I dette og neste nummer av mc-avisa skal vi ta deg med på det ultimate eventyr. Turen starter i Delhi i India og tar oss raskt inn i Himalaya. Snart kommer vi opp på de høyeste farbare veiene i verden. Vi blir med Indian Adventures på den mest ekstreme motorsykkeltur du kan melde deg på.

Himalaya – bare navnet har lenge virket forlokkende på oss i Mc-avisa. Vi har blitt enige med Indian Adventures (IA) om å bli med på «Verdens høyeste motorsykkeltur». En gjeng full av reisefeber og forventninger samler seg på Gardermoen. I Delhi venter reiseledere Knut og Frank nesten like spente som oss. De skal jo trossalt ha med denne gjengen, med ukjente kjøreferdighetene, tvers gjennom Himalaya. Det verste du kan tenke deg av veier og stedvis mangel på veier. Utenfor terminalen slår varmen og kulturforskjellen mot oss med full kraft.

Delhi er en spennende og myldrende storby med sine nær 17 millioner innbyggere. Ved hjelp av buss, auto-rickshaw (tuk tuk) og sykkel-rickshaw får vi se alt fra grønne, luftige parkområder fra kolonitidens New Delhi, til fattigslige slumområder, aper og markedsplasser i Old Delhi. Kjøringen med auto-rickshaw blir forresten reneste kappløpet mellom sjåførene våre. Turen med sykkel-rickshaw blir et slit for de tynne indiske guttene som har fått to passasjerer som hver veier sikkert det dobbelte av dem. Står du lenge på samme sted i Delhi, er du etterhvert omringet av skopussere og tiggende barn. Prisnivået på skopussingen sees an ut fra betalingsevnen til kunden. For oss gjelder norske priser.

Vi besøker også Karol Bagh som er Delhis motorsykkelsenter. Her er det selvsagt mye Royal Endfield, men også en god del pene klassiske japanske motorsykler. Verkstedene er presset inn i hver minste lille krok. I dette området kan det meste med mc ordnes, her finnes deler i alle varianter.

Med Himalayan Queen til Shimla

Himalaya er målet for turen, og er vi tidlig oppe for og nå toget fra Delhi til Kalka. En indisk jernbanestasjon i morgentimene er i seg selv en severdighet og noe helt annet en vi er vant til. Det vrimler av mennesker i alle varianter, fra de fattige uteliggere til norske motorsyklister. Kontrasten er enorm. Dette toget skal føre oss halve veien til Shimla. I Kalka går vi over på Himalayan Queen, en smalsporet og fantastisk liten jernbane (Toy Train) som britene har bygget under kolonitiden. Banen, som sto ferdig i 1903, ble bygget for å kunne «rømme» fra den verste varmen på sommeren. Britene flyttet hele administrasjonen fra New Delhi opp til fjellbyen Shimla på 2200 moh. Dette er en fantastisk togtur som går i rusletempo bratt oppover grønnkledde fjellsider. Verdens bratteste tradisjonelle jernbane. Vi nyter tilværelsen og lener oss ut en av de åpne dørene på toget.

Vi ankommer Shimla og sjekker inn på Woodville Plaza Hotell. Denne 90 år gamle bygningen har vært benyttet av den britiske sosieteten da de hadde herredømme i India. Et utrolig koselig sted som oser av historie og sjarm. I salongen henger tigerhodene over mørke skinnmøbler.

De av oss som sniker seg ut på kvelden får sitt første møte med syklene, som står oppstilt ved siden av hotellet, skinnende og blanke. Flere mekanikere jobber med disse. Våre mekanikere skal det vise seg. Syklene er av merke Royal Endfield, og er på 500 ccm. Knut gir oss en brifing under middagen, om neste dag og dagene som kommer. En spent gjeng går til sengs. Eventyret har startet, i morgen kjører vi.

Første dag på sykkel. Distanse165 km.

