før du hadde jerna rett foran deg. 50 meter fra hotellet kutta en mopedist veien rett foran Doung. Han la igjen et fem meter langt bremsespor, men fikk stoppet i siste liten. En helt fantastisk kjøredag er over. Flott natur og landskap og hyggelige folk. 

Langs den kinesiske grensa

Vi våkner opp i Cho Dong Van. Doung har innkvartert oss på et bra hotell etter vietnamesisk standard, men frokosten uteblir da kokka er sykemeldt. Vi inntar nudler til frokost på et gatekjøkken i stedet. Dette er rene slankekuren. Er du overvektig, bør du ta deg et par måneder i Vietnam.

Denne nydelige jenta selger blomster langs veien. Vi treffer mange blide mennesker i Vietnam.

Vi kjører nordover en runde mot den kinesiske grensa. Veien er bortimot ufremkommelig med bil og snart kjører vi ut på noen ville «single tracks». Det er stupbratt, stien er smal og steinete. Den slynger seg opp og ned langs fjellsiden hvor vi ser over til Kina. Doung er kjent her og kjører raskere enn oss. «Easy-Peasy Vietnamese» roper han til oss når vi når han igjen. Vi storkoser oss. 

Denne overfarten var absolutt blant høydepunktene på turen. Om du mister taket på vaieren her, kan du få deg en lang tur før du er i land igjen.

På elva med bambusflåte.

Vi er i høyden og det er kaldt. Vi kjører en sti ned til elva Hho Que. Her venter vi på ferga som er en smal bambusflåte. Denne dras over for hånd etter en vaier som henger over elva. Opp på andre sida er det bratt og sleipt. Vi tar lunsj og slankekuren fortsetter. En liten porsjon nudler er alt vi får. Men vi får tilbud om så mye «happy water» vi vil. 

Vi kjører offroad langs den kinesiske grensa. På det nærmeste er vi kun 50 meter unna Kina. Vi kan se gjerdene, men det er bare å glemme å prøve å komme inn dit. Da vil vi bli skutt.

Silkeormer i Bue Lac

Vi ankommer Bue Lac som ligger helt i det nordøstlige hjørne av Vietnam. Her er et yrende liv og gatene er fulle av boder som selger alt fra fisk til katter og mobiltelefoner. Doung lurer på om vi vil spise hund til middag. Det vil vi gjerne, men det får han ikke tak i. I stedet blir det silkeormer. Det er tydelig at det tærer på budsjettet til guiden. Standarden har gått gradvis nedover og nå er vi på sparebluss.

Er du nysgjerrig på spennende mat er Vietnam et land å besøke. Disse silkeormene sto på menyen en av dagene.

Waterday

Hotellet har ikke frokost i Boa Lac heller, så Doung kjøper bagetter som vi spiser på en Coffey-shop. Vi kjører sørover, for det meste på vanlige veier i dag, men de er så dårlige at de fleste vil nok kalle dette offroad. 

Utpå dagen kommer vi til ei elv der det går ei smal bambusbro over. Her tjener ei eldre dame til livets opphold ved å ta bompenger. Vi betaler, men kjører likevel over elva. Det er som å bli guttunger igjen. Guiden vår har bare joggesko og vil ikke bli våt. Når han ser hvor mye vi koser oss, klarer han imidlertid ikke å la være. Han tar av seg sko jakker og hjelm, tenner seg en røyk og kjører over.
 

Guiden år tar av seg sko, jakke og skjorte når vi skal over elva. I tillegg tenner han seg en sigarett.

Vi kommer til en større elvekrysning. «River or bridge», spør guiden? «River», roper vi i kor. Her kjører merkelig nok guiden over uten å ta av seg noe. Kryssingen er adskillig dypere en forrige elvekrysning og det blir stille når hele motoren er under. Vi blir søkkvåte. 

Langt oppe i fjellsida treffer vi denne barneflokken, som lurer på hva som nærmer seg. En ting er sikkert. Unger kan de lage her nede også.


Vi trøbler litt med å finne innsjøen Ho Ba Be. Vi kjører stier steilbratt rett opp og ned, før vi finner riktig nedfart. Syklene lastes om bord i en ti meter lang slank stålbåt, som tar oss over innsjøen til overnattingsstedet vårt; Anh Duoc Homestay. Dette ser ut som ei rønne, men er i virkeligheten et veldig hyggelig hus. På en idrettsplass nedsfor spilles og synges det. En begravelse foregår. Ritualet gjentas fra morgen til kveld i fem dager. Til middag får vi gresshopper med noe attåt. Det smaker bra og familien deltar ved måltidet. Også de forsøker også å skjenke oss med risbrennevin, men vi har en kjøredag igjen, selv om det er hyggelig.

