Alle innlegg av Kyrre Hagen

GOING DOWN UNDER 2. På tur med Kenny Dundee…

23. oktober 2024 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Touring Australia. Del 2

Del 2. Touring Australia.

Det begynner å bli langt på ettermiddagen når jeg nærmer meg Burke. Endelig kommer jeg ut på asfalten, etter timer på grusen. Nå håper jeg på enkle veier de siste åtte mila. Temperaturen er 43 grader, så jeg er god å heit i toppen. I neste veikryss tror jeg ikke mine egne øyne. Veien jeg skal inn på er bare rød fin sand, nesten som mel. Jeg trekker pusten, nøler ikke, og legger i vei på det dårlige underlaget.

*Jeg besøker Debbie Wood som har mange godbiter i garasjen.*

Endelig er jeg i gang med turen jeg har planlagt så lenge. Turen som er så lang at jeg glemmer alt annet. Australia er annerledeslandet som er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet på kloden. Eksotisk og noe helt annet enn en trist norsk vinter. Jeg hadde tatt ut motorsykkel hos utleieren www.bikeroundoz.com. En litt tilårskommen BMW GS800F, som har fått navnet «Guffen». Sykkelen var imidlertid i bra teknisk stand, og på den første delen av turen, hadde jeg tatt meg nordover til Bundaberg, på svingete asfalt og grusveier. Her hadde jeg inn losjert meg hos Debbie Wood, en skikkelig motorsyklist, men både to og trehjulinger i stallen.

*Utsikt over spesielle fjellformasjoner*

*Hjelmen til Debbie er ganske lett gjenkjennelig.*

Hos Debbie bestemmer jeg meg for ikke å fortsette nordover, det vil bli både varmt og kjedelig. I stedet vil jeg dreie vestover mot Broken Hills. Men selv om ruta er endret vil turen by på ekstrem varme. Det blir en hyggelig ettermiddag på stedets lokale pub. Det er fredag, og hit kommer alle byens beboere etter jobb. Jeg foreslår på fleip at Debbie kan bli med på tur, og jammen tar hun meg på ordet, så dagen etter legger vi turen ned til Rainbow Beach, som ligger rett ved den kjente Farzer Island. I det vi tar av oss kjøreutstyret kommer vi i prat med et par som tapper luft ut av dekkene på firehjulstrekkeren sin, for å kjøre i sanden. Det ender med at de tar oss med på en tur på stranden. Rainbow Beach har fått navnet sitt fordi sanda her har farger som varierer fra hvitt, gult, rødt, beige, grått og sort. Det er et fasinerende syn.

*Debbie har lastet opp sidevogns-sykkelen, og blir med på tur*

Debbie var spontan, og blie med meg på tur med meg på tur. Her skilles våre veier.

Etter strandturen tar vi inn på en smal grusvei. Det er merket at denne kun er kjørbar for firehjulstrekkere og at man ikke skal kjøre her når det regner. Når vi er kommet godt inn på grusveien åpner himmelen seg. På en liten halvtime er veien forandret til søle, bekker og vannpytter. Det blir en lang og spennende tur gjennom bushen, men akkurat slik kan det være i Australia. Etter et par dager skiller Debbie og jeg lag i Kilcoy og jeg fortsetter turen ned til Lake Leslie, der jeg camper helt ytterst mot vannet. Her får jeg en av turens vakreste solnedganger. Det er helt magisk, og når sola er nede, ligger jeg og titter ut gjennom myggnettingen, helt hypnotisert av lyset på himmelen utenfor.

*Australienerene elsker å campe. Biler utstyrt på denne måten er det mange av.*

*Stemningen utenfor teltet. Ikke langt til vannet her.*

Veien til Burke.

Jeg våkner i det ti kenguruer hopper rett forbi teltet mitt, nede på stranda. Sammen med konserten fra magpiene og utsikten ut mot Lake Leslie, er dette den beste morgenstemningen du kan ha. Jeg har bestemt meg for at jeg vil til Broken Hill, men dit er det langt, så første delmål er Bruke, 85 mil unna. Denne dagen er virkelig varm. Jeg har lagt opp ei rute på mye småveier, og første stopp blir Texas.

