Alle innlegg av Kyrre Hagen

Topptur 2020

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Hva er alternativene når grensene mot Europa er stengt? Da sikter vi på de tre høyeste veiene i Norge? En tur på asfalt og grus i skjønn forening. skog, vidde, topper og flott utsikt i slutten av august. Joda; -det finnes alternativer, og vi skal fire dager på tur.  

Vi må stoppe for kuer på Golsfjellet. Unna vei.

I elleve år hadde turgeneralen i Asker MC-Club; Geir Døving arrangert turer for klubbens medlemmer til Europa. Et av årets høydepunkter på tampen av sesongen. De aller fleste av disse populære turene har vært i alpene. Mange flotte alpepass til deltakernes store begeistring. Døving har vært komponist og dirigert troppene som Der Führer selv. Geir elsker tysk disiplin, og har til og med giftet seg med Helga. (typisk tysk navn). Alle i klubben lystrer det minste vink fra Døving, og står alltid i giv akt før avtalt avreisetidspunkt, med fulle tanker.

Gleden var stor når tur ble lansert til tross for koronasituasjonen. I år skulle det arrangeres en topptur i Norge. Ideen hadde kommet som et resultat av en quiz i klubbens lokaler vinteren 2020. Her var et av spørsmålene hvilke veier som var de tre høyeste i Norge. Da ganske mange av klubbens medlemmer i tillegg har blitt litt nysgjerrige på gruskjøring, var det heller ikke begrensende.

Grussykkel i sitt rette element.

Oppmøte på Beitostølen.

I Asker MC-Club har det aldri vært noe tradisjon å reise i flokk og følge hjemmefra. Man har avtalt å møtes til middag på en restaurant et eller annet sted. Hvordan deltakerne kommer seg dit er opp til hver enkelt. Årets oppmøtested var Radisson Blu på Beitostølen.

Det er mange fine veier til Beitostølen, og undertegnede tok derfor et initiativ til å kjøre litt grusveier opp til Beitostølen. Flere slang seg på, og snart var vi fem stykker. Vi ankom Sokna, der vi tok av mot Strømsåsbygda, og kom etterhvert over på den lange herlige grusveien over til Hedalen (Vidalsveien). Ikke alle i følge var like drevne på grus, så det ble spredning i følget. På noen partier er underlaget løst, nærmest som sand. Her fikk noen og enhver seg en utfordring, men både sykler og førere var hele i det vi ankom Joker i Hedalen. Etter en prat med kjøpmannen her, la jeg opp en dristig ruteplan. Denne måtte imidlertid modereres da en av deltakerne var livredd for tvilsomme bompasseringer. Det ble allikevel grusveier fra Tisleia til Syndin, og på vestsida av Slidrefjorden.

Gjengen i fint driv.

Før siste strekka gjennom Raudalen hadde Nils Jacob (deltakerne presenteres senere) fått nok, og tok strake veien mot baren på «SAS hotellet». Han må ha vært tørst, for hva er vel bedre enn å kjøre grusveier hele dagen lang. Veien gjennom Raudalen er fin, og når jeg nærmet meg skisenteret klarte jeg ikke å la være. Siste strekke kjørte vi rett og slett ned slalåmbakken. Det vil si ikke Anita (en veldig streng myndig dame oppvokst ytterst i Sunnfjord). Hun hadde akkurat investert i en flunkende ny BMW GSA 850. Den nye doningen skulle ikke ned den bakken og blikkene der inni hjelmen, kunne nok tatt livet av hvem som helst. Dagens kvote var oppbrukt, men så var vi da også fremme på Beitostølen.

Oppmøte utenfor Radison Blu på Beitostølen. Vi er klare for avreise.

Opprop Beitostølen

Da Døving hadde samlet troppen, var vi tilslutt ti personer fordelt på 9 sykler: Her følger en presentasjon av deltakerne:

Geir Døving: Turgeneral gjennom mange år, og kjent for beinhard disiplin på en myk måte. Data-nerd av yrke, og med en bestemt oppfatning av at den eneste motorsykkelen som fungerer er BMW. Er en ringrev på å finne spennende kjøreruter på sin GS 850.

