Tekst: Kyrre Hagen.

Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen.

Vi ville reke rundt på motorsykkel, mens dere hjemme feita dere med ribbe og pinnekjøtt, og sånn ble det. Tyrkia ble destinasjonen. Vi byttet ut skiutstyr med kjøreklær og julesanger med hyl fra minaretene. At vi faktisk reiste til landet der julenissen kommer fra, var en overraskelse.

Arkitekten.

Jeg dro ikke alene, og la meg presentere henne like godt først som sist; hun er kjæresten min, heter Lenka og er i likhet med meg både en eventyrer og en ivrig motorsyklist. Faktisk så ivrig eventyrer at hun reiste fra Slovakia til Norge i 2003. Da hun var nyutdannet arkitekt flyttet hun hit og har bodd her siden. Lenka er en akademiker og har et ikke så lite snev av det jeg kaller yrkes-asparges. Hun er en perfeksjonist og nerd, og jeg vil kalle henne “arkitekten” videre i artikkelen.

Reise i koronatider.

Det å reise med fly i koronatider var ikke bare enkelt. Arkitekten måtte laste opp slovakisk pass, med norsk koronasertifikat og det likte Norwegian dårlig. Det var bare å stå opp nesten før du hadde lagt deg for å ordne alt på Gardermoen. Når det var gjort var det faktisk ikke mer enn 3 timer til flyet gikk, og arkitekten mente vi hadde vært ute i akkurat passe tid. Og til Tyrkia kom vi…

Lycien-veien.

Lycien-veien ble tema for turen vår. Dette er navnet på ei historisk rute langs fjellene fra Antalya til Fethiye på Tyrkias sørkyst. Veien er variert og har vakker utsikt. Romerne utviklet mange byer og havner i dette området og Lycien-veien passerer rundt 25 avsidesliggende historiske steder. Dette er et fantastisk kulturlandskap å kjøre motorsykkel i. Veiene som er smale og svingete, går langs kysten, gjennom jordbruksområder, små landsbyer og byer. På denne årstiden bugner området av moden oransje appelsiner, gule sitroner og grønn lime. Her passerer du rester etter gamle teatre, bad, fora, templer og seremonielle porter. Det er heller ikke uvanlig at veien er full av høner, geiter, sauer, hester eller kyr. Det hele er riktig idyllisk. Mange vandrere følger også denne ruta, det er derfor godt med overnattingssteder.

Caravola, den sunkne by. En av de første historiske ruinene vi besøkte var mellom fastlandet og øya Kekova. Byen Caravola har sunket i havet her. Bygninger er jo av interesse for arkitekter, selv om de altså ligger under vann, og arkitekten hadde lyst på en båttur. Vi måtte finne skip og mannskap og det var lettere enn vi hadde trodd, for skip og mannskap fant faktisk oss. Plutselig var vi sjanghaiet av en kar som hadde båter i alle størrelser. Det var med andre ord bare å velge hvor stort fartøy vi ville ha. Pris ble prutet og snart var vi på bøljan blå. I følge kapteinen lå det over 2500 hus her ute. Langs kanten av øya og fastlandet så vi ruinrestene av byen, som forsvant i et jordskjelv en gang i det andre århundret. 

Tlos ruiner. Et godt stykke unna motorveien nådde vi opp til Tlos, som ligger 35 km sørøst for Fethiye. Tlos var en av de seks store byene i det gamle Lykia. Denne byen var den mest glamorøse metropolen i Lycian Unionen og et idrettssenter. Noen av ruinene her er opptil 4000 år gamle, og arkitekten ville gjerne se byggverk som kan vare så lenge. Her finner du et majestetiske romerske amfiteateret som hadde plass til 20 000 tilskuere. Til sammenligning nesten like stort som et fullsatt Telenor Arena.

Patara var et annet gammelt anlegg vi besøkte. Byen hadde festninger som beskyttet den, teater og store bygninger som kaserner og rådhus. Dette var forresten fødestedet til St. Nicholaus i 270 e.Kr., som du nå skal få høre mere om. Det er han som er opphavet til julenissen.

Julenissen er fra Tyrkia.

På andre dagen av turen vår ankom vi Demre, og fant etterhvert St. Nikolaus kirke. Denne ble anlagt på 700 tallet, som en hyllest til St. Nikolaus.