Flere lister seg ut tidlig på morgenen for å sikre seg sykkel. Vi kan velge mellom 25 helt like sykler, så dette er jammen ikke lett. Mona er overrasket over at disse syklene er så «høye». Jeg ser frykten i øynene hennes idet kun tåspissene når bakken. Det ble ingen myk start på turen. Vi kastes inn i den Indiske trafikken med dødsforakt. Knut har formant oss om å tute før svingene og snart tuter hele toget av motorsykler seg gjennom grønnkledde daler og fjellsider. Været er vått i dag, men veien har da asfalt. Noe som etterhvert skal vise seg å være mere et unntak enn en regel. Vi snirkler oss gjennom trafikken. Forbi biler, busser, kuer og andre husdyr. Dette er virkelig et helt annet trafikkbilde vi er vant til. I moderat tempo fungerer det helt ypperlig. Det tar litt tid å bli kjent med ny sykkel, men med kun 25 hestekrefter foregår dette uten store overraskelser.

Vi krangler med kuer som ikke vil flytte seg. Disse hellige kuene gjør akkurat som de vil. Det blir lunsj i veikanten og stopp med sjokolade og brus. Landskapet åpner seg utover dagen og trafikken blir roligere. Vi kjører gjennom en vakker del av Himachal Pradesh. Veien svinger seg gjennom eplehager og skogkledde fjellsider. Vi får også vårt første møte med bratt, smal og svingete motorsykkelvei, når vi på slutten av dagen kjører vi opp til byen Sharahan. Herfra kan vi nyte en flott utsikt, kald øl og solnedgang.  Overnattingene på turen er nøye planlagt for at vi gradvis skal venne oss til høyden. Denne er nær 2500 moh.

Sitater fra en av deltakerne, Per Arntzen: Opplevelser fra første kjøredag.

Etter å ha blitt frakta rundt i Dehli med buss, tuk tuk og sykkelrikshaw og deretter med morsomme tog til Shimla var det stas å bli sin egen sjåfør. Royal Enfield 500 – ukjent for alle, men vi blir nok godvenner med dem.

Så er det ut i trafikken og den er det mye av og alt er annerledes. Venstrekjøring er minste utfordring. Forbikjøring må læres ved prøving og uten særlig feiling. Glem regelen om 1/3 av oversiktlig veistrekning – se etter en mulighet gi lyd og gi gass.

Så er det veiene. En i utgangspunktet brei asfaltvei er ikke alltid det. Det er hull, det er små og litt større ras og det er kuer, mange kuer, og de er hellige. Så en lastebil kjører kanskje heller på deg enn på kua hvis han må velge. Etterhvert som vi kjører innover mot fjellene ser vi mye vannkraftanlegg. Det er mye vann i Himalaya. Veiene blir morsommere og trafikken mindre. Det er stupbratte fjellsider som veiene nærmest klorer seg fast i. Utsiktene er fantastiske og i landsbyene står gjerne folk og vinker til oss. Smågutter vil gjerne ta en high five med oss når vi kjører forbi.

Etter to dagers kjøring begynner vi å kjenne syklene og de andre i reisefølget. Dette blir nok en strålende tur og ennå har vi ikke passert tregrensa!

Hilsen Per

Menneskeofring og magesyke: (Andre dag på sykkel. Distanse  95 km)

Det føles godt å ha overnattet i høyden nær Bhimakali tempelet, selv om de faktisk hadde menneskeofring her helt frem til 1700-tallet. Tempelet er bygget i en kombinasjon av stein og betong for å kunne tåle jordskjelv. Vi må ta av oss på beina og får utdelt noen latterlige små luer før vi får komme inn. Selv er jeg innom munken øverst oppe i tårnet, og får både velsignelse, merke i panna og noen sukkerkuler som jeg ikke tør smake på. Nå kan vel ikke noe gå galt.

Birgit står fortvilet på trappa til hotellet, svettende og lysegrønn i ansiktet. Hun har problemer med magen og må forlates. (Hun ble heldigvis fort bedre).

Vi kjører ned de fantastiske flåklypaveiene som vi kjørte opp i går, men kommer ikke langt før Mona går på tryne. Hun har fått panikk i et møte med en buss på den smale veien. Heldigvis er det kun selvtilliten og sykkelen som får seg en skramme. Etter at vår sjefsmekaniker Dharmender har kastet seg over Endfieldén kan den kjøres videre, med en amputert fothviler. En av mekanikerne får oppgaven og Mona får ny sykkel. Vi opplever veikvalitet av ulik standard. Noen steder renner større bekker over veien, og en av deltakerne (Nelly) får seg et lite bad. Deretter får vi en smakebit på gjørmekjøring idet hele veien plutselig er et stort sølehav. Store og små kjøretøy forsøker å kjempe seg gjennom, mange må dyttes.

