Alle innlegg av Kyrre Hagen

GOING DOWN UNDER 4. På tur med Kenny og Arkitekten.

Touring Australia. Del 4

Tekst: Kyrre Hagen Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Kenny Dundee hadde boltra seg på alskens Australske drittveier i fire uker, men nå hadde Arkitekten ankommet og dermed var alt forandret. I denne artikkelen kan du lese om den fantastiske Great Ocean Road, om hvordan vi feirer jul på Tasmania, og at Arkitekten blir bitt av en slange langt inne i en nasjonalpark. Her er den siste artikkelen fra Australia.

Arkitekten har ankommet, og vi er klare for tur. Her med Juels og Andy.

Arkitekten har ankommet, og dermed er turen over i en ny fase. I denne fasen foregår nemlig alt i Arkitektens tempo, og hun hater tidsplaner som pesten. Vi må allikevel nå noen milepeler, da både ferge til Tasmania, og fly til New Zealand er bestilt, og skal vi få med oss noe før dette er det bare å komme seg av sted.  Vi laster derfor opp arkitektens sykkel, og får lagt om nytt bakdekk på «Guffen» (Den gamle GS 800en) Som Dundee kjører. Dermed er vi klare for nye eventyr.

Australsk bondelandskap. Her i den sør østlige delen av Australia er det frodig. Her ligger det mange enorme gårder med ulik kjøttproduksjon.

Kursen settes vestover

Dundee har blitt tipset av en kompis om svingene opp Macquarie pass, og når vi kommer hit er tålmodigheten slutt. Kenny kaster «Guffen» inn i svingene, som ligger tett som haggel gjennom den tette grønne skogen. Dette er så morsomt at Arkitekten får klare seg selv en stund. Utpå ettermiddagen kommer vi inn på grusveien mot Wombeyan Caves. Dette er en flott vei gjennom et grønt og kupert landskap. Arkitekten begynner å bli sliten, når vi ankommer Wollondilly Station Riverpark. Stedet er så shabby som det går an å bli. Bilvrak, gamle campingvogner og kontainere i skjønn forening, og på den lille kontordøra står det at du skal melde din ankomst i en walkie talkie, som ligger i ei svart kasse. Det er nemlig ikke noe mobildekning her inne. Arkitekten forsøker å få kontakt uten å lykkes, men snart dukker dama som driver campingen opp, i en gammel Subaru pickup. Dama er mildt sagt preget av å bo alene her inne i ødemarken, og det viser seg at det er katta som har varslet vår ankomst. Det blir en fin kveld med bading i elva, og Arkitekten får oppleve sine første kenguruer.

Arkitekten i Gundagai.

Neste dag blir vi vekket av magpier og kenguruer. Magpier er en skjærelignende svart og hvit fugl, som lager noen helt merkelige lyder. Vi fortsetter den flotte grusveien innover mot Wombeyan Caves, helt til veien er stengt og vi må finne omkjøringsalternativer. Det gjør vi, og plutselig er vi inne på veier jeg har kjørt for noen dager siden. Dagen ender i Gundagai.  

Å våkne opp i bushen i Australia er koselig. Kenguruene er nysgjerrige, og kommer nesten helt bort til teltet ditt. Slike morgener hadde vi mange av.  
Australia er full av små «camp grounds.
Skulle nesten tro du var i Amerika…

Hos Andrew Houlihan

Vi følger Murrumbidgee river til Wagga Wagga. Det er herlig med de aboriginske navnene her nede. I Albury besøker vi Andrew Houlihan. Dette er en skikkelig hardhaus med mange ørkenrallyer på merittlista. Andrew forteller oss at en kræsj med to kenguruer i 180 kmt har satt han ut av spill noen måneder. Dette endte med et lengre sykehusopphold og diverse brudd i kroppen. Andrew ledet serien og forsøkte likevel å stille til start i sesongens siste løp. Han trengte bare å komme i mål for å vinne serien totalt. Legene på stedet nektet han imidlertid å kjøre. Nå er Andrew oppgradert med knær, hofter og skuldre i titan. Han har til sammen 18 operasjoner etter motorsykkelkræsjer, og er med dette på en god andreplass, etter Ailo Gaup når det gjelder skader på motorsykkel. Eivel Kanivel kommer på en god tredjeplass. Andrew kommer med et ruteforslag som drar oss inn i et mylder av grusveier, og til slutt rett opp i ei steinrøys. Vi blir kjørende inne skogen som forresten heter «Magic Forrest» en liten evighet, før vi til slutt ender opp i Barwidgee Creek. 