Jeg ser emuer og kameler langs veien i dag. Kamelene ble importert fra Britisk India og Afghanistan på 1800 tallet. De ble brukt til transport, men når motoriserte kjøretøy overtok ble de rett og slett sluppet løs, og overlatt til seg selv. Jeg kjører så lenge jeg orker og slår opp teltet mitt langs grusveien jeg følger. Det er enorme landbruksområder her, og veiene går i langs grensene på eiendommene. Det har vært et kraftig regnvær dagene i forveien og mange av veiene jeg planla sammen med Jamie er ufremkommelige. Et sted er det omkjøring ut gjennom bushen. Her kjører jeg rett mot en krokodillelignende skapning som spiser av et kengurukadaver. Den forsvinner når jeg kommer, uten at jeg helt klarer å konstatere hva det er. Når du kjører slik alene får du god tid til å tenke. Hele tiden må du kalkulere om du har nok bensin til å komme frem til neste pumpe. Om du går tom kan det være lenge før det kommer noen forbi. Det neste du må beregne er vann. Du må alltid ha med deg nok til at du kan klare deg et par dager. Jeg kommer rundt en sving, og titter ned på GPSén min for å finne riktig vei. Når jeg ser opp igjen ligger en stor død kenguru i veien rett foran meg. Jeg klarer akkurat å svinge unna, men kjører over beina på den. Jeg begynner å tenke på hva som kunne skjedd dersom jeg hadde truffet den.

Kamelene ble importert fra Britisk India og Afghanistan på 1800 tallet. De ble brukt til transport, men når motoriserte kjøretøy overtok ble de rett og slett sluppet løs, og overlatt til seg selv.

*Det går mot kveld, og jeg slår opp teltet mitt i veikanten. Det er enda langt til Burke.*

Etter en lang omkjøring, kommer jeg ut på asfalten. Det er varmt, og jeg begynner å gå tomt for krefter. Jeg er letta, og ser frem til at de siste 8 milene skal være på enkle asfaltveier. Jeg har lovet meg selv et hotellrom med aircondition denne kvelden. Jeg har imidlertid gledet meg for tidlig. Jeg kommer til et kryss der GPSén sender meg opp gjennom et spor som består av rød sand. Underlaget er løst det meste av de siste åtte milene til Burke. Det blir en lang og utmattende etappe. Det er mye geiter langs veien, og etter hvert som det blir kveld kommer menge kenguruene frem. Vel fremme i Burk synker jeg slapt sammen på terrassen, og slukker tørsten med to ingefærøl.

*Etter 45 varmegrader det meste av dagen ankommer jeg Broaken Hill.*

Broken Hill

Det er 670 km mellom Broke og Broken Hill, og temperaturen er 45 grader. Jeg deler etappen opp med fire stopp underveis. I dag blir det straka veien. Asfaltslettene er nærmest uendelige. På noen partier er det så varmt at olja koker opp av vei-dekket, og ligger som dammer i kjøresporene. Jeg kjører gjennom Cobar Outpack. Her er det kun sand og tørt buskas langs veien. Det er vel akkurat dette mange forbinder med Australia. Jeg kjøler meg ned inne på bensinstasjonene mellom etappene. Utpå ettermiddagen ankommer jeg Broken Hill. Det gamle gruvesamfunnet er fremdeles i drift. Denne byen er som tatt ut av en westernfilm. Husene har store fasader ut mot gata. Andre har flere etasjer med svalganger på utiden. Fra sentrum ser jeg store slagghauger og gruveanlegg. Vel fremme i «The Hill´s» blir jeg plukket opp av Randell Jones, en av kontaktene jeg har fått før jeg dro. Han tar meg med på den lokale puben i byen, og etterpå reiser noen av oss hjem til hans fantastiske «man cave» i den garasjen på huset. Det blir en morsom kveld, med fish an chips. I garasjen er det en gedigen bar, biljardbord alt mulig rart. Randell viser stolt frem en eksospotte som hadde ligger igjen etter filminnspillingen fra Mad Max 2 ute i Mundi Mundi ørkenen.

