Tekst og foto: Kyrre Hagen

De beste turene er de som nærmest blir på måfå. Når ikke planene er spikret, kan du kjøre etter værmelding og humør. Ofte oppstår helt andre opplevelser en du kunne forestilt deg på forhånd. Her får du de beste opplevelsene fra årets septembertur.  

Mission Impossible 7

For snart tre år siden hang Tom Cruise etter fingrene utenfor Preikestolen, under innspillingen av forrige film. Nå er han i Norge igjen.

Vi har landet i Volda, der min yngste sønn studerer, og blir innkvartert i et båtnaust. Vi i denne anledningen er undertegnede og min reisekamerat Viggo Carlsen fra Drammen. En villmann som elsker camping, og som har proppet sin gamle Honda Varadero med alt tenkelig utstyr, for å kunne klare seg i villmarken. Med Viggos oppakning kan man være på veien i årevis. Viggo var litt uheldig og tredde bremsepedalen sin rundt en stubbe på vei opp fra en villcamp-parkering i Folldal. Vi har bestemt oss for å ta turen til mekaniker i Stranda. På veien hit kjører vi forbi Hellesylt, der en annen motorsyklist også «tilfeldigvis» er i disse dager, nemlig Tom Cruise.

Tom satser ikke helt på de samme enkle overnattingsalternativene som oss, nei denne karen har like så godt leid inn Hurtigruteskipet Fritjof Nansen i anledningen. Han er imidlertid ganske smart, for på denne måten har han ha tilgang på et helt hotell med utenlands arbeidskraft helt ned i 29 kr timen, korona inkludert. Vi kan ikke la være, men tar av ned til Hellesylt for å hilse på. Han er jo tross alt bare en motorsyklist han også. Tom har imidlertid rigga seg ganske bra på campen sin i sentrum. Her står til sammen ti helikoptre linet opp. Et av dem er visst nok hans eget private. Hele området er gjerdet inn, og det tusser av vaktfolk. Han har dessuten leid inn halvparten av Hertz hvite varebiler i Norge. De er over alt.

På spørsmålet om ikke Tom kan komme å bli med på en liten kjøretur til Sykkylven, for å dele ei flaske Cola-brus, får vi bare et undrende blikk i retur. Tom er vist nok et sted oppe på Helset kopen, det 1246 meter høye og populære basehopp-fjellet denne dagen. Her kjører han syklene sine utfor det digre stillaset vi ser rigget i det fjerne. Syklene havner i steinrøysa, mens han selv henger igjen i en fallskjerm. Vi kjører til Sykkylven uten Cruise.

Smøla, så salt at selv tannreguleringen ruster

Vi har forlatt Volda, og utstyrt Pippi (min KTM 1290 Super Adventure R) med nytt fordekk i Ålesund. Etter dette kjører vi Atlanterhavsveien i et spektakulært vær. Bølgene slår helt oppunder bruene i det vi kjørte over. Å kjenne på slike naturkrefter er mektig. Hengekøye frister lite i dette været, det hadde i tilfelle blitt å sove med køya nærmest 90 grader ut til siden.

Det er ikke helt riktig at denne turen var helt uten mål og mening; jeg hadde nemlig aldri vært på Smøla. Denne lille flate øygruppa ytterst i havet nord øst for Kristiansund har jeg hatt lyst til å besøke lenge. Smøla er et øyrike som består av tusenvis store og små øyer foruten hovedøya, som gjerne betegnes som «Fastsmøla». De som bor her har vært knyttet til sjøen, og fiskeri har vært viktigste næring.

På hovedøya går det en vei rundt hele øya. Vi bestemmer oss derfor for å kjøre østsida nordover, og vestsida sørover. Før vi kommer til hovedøya kjører vi over flere broer, litt som Atlanterhavsveien. Landskapet domineres av strand og skjærgård, et landskap med myrer og småknauser, men uten fjell og med store grunne sjøområder. Hovedøya og de tusenvis av småøyene, holmene og skjærene gir et særpreg du ikke finner maken til – i hele verden. Det er rett og slett vakkert å kjøre her. På nordsiden av øya kjører vi over en masse broer som knytter øyene sammen, og til slutt er vi ytterst ute på Veiholmen. I dette livlige fiskeværet er det fortsatt rundt 300 fastboende å finne bak gardinene i husrekkene. De livnærer seg av fiske og turisme på holmen, eller «skjæret» som de innfødte sier. Det blir en lunsj her ute, der vi nyter stedets spesialitet – «Blandaball», en lokal raspeball med fisk i oppskriften.

På returen kjører vi vestsida sørover. Her ligger en gedigen vindmøllepark inne på landet. Vi klarer ikke dy oss når vi ser grusveiene som går mellom møllene, vi må inn her å legge noen grussladder. Smøla var bare helt fantastisk, og vi skulle gjerne tatt en overnatting her ute. Det blir det garantert neste gang. Vi er nesten litt triste i det vi tar ferga over fra Edøy til Sandvika fergekai igjen, og lar de værslitte husa og fiskeværene ligge igjen der ute på øyene.

Grus i 200 og villcamper

Noen av det beste med turen var veivalgene og ute-campene. På vei nordover så vi på værmeldingene, og valgte å følge grusruter fra Kongsvinger. Selvsagt passerte vi Rotneblikk som har vært flittig besøkt av alle OTCére i 2020. Ved Arneberg kjørte vi dessuten på Norges eneste grusvei som er skiltet med 200 kmt. Vegen er bra, men det virka allikevel litt drøyt, så vi la oss litt under fartsgrensa.

Vi kjørte også grusvegen over Jutulhogget, og fulgte mange fine grusveier gjennom Folldal før vi fant oss en herlig camp langs elva omtrent ved Grimsbu. Det å lage skikkelig middag på bål var fantastisk. Det var stjerneklart, og stille. Hengekøyene var dekket med rim på morgenkvisten, men vi hadde sovet som barn. Morgenkaffe på bålet, mens baconet putret i panna var herlig.

Vi kjørte den fantastiske Grimsdalen vestover i nydelige høstfarger. I tillegg fikk vi med oss veien over Remerhornheiane ved Stranda, og Fv. 70 fra Indre Standal til Volda mens vi var på Sunnmøre.

På returen fant vi en flott gapahuk langs Trysilelva ved Jordet. Her diska Viggo opp med Taco, tilberedt på primus og bål. Vi hadde en flott utekveld, og la oss med utsikt til stjernene. Det å fri-campe på denne måten er fantastisk, og gir en fin frihetsfølelse. Telt hadde vi ikke med på denne turen, men gode hengekøyer, soveposer og liggeunderlag. Et tips til deg kan være å merke av slike steder når du finner dem, de er ikke alltid like enkle å finne.  

Flaggermus og Lambo i Trollstigen

Vi knaller opp Trollstigen, et av Norges heteste turistmål. Oppover er den morsomste retningen, og det går virkelig unna. I en sving raser motoren på 1290en, tror jeg et øyeblikk. I vertfall høres det slik ut. I det jeg klemmer rulla i bånn, kommer det et brøl fra motoren jeg ikke har hørt maken til før. Jeg skvetter og slår av gassen. Det hjelper imidlertid lite. Da oppdager jeg heldigvis den råeste Lamborghinien du kan tenke på veien foran meg. Pådraget fra den 12 sylindra motoren var synkronisert med min 1290, og ga fra seg det villeste brølet du kan tenke deg. Den hvite italieneren river seg løs fra asfalten og jeg er letta.

På parkeringen øverst på «Trollstigsenteret», kommer en sunnmøring slentrende mot oss fra det hvite monsteret. Vi kommer i prat når jeg forteller han at han skremte vettet av meg. Vi får full omvisning på bilen, som er den eneste av sitt slag i Norge, og som har kostet nærmere fire millioner kroner. Bak førersetene ligger en illsint tolvsylindra motor mellom karbondeksler, synlig under glass.

Føreren inviterer oss ned i svingen der han sto parkert igjen, for om 20 minutter skal to basehoppere kaste seg ut fra en av fjellknausene i område. De vil passere rett over hodene på oss dersom vi blir med ned i svingen igjen. Vi er ikke vanskelig å be, og snart ser vi en skikkelse bevege seg ut på en fjellhylle der langt over oss. Han ligger lenge i lufta, før han dreier over, og passerer oss så fort at vi ikke klarer å vri hodene våre etter han. Det kommer en flerrende lyd gjennom lufta i det han passerer oss. Kort etter gjentas det hele med en ny flaggermushopper. Det er fasinerende, men ingen i verden hadde fått meg til å prøve et slikt stunt. Vi tar farvel med vår nye bekjent, i det Lamborghinien igjen river seg løs fra asfalten. Vi ser han forresten igjen i Røros noen dager etter, i en Maserati kabriolet.

Helsprøe Kanari og kaffe

Vi har vært i Trondheim og setter nesa sørover. Det er kaldt og vi har behov for å varme oss. Når vi passerer Singsås dukker et oransje hus opp på venstre side av veien.  KANARI & KAFFE BRUKTHANEL står det på et stort skilt på byggets fasade. På taket over inngangen står det også en ekte motorsykkel. Døra ser stengt ut, men plutselig dukker Ranveig Bergsmyr opp på innsiden og låser opp for oss.

Lokalene er mildt sagt spesielle, og minner om noe midt mellom et loppemarked og en gammel westernfilm. I den ene enden finnes et kjøkken, og i den andre en bar med karaoke. Her selges alt fra BrainCooler, til frynsete cowboystøvler og motorsykkeldeler i skjønn forening. Bak korona-smitteskjermen, som selvsagt er hentet fra en Road King, står Ranveig og forbereder hjemmelagde raspeballer til dagens gjester. Vi bestiller kaffe og et digert stykke hjemmelaget sjokoladekake.

Ranveig forteller oss at hun ikke er den eneste Ranveigén i firmaet. Innehaveren deler fornavn, men heter With til etternavn. Hun kommer og forteller oss litt om oppstarten som var julaften 2018, og om planene videre. Hun og mannen, som hun «kjempe mye IKKE» er gift med, Geir Mathisen, har nemlig kjøpt det nedlagte lefsebakeriet på naboeiendommen.

Vi får omvisning i lokalene de er i full gang med å bygge om. Dette blir et helt nytt senter som skal erstatte de gamle lokalene i 2021. Innvendig har både farger og kreativitet fått fritt spillerom. Bygget skal inneholde verksted, kafe, bruktbutikk, frisørsalong og et eget lekeland, med både klatrevegg, kinosal og lekeapparater og sikkert mye mer. Mellom kafe og verksted skal det være vinduer, slik at gjestene kan se hva som skjer der inne.

Verkstedet som heter Stone Custom Preformance, skal blant annet bygge om motorsykler. Det er også planer om å bygge ti hytter på området, for å kunne tilby overnatting til motorsyklister som ønsker dette. Kanari & Kaffe har på kort tid blitt et populært reisemål for regionens motorsyklister. Også en del langveisfarende gruskjørere kommer jevnlig på besøk.

Det er ingen grenser for kreativiteten til dette paret. Nå venter de bare på bruksendring på bygget, og de håper å kunne åpne opp i februar 2021. Jeg må si jeg gleder meg til neste besøk hos denne kreative gjengen.

Nederlandsk ysteri i Sverige

På returen setter vi kursen inn i de Svenske skogene, litt sør for Osensjøen. Det er for tiden er lov å krysse grensa inn i nabolandet i disse områdene. Vi finner noen fine grusveier, og ender etter hvert opp ved Lekvattnet på svensk side. Her stopper vi ved Finnskogens Ostaffär. Det er på tide å få seg noe å spise, og vi bestemmer oss for å se hva den lille røde butikken kan diske opp med. Fasaden er på ingen måte prangende, men vareutvalget er mildt sagt bredt. Her kan du både få kjøpt matvarer, nye ullsokker eller deler til motorsaga di. Butikken er dessuten utsalg for Systemborlaget.

Inne i butikken får vi innehaver Jolanda Bleumink til å lage lunsj-bagetter til oss. Vi finner oss en plass mellom pinnestoler og kryssord. Først når vi har satt oss oppdager vi den gigantiske ostedisken inne i lokalene.

Det er Jolanda og mannen Roland Visser som står bak oste-eventyret på Finnskogen. De har blant annet fått utmerkelsen “Sveriges beste landskapsmat” for sin røkte geitost. Dette er et flott kvalitetsstempel. Ostene produseres av parets egne dyr som lever det gode liv på Finnskogen. Produktene skal selvsagt ha tilknytning til Finnskogen, og råvarene skal i hovedsak stamme fra Finnskogen. Før vi forlater Jolanda må vi selvsagt kjøpe med oss noen oster. Vi får en rekke smaksprøver, og det er ikke lett å bestemme seg. Til slutt har både Viggo og jeg kvalitetsvarer varer med oss i bagasjen. Vi kan anbefale en tur innom, denne sjarmerende rolige butikken, med den hyggelige nederlandske ­­­­­­­idealisten bak kassa. Ønsker du å kjøre grus nærmest til «poldøra» kan varene bestilles på forhånd, og hentes i samme slengen, og det i tykkeste Finnskogen.

Dette var høydepunktene fra turen. Stort sett uforutsigbare men morsomme og fine, som det ofte blir på en tur som har rom for det. Takk for følget.