Vi besøker vi Andrew Houlihan. Dette er en skikkelig hardhaus med mange ørkenrallyer på merittlista.
Atkitekten på ville veier i Magic Forrest.

Vi pøser på med kilometer mot Grampians, og kjører gjennom mange små western landsbyer. Dagen blir lang, og Dundee blir sur fordi det ikke handles inn kald øl til kvelds, mens Arkitekten blir sur fordi teltet settes opp på feil sted. Heldigvis varer ikke uvennskapet lenge, men sånn er det å være på tur. Etter frokost med nye kenguruvenner, kommer vi til Grampian, der vi jakter koalaer. Det lukter herlig eukalyptus i de tette grønne skogene. Arkitekten vil ikke kjøre, bare fotografere, men etter at Dundee har slått hardt i bordet ender de opp på et motell i Warrnambool, som bare er en liten kjøretur unna B100.

Great Ocean Road er kjempeflott

Great Ocean Road, eller B100, som den heter blir ikke spennende før Bay Of Islands. Her er mange klipper og asiater langs veien. Asiatene blir så oppslukte av utsikten at de kjører på feil side av veien, derfor er det skiltet KEEP LEFT for hver 500 meter. Ved de tolv apostlene går helikoptrene i skytteltrafikk med turister langs klippene. La oss bare slå fast først som sist; Great Ocean Road er kjempeflott. Klippene, hulene og formasjonene som sjøen har lagd her gjennom tusenvis av år, er virkelig verd et besøk. Viste du forresten at denne veien er bygget av krigsveteraner fra andre verdenskrig? Vi stopper på Cafe Koala, der vi er garantert å se koalaer, noe vi også gjør. Her kan du nemlig bare spørre på kafeen hvilket tre koalaene sitter i dag. Så er det bare å finne det treet da.

Kolalaene lever i Australia, men de er ikke lette å finne.

Trafikken begynner å bli tett, for nå tar australierne juleferien. Vi ender opp i Geelong hos Andrea Russel. Hun har frisør på besøk, hun er midt i prosessen med å farge håret når vi ankommer. Andrea er også en del av Bunk a Biker nettverket som vi har fått kontakt med her nede.

I Geolong bor vi hos Andrea Russel
Vi er klare for Tasmania, og denne båten tar oss over til øya.

Jul på Tasmania

På selveste julaften inntar vi en herlig frokost hos Andrea, før vi tar oss ned til kaia der Spirit of Tasmania ligger, for å ta oss over til øya. Det er ganske strenge regler for å ta seg dit, så gassboksene våre blir inndradd, og bananene vi har i bagasjen må spises der og da, om vi da ikke fyller ut papirer med erklæring om at vi spiser dem på båten og ikke tar dem med oss inn på Tasmania. Vi har ingen julegaver til hverandre, men kjøper noe vi trenger i suvenirbutikken. Arkitekten får ny lue og Dundee to par nye sokker, noe som er svært kjærkomment. Middagen blir Australsk buffet, bortimot 100% lik den du får på danskebåten. Desserten derimot blir Pavlova som er typisk for Australia.

Lenka og Jamie planlegger kjøreruter på Tasmania.

Ferga til Tasmania tar 10 timer, men disse går fort da jeg har mye å skrive om som senere skal bli disse artiklene. Når vi kommer i land i Devonport skal vi bare ta oss ned til Jamie og Sandy, en liten times kjøretur. På denne turen oppdager vi hvor dårlige lysene på syklene våre er. Her snakker vi om lysstyrke tilsvarende to stearinlys, så det blir en slitsom tur til Legana ved River Tamar. Det er mye wallabies og pungrotter langs veien, og Dundee er nær ved å kjøre over en hoppende skapning som mener motoriserte kjøretøy har vikeplikt for myke trafikanter. Det går bra, men mange av vennene hans har ikke vært like heldige og ligger døde i veikanten. Vel fremme blir vi møtt av Sandy, Jamie og hundene Blue og Jack. Vi føler oss virkelig velkomne.  

På Boxing day inviteres vi til Carol og Chris på Julelunsj. Suzie deler opp kaka.
Carol og Chris eier Bradlys Lookout cider. Her produseres Australias beste eplecider.