Helga Bjørkevoll: Kona mi som Geir sier. Og derved har antall aktuelle motorsykkelmerker for henne, også blitt redusert til kun ett; nemlig BMW. Til tross for at hun kjører GS 750, er hun en mester til å finne alternative asfaltveier rundt grusen.

Øyvind Bless: Går under tilnavnet «Blesser´n». Tidligere fryktet roadracingfører og medlem av Asker MC-Club en årrekke.  Beskjeden og sympatisk, men ikke på motorsykkelen. Her er han en mester. Blir heller aldri hemmet av å kjøre med passasjer på sin BMW GS 1200.

Vivi Schulz: Kjæreste med Øyvind til tross for at hun bor en liten svipptur unna (ca. 14 mil på FLÅ). Alltid blid, og syns alt er morsomt, uansett hvor fort «Blisser´n kjører. 

Jan Guldbrandsen: Tidligere politi i Kripos. Nå livsnyter som tilbringer halve året i Thailand. Har et utrolig godt humør og alltid en positiv kommentar på lur. Er en nybegynner på grus, selv om han etter turen uttalte: -Nå kan jeg dette også J. Kjører Yamaha Super Tenere 1200.

Nils Jacob Heyerdahl: Motorhead med lidenskap for motorsykler og raske biler. Pendler stadig til sin kjæreste i Danmark. Alltid på rett side av loven, og derved alltid langt unna tvilsomme grusveier. En novise på grus med sin GS 650.

Anne Rypdal: Hyggelig endurofører fra Sunnmøre bosatt i Asker. Alltid litt seint ute, bortsett fra når Geir Døving arrangerer tur. Jobber med barn og ungdom i Asker kommune, noe som passer hennes utrolig empatiske vesen. Kjører KTM 790 Adventure.

Ettter en mc-tur i 2019 har Anita flyttet inn hos Jon, under påskudd av koronaen, men Jon har ikke helt forstått det.

Anita Olset: Oppvokst med kyr og motorsykkelkjøring ytterst i Sognefjorden. Myndig (veldig streng) dame som til daglig jobber på stortinget. Flyttet inn til Jon Olsen i våres under påskudd av korona og hjemmekontor. Kjører BMW GSA 850.

Jon Olsen: Bor i Hole og jobber til daglig på Utøya. Elsker veldig strenge damer, kjøre motorsykkel, og å stå på ski. Har mange utenlands-eventyr bak seg, og er en utrolig dyktig fører. Kjører BMW GSA 1250.

Kyrre Hagen. Artikkelforfatter og eventyrer fra Drammen. Elsker å være på tur med motorsykkel. Aller helst i fjerne himmelstrøk, på grusveier. Endelig hel, etter en tur i grusen i mai. Kjører Yamaha Tenere 700.

En reinsflokk krysser Jounheimveien rett foran oss.

Jotunheimveien

Fra Beitostølen setter vi kursen nordover et stykke, før vi kjører «melkeruta» innover Jotunheimveien fra Bygdin. Et stykke Norge klippet ut av Freias «melkesjokoladereklame». Dette er et stølsområde i full drift, der kuene spaserer ute blant frodige gresstuer, mens de venter på neste melking i fjøset. Bonderomantikk på sitt beste.

Herlig utsikt på vei ned fra Juvasshytta.

På en høyde stopper vi i det en reinsflokk krysser veien på kloss hold. Det er mye reinsdyr i disse områdene. De majestetiske dyrene beveger seg lett i terrenget. Etter Jotunheimveien kommer vi inn på Nyseterveien. Det er herlig å dele opplevelser over en kaffekopp på terrassen på kafeen på Randsverk.

Fra Randsverk har Døving lagt opp ei flott rute på grusveier mot Lom. Vi kjører Fugelsetervegen, og kommer etter hvert over på Veodalsvegen. Nå er vi i Arne Brimis rike. Grushelter må ha mat, så det blir håndsprit og lunsj i Lom, før vi setter av sted på Sognefjellsveien mot Norges høyeste vei.