Siste etappe.

Doung har storkost seg og funnet alle de morsomste veiene han kan. «You are very good riders», sier han. Vi tror faktisk han trives med å ha oss med på tur. I dag er siste kjøredag og målet er å komme oss tilbake til hovedstaden Hanoi.

Uansett hvor ufremkommelig du synes veien er, kommer det alltid lokale førere med hele familien på samme scooter. Eller noen som frakter det mest utenkelige på to hjul.


Det duskregner idet vi kjører over fjellene. Veiene er på en måte asfaltveier, eller de har vært det en gang. Vi kjører gjennom et landsbymarked hvor det tusser av folk. Her selges alt av grønnsaker, kjøtt, fisk og mobiltelefoner. Etterhvert blir både veien og været bedre. Det klarner opp og vi kjører noen herlige svingete asfaltveier. De små syklene jager på i 130 km/t. Det er nesten maks av hva de kan klare. Trafikken tetter til ettersom vi nærmer oss sentrum. Det bor over 6.500.000 mennesker i Hanoi og vi kjører i denne bebyggelsen de siste 100 kilometerne av turen.

Når vi stopper utenfor hotellet vårt, har dagsetappen blitt 240 km. Det blir et trist farvel med guiden vår, som får overrekt kjørehanskene til Inge og knebeskytterene mine i avskjedspresang. Er det noe denne gutten trenger er det ordentlig kjøreutstyr.

Bue Lac ligger lengst nordøst i Vietnam. Byen er yrende, og her får du kjpt det aller meste. Maten er aller ferskest levende.

Overnattinger:

Innkvarteringen var en blanding av «Homestay» og hoteller. Du kan ikke sammenligne med standarden hjemme. De hyggeligste overnattingene var på «Homestay». Her ble vi en del av familien.

Maten:

Er du villig til å prøve er dette virkelig en mulighet til å forsøke ny og uvant mat. Vi spiste silkeormer, gresshopper, griseinnvoller og mye annet rart. Det er mye god vietnamesisk mat og det serveres ofte risbrennevin til.

Veier og natur:

Veiene i Vietnam er av veldig varierende standard, fra flotte motorveier, til dårlige grusveier og stier. I dette landet kan du få alt du ønsker deg. Vi ønsket en skikkelig offroad tur, og fikk mye grusveier og stier. Selvfølgelig må di inn på hovedveier innimellom for transport. Natur og landskap er ganske flatt i områdene rundt Hanoi, men etter hvert som vi kom nordover ble det bratt, vil og spennende med stor variasjon. Vietnam er et grønt land, dette betyr at det er en del nedbør, og du bør huske på å planlegge turen din utenfor regntiden.  

Sykler og guide:

Det er de små syklene som gjelder i Vietnam. Vi leide Honda CRF250L og hadde stort sett de største syklene overalt. Det lønner seg å gå nøye over syklene. Våre sykler var dessverre i litt dårligere stand enn hva vi var lovet. Guiden vår mente at det er Honda som gjelder, da dette er de syklene det er enklest å få deler til. 250-ene er lette og kommer seg bra fram uansett underlag. Vi kjørte med knastedekk som fungerte bra både på offroad og asfalt. Guiden vår var veldig god i engelsk. Dette gjorde det enkelt å kommunisere, og han var hyggelig og ble en god reisekamerat for oss.

Nyttige adresser:

http://www.vietnammotorbike-tours.com

Kostnader:

Flybilletter kom på kr 9.500,- pr. Person. Singapore Airlines.

Hotell tre netter i hovedstaden Hanoi kr 1.200.- for to inkludert frokost.

On du reiser på egenhånd han du overnatte for fem til seks US dollar på Homestay.

Motorsykkel inkludert guide, overnattinger og alle måltider, fra ca. 165 USD pr. døgn pr. person.

Ferger i Vietnam er nok litt utenom det vi er vandt til hjemme. På mange av innsjøene er dette alternativet.