*Randel plukker meg opp, og tar meg med på den lokale puben.*

Mad Max

*Randel viser stolt frem et eksosanlegg som lå igjen etter filminnspillingen.*

Et av målene på turen er å kjøre opp til Silverton, som er mest kjent for filminnspillingen av Mad Max 2. Ja, du husker vel filmen om den tidligere politimannen Max, som reiste rundt i Australia etter en atomkrig, mens han desperat leter etter bensin som er blitt mangelvare og er verd sin vekt i gull…. Det ligger et lite museum her oppe, der flere av kjøretøyene som ble brukt i filmen er utstilt. Jeg digget denne filmen i ungdommen og den regnes da også som Australias mest kjente film. Etter besøket på museet kjører jeg opp til Muni Mundi, der mange av senene fra filmen er spilt inn. Et ørkenlignende landskap, helt brungult, med tørre små busker som vegetasjon. Utenom Mad Max er Silverton kjent for sin gruveindustri, og av navnet kan du jo gjette på hvilke metall som er utvinnet her?

*Mad Max II ble spilt inn utenfor Silverton. Her ligger det et museum i dag.*

*På museet står det noen biler fra filminnspillingen, men de fleste er kopier.*

Bunk a biker

Det er i overkant varmt så jeg setter kursen sørover mot Mildura som ligger 30 mil sørover. Jeg fyller heldigvis opp tanken før avreise, for det finnes ikke bensinstasjoner på strekningen. Faktisk ser jeg kun et hus på hele turen, og det er en nedlagt bensinstasjon. Landskapet er flatt fargene varierer stort sett mellom gult, oransje og brunt. De trærne som klorer seg fast her har tøffe kår. Når jeg nærmer meg Mildura forvandler landskapet seg totalt, for her gir Murray River liv til området. Alt er grønt og fint med høye flotte trær, og på elva ligger massevis av luksuriøse husbåter. Jeg har kontaktet Viv og Jon på “Bunk a biker Australia” og avtalt overnatting. “Bunk a biker” er et verdensomspennende nettverk som tar imot motorsyklister som trenger overnatting. Både Jules og Debbie, som jeg også har overnattet hos, er en del av dette nettverket. Jeg får både seng og middag hos Viv og Jon, og de tar meg med på sightseeing i Mildura.

Jeg bodde hos *Viv og Jon Whitchurch* i Mildura.

Dagen etter er det meldt 45 varmegrader, og opp mot 50 grader i områdene jeg har tenkt meg ut i, så jeg bestemmer meg for en hviledag. I stedet bruker jeg dagen til vedlikehold og småfiks på sykkelen. Jeg tar også turen bort til et lokalt “Holden motormuseum”. Ja for du har kanskje hørt om dette Australske merket som holdt det gående i 164 år. De lagde mange ulike modeller, men la ned for et par år siden. Det ruller fremdeles utallige Holden ute på de Australske veiene. Museet er en privat samling, men inneholder mange fine modeller. Holden lå innunder GM paraplyen, og produserte mange modeller fra flere av disse merkene. Jeg kjenner igjen modellnavn som Commodore og GTE.

*Mange nydelige eksemplarer. Desverre ble Holden lagt ned foret par år siden.*

Eastern Brown, verdens nest giftigste slange

Det er klart for nye mil med “Guffen”, så jeg forlater Mildura, og setter kursen mot Walls of China. Det er 13 mil inn hit, og veien består av grus og sand. Jeg passerer flere øgler, men plutselig ser jeg en lang strek som beveger seg over veien. Da forstår jeg at jeg har møtt min første slange på turen. Jeg snur sykkelen og kjører tilbake. Den er veldig rask, men jeg rekker å få tatt noen bilder av den. Det viser ser å være en «Eastern Brown» som faktisk er den nest giftigste slangen i verden. Et bitt av denne krabaten kan ta livet av deg på 20 minutter.