Sola titter inn gjennom de store glassdørene på terrassen på soverommet, og det er første juledag, eller Boxing day som det heter her nede. Sandy lager frokost til oss, mens Jamie og Arkitekten studerer rutene på Tasmania. Vi er invitert til Carol og Chris (venner av Sandy og Jamie) på Julelunsj. Det er jo denne dagen som virkelig er julefeiringen her nede. Her får vi laks, skinke, plommepudding etter gammel engelsk oppskrift, og boozed trifle coustard. Carol og Chris eier Bradleys Lookout cider, og produserer Australias beste eplesider. De har fått flere utmerkelser og priser. Vi får med oss både gaver og en flaske av den aller beste sideren. Det er meldt fint vær på vestkysten, så på kvelden kjører vi nordover, for å kunne være klare der de fine rutene sørover langs vestkysten. Vi finner en fin camp på nordkysten, og spretter flaska vi har fått på stranda, mens vi betrakter bølger og surfere i den lave kveldssola. Når vi skal legge oss har vi hele 21 wallabies rundt teltet vårt.

Vi kjører «Road to Nowhere» på Tasmania. En vei gjennom et veldig øde område.
En rask lunsj langs veien i Tasmania. Vi nyter utsikten mot fjellene, og den spektakulære naturen her.
Kveldsstemningen i Strahan er magisk.
Magisk kveldsstemning

Road to Nowhere er en lang grusvei uten bensinstasjoner eller mobildekning. Denne tar oss sørover på den vestre delen av Tasmania. Vi spiser lunsj i fjellene, og ender i Strahan ved kysten. Her leier vi en knøttliten og sjarmerende Backpacker hytte. Vi er heldige som får overnatting, for nå myldrer det av turister her. De fleste med digre firehjulstrekkere, med et tak-telt, eller en gedigen campingvogn på slep. Fra det lille gruvesamfunnet Queenstown, slynger veiene ser opp i fjellsidene på flotte asfaltveier. Vi ser Cradle Mountain, som er det høyeste fjellet i Tasmania, og holder oss i høyden det aller meste av dagen. Når vi slår opp teltet på Mount Field Campground møter vi et annet par på motorsykkel. Vi forklarer at vi er nordmenn, og det er mannen også. Han er fra Ørsta, men har emigrert til Australia for over 20 år siden. Han har kjørt hele veien ned fra Darwin, mens kona har tatt flyet. Her snakker vi om en kjøretur på 5.000 km en vei.

Slangebittet

Arkitekten vil gå en tur i skogen opp til Russel Falls. Stien er bred og tilrettelagt for rullestoler. Det er fin tur, og arkitekten går for det meste og ser opp i lufta etter fugler. Hun kjenner noe på den ene ankelen, og begynner å føle ubehag. I Australia har folk blitt bitt av slanger uten å ha merket det, -og plutselig har hun alle symptomene. Er du bitt av en slange er det kritisk, og du skal gjøre så lite som mulig for at giften skal spre seg sakte som mulig. Arkitekten er imidlertid helt alene og må tilbake til leiren for å få hjelp. Kenny Dundee finner ikke noe bitt på ankelen, men arkitekten er overbevist. Hun leser om symptomer og kjenner dem alle. Det ender opp med å ringe 000 som er nødnummeret her nede, og etter instruksjoner fra nødsentralen må beinet må bandasjeres, og hun må ligge stille, til ambulansen kommer. En lege snakker med henne hele tiden, og da hun ikke blir verre, men tvert imot bedre, får vi stoppet ambulansen som er på vei fra Hobart, for fulle sirener. 

Dagen etter har vi lagt opp ei spennende rute på grusveier til Hobart. Det hele ender imidlertid med retur, etter at Arkitekten flater ut i en sving full av grov pukk. Hun blir hengende etter styret uten mulighet til å slå av gassen, en sjanseløs situasjon noe flere av oss har opplevd. Vi velger derfor raskere veier for å få med oss innkomsten av Sydney to Hobart Yacht Race. Det blir minuttstrid mellom de to raskeste 100-foterne, men vinneren blir allikevel Alive, som ankommer havna akkurat i det vi er der.  Dette er imponerende farkoster. Tenk de raskeste båtene her gjør 30 knop der ute på havet. Detter du uti da, kan du være ille ute.

Vinneren av Sydney to Hobart Yacht Race blir Alive, som ankommer havna akkurat i det vi er på havna.  