Oppsummert

En motorsykkeltur til Vietnam kan anbefales på det varmeste. Vi hadde sett på kartet at det var mye fjell i de nordlige områdene. Det betyr som regel mye svinger og morsomme grusveier og «single tracks». Vi fikk rett, denne landsdelen hadde mye å by på og stor variasjon.

Vi hadde jula tilgjengelig og valgte å leie med oss guide for å få det beste ut av dagene vi hadde tilgjengelig. Dette var vi godt fornøyd med. Stort sett lå dagsetappen på 180 km, noe som er tilstrekkelig når du samtidig skal ha tid til å se landet. Vi fikk kjøre alt fra stier til asfaltveier. Guiden testet oss litt for å finne nivået og tilpasset veivalgene etter dette. Han tok oss ut på de mest krevende partiene, og vi hadde det utrolig artig. Stikjøring og elvekrysning med bambusflåte var av de største høydepunktene.

Vi venter på veiarbeid sammen med en hel flokk med andre tohjulinger.

Vi hadde en aldeles fantastisk tur. Inntrykkene er så mange at det tar tid å ta alt innover seg. Dette landet har en fantastisk natur. Folk lever mildt sagt annerledes enn oss. Når vi leser på nettet om farlige veier og tuneller i Norge må vi nesten le. Veistandarden er mildt sagt spennende og trafikken intens, med biler og tohjulinger overalt. Vi har imidlertid ikke sett noen ulykker.

Om du ønsker et eventyr som dette bør du ikke nøle. Dette landet er fantastisk og gir opplevelser utenom det du er vant til. 

Tar du sjansen ønsker vi deg god tur!

En flørt med Wingén

Tekst og foto Kyrre Hagen

Noen sykler overrasker deg mere enn andre. Det ble så absolutt bekreftet etter en tur på Hondas største luxus tourer. Da jeg tok sykkelen med på svingete Vestfold og Telemark ble jeg mildt sagt forundret.  

Hmmmm. Overgangen fra KTM 1290 Super Adventure R kan vel ikke bli større.

Honda Gold Wing har vært på markedet alle årene jeg har kjørt mc, uten at jeg har gjort noe for å få kjøre en. Jeg har hatt en litt aktiv tilnærming til mc-kjøring og har ikke vært spesielt opptatt av custom og glidere. Hadde dette vært for noen år siden hadde jeg vel nesten begynt å grine av å skulle kjøre Winge. Faktisk har jeg bare kjørt en gammel GL 1200 noen kilometer, for at eieren skulle få teste min nye sykkel. Det var en grufull opplevelse som ikke fristet til gjentakelse. Den nye Gold Wingén har imidlertid vært gjennom en gigantisk slankeoperasjon, og fanget derfor min interesse. Sammenlignet med forrige modell ser den langt mere sportslig ut. Faktisk har jeg vært ganske nysgjerrig på den og hadde lenge hatt god lyst til å prøve den. 

Velkommen til et 2020 instrument, men radioen er FM? Uansett er det nok knapper.

Jeg henta sykkelen ut på CBP i Skien. Skinnende blank med todelt farge rød og sort metallic. Riktig lekker var den. Richard Scheer sto klar når jeg kom. Han smilte lurt og antydet at jeg kom til å få meg en fin opplevelse. Det ble et grunnkurs i GL 1800 før jeg kunne legge av sted. Richard mente jeg godt kunne sette fjærene i strammeste stilling om jeg ønsket å kjøre litt aktivt. Aktivt med denne sykkelen, er det mulig da, tenkte jeg?

Den lekre boxer sekseren er mere avkledd og synlig enn på forrige modell.

Når du setter deg på Wingen første gang blir du overveldet over dimensjonene. Den er diger, selv om den altså er betraktelig mindre en forrige modell. Sete er utrolig komfortabelt, du synker på en måte på plass i go-stolen. Det nye hjulopphenget er en lekker løsning med doble lenkearmer og enkeldemper ala BMW. Du ser toppen av gaffelen danse på en fasinerende måte når du kjører. På styreendene har Honda festet så mange knapper de kunne få plass til, men det holdt ikke med det. Til og med tanken er utstyrt med knapper på denne kjempen. Du skal kunne få alt mulig til å skje, bare ved å løfte en finger. 

Goldwingen er med på notene.

Fylkesvei 215 race-trac.