*Eastern Brown ter livet av deg i løpet av 20 minutter.*

Jeg kommer opp til innsjøen i Mungo Nasjonalpark som ligger i forkant av veggen, som kalles «Walls of China». Her opp har de funnet avtrykk etter mennesker som er over 60.000 år gamle. Innsjøen har tørket ut, så jeg kan kjøre over den og frem til veggen, som er litt mindre imponerende enn jeg hadde tenkt meg. Jeg følger en smal liten grusvei på 50 km rundt innsjøen. Det er mange emuer i område, og de rare fuglene løper parallelt med sykkelen min langs veien. Dette blir en spennende kjøretur da veien har mange sandpartier og “Guffen” er utstyrt med temmelig slitte 20/80 dekk.

*Dette er vel det mange forbinder med Australia.*

Det kommer en krokodille opp fra elva

Utpå ettermiddagen finner jeg en camp ground, et område der det er lovlig å campe, et stykke utenfor veien. For å komme hit må jeg gjennom en labyrint av spor inne i skogen. Det tusser av både emuer og kenguruer her inne. Jeg finner et perfekt sted nede ved elva og får opp teltet mitt. Så setter jeg meg ned i stolen min og begynner å tenke litt over hvilke dyr som vil kommer ned hit til elva for å drikke. Forresten, hvor holder egentlig krokodillene i Australia til? Jeg er uten nett, så jeg får ikke sjekket. Jeg rekker så vidt å tenke tanken før jeg oppdager en krokodille på vei opp fra elva. Jeg skvetter til, for den er bare 20 meter unna meg. Den er ikke så stor, ca. halvannen meter lang, så jeg går etter den for å sjekke. Da den oppdager meg, begynner den å løpe. Heldigvis er det bare ei øgle. Senere på kvelden får jeg akkurat nok dekning på telefonen, til å få bekreftet at alle krokodiller i Australia befinner seg nord i landet. Det betyr at jeg kan sove trygt.

*Her rett ved teltet mitt kommer en krokodille opp fra elva.*

Kjøreutstyr i varmen

Dagen etter har temperaturen gått ned med over 20 grader, og jeg har plukket frem kjøredressen igjen. Jeg må si at jeg virkelig er glad for at jeg valgte å både ha med meg kjøredress, og lette luftige crossklær. Jeg bruker Scott Softcon beskyttelsesjakke på overkroppen, med jakke eller bare crosstrøye på utsiden. Jeg har også løse knebeskyttere, og bruker crossbukse når det er varmt. Jeg kan også nevne at jeg bruker undertøy fra Klim, med kjølende effekt. På kvelden stopper en eldre kar på en KTM 690 for en prat. Slikt er alltid hyggelig. Jeg er nå på vei ned mot kysten av Victoria, og kjører gjennom områder med flott jungel. Utover mot kysten endrer landskapet seg dramatisk. Her beiter kuene på jordene som dekker de små åsryggene. Flotte asfaltveier går rundt og over disse heiene. Det slår meg hvor utrolig variert Australia er. På et par dager har landskapet gått fra ørken og outback, til regnskog, og nå disse grønne åsryggene som minner om landsbygda i England.

*Russel er en skikkelig eventyrer. Han har sendt sykkelen sin med båt fra Australia, og sett mange land.*

I Inverloch blir jeg blir tatt imot av Denise og Russel. Dette er eventyrere, og Russel har mange motorsykler å vise meg. Akkurat nå restaurerer han en 83-modell Yamaha XT 600 Tenere. Denne forvandles til et nærmest nytt eksemplar. Denise og Russel er glade i å reise, og Russel har sendt sykkelen sin med båtfrakt rundt omkring i verden. Den siste turen var en tur på seks måneder til USA og Canada. Utpå kvelden tar jeg meg en tur til Philips Island. Her ligger fantastiske surfestrender, i tillegg til den berømte racerbanen.