Etter overnatting på ærverdige Pembroke hotell i Sorell, tar vi fatt på den vakre østkysten av Tasmania. Her går veien langs milevis av flotte strender. Arkitekten lider av dårlig samvittighet denne dagen. Hun har reist av gårde med hotellnøkkelen og er sikker på at hun må betale for rommet helt til den kommer tilbake til Sorell med posten, noe som bare skal ta en liten uke med ekspresslevering. Dundee tar det hele med knusende ro, og er mer opptatt av å få klippet håret. Han har jo vært mange uker på tur nå.

Arkitekten nyter utsikten mot «Wine Glass Bay». Vannet har en nydelig turkis farge. 
Utsikten ved Cape Tourville Ligthouse

Etter et frisørbesøk svinger vi ut på halvøya ved Coles Bay som er kjent for Wineglass Bay, og fyrlykta «Cape Tourville Ligthouse». Vi stopper i en dyrehage for å studere Tasmanske djevler. Disse små hårete dyra er nesten som en blanding mellom en hund og gris, og finnes bare på Tasmania. Arten er utrydningstruet, grunnet en krefttype som smitter mellom individene. De utrydder nærmest seg selv.  

Bays Of Fire og Jacobs Ladder

I St Helens treffer vi igjen Jamie som har tatt turen over fra Legana for å møte oss. I dag har han kjørt sin Suzuki DRZ 400, og er lykkelig over å ha funnet en vei som var såpass ufremkommelig, at han måtte bruke den nye saga si, for å komme fram. Han tar oss med til den idylliske Sloop Reef Camping, som ligger ved Bay Of Fire. Stedet er overfylt av turister, men vi finner en flekk helt ute mellom de ytterste knattene akkurat stor nok til at vi kan få opp de to små teltene våre. Det blåser godt, og Arkitekten er bekymret for om vi kommer til å våkne på samme sted som vi la oss, men det løyer og vi kan nyte en kald Isbjørn pils, som Dundee fikk kjøpt på den lokale «bottle-shoppen» i St. Helen. Det blir en flott solnedgang med fin utsikt utover de fargede fjellene langs stranda, og vi forstår hvorfor stedet har fått navnet Bay Of Fires. 

Tasmania har alt. Regnskog, ørken, fjell og en nydelig kyst. Vi setter opp teltet vårt på Bays of Fire. Fargene her i den lave kveldssola er helt fantastisk. Dette er en av de desidert flotteste overnattingene.
Magiske farger.
Arkitekten og Jamie klare for kveldsmaten på Bay Of Fire

Siste dag på Tasmania tar Jamie oss med på grusveier over til Ben Lomond og veien Jacobs Ladder. Grusveiene tar oss gjennom spennende bush. Dundee og Jamie gasser virkelig på denne dagen, og Jamie får bruk for den ekstra bensinen han har med seg i en bensinpose. Jacobs Ladder snor seg i skarpe serpentinene oppover fjellsiden, og minner på mange måter om veien opp til Tronfjell. Fjellet er taggete og bratt, og vi får en flott utsikt fra 1345 meter over havet. Etter en nydelig middag hos Sandy og Jamie kjører vi igjen opp til Devonport. Denne gangen har vi nattseiling over til fastlandet.

På vei opp Jacobs Ladder på Tasmania
Jacobs Ladder på Tasmania

Nyttårsaften

Nyttårsaften blir i Melbourne, som er Australias nest største by, etter Sydney. Vi har leid oss et rom inne byen, og ser fyrverkeriet fra tribuneplass på Dockland. Vi er ikke alene. Det er flere hundre tusen mennesker her nede. Når klokka nærmer seg tolv stiger jubelen, og vi får et sammenhengende, spektakulært fyrverkeri, som varer i 10 minutter.

Melbourne på nyttårsaften. Dette er en gedigen by, med masse skyskrapere.
Vi er ikke alene på Dockland. Her er tusenvis av mennesker klare for fyrverkeri.

Vi må tilbake til Sydney for å levere syklene, og bruker fire dager på turen. Jeg har sagt det før; Australia er stort. I Lochiel overnatter vi hos globetrotterne Graeme og Katarina Perkins. Dette ekteparet har sett 81 land fra motorsykkelsete, og er på farten til Texas der en av motorsyklene deres befinner seg. Nå har de planlagt et år på motorsykkel gjennom Sør-Amerika. Det er fascinerende å høre hva de har opplevd på sine turer rundt om i verden. 