Vi satte kursen mot Siljan og videre mot Kvelde. Selv om sykkelen er stor, virket det som om 283 av de 383 kiloene ble tryllet vekk når sykkelen kom i bevegelse. Den lekre boksersekseren ligger nesten på bakken og sørger for lavt tyngdepunkt. Jeg kjørte ikke mange svinger før jeg valgte «sport» og piska sykkelen gjennom svingene, mens jeg brukte knappegiringen flittig. Richards tips med fjærene i strammeste stilling viste seg å være et perfekt valg. 

Midt mellom Siljan og Kvelde finnes et lite parti med hårnålssvinger. Her trodde Gold Wingen at den faktisk var en R-sykkel. Den fikk i midlertid en korreksjon da fotpinnene begynte å skrape i asfalten. Dette er egentlig synd, for Wingen er virkelig med på notene og gjør alt den kan for at du skal tro at du kjører en sports sykkel. Etter å ha herja på alt vi fant av svingete småveier i Vestfold, tok vi E-18 de siste milene mot Drammen. Her oppdaget jeg hvor komfortabel sykkelen var. Du duver du avsted på den mest behagelige måten du kan tenke deg. Finn riktig høyde på vindskjermen, sett sykkelen i «Touring» modus, still inn cruisekontrollen og finn favoritt låta di på stereoanlegget. Mer behagelig får du det ikke. 

Farger og detaljer er nydelige. GL-1800 i sitt rette element.

På langtur.

Noe som er skikkelig tøft på GL1800 er at det er sentrallås på sykkelen. Smart Key-systemet gir tilgang til bagasjerommene som Honda kaller det. Forskjellen på disse og vanlige sidekofferter må være at det er mye mindre plass i dem. Jeg lasta opp sykkelen med det jeg trengte for en helg. Heldigvis var jeg bare en person, som skulle bo på hotell to netter. Jeg fikk akkurat plass til pikkpakket mitt og var nok litt skuffet over lastekapasiteten. Dette er jo en sykkel beregnet for å kjøre de virkelig lange turene. 

Det nye hjulopphenget er en lekker løsning med doble lenkearmer og enkeldemper

På vei fra Notodden til Bø trodde sykkelen igjen at det sto Honda CBR 1000 RR på den. Den la i vei over heia i et forrykende tempo. Min reisekollega som kjørte en Varadero 1000 så jeg lite til. Når vi inntok en pizza i Bø, var også han imponert over resursene i det digre beistet. Etter Lunde og Fjågesund bar det opp Kviteseidkleivene. Her er det mange fine svinger. Jeg hadde nå utviklet en kjørestil med inspirasjon fra Moto GP, og hang langt ut i svingene med kroppen for å beholde noe av fotpinnene til dagen etter. Det fungerte fint, og ny Gold Wing rekord ble satt på strekningen. Reisefølge mitt måtte vist nok ta det roligere, da han plutselig hadde både dårlige dekk, bremser og lekkasje i fram-gaffel. 

GL 1800 RR

Å bli sett. 

Når du kommer frem til bestemmelsespunktet og stedet i tillegg er overfylt av motorsyklister, får du mange blikk. Pass på å ha en skikkelig bra låt på stereoanlegget. Når du skal parkere finner du en nærmest umulig plass og parkerer så lett som bare det, ved hjelp av sykkelens revers. Da sitter gutta med åpen munn og du som ankom på kongesykkelen, er virkelig konge. Det er rett å slett tøft å komme til nye steder på sykkelen og  du ankommer i stil uansett.  

Lekre detaljer. En slik sykkel skal ha blanke eksospotter.

Oppsummert.

Honda Gold Wing var en kjøreopplevelse, langt over forventet. Det store beistet er mildt sagt lettkjørt, presist og stabilt. Bremsene er gode og vekta er nesten borte når sykkelen er i bevegelse. Den sterke boksersekseren er med på notene enten du cruiser på motorveier, eller presser den hardt på svingete krevende veier. Du som tror at det ikke går an å kjøre aktivt på denne modellen må du tro om igjen. Ellers har sykkelen alt du kan tenke deg av moderne teknologi og er fremdeles eneste motorsykkel med kollisjonspute. Detaljer og finish er som det skal være på en kongesykkel. Selv om den nye modellen er smekrere enn forgjengeren, er det liten tvil om at det er en skikkelig Winge.  Vi ble både imponert, sjarmert og betatt etter flørten med den nyeste utgaven av Honda GL1800.