Veiarbeid.

Veien blir gradvis dårligere, og flere steder har den rast ut og er erstattet med midlertidige veier og broer. Langs veiarbeidsområdene, som det er mange av, er hele familier i gang og jobber. Veibygging i India er håndarbeid. Store steiner knuses med slegge og blir til grus. En spade betjenes av to indere. En skyver og en drar i den med et tau. En liten samling mennesker har tydeligvis ansvar for hver sin lille strekning. De har da i vertfall jobb tenker jeg.

Vi kjører etterhvert inn i en svært spektakulær dal; Baspa Valley. En av de vakreste dalene i regionen, og inngangsporten til Kinnauri distriktet.  Her er veien hugget inn i fjellsidene. Den minste lille feil vil kunne få dramatiske konsekvenser. En ting er sikkert: Kjører du utafor her vil du ha svært god tid til å tenke på hvordan landinga vil bli.

Dagen ender i Kinner Camp, en eksotisk liten teltleir oppe i fjellene på 2700 moh. Teltene er hyggelige, med gode senger og eget bad. Jeg har begynt å speide etter toaletter på stoppene nå. Tipset fra IA (Indian Adventure) om å ha med seg toalettpapir er et svært nyttig tips.

Hvorfor er egentlig kuer hellige i India?

En ting du bør vite om kuer i India; de er fredet og sannsynligvis mye mere verdt i trafikken enn deg. Dette vet tydeligvis kuene selv, for de gjør akkurat som de vil. Før kua ble fredet, var den faktisk et offerdyr i den hinduistiske religionen. Siden ble kua symbol på det gode, fruktbare og kvinnelige, ble den fredet på grunn av de moderlige egenskapene. Men det ligger ikke bare fromhet bak fredningen av kuene. Etterhvert som India fikk stadig større befolkning å brødfø, ble det stort behov for kuenes trekkraft når jordene skulle pløyes. Det å slakte trekkdyrene var en kortsiktig løsning for tomme mager.

Baspa Wally og «Innerline Permitts»: (Tredje dag på sykkel. Distanse 60 km)

Vi kjører tilbake gjennom Baspa Vally og ender i Recongpeo, som er hovedkvarteret i Kinnauri. I dag skal vi ordne «Inner line permitts» for Spiti Wally. Gjensynsgleden er stor når vi møter Birgit igjen. I dag har hun en helt annerledes farge i ansiktet. Hun har tatt drosje fem timer for å møte oss. Etter at alle innreisetillatelsene er ordnet, fortsetter turen videre til Kalpa og Kinner Villa Hotell, høyt oppe på en fjelltopp. Vi er nå på nær 3000 moh. Vi får beskjed om at i dag får vi den siste pilsen på en stund. Fra nå av trenger kroppen all energi for å tilpasse seg høyden. Magen min har for alvor begynt å bråke, og madrassene på hotellet, er de hardeste på turen så langt.  Det regner. Monsuntiden er på hell, men vi er fremdeles i områder der denne bringer regnet med seg. Snart skal vi inn i de tørre fjellområdene monsunen aldri når.

Tuting: Beep beep dont fall a sleep.

Det viktigste på syklene, utenom at de kan ta seg fremover, er at hornet virker. Med dette skal du nemlig gi fra deg livsviktige signaler til hastende Indiske lastebilsjåfører som frakter likt og ulikt på alt for smale veier, i alt for høye hastigheter.

Verdens farligste vei.    (Fjerde dag på syklene. Distanse 192 km)

Vi er grytidlig oppe. Etter frokost setter vi kursen ned hårnålene fra Kinner villa. Ungene pusser tennene i vannpostene vi passerer, på vei til skolen. Magen min er som vanlig urolig. Selv den minste lille «fjert» er en stor risiko. Gleden er stor når vi fyller bensin og det fins toalett.