Graeme og Katarina Perkins har sett 81 land fra motorsykkelsete, og er snart på farten til Texas der en av motorsyklene deres befinner seg.

På turens siste etappe møter vi et fryktelig uvær på Old Wool Road. Vannet bøtter ned, og vi rekker ikke å få på oss regntøyet før vi er søkkvåte. Våte som katter ankommer vi den lokale puben i Nerriga, like før uværet trapper opp til hagl og kraftig sidevind. Vannet renner av oss og legger seg som dammer på gulvet. De har heldigvis både rom og rum til oss, og på mirakuløst vis klarer vi å få tøyet tørt igjen til turens siste kjøredag som tar oss ut på Cliff Bridge Road, før vi igjen er tilbake hos utleieren.

Arkitekten i fint driv på Suzuki DR 65o. En sykkel hun likte godt.

Nå har vi virkelig fått sett mye av Australia, et fantastisk land, fylt med hyggelige mennesker og et fantastisk og variert landskap som skifter mellom ørken, outpack, regnskog og høyfjell. G mate; – vi kommer gjerne tilbake, men nå venter New Zealand på oss. 

I denne delen av turen kjører vi den blå ruta fra Sydney til Great Ocean Road, rundt Tasmania, og tilbake til Sydney.

Sykkelen i Australia er leid av https//bikeroundoz.com

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia

Hilsen Kenny Dundee, Australia. 

GOING DOWN UNDER 3. På tur med Kenny og Arkitekten.

Touring Australia. Del 3

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Australia er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet, på kloden. I flere uker har Kenny Dundee vært på reise. Han har boltra seg på alskens Australske drittveier, siden slutten av november. Dundee har møtt mange interessante aussiér og levd livet i bushen. Totalt har han tilbakelagt tusenvis av km. på dårlige grusveier, men snart blir hverdagen annerledes for i Sydney venter Arkitekten.

Pass deg for disse! I burschen i Australia treffer du både kenguru, wombats, koalaer og emuer. 

Kenny hadde tatt ut motorsykkel hos utleieren www.bikeroundoz.com. En litt tilårskommen BMW GS800F, som har fått navnet «Guffen». Han hadde kjørt nordover fra Sydney, men snudde i Bundaberg. Den opprinnelige planen hadde vært å kjøre helt opp til Townsville, for å se krokodiller. Den stekende temperaturen og det flate landskapet hadde imidlertid gjort at han satte kursen sørover og vestover i stedet. Områdene på den sørøstlige delen av Australia er på mange måter det mest varierte og interessante for oss motorsyklister. Kenny hadde allikevel fått kjent på outpacken og den intense varmen på vei til Broken Hills, og senere ut til Walls of China. Her hadde det vært forholdsvis lunt, med temperaturer opp i 45 grader, og endeløse sletter uten noen ting. Etter utmattende varme hadde det vært nydelig å komme ned til kysten øst for Melbourne. 

Jeg følger sporene fra GS – Safari 2023

Australieren Jamie, som jeg møtte en av de første dagene, ga meg sporene fra årets GS-safari og nå vil jeg inn på disse rutene. Fra åsene ved Inverloch går terrenget over til å bli mere fjell med flotte asfaltveier, lengre inn i landet. Jeg stopper i en fjellskråning for å teste dronen jeg har med meg. Fire motorsyklister kjører forbi og jeg treffer dem igjen noen kilometer lengre nede i dalen. Dette er karer fra Melbourne på overnattingstur. De spør om jeg vil slå følge siden vi skal samme veien, og det vil jeg. I Jeamison vil gutta ha seg en øl før de kjører de siste kilometerne opp til Mansfield. Det blir både en og to øl, før de kommer seg av gårde, mens jeg tar et rom på kroa i stedet. Her serverer de meg den beste spareribs én jeg noen gang har smakt.

Jeg treffer Robert og gjengen hans inne på GS-safari rutene. Vi slår følge til Jameson

I Mansfield kommer jeg inn på GS-safari spora. Dette er virkelig morsomme og spektakulære ruter som tar meg over noen flotte åser, der jeg får god utsikt. Terrenget er bratt i disse områdene, vi nærmer oss jo Snowy Mountains. Jeg kommer inn på Goldie Spor Track, som er en anleggsvei bygget i forbindelse med høyspentmastene som går over fjellet. Fjellsidene er steilbratte og underlaget pukk og kult. Det blir en tøff tur for “Guffen” men han klarer brasene. Når jeg nærmer meg slutten, ser jeg en avstikker som går opp på en ås. Her må det være fint å ta bilder. Veien ser fin ut, men synet bedrar. Den er steilbratt og med innlagte kuler som skal hindre regnet å ta veien under kraftige regnskyll. Jeg kommer opp med et skrik og er lykkelig helt til jeg kommer på at jeg skal ned igjen. Dette er min mest krevende etappe så langt.