Juvvasshytta

Allerede i 1934 begynte Knut K. Vole å bygge vei opp til Juvasshytta. Folk trudde han var gal. Med spade, hakke og trillebår satte han i gang arbeidet. I bygda fantes vist nok de som av skadefryd gleda seg til han skulle ødelegge seg på arbeidet. De sa de skulle forgylle den første bilen som kom opp til Juvvasshytta, men de holdt ikke ord, når veien sto ferdig i 1936. I dag er veien asfaltert fra starthøden 550moh. til slutthøyden 1840moh, og med dette er den Norges høyest beliggende veistrekning. Galdhøpigvegen, som veien heter, slynger seg lekent oppover lia fra Galdhøsanden, og noen av oss holder et ganske friskt tempo oppover. Veien er virkelig dumpete. Jeg må reise meg i enkelte partier, for ikke å «ta av» fra sykkelen, for deretter å bunne demperne. Bak meg har jeg «Blisser´n» i et imponerende tempo. Vivi må da være mere i lufta enn på sete. Utsikten fra toppen av fjellsida er formidabel, der vi skuer over mot Reinheimen og Dovre. Troppene samles på toppen, og er godt fornøyde. Her oppe ligger slalåmløpene i sommerskisenteret fremdeles hvite, oppunder Galdhøpiggen.

Blåhøe nord for Vågåmo, i et strålende vær.

Blåhøe

Etter Juvvasshytta følger vi veien ned til Lom igjen, før vi følger de smale veiene østover på nordsida av Otta-elva. Det er fine asfaltveier til å begynne med, som så går over i grusveier. I Vågåmo går veien opp til den majestetiske radiomasta på Blåhøe, som står 1.617 moh. Veien til toppen ble bygget først på 1960-tallet, i forbindelse med utbyggingen av senderen som stod ferdig i 1963. Veien er bratt der den snirkler seg opp gjennom bebyggelsen på oversiden av Vågåmo. Ikke langt oppi lia går veien over til grus. Den er bratt og med krappe svinger. Snart kommer vi opp over tregrensa. Her får du en fantastisk utsikt om du tør å løfte blikket fra grusen. Siste biten opp til radiomasta er spesielt bratt, og har et forholdsvis løst underlag, men når du først er oppe belønnes du med en panoramautsikt. Her ser du Rondane i øst, og mørke Lågen bukte seg ned mot Otta hvor den blander seg med den smaragdgrønne Ottaelva. Du ser vestsida av Gausdal, videre i sør Bitihorn og Gjendesalpene, samt bygdene Lesja, Sel og Vågå. Vi har et fantastisk skue i det sola byter gjennom, og sender sine solstråler bortover de ulike fjellmassivene. 29 av Norges høyeste fjell ligger i området fra Gjende og vestover mot Sogn og Fjordane, det 30 høyeste finner du om du vender deg nordover mot Dovre og Snøhetta. Veien opp til Blåhøe er Norges tredje høyeste vei.

Turgeneral Geir Døving i fint driv.

På denne dagen har vi kjørt opp på to av Norges tre høyeste veier. Når vi på kvelden nyter en duggfrisk pils utenfor Høvringen Høyfjellshotell, er stemningen på topp. Dagen har vært helt utrolig, og alle deltakerne er fornøyde. Hotellet er av enkel standard, men betjeningen og atmosfæren er den aller beste.

På vei innover Jotunheimveien Vinstre i bakgrunnen.

Mot Tronfjell

Vi fyller magen etter beste evne ved frokostbuffeen på Høvringen, før vi tar en avstikker innover veien til Smuksjøseter fjellstue. Vidda her er flott, selv i overskyet vær. Herfra følger vi diverse småveier mot Dovre før vi tar av veien mot Grimsdalen og Folldal.

Flott utsikt utover Grimsdalen.