Vi venter spent ved innsjekkingen til «Inner line aeria». Snart åpner et eventyrlandskap seg. Vi passerer skilt som angir at vi nå er på verdens farligste vei.  Til å begynne med går veien like over elva, men snart stiger den høyt over vannmassene som raser avsted. Gråblått smeltevann fra verdens høyeste fjellområde er på vei nedover dalen og har det travelt. Mange steder har store biter av veien rast ut. Dette er ikke måte merket med kjegler eller sperringer. Jeg finner fort ut at jeg er «høydemotorsykkelredd» når jeg kikker over kanten etter fotomotiv. Det er vilt og goldt i disse dalene. Fjellsidene skifter mellom gult, grått, brunt og rødt i alle nyanser. Blå himmel stikker frem mellom skyene. Den er knallblå og gir en flott kontrast.

Skiltene langs denne veien er morsomme: – Beep beep dont fall a sleep. – Driving after whisky make you risky og Drive not fly, er bare noen av mange morsomme skilt vi passerer. Det finnes vist nok en egen liten bok med alle disse skiltene.

En passe stor stein kommer deisende nedover fjellsiden og treffer forhjulet til Sigmund. Resultatet er selvsagt trynings. Heldigvis ingen skader og vår firbente venn kommer seg på bena igjen. (Beina og krykkene) Vi entrer endelig Spiti Vally, og overnatter i den lille byen Tabo 3500 moh. En utrolig innholdsrik og spektakulær dag er over.

Fotball på 4300 meters høyde og høyre venstrekjøring: (Femte dag på syklene. Distanse 110 km)

Jeg er tidlig våken, og starter dagen med en liten sightseeing i Tabo. En flokk løsbikkjer blottlegger tennene i det jeg forsøker å gå inn på området foran byens kloster. Klosteret blir ofte kalt Ajanta av Himalaya på grunn av de mange grottene oppi fjellsiden her (grunnlagt i 996 e.Kr.). Munkene kan sitte i måneder i disse grottene og meditere.

Fra Tabo går veien gjennom en fantastisk trang og flott dal. Elva i bunnen av dalen er grunnlaget for det som dyrkes. Der det ikke er vanningsanlegg er terrenget kun grus, stein og fjell.

Vi tar en avstikker opp til landsbyen Lalung. Utsikten er spektakulær og nesten svimlende, der vi balanserer opp de siste trappene til utsikten. Noen av syklene har begynt å merke høyden og støvet. Dharmender og hjelperne får stadig mere å gjøre. Hårnålssvingene snor seg opp og ned gjennom det tørre bratte og steinete landskapet. Gjeterne driver flokker av sauer og geiter gjennom dalbunnene på jakt etter beite.

Indian Adventure Rescue Team på plass.

Så skjer det fatale. På vei mot Kaza har gruppen blitt litt spredt, da flere av deltakerne har stoppet for å ta bilder. Venstrekjøring er enkelt å forholde seg til dersom du bare følger føreren foran. Har du ingen foran deg kan en forglemmelse få fatale følger. En av deltakerne våre kommer i denne situasjonen (tror jeg) og havner helt på feil side i en sving. Resultatet er at han plutselig ser en indisk bilsjåfør rett i hvitøye mens de begge er i samme kjørefelt. Sånt er ubehagelig. Det ender med at sykkelen legges i bakken og sklir innunder bilen. Heldigvis unngår motorsyklisten samme skjebne. I det jeg runder svingen ligger en knust Royal Endfield i bakken og en fortumlet sjåfør står midt i veien. Det ender på sykehus i Kaza og resultatet er passasjersete i følgebilen for føreren. Snakker om englevakt. Det positive med hendelsen er at vi oppdager hvilke ressurser vi har i gruppa. To gamle sykepleiersker og en svenske; Bjørn, som bygger ambulanser, trår til. Bjørn kommer løpende med det største førstehjelpssettet jeg har sett på en motorsykkel. At svensken nesten svimer av ved det minst synet av blod er en helt annen sak. IART (Indian Adventure Rescue Team) er dannet.

Gutta i IA har sansen for severdigheter. De har funnet ut at verdens høyeste by med strøm (Kibber) ligger her  øverst i Spiti. Verdensrekorder er jo viktig, så hit opp må vi. På 4200 moh. blir det fotballkamp mellom byens lokale helter (gutter under 14) og et knippe norske, middelaldrende motorsyklister. Det blir ikke lange omgangene kan du si. Unggutta har jo høydeopphold som hverdag, så dette blir rått parti. Det norske laget skal imidlertid ha for innsatsen, der de etter 7 minutter gisper etter luft. Å fortsette, uten en hjertestarter tilgjengelig, er uforsvarlig.