Mitt inne i bushen møter jeg igjen Jamie og Susie. Tenk etter 14 møtes vi helt tilfeldig inne i en av Australias nasjonalparker.

Brigth er en vakker by oppe i fjellet, og her vrimler det av turister. Jeg fyller bensin og spiser en is, før jeg tar fatt på neste etappe av GS-Safari 2023. Denne tar meg opp på 1845 meter på Great Alpin Road. Det er kjølig på toppen, så jeg sikter meg inn på en camp litt lengre nede i dalen. Jeg rekker akkurat å få i meg maten før uværet begynner. Det lyner og tordner gjennom natta, noe som gir et spektakulært lysshow inne i teltet.

Jeg kommer inn på rutene fra BMW Safari 2023, og kommer opp på flotte utsiktspunkt.
Fra Danny´s Lockout i Snowy Mountains er det flott utsikt. Asfaltveiene som slynger seg oppover fjellsidene er herlige, og jeg storkoser meg.

Jeg følger Snowy River Road og plutselig møter jeg en GSA 1250. Det viser seg å være Jamie og Susie som jeg tok farvel med i Noosa Head. Dette er to uker og mange tusen kilometer siden. Det er veldig hyggelig, og vi blir enige om å møtes i Tasmania i julen. Veien langs Snowy River er vakker men lang. Jeg har akkurat bensin nok til å komme meg gjennom, og tilbake til mer siviliserte strøk. Jeg har vel sagt det før, men er det noe du må følge med på her nede, er det at du har nok bensin og vann. I Jindabyne starter GS-Safaries fjerde spor opp til Canberra. Det er fremdeles litt igjen av dagen, så jeg fortsetter ruta noen mil til. Til nå har jeg kjørt ca. 7.500 kilometer, noe som betyr gjennomsnittlig 35 mil om dagen. Tatt i betraktning at mesteparten av dette er på grusveier, og at sykkelen er en søkklasta GS 800 på slitte 20/80 dekk, er ikke dette så verst. I St Adamina er det på tide å gi seg. Det er blitt en lang etappe, og på denne tiden av kvelden er kenguruene på det mest aktive.

Guffen blir liten under dette kjempe treet.
Flotte høyfjellssletter på 1200 meter over havet. Slike spor er akkurat det en adventurefører drømmer om.

Fjellområdene i Tatangara er aldeles nydelige. Her oppe er det som å være på en åpen grønn vidde. Veiene er underholdende der de svinger seg gjennom landskapet. Jeg kjører forbi en Brown Snake som ligger og soler seg i veien. Etter viddene kommer jeg inn i en vanvittig jungel i Goobaragandra nasjonalpark. Her blir det sporet utfordrende. Underlaget er uforutsigbart, så jeg må ta det rolig. Gaffelen bunner så det smeller i et hull i veien. Jeg tør ikke stoppe, bare fortsetter og håper på det beste. På mirakuløst vis har både dekk og felg klart seg. Jeg tar igjen en pickup, som har stoppet for et tre som ligger over veien. Sjåføren drar frem en batteridrevet kjedesag, og ordner opp. For han er dette hverdagen. På 1200 meters høyde blir det kjølig i teltet om natta.

Siste etappe på BMW GS-Safari 2023 blir med Stephen fra Canberra. En hyggelig kar som til og med spanderer lunsj på meg.

Siste seksjon på BMW GS Safari ruta går gjennom Warborogh, som er en del av Blue Mountain. Jeg møter Stephen, en politimann som kjører en Suzuki DR 650. Vi slår følge opp til Bathurst. Den siste etappen ender med en runde på Great Mountain Racing Ciruit, som er navnet på den berømte racerbanen her oppe. Dette er en spesiell bane med hele 174 høydeforskjell innenfor de 6,2 kilometerne. Deler av banen går opp på en åskam, i bratte svinger. Den har ingen sikkerhetssoner, men trange sjikaner og høye autovern helt inntil kjørebanen. Banen er åpen for vanlig trafikk når ikke det er løp her, men fartsgrensen er 60 kmt.  Ved banen ligger også et flott museum med både motorsykler og biler, som har konkurrert på banen. Nå har jeg fullført hele BMW GS Safari 2023, og Stephen spanderer lunsj på meg før våre veier skilles.