Grimsdalen er utrolig naturskjønn der den passerer stølsområder, før den åpner seg og vi får en fantastisk utsikt i syd mot mange topper over 2000 moh. Du finner flokker med både kyr, sau og hester langs denne veien.

Vi raster ved gruvene i Folldal før vi kjører opp i Einundalen. Dette er også en flott vei som går gjennom fine høyfjellsområder.  Selv om vi har duskregn, demper ikke dette kjøregleden. Et par av oss får virkelig flyt på kjøringa, og storkoser oss innover fjellet. Fra Grimsbu følger vi Reinsliveien og Kjemsjøsæterveien til Alvdal.

Tronfjell

Tronfjell ruver 1666 meter over havet og er Alvdals tydeligste landemerke. Fra toppen har du utsikt til sju prestegjeld og lengre enn det. Den 10 kilometer lange veien opp til Tronfjell er Norges nest høyeste kjørevei og sto ferdig i 1959. Veien går gjennom gamle setertrakter, sjeldne botaniske områder og godt rypeterreng. På sommerhalvåret brukes veien av mange turister, men også av Norkring og Avinor, som begge har installasjoner på toppen – et radio- og fjernsynstårn og en radarstasjon for overvåking av flytrafikk og luftfart. I 2018 måtte veien restaureres etter at store nedbørsmengder vasket bort veien.

Vi har mistet et par av deltakerne på veien, men syv av oss tar turen til toppen. Været er klart, og vi har den beste utsikten du kan tenke deg. Vi står på toppen og suger til oss inntrykkene, som vi skal ta med oss videre inn i vinteren, etter endt kjøresesong.

Til tross for at Anne Rypdal blir bestemor, for første gang denne ettermiddagen, nekter hun å bestille Champis til gjengen på Savallen Fjellhotell. Vi ender derfor opp med Østerdalsbord i spisesalen. Det blir en hyggelig avslutningsmiddag, og vi gir oss ikke før vi nærmest går krokbøyde fra bordet, og rett i seng.

Grimsdalen

Birkebeinerveien hjem

Den offisielle turen er over, men vi har drøye 40 mil foran oss før vi er hjemme. Døving og Helga blir igjen på Savallen for spabehandlinger, men vi andre skal hjem. Det må bli en del asfalt denne dagen, men i Imsroa tar vi av på Birkebeiner veien, og følger grusveier helt til Moelv. Veien går gjennom småskauen før den etter hvert kommer over tregrensa og når Skollfjellet som er veiens høyeste punkt 1091 moh. Her oppe er det kaldt denne dagen, men fjellet er flott. Siden Døvingéne ble igjen på Savallen er det undertegnede som er stifinner denne dagen. Alle småveier og muligheter til grus blir derfor utnyttet. Etter lunsj på Bjørnen ved Odnes tar vi vestsiden av Randsfjorden nedover mot Jevnaker, før følger etterhvert tynnes ut, og jeg til slutt ankommer Drammen i ensom majestet.

Utenfor Gruvene i Folldal.

Turen har vært fantastisk, og kan absolutt anbefales andre. I områdene vi har kjørt, går det i tillegg en rekke TET spor som kan utnyttes dersom du vil gjøre enda mere ut av gruskjøringa i disse områdene.

Joda, det er absolutt turer her hjemme som kan konkurrere med klubbens tradisjonelle turer. Kanskje et turtips til deg?

Test av Scott Voyager

Tekst: Kyrre Hagen. Foto: Scott og Kyrre Hagen

Vi får utlevert Scotts nye dress Voyager. Nå gjelder det å jakte på ulike værforhold for å teste den tøffe nye dressen fra produsenten.

Voyager er siste modell fra Scott. Modellen legger i mellomsjiktet prismessig, i forhold til modeller med direkte laminert membran. Dressene ser virkelig tøffe ut, og leveres i tre fargevarianter. Grå/beige, Grå/blå og sort. Modellen har et god passform og sitter godt på kroppen. Buksa har et elastisk felt bak som gjør dressen behagelig å sitte i samtidig som buksa ikke «sagger» når du går av sykkelen. Dressen leveres med avtakbart innerfor. Bukse og jakke kobles sammen med glidelås. Membranen i dressen direkte laminert, pustende og vind- og vanntett DRYOsphere membran. Dressen har refleksdetaljer som gjør deg synlig i mørke. Den har også forsterkninger på innsiden av lårene som sørger for god slitestyrke og godt grep med knærne. Vi testet dressen i varmt vær, samt i regnbyger. Vi har også testet dressen med innerforet montert.