Nikolaus av Myra, katolsk prest og senere biskop, ble kjent for å hjelpe andre, og det mest kjente sagnet er nok det om de tre jomfruene: Faren hadde mista formuen sin og hadde ikke råd til medgift. Han var så desperat at han ville selge jentene sine til prostitusjon. Den unge presten fikk høre om dette og i skjul av mørket kasta han en sekk med gull gjennom vinduet til jentene. Kort tid etterpå ble den første jenta godt gift. Nikolaus gjentok det hele for den andre jenta, men tredje gangen la faren seg på lur for å kunne takke velgjøreren til familien. En variant av legenden forteller at han derfor kasta pengesekken gjennom pipa for å ikke bli oppdaget. Den tredje jenta hadde hengt opp strømpene sine ved glørne for at de skulle tørke og i en av de falt pengegaven.

I mange land feires fremdeles St. Nikolaus som nissen som kommer med gaver. Fordi han var de sjøfarernes skytshelgen, overlevde navnet hans også i det protestantiske Nederland, der han heter Sinterklaas. Nederlandske utvandrere tok tradisjonen med til USA på 1800-tallet, og der ble han til Santa Claus som vi kjenner i dag.

Litt om trafikken i Tyrkia.

Trafikkbildet i Tyrkia er mildt sagt annerledes enn hjemme. Fartsgrensen er ikke til å forstå. Selv om en fartsgrense er oppgitt, gjelder den ikke nødvendigvis for motorsykler. Den er ofte 10 km lavere. Se vedlagte tabell, og se om du forstår den? Til tross for at politiet er overalt, kjører tyrkerne som idioter. Det vil si noen av dem. Andre kjører i hastigheter som er halvparten av fartsgrensen. Det hele er fullstendig uforutsigbart. Til å passe på dette har de politi og fartskameraer over alt, og der det ikke er politi er det papp-politi: Store plater dekorert som uniformerte politibiler, og med blålys på taket som er drevet av solcellepaneler.

Litt om 50 soner og fotgjengerfelt. Vi kjørte noen strekninger på firefelts motorvei. Her går det stadig fotgjengerfelt over veien, og fartsgrensen ved disse er nedsatt til 50. Til å begynne med senket jeg farten, men etter hvert begynte jeg å gjøre som Tyrkerne; -jeg senket farten bare dersom jeg så noen, og stoppet aldri. Logikken er nok at det er enklere for en fotgjenger å overleve en påkjørsel i 50 kilometer i timen fremfor en i 100. Kanskje de til og med rekker å løpe av veien.

Innkvartering.

Mulighetene for innkvartering er mange, og valgene våre hadde stor variasjon. Den første natten hadde vi bestilt på forhånd, slik at vi ikke skulle ha alt for langt å kjøre, og for å ha adresse for registreringsskjema inn til Tyrkia. Resten av overnattingene tok vi på sparket. De to overnattingene, som vi husker best, var den enkle men sjarmerende overnattingen på Raziya pansiyon, og i teltene til Turkdomes Glamping.

Raziya pansiyon

Det var ikke lett å finne dette pensjonatet, men etter litt hjelp kom vi frem. Her ble vi tatt imot av Tante Raziye. Bygningen var stor, og langt fra ferdig, men rom til oss hadde de, og middag og frokost skulle vi få. Vi satt oss på terrassen som pekte ut mot Middelhavet, der sola var på vei ned. Mens rommet vårt ble gjort i stand fikk vi både te, nøtter, fiken og middag på terrassen. Her ble vi vitne til en nydelig solnedgang.

Når jeg gikk å la meg stusset jeg på hvorfor senga sto ut fra veggen. Det fant vi ut i løpet av natta. Murveggene var iskalde, men vi hadde heldigvis varmeovn på rommet. To haner, “vår” og naboens, holdt det gående gjennom hele natten. Ingen ville gi seg, og etter en natt på turens hardeste madrasser, våknet vi til Julaften. Sola sto opp i fjellene, og snart våknet både mennesker og dyr. Kattunger og hundevalper lekte på terrassen, mens naboens sauer ble jaget ut på beite. Så kom Tante Raziye med en fantastisk julefrokost til oss. Mens vi satt der høyt oppe i fjellsiden og badet i sol, kunne vi skue utover Middelhavet. Et av turens absolutte høydepunkter.

Turkdomes Glamping

På vei vestover hadde vi kjørte forbi en glamping høyt oppe i fjellsiden langs Lykien-veien. Vi planla å overnatte der på vei østover igjen. Veien opp til campen var usedvanlig bratt, og med glatt brostein. Arkitekten stoppet på det bratteste, og klarte ikke å holde sykkelen. Det ble knall og fall nr.1. Så måtte vi ned igjen, og jeg instruerer henne i å ikke bruke bremsene for mye, og heller bremse med motoren. Uten mulighet for å bremse, og uten vilje til å gi seg utfor den bratte nedoverbakken, sto arkitekten med kun ett alternativ igjen: det ble knall og fall nr.2.

Det var heldigvis en glamping til i området; Turkdomes Glamping. De hadde plass til oss, og lå bare to km unna. Her lå 6 iglo-lignende domer i en idyllisk fjellside. Vi fikk den med best utsikt, og satt oss ute i sola for å slappe av. Denne solnedgangen er den flotteste jeg kan huske å ha sett. Himmelens skyer ble farget ildrøde av sola, mens den sakte forsvant i havet. Samtidig var himmelen dyp blå. Inne i kuppelen hadde vi de mest luksuriøse fasilitetene på turen. Stor myk seng, salong, peis, bad og wc. Vi fikk en deilig middag her, og vi ble sittende lenge oppe.

Frokosten ble servert i en annen ende av campen, ytterst på ei fjellhylle, med panoramautsikt. Appelsiner, pasjonsfrukt, oster, omelett, kirsebærsyltetøy, oliven, børek, honning, grønnsaker, nøttepålegg, chalva, ristede nøtter, humus, spicy tomatpate, brød og te. Alt hjemmelaget og helt fantastisk.

Ekteskap i Kas.

I Kas hadde vi funnet et hotell på nettet som så greit ut. Det eneste var at man måtte fremlegge vigselsattest, som bevis på at vi var gift, dersom vi skulle dele dobbeltseng. Tyrkia er et muslimsk land, men praktiseringen av religionen er varierende. Arkitekten, som er en skikkelig “romantiker” mente at vi fikk inngå et proformaekteskap om nødvendig, bare for turen. Kas var en flott by, og vi rakk en kald pils på takterrassen, før sola gikk ned. Ekteskap ble ikke nødvendig.

Varierte motorsykkelveier.

Tyrkia har flotte områder å kjøre motorsykkel i. Kysten er vakker, med strender og idylliske øyer. Fra Kaş til Fethiye kjørte vi inn i fjellene. Veiene var smale og bratte. Når vi kom opp i høyden ble det merkbart kaldere. På andre siden av fjellet, i skyggen, så jeg snart mistenkelige partier på veien. Så oppdaget jeg isen. Jeg slapp bremsene for å få styrefart og siktet på andre siden av veien, det gikk fint. Vi kom ut i sola igjen, og kjørte gjennom et fint fjellandskap før vi startet på nedstigningene, hvor vi igjen fikk en fantastisk utsikt utover Middelhavet. 

Vi fant også fine grusveier. Særlig når vi skulle til Tante Rayzia. Jeg la opp ei rute som så spennende ut. Det var nesten umulig å finne starten på veien, her var det bare søle. Når jeg spurte arkitekten om vi skulle ta sjansen, så hun bare rart på meg. Snart var jeg allikevel gjennom søla og ute på en flott grusvei. Jeg spurte en gjeter om det gikk an å kjøre her. Han kunne ikke et ord hverken engelsk eller norsk, men etter en stund forsto vi hverandre. Arkitekten lot seg overtale, og kom på mirakuløst vis gjennom søla uten å legge «Rallyén» i bakken. Veien var skikkelig rufsete, men ikke verre enn at skolebussen kom humpende. Arkitekten trodde ikke sine egne øyne. 

Etter innkvarteringen hos Tante Rayzia gikk veien høyt oppe i fjellsiden. Her tok utsikten pusten fra oss. Veien var nærmest hugget ut i fjellsiden, uten noen form for sikring. Underlaget var en blanding av grus og asfalt. Her var det stupbratt og det viste seg at arkitekten ikke er spesielt begeistret for høyder.

Lange sladder på stranda.

Fra hårnålsvingene ned til Oludeniz skuet vi utover en enorm sandstrand, vakker gul halvmåne mot turkist hav. Jeg tenkte at det måtte være morsomt å kjøre på stranden. Vi fant en vei ned, og sekunder etterpå oppdaget jeg at sanden var som sukker. Forhjulet ville alle andre veier enn meg, og var ikke til å styre. Det var heller ikke mulig å få fart på sykkelen. Jeg kjørte meg fast. Arkitekten sto klar for å prøve seg. Hun hadde fulgt med, og syntes det så ganske lett ut. Jeg forsøkte å stoppe henne, men for sent. Fem sekunder etterpå lå hun og “Rallyen” på stranda. 

Det var ikke like tøft å dytte syklene opp igjen. For å rette opp inntrykket, ovenfor de andre på stranda, fant arkitekten ut at hun skulle bade. Vannet var ifølge henne overraskende bra, og æren var gjenopprettet. Dermed kunne vi innta lunsj på en av stedets restauranter, uten å skamme oss. 

Forresten, det stemmer – jeg bada ikke. Jeg hadde nemlig bitte litte granne vondt i halsen. 

Å leie motorsykler i Tyrkia.

Vi ønsket å se Tyrkia fra innsiden. Det betyr mye småveier i fjellene og langs kysten, og lite motorveier. Å leie store dyre sykler var derfor meningsløst. En-dunkere ble valgene våre. Arkitekten som høsten 2021 forelsket seg i en Honda CRF 300 Rally, valgte en tilsvarende men 250. Jeg valgte en Yamaha XT 669 R. Vi valgte TBR som utleier. De var flinke til å svare på mail, og følge oss opp. Det gjaldt i aller høyeste grad når vi kom ned også, og de ordnet med transfer både når vi kom og dro.

Dagen før vi skulle levere syklene tilbake, spiste vi lunsj i Kalkan. Rett ovenfor veien lå et møbelsnekkerverksted. Utenfor lakkerte en kar noe svart, med lakksprøyte. Arkitekten som hadde to “knall og fall” ved glampingen, hadde lagd noen dugelige merker i veltebøylene. Jeg spurte henne om vi ikke bare skulle stikke bort og få karen til å lakkere over. Vi hadde jo en egenandel på 700 euro. Mannen ville mer enn gjerne hjelpe oss, og seansen var over på et par minutter. Dermed var de oppripa bøylene som nye. Arkitekten var strålende fornøyd, og ingen på TBR hadde noe å bemerke på syklene når vi leverte dem tilbake.

Mat.

Tyrkisk mat er god, og det er rikelig av den. Vi spiste alt fra det enkleste gatekjøkkenet langs veien, til dyre restauranter, og ble aldri dårlige. Råvarene er alltid kortreiste. Bestiller du noen runder meze (en slags tapas forrett) og i tillegg en hovedrett blir du stappmett. Vi spiste også skikkelig lokal kebab döner i ei bakgate i Köyceğiz. Det smakte helt nydelig.

Road kill: En dag stoppet vi ved den enkleste form for gatekjøkken du kan tenke deg. Gatekjøkkenet så ut som en havarert kassebil med en grill inni. På utsiden sto det parasoller og plastmøbler. Skal vi ta sjansen spurte arkitekten? – Ja svarte jeg. Hun bestilte kokorec og gubben fyrte opp grillen inne i den falleferdige bilen. På grunn av språkproblemer ble det hele ganske så enkelt. Nærmere “Road kill” kommer du ikke, men mette ble vi, og ikke dårlige heller skulle det vise seg. Vi var ikke de eneste gjestene. Det stoppet snart et par karer i en gammel sedan. De hadde ei svær geit i bagasjerommet, og lukket opp for å sjekke at den ikke hadde daua. Geita glana dumt på oss.

På julaften fant vi oss et fint hotell i Gocek, en liten turistby ved kysten. Her ruslet vi langs bryggekanten der restaurantene lå på rekke og rad. Ingen averterte med hverken pinnekjøtt eller ribbe. Vi endte i stedet opp på en koselig fiskerestaurant og bestilte etter beste evne. Det ble to runder meze, fritert kalamari, nydelig grillet fisk til hovedrett, og sjokoladefondant til dessert. En ting var felles med den norske julematen. Vi ble minst like mette.                                  

Hva syns vi så om å reise på motorsykkeltur i Tyrkia.

Vi var utrolig fornøyde med turen. Da vi fløy inn over fjellene til Antalya og så snøen som dekket åssidene, la vi forventningene på laveste nivå. Det var det ingen grunn til. Temperaturene var som på en norsk vårdag. Tyrkia er langt mer eksotisk enn man er klar over, og har paralleller til land mange oppfatter som langt mere eksotiske. Det har mye å by på i forhold til historie, natur, ting å se, oppleve og spise. For mere detaljer om turen kan du lese de daglige reisebrevene som ligger på nettsidene til MC-avisa. Det første: https://www.mcavisa.no/single-post/tyrkisk-mc-hjul-del-1-avreise. Vi reiser gjerne tilbake.

Savna vi ribbe?  NEI… I stedet fikk vi fikk et skikkelig eventyr.