På museet ved Mount Panorama Racing Cicuit i Bathurst
Lekre årganger som alle har konkurrert på banen

The Bridle Track

Under lunsjen har Stephen fortalt meg om The Bridle Track. Navnet Bridle kommer av at du måtte leie hestene på de mest ufremkommelige stedene. Jeg tenker at dette kan være en flott avslutning før jeg skal tilbake til Sydney, og bestemmer meg for en overnatting oppe langs denne veien. Etter noen krøllete asfaltveier kommer jeg over på grusen og er snart fremme der selve ruta begynner. Et stort advarselsskilt ved innkjøringen gjør det veldig klart at ikke dette er ei rute beregnet for vanlige kjøretøy. Her er det kun lov med firehjulstrekkere, ikke tilhengere og ikke campingvogner. Det er ikke anbefalt kjøring når det regner. Det er løst underlag, løse kanter, osv. osv. Med andre ord virket dette lovende, selv med gatedekk der bakdekket nå er fullstendig oppbrukt.

Store deler av The Bridle Track går langs Toren River. Noen steder helt nede ved elva, andre steder høyt opp i åssidene. Tidligere var det en rekke slike ruter i Australia, men i dag er de fleste enten gjengrodd, elle utbedret til vanlig vei. I en sving møter jeg et pinnsvin, som er på et farefullt oppdrag over veien. Litt senere hopper et par kenguruer over veien, og enda litt lengre oppe svever en diger ørn i lufta. Joda; dette er skikkelig villmark. Jeg finner en liten camp for meg selv og setter opp teltet mitt, før jeg går ned til elva for å ta meg en dukkert. Vannet er nydelig. Dette er siste kvelden alene, for i morgen skal jeg tilbake til Sydney der Arkitekten har ankommet. Jeg må i grunn si at jeg har kost meg på tur alene. Jeg har fått mine egne rutiner, og trenger aldri å vente på noen. Jeg kan kjøre så langt jeg vil, og dit jeg vil når jeg vil. Nå nyter jeg denne siste kvelden, selv om jeg gleder meg til selskapet som venter.

The Bridle Track
Det ble en mildt sagt spennende natt i teltet.

Villhunder i leiren

Kenny vet at arkitekten har ankommet, men han viste at det ikke var noe vits i å stå på flyplassen i Sydney når hun ankom. Han viste at hun ville være et vrak etter den lange flyreisen, og lot henne få tid til å akklimatisere seg, før han forlot bushen og satte nesa mot Sydney. Ukene alene på tur hadde gått strålende. Kenny hadde møtt mye morsomme mennesker, og utfordret den tilårskomne BMWén «Guffen», på veier sykkelen neppe hadde vært tidligere. Denne siste kvelden alene, holdt han nærmest en liten avskjedsfest for seg selv. I det det mørkner blir det liv rundt leiren. Gresshoppene spiller først, så fuglene. Jeg ser mange kenguruer fra teltet mitt der ute i skumringen. Av en eller annen grunn løsnes det mange børseskudd i området, uten at jeg forstår hvorfor. Når det har blitt helt mørkt og hører jeg lyder rundt meg, som jeg ikke har hørt tidligere. En slags knurring. Ved innkjøringen til The Bridle Track sto det et skilt om at du skulle melde fra dersom du observerte villhunder. I Australia er det ikke mange dyr som med hensikt vil forsøke å ta livet av deg, andre en krokodiller, men en flokk villhunder har jeg ikke lyst til å møte. Når du ligger sånn helt alene, er det lett at tankene begynner å løpe løpsk. Jeg sier til meg selv at dette sikkert er en wombat, men trampingen og knurringen er ganske nære teltet mitt, og kommer fra flere retninger. Jeg finner fram lommelykta og kniven. Dersom noe nærmer seg teltet mitt, skal jeg skremme det med lyset og hjelper ikke det har jeg kniven. På mirakuløst vis sovner jeg allikevel, og dagen etter er det ikke spor av noe som helst på utsiden av teltet mitt.

Et pinnsvin på et farefult oppdrag over The Bridle Track
Joda, de pynter til jul i Australia også.