Beskyttelse:

Scott Voyager er CE Sertifisert etter EN 17092, som er den nye sertifiseringen som ble innført for motorsykkelbekledning i 2019. Dressen er utstyrt med gode D30 nivå2 beskyttere på skuldre, albuer, hofter og knær. I tillegg er det lommer til å legge inn brystbeskyttelse på hver side, samt beskyttelse i rygg. Vi opplever at beskyttelsene sitter der de skal. Du har for sikkerhets skyld mulighet til å justere albuebeskyttere og knebeskyttere i flere posisjoner.

Lommer:

Jakka er utstyrt med vanntett klaffelomme på venstre bryst, og i tillegg en lomme for briller med vanntett glidelås på høre side. Inne i denne lomma er det dessuten festet en smart pusseklut for briller eller visir. En smart detalj, som vi har lært å sette pris på. Nederst har jakka en klaffelomme på hver side. I tillegg går det an å stikke hendene inn bak klaffelommene, om du ønsker å varme hendene når du står stille på en stopp. Buksa har lommer med glidelås på hver side, og i tillegg klaffelomme på utsiden av høyre lår. Om vi skulle savne noe måtte det være en større lomme nederst på ryggen slik mange kjøredresser har. Dette er praktisk for oppbevaring av et ekstra plagg, kart eller lignende som du ikke får plass til i de andre lommene.

Lufting:

Jakka har to store lufteklaffer foran på brystet, som holdes i åpen posisjon ved hjelp av magneter. Disse lukkes og tettes ved hjelp av glidelåser. Dressen har også to luftespalter i rygg, som sammen med luftingen foran gir god gjennomstrømning av luft. Buksa har luftespalter foran på lårene. I varmt vær åpnet vi alt av luftinger. Vi lot i tillegg glidelåsen i bunnen av buksene være åpen. Buksa har en klaff i bunnen i tillegg til glidelås. Klaffen har også festepunkt når glidelåsen er oppe. Vi kjørte også med glidelåsene på armene oppe. Totalt sett ga dette god lufting. Membranen har pustende egenskaper. Dette oppgis i MVTR >=10.000g/m². MVTR står for overføringshastigheten for fuktdamp og forteller oss hvor mye vanndamp som kan passere gjennom stoffet fra innsiden og ut i gram per kvadratmeter per dag. Til sammenligning har GORE-TEX verdier fra 17.000 – 25.000 MVTR avhengig av kvalitet. Vi opplevde at membranen sørget for god pusting sammen med luftingen. Temperaturen under testen var tidvis over 30 grader, uten at dette plaget oss. Vi ble ikke klamme under dressen, utover det man må forvente i slike temperaturer.

Inner-for:

For kjøligere vær er det enkelt å montere innerfor i dressen. Både jakke og bukse leveres med avtagbart termofor med 60g fyll på kropp og 40g på ermer. I jakken er det en glidelås i stor bue som fester foret. På armene festes foret med to knapper på hver arm. Her kunne vi ønsket oss glidelås i stedet. Dette mener vi fungerer bedre over tid. Buksa har denne løsningen nederst på hvert bein. Foret gir ekstra varmeisolasjon. Da vi ikke har kjørt med dressen i annet en kjølig sommerkveld, vet vi ikke hvor effektiv isolasjonen er, men vi antar at den er bra som på andre dresser fra Scott. Uansett er det flere tynne lag med ull under som gjelder når det virkelig blir kaldt.

I vått vær:

Dressen har som nevnt en vanntett DRYOsphere membran. Dette er altså ikke en GORE-TEX membran, men en membran Scott har utviklet selv, om vi forstår dette rett. Ingen materialer er «100% vanntette.» Under nok trykk vil vann komme gjennom alt. Scott oppgir at dressen tåler 10.000 mm vannsøyle. Dette er betyr at membranen tåler en vannsøyle på 10 meter i et døgn før membranen slipper gjennom vann. Til sammenligning kan det nevnes at GORE-TEX-membraner tåler fra 28.000 – 35.000 mm vannsøyle. Denne dressen konkurrerer altså ikke med dresser med de dyre GORE-TEX-membranene, men vil gi deg en god beskyttelse i de fleste regnbyger. Vi fikk testet dressen et par timer i regn, og den holdt tett under disse forholdene. Definisjonene vi har funnet er følgende:

10.000 – 19.000mm: Meget god beskyttelse – for moderat regn, snø og smelteforhold opp til periodisk kraftig regn og våt snø

20.000mm eller høyere: Utmerket beskyttelse – for kraftig regn, kraftig snø, nesten alle våte miljøer

For praktisk bruk er det ikke alltid bare vannsøylen som sier hvor våt eller fuktig du blir i kjøredressen. Plaggets bruk, åpninger i dressen, dekke bak glidelåser og hva du har på deg under, påvirker også. Vi opplevde ikke lekkasjer fra glidelåser, sømmer eller lommer.

Konklusjonen blir derfor at du med denne dressen ikke trenger å frykte regnbyger. Det vil si under de aller fleste forhold. Skal du derimot kjøre en hel dag i regn, ville vi tatt en regndress utenpå for å være sikker.

Komfort:

Voyager oppleves som en meget komfortabel dress. Den er oppleves som lett og er smidig å bevege seg i. Det kjennes trygt å oppdage at beskyttelsen sitter akkurat der den skal. Dressen har også justeringer i midje, krage, erme og mansjett. Jakka har myke detaljer på partier som kan komme i kontakt med hud. Her har krage og mansjett et mykt stoff. Dressen har gode detaljer som magnet i kragen, som hjelper deg å automatisk få lukkingen i riktig posisjon. Lufteklaffene i front har samme magneter for å holde luftingen oppe. Det er mulig å foreta åpning og lukking av lufting i fart, men for sikkerhetens skyld bør du om mulig stoppe for å åpne/ lukke disse.

Spesifikasjoner:

KONSTRUKSJON: 500D Polyamide stoff med direkte laminert, pustende, vind- og vanntett 2-lags DRYOsphere membran

SAMMENSETNING: YTTERSTOFF: 100% Polyamide, MEMBRAN: 100% Polytetraflourethylene, FÔR: 100% Polyester, ISOLASJON: 100% Polyester

ISOLASJON: Komfortabel, myk og pustende mesh fôr med spesiell ventilert 3D mesh mapping. Avtagbart termofôr med 60g fyll på kropp og 40g på ermer

STØRRELSE: XS-4XL

CA. VEKT (KG): Jakke 2.5 Bukse 1,9

VANNTETTHET: Vanntett (vannsøyle 10.000 mm), MVTR >=10.000g/m²

VEILEDENDE PRISER: Jakke kr. 5.990,- Bukse 4.499,-

Testføreren mener:

Den nye Scott Voyager er en svært komfortabel kjøredress i mellomsjiktet. Her får du en svært god dress for pengene. Dressen ser virkelig bra ut, og har mange gjennomprøvde og gode detaljer. Den er dessuten svært komfortabel å ha på, og gir deg god bevegelsesfrihet. Dressen kjennes dessuten svært solid ut. Stoffet kjennes allikevel ikke stivt. Dessuten oppleves dressen som svært lett. Det er et stort pluss at du fra første stund føler at beskyttelsene sitter der de skal. Luftingen på dressen er god for norske forhold. Vi kjørte gjennom regnbyger uten at vann trakk gjennom. Et lite minus er at du bør ha ekstra regntøy med på en lengere mc-tur. Alt i alt mener vi Voyager Scott er en svært god kjøredress.