Mekanikerne har fått seg en utfordring denne kvelden. Motorsykkelen som har vært med i kollisjonen har både skjev ramme og knust motor. Under en fantastisk stjernehimmel romsterer mekanikerne rundt sykkelen med hodelykter. Vi andre går til sengs.

Kunzum og Candra Tal: (Sjette kjøredag. Distanse 110 km)

Den knuste sykkelen står ferdig reparert morgenen etter. Det er nesten ikke til å tro. Mekanikerne har jobbet halve natta. Vi fortsetter ferden vår gjennom Spiti. Rett før en politisperring er Mona uheldig, i det veien går fra å være vei, til å bli en middels steinrøys. Hun velter i en bakke og slår skulderen når hun treffer det rufsete underlaget. Smertestillende inntas og hun kjører videre. Skaden skal imidlertid vise seg ås være verre en først antatt. Veien løfter seg og vi kjører over vårt første høye pass; Kunzum på 4700 moh. Vi er nå midt i snøleopardenes rike. Vi kan neppe regnes som byttedyr og kjenner oss ganske trygge. Veien opp passet er svært krevende og ruskete. Jeg blir bedt om å lede den ene gruppa til toppen da Knut trengs lenger bak. Sykkelen min er imidlertid rammet av høydesyke og det er så vidt den beveger seg når vi nærmer oss toppen. Å stoppe innebærer at du må spasere den i gang igjen. Etter passet kjører inn dalen til Månesjøen (Chandra Tal). For mitt vedkommende blir dette den mest krevende distansen på hele turen. Sykkelen min har kun 4 hk igjen og veien har flere elvepassasjer, steinrøyser, hull og store steiner. I kveld må mekanikerne ta seg en grundig sjekk på den. Nå er den ordentlig syk.

 

Vi er nå på en av turens høyeste overnattinger en teltleir ca. 4400 moh. De aller tøffeste av deltakerne tar turen opp til månesjøen og bader på 4500 moh. Sagnet skal ha det til at det bor en havfrue i denne sjøen. Om kvelden samles vi i en stor lavo og får hele sagnet fortalt av leirens innehaver. Ute regner det og gradestokken smyger seg etterhvert ned mot null.

Highway Himalaya et gjørmebad:  (Syvende kjøredag. Distanse 82 km)

Det har snødd i natt og vi våkner til hvite fjelltopper. Landskapet er helt magisk, som klippet ut av den flotteste naturfilm. Knut og Frank er ekstra spente denne morgenen. Knut forteller at dette kommer til å bli en spennende og innholdsrik dag. Han får rett. Heldigvis har ikke snøen falt så langt ned som vi skal kjøre. I dag fungerer sykkelen min strålende. Mekanikerne har fjernet luftfiltret, og nesten alle hestekreftene er tilbake. I følgebilen sitter flere motorsyklister som enten har skadet seg eller sliter med magesyke.

Jeg har gledet meg til denne dagen. Ut fra distansen skal den bli ganske behagelig, med kun 82 km. Dette er en feilvurdering av dimensjoner. Vi krysser mange lange vannpassasjer og områder der veien blir til steinrøyser av rullestein. Som om ikke dette er nok kommer vi snart til en veistrekning bestående av et langt gjørmeparti. Når søla er slutt er vi slitene og raster i veikanten. Endelig er det over. Vi har imidlertid gledet oss for tidlig. Snart venter et gigantisk gjørmepass som vi skal opp. Flere av deltakerne får seg en ufrivillig «spabehandling» der de bader i søla. Dette blir den tøffeste etappen på hele turen. Snart ligger det utmatta norske motorsyklister på toppen av passet. For ikke å snakke om Dharmender da. Han har rydda vei, dyttet lastebiler og motorsyklister for at vi skal komme frem. Han ligger urørlig på toppen av passet i mange minutter før han får tilbake pusten. Resten av dagen blir reneste sjarmøretappen frem til Jispa hvor vi tar inn på hotell.

 

I neste nummer får du lese om de virkelig høye passene, rå natur og helsprøe veier. Racing på den Tibetanske høyslette. Hvordan høydesyke virker. Møte med siker på motorsykler og barna i Jispa. Du får også lese om hvordan deltakerne har hatt det på turen.

 

 

 

Mc-avisa nr. 11 -2016