Jeg er nå over halvveis på solo-turen min. Videre skal jeg følge de herlige rutene BMW Safari fulgte i 2023. Dette blir en flott tur helt opp til Bathurst, men det kan du lese om i neste nummer.

Sykkelen i Australia er leid av https//bikeroundoz.com

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia

Hilsen Kenny Dundee, Australia.

Reisebrev

GOING DOWN UNDER. Kenny Dundee tar New Zealand med storm…

15. oktober 2024 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Touring New Zealand. Del 1

Tekst Kyrre Hagen. Foto Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Etter syv uker med kenguruer, wombats, edderkopper, slanger og australiere, var det på høy tid for Kenny Dundee og Arkitekten å vende nesa mot nye eventyr. Heldigvis sto ikke Norge på menyen ennå – New Zealand ventet! Dette landet, som minner om Norge med sine fjell og fjorder i vest, og flate områder i øst, bør være enhver motorsyklist sitt drømmeland.

*Etter en hektisk kveld i forveien, der Kenny i all hast må skaffe seg visum, har Arkitekten og Kenny kommet seg til New Zealand.*

Hvem er Kenny Dundee?
For de uinnvidde: Kenny Dundee er navnet jeg adopterte i Australia, fordi ingen der nede klarte å uttale mitt egentlige navn. Det høres jo unektelig tøffere ut, og gir meg en fin unnskyldning til å krydre historiene litt ekstra. Men bare så det er sagt: alt du leser her, er sant. Det lover jeg.

*Christchurch er en by med masse aktivitet. Blant den gamle bebyggelsen skal ny opp.*

Forberedelser i minimalistisk kaos
Når Kenny planla denne turen tenkte han at dette var så langt av gårde, han kunne komme, og at han mest sannsynlig bare ville komme hit en gang i livet. Da måtte han jo passe på å få med seg New Zealand i samme slengen. Det var jo bare en fem timers flytur fra Australia. Tidsforskjellen mellom Norge og New Zealand er hele 12 timer, det vil si er dette er den største tidsforskjellen vi Normen kan få. Før Kenny og Arkitekten kunne sette kurs mot «kiwienes land,» må de gjennom den siste store utfordringen i Australia, på et knøttlite hotellrom nær Sydney flyplass. New Zealand har nemlig strenge regler for innreise, og alt må være skinnende rent. Det betyr en skikkelig skrubbeseanse av telt, støvler og liggeunderlag. Problemet var bare at badet var på størrelse med de på danskebåten. Å vaske et helt telt der inne var ikke lett, men etter noen intense timer med såpe og banning, var alt klart. Eller vent… Visum!?

Mens Arkitekten nesten fikk hjerteinfarkt over at Dundee hadde glemt dette, kunne Kenny heldigvis redde situasjonen ved å betale seg ut av problemet på ti minutter. “For oss Dundeer ordner ting seg alltid,” smilte han fornøyd. Dermed var de klare for nytt eventyr.

*Akkurat dette forbinder du vel med New Zealand.*

Ankomst Christchurch – en støvel på hodet
New Zealand tok imot dem med grå himmel og regn. Sørøya, som er formet som en støvel på hodet (hvis du ser både Sør- og Nordøya samlet), viste seg fra sin dystre side. Kenny og Arkitekten marsjerte rett inn i «forbryterkøen» for folk med «suspekt» turutstyr. Men etter å ha vist frem de gullende rene teltpluggene, slapp de greit unna.

Christchurch som er kjent som «Garden City,» er den største på Sørøya og full av sjarmerende parker, hager og den historiske Christchurch Botanic Gardens. Allikevel opplever man at byen har en litt merkelig samansetning, noe som skyldes at byen i 2011 ble utsatt for landets største jordskjelv i 2011.Første kveld ender Dundee og Arkitekten opp på The Church Pub, en omgjort kirke med glassmalerier, et orgel og en bartender som serverer pints foran alteret. På t-skjortene til serveringsdamene står det “Take me to church”. En trubadur spiller fengende låter, og nabobygget – et cannabis-museum – minner dem på at dette er et spesielt sted. Skal du ut å spise i Christchurch er Riverside stedet. Her finnes det en stor mathall, med et vrimlende liv, og masse forskjellig mat.