Gjenforening med Arkitekten

Etter frokost bryter jeg leir, og fortsetter den morsomme veien, opp til endepunktet, som faktisk heter The End. Veien tilbake til Sydney går på fine asfaltveier gjennom Blue Mountains. Jeg smiler fra øre til øre, og kaster den søkklasta sykkelen gjennom svingene. Dette er herlig. Svingene ligger tett i tett, men bare noen få steder er det autovern. Tilbake hos Jules og Andy er huset og hage fult av gjester, men Arkitekten er ikke å se noe sted. Hun har reist til sentrum på morgenen, og bruker halve dagen på den fantastiske Operaen. Når hun til slutt ankommer, har vi ikke sett hverandre på en måned. Nå blir det koselig å være to på resten av turen, og det skal jeg fortelle mer om i neste artikkel.

Jules og Andy Buckland er vertskapet vårt i Sydney, og tar oss med til Bike Round OZ, der Arkitekten plukker opp sykkelen sin.

Arkitekten på sin side hadde ankommet Sydney tidlig på morgenen. Som det urbane menneske hun er, tok hun seg til Jules og Andy (vertskapet vårt) som om hun skulle ha bodd i Australia i årevis. Hun hadde forsøkt å riste av seg jetlegsen, men var mere klar for å utforske Sydney en å møte Kenny. Derfor dro hun inn til Sydney, der hun tilbragte det meste av dagen på operaen. Om du ikke leste første artikkel fra denne serien, kan jeg raskt oppsummere at operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon og er et av de mest berømte byggverk fra 1900 tallet.

Arkitekten er endelig i Australia, og på vei til Wombeyan Caves

Når Kenny ankommer huset til Jules og Andy er hagen fylt til randen med venner og naboer. Barn og bikkjer plasker i bassenget, og det er mat og kalde drikkevarer i overflod. Vertskapet syns nemlig det er stas å ha «Overlanders» på besøk, og ville gjerne vise meg frem. Dermed måtte jeg ta meg en øl i fult kjøreutstyr sammen med gjestene, selv om det er over 30 varmegrader. Utpå kvelden ankommer Arkitekten selskapet akkurat i det de fleste er på vei hjemover. Det er fint å se henne igjen, og fra nå av blir vi to.

På vei mot Wombeyan Caves. Den fine grusveien slynger seg langs elva.

Kursen settes vestover

Dagen etter reiser vi tidlig til utleieren «Bike Round Oz». Oz står for Ozeania, som igjen er verdensdelen som Australia er en del av. (En øygruppe i det sørvestlige Stillehavet.) Sykkelen Arkitekten skal ha er imidlertid ikke klar. Bremselyset virker ikke og to mekanikere har skrudd fra hverandre hele bakparten, uten å finne ut hva som er galt. Derfor blir hun tilbudt en splitter ny BMW GS 750 F, noe hun høflig takker nei til. Hun vil ha den gamle DRén, for hun vet at sjansene for at sykkelen skal i bakken i løpet av de neste tre ukene er over 300%. Mens mekanikerne holder på, får Kenny nytt bakdekk på «Guffen». Til slutt er syklene klare og del to av eventyret kan begynne. Dette begynner med at Arkitekten kjører rett ut i galt kjørefelt.

Landsbygda i Australia kan være ganske glissen. Her er det skikkelig bonderomantisk.

Det viser seg raskt at den gamle DRen er virkelig godt brukt. Speilene henger rett ned, uten at Arkitekten ser noe i dem. Halvveis ut av Sydney må vi derfor stoppe å forsøke å reparere. Teorien om at: «dersom du ikke får reparert det med Gaffa-tape, har du brukt for lite Gaffa-tape» benyttes, og snart ser Arkitekten i speilene, selv om alt hun ser i dem er dobbelt, på grunn av vibrasjonene i den gamle sykkelen. Endelig er vi på tur, og Arkitekten får fint flyt på venstre side av veien. I kryssene derimot, dobbeltsjekker hun all trafikk fire ganger før hun forsiktig slipper kløtsjen.

Du møter mange av de lokale langs veien. Disse tre er ganske nysgjerrige. De sitter i veikanten å kikker på meg.

Nå setter vi kursen mot Great Ocean Road, og senere mot Tasmania, der vi skal feire jul, men alt dette får du lese mer om i neste nummer.

Sykkelen i Australia er leid av https//bikeroundoz.com

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia

Hilsen Kenny Dundee, Australia.