Denne artikkelen ble skrevet før Mc-avisas kjære kollega Tore Huseby´s bortgang. Artikkelen blir nok derfor noe av det siste fra Team HH.

Av Team HH:

Noen liker å se landet sitt litt ovenfra. Team HH hører til blant disse. I denne artikkelen vil vi forsøke å dele opplevelsene med dere lesere, og da helst på en måte som gjør at dere kjenner dere igjen, alternativt saler opp sykkelen og legger i vei hvis dere ikke allerede har vært der en eller flere ganger.

Vi plukker ut hele femten fjelloverganger, og begynner med den merkeligste:

Veien over Ifjordfjellet:

Dette fjellet i Finnmark er i grunnen ei vidde, og ikke er det spesielt høyt heller. 370 beskjedne meter over havet, og det er sommerstid nesten ubegripelig at man hele oppveksten daglig hørte på radio at «Vegen over Ifjordfjellet var stengt på grunn av storm». 

I begynnelsen var dette kun en sommervei fra Øst-Finnmark, og den var klar for bruk allerede i 1937. Fjellovergangen er en del av praktfulle FV 98, og går fra Ifjord til Smalfjord, en strekning på knappe seks mil.  Veien vant faktisk «Vakre vegers pris» i 2016, etter en omfattende oppgradering.

Dette er vidunderlige områder for folk som vil være i fred, og opplevelsen av å sitte på toppen av verden når en kjører der, er uslåelig – og opp imot ubeskrivelig.

E 134 over Haukelifjell:

Etter at stamvegen Oslo-Bergen ble definert å gå her er det bare et tidsspørsmål før denne veien blir kun et minne.  Det legges planer om firefelts motorvei med kjøretid på fire timer mellom de to byene. Et paradis for bilister, men døden selv for oss på to hjul. Åssen de har tenkt å fikse været derover, er oss et mysterium – det kan være ekstremt værhardt over Haukeli vinterstid.  Men det er nå en annen sak… 

Men ennå er det ikke for seint å kose seg over Haukeli, og høydepunktet Dyrskarvegen er fortsatt tilgjengelig. Og høyt elsket av Team HH!  Og for dere med grusskrekk – veien er nå (dessverre for noen) asfaltert på grunn av tunnelarbeider som en tid tvang trafikken utenom disse. Der er også det høyeste punktet, på 1160 m.o.h. Og vil vel bli det også i framtida, formoder vi. Ved flere anledninger har vi kjørt over Haukeli på natta på forsommeren og de enorme partiene med snø i høyfjellet bryter vakkert mot svart stein – det er litt som å være en millimeter stor motorsyklist som kjører over ryggen på en diger spekkhogger. Nedturene på reisa er tunnelene, Vågslid og Haukelitunnelene. , om det da ikke er svært kaldt – for da varmer de godt.

Riksvei 51 over Valdresflya:

Når en kommer sørfra og opp til Beitostølen er det