*Kenny Dundee og Arkitekten er klare for New Zealand.*

Motorsykkel-magi og verdens beste paier
Neste dag hentet de hver sin motorsykkel. Hos hver sin utleier. Arkitekten blir hentet av utleieren en halvtime før avtalt, dermed må hun dra av gårde uten frokost. Verst for dem tenker Kenny. Selv kunne han spasere ned til sin utleier, der han fikk utlevert en Suzuki DL 650 V-Strom som føltes splitter ny sammenlignet med den gamle BMWén han hadde hatt i Australia.

*På berømte Sheffield pies, står køen ut på gata.*

De skulle møtes i Sheffield, men snart ligger Arkitekten i rompa på Kenny. Hun er i ekstase over å få nesten samme sykkel som sist, bare nyere, penere og raskere – ifølge henne er denne i en helt annen liga. Suzuki DR 650én ser nærmest ny ut. Det var på høy tid med frokost, og da passet det bra at de ble stoppet av… paier. Sheffield Pies, kjent for å lage verdens beste paier, hadde en kø som strakk seg ut på veien. Kenny, som aldri sier nei til mat, forstår raskt hvorfor stedet er berømt, for dette var de beste paiene de noen gang har spist. Nå, når de både har fått seg sykler og frokost, kan eventyret for alvor begynne.

*Det er flott over Arthur´s pass. Endelig er vi oppe i fjellene.*

Arthurs Pass – fjell og 25 millioner sauer
Så bar det vestover, mot Arthurs Pass. Horisonten dekkes av fjell som ser ut som noe tatt rett ut av en fantasi-film. «Det mangler bare Hobbiter og drager,» bemerker Kenny. Landskapet er tørt, og på jordene står enorme vanningsanlegg – stålkonstruksjoner så lange at de ser ut som de kunne ha blitt designet av en veldig ambisiøs ingeniør på rulleskøyter. «Hvordan i all verden flytter de disse greiene?» undrer Kenny.

*Vi er på vei over mot vestkysten. Flotte fjell og elver.*

Langs veien beiter sauer i åssidene – 25 millioner av dem, for å være nøyaktig. Fem ganger landets menneskepopulasjon! Veiene som er i topp stand, slynger seg elegant som spagetti mellom åsene og stiger til slutt opp på et høyfjellsplatå. Kenny og Arkitekten blir stadig mer begeistret og stopper ved nesten hver sving for å ta bilder og gape over utsikten. «Vi kommer aldri fram hvis vi fortsetter sånn,» ler Kenny, men begge vet at det er helt verdt det. Det er rett og slett usedvanlig vakkert. De passerer store elveleier, der veiene nesten alltid snevres inn slik at broa bare har et kjørefelt. Vannføringen i elvene er ikke så høy, og sand og grusbankene er enorme. Selv om det alltid er skiltet hvem som har forkjørsrett, utvikler Arkitekten en automatikk i å bremse inn mot disse innsnevringene, uansett om det er møtende trafikk eller om hun har forkjørsrett. Det ligger i hennes natur å aldri stole på noen.

Stjernelys og selvlysende larver
Første natt på New Zealand blir på en camp i Jackson, med det rene teltet trygt bardunert og stjernehimmelen som tak. Kenny og Arkitekten ligger og lytter til de nye lydene fra insekter og fugler, etter å ha forsøkte å finne de berømte selvlysende larvene – «glow worms» – i skogen. Men de måtte innse at når det er bekmørkt, er det faktisk vanskelig å finne noe som helst. De har bare så vidt startet på eventyret i New Zealand, og det er allerede klart: dette landet har like mange overraskelser som svingete veier.

*En nysgjerrig weka titter inn i teltet vårt om morgenen. Denne fuglen kan ikke fly.*

Morgenen etter blir de vekket av en frekk liten weka, som stikker hodet inn i teltet som om den eier stedet. Denne fuglen, kan i likhet med kiwi og papegøyen kea, ikke fly. Det var nemlig ingen pattedyr på New Zealand før menneskene kom. Disse fuglene var derfor ikke avhengig av å kunne fly. De hadde ingen andre fiender en rovfugler. I dag er kiwi utrydnings truet, og myndighetene har satt i gang et program for å forsøke å redde dem. Keaen derimot er ikke utrydnings truet, og den nysgjerrige fuglen kommer bort til teltet for å se om det er noe å stjele. Om den finner noe som er interessant, tar den det gjerne med seg, så Kenny må redde tannbørsten sin.

Ferden går videre langs vestkysten på vei nummer 6. I noen partier smyger den seg langs havet og i andre svinger den seg gjennom regnskog som har fått altfor mye gjødsel. Her er det grønt – og vi snakker ikke norsk skoggrønt, men tropisk palmegrønt. Elvene er turkise, som om de var photoshoppet, og landskapet føles som en reklame for et liv uten stress.

De tar en rast ute ved havet og Arkitekten tar en forfriskende dukkert mens Kenny konsentrer seg om lunsjen. Videre går turen til Fox Glacier, der veiene er så svingete at Kenny ikke lenger klarer å ligge bak Arkitekten. Her føler han seg som en MotoGP-fører på sin Suzuki DL 650 V-Strom. Fra å være landeveiens langsomste, bak Arkitekten, er han nå en av de raskeste, tror han.

*Kenny finner den beste teltplassen i Fox Glacier. Med denne utsikten mot Mount Cook, nekter han å flytte seg resten av kvelden.*

Teltet blir satt opp med en utsikt som kunne selges som postkort: Mount Cook og Mount Tasman bader i den lave kveldssola. Kenny slår seg ned i campingstolen og erklærer: «Jeg flytter meg ikke.» Det var helt til sandfluene kom på banen. Hvis du trodde mygg og knott var ille, kan du takke flaksen for at sandfluer ikke bor i Norge. De jager deg inn i teltet, og får norsk mygg og knott til å fremstå som dine beste venner til sammenligning.

Kenny forsøker å gi bort BHén til Arkitekten

Kenny og Arkitekten våkner med samme utsikten mot fjellet, bare i et annet lys. En bedre start på dagen kan du ikke få. De ruller videre mot Wanaka, og turen inkluderer et stopp ved den legendariske Cardrona Bra Fence. Ja, et gjerde dekket med BH-er. Hvem kom på dette? Ingen vet, men det har gått fra tullete stunt til veldedighetsfenomen, og nå henger tusenvis av BH-er her. Kenny forsøkte å lirke av Arkitekten BHén hennes, for å henge den på gjerdet, men det går ikke. Han gir opp og donerer i stedet en slant til innsamlingen mot brystkreft, som nå er misjonen til BH-gjerde.

Ferden fortsetter gjennom et vakkert “Ringenes Herre”-landskap – bratte fjell, episke innsjøer og den slags utsikt som gjør at du stopper for å ta bilder hvert tredje minutt. Ved Lake Wakatipu ender de på et billig, men sjarmerende hotell med utsikt mot Lake Manapuri.

*Arkitekten har skaffet oss en luxushytte med badekar.*

Milford Sound

En av Kennys venner har anbefalt dem turen ut til Milford Sound, og etter frokost bærer det av sted. Veien går langs innsjøer, over heier dekket med gress og gjennom grønne tette regnskoger. Det er mildt sagt variert. I vest er de dramatiske fjellene pakket inn i regn og tåke på et helt magisk vis. Her mangler bare orkene (fra Ringenes Herre). De er ikke alene på veien. Mengder med turister i busser, biler og campingbiler er ute i samme ærend, og i det Arkitekten er klar til å ta et kjørebilde av Kenny, tyter det små asiater ut av en diger buss.

De siste milene går inn gjennom en trang dal, der du virkelig får følelsen av å være nær den ville naturen. Veien er smal, og synger seg gjennom det bratte og ville landskapet. Noen steder hugget inn i fjellet, andre steder over smale broer, og et sted gjennom en trang og mørk tunell. De kommer til Milford Sound, som er navnet på både stedet og fjorden som går inn her. Det er vakkert, og minner på mange måter litt om Lysebotn. Turistbåtene går i skytteltrafikk med alle som vil se landskapet fra vannet. Fjorden her er 291 meter på det dypeste. De ti øverste meterne er ferskvann fra elvene, og under dette er det saltvann. I dette dypet lever det absolutt ingenting, eller gjør det det? Plagsomme sandfluer på stranda, jager dem snart inn i kjøreutstyret igjen, og returen i motsatt retning blir også en fin opplevelse. En vei oppleves som regel forskjellig i motsatt retning. De finner en hyggelig plass langes et vann, og lager varm lunsj.

*Milford Sound minner på mange måter om Lysebotn. Her er det vakkert.*

Litt om New Zealands historie
De første menneskene som kom til New Zealand, var polynesierne, som antas å ha ankommet rundt 1200-tallet. De brukte stjerner, havstrømmer og fuglenes trekkmønstre for å navigere. Denne bemerkelsesverdige sjøfartskompetansen gjorde det mulig for dem å oppdage og bosette seg på avsidesliggende øyer som New Zealand, som de kalte Aotearoa – «Den lange hvite skyens land». Maoriene, som dette folkeslaget kalles, brakte med seg en rik kultur og komplekse sosiale strukturer. De utviklet unike tradisjoner og kunstformer som krigsdansen haka, tatovering (moko) og utsøkte treskjæringer. Deres samfunn var organisert i stammer (iwi), og de levde hovedsakelig som fiskere, jegere og jordbrukere. I dag bor det rundt 900 000 maorier i New Zealand, noe som utgjør omtrent 17 % av landets befolkning. Mange av dem er gjenkjennelige på sine tradisjonelle tatoveringer, ofte i ansiktet.

Innvandringen fra Europa til New Zealand begynte på 1800-tallet, drevet av britiske koloniseringsinitiativer. Mange europeiske nybyggere kom for å søke bedre økonomiske muligheter og for å etablere jordbrukssamfunn. Denne innvandringen har hatt en betydelig innvirkning på New Zealands demografi, kultur og økonomi, og den danner grunnlaget for dagens flerkulturelle samfunn. Møtet mellom maoriene og europeiske oppdagelsesreisende fra 1600-tallet og utover førte til dramatiske endringer for det maoriske samfunnet. Likevel fortsetter deres tidlige historie og kulturarv å spille en sentral rolle i New Zealands nasjonale identitet. I perioden 1870–76 emigrerte nærmere 1000 nordmenn til New Zealand.

Tilbake på Manipuri Lake View Motel vil Arkitekten på puben, for også her har de bygget om en gammel kirke til pub, og den ligger, rett borti veien. Dette blir imidlertid en liten nedtur, da det er 1,5 time å vente på maten, og på den tida vil både Arkitekten og Kenny bli mannevonde. I stedet nøyer de seg med en øl på terrassen her før de vandrer tilbake, og angriper hermetikkboksene de har liggende i bagasjen. Med dette blir det middag på tradisjonelt vis. Chunky Chicken eller Big’n Chunky Butter Chicken.

Neste gang? Sørøya avsluttes med Motorcycle Mecca og turen nordover til Cape Farwell.

Kenny Dundee, over og ut – foreløpig!

Sykkelen på New Zealand er leid av https//bikeroundnz.com

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia

Hilsen Kenny Dundee, New Zealand…

mcbilder.com

Alle innlegg av Kyrre Hagen

GOING DOWN UNDER 2. På tur med Kenny Dundee…

Touring Australia. Del 2

GOING DOWN UNDER. Kenny Dundee tar New Zealand med storm…

Touring New Zealand. Del 1

På tur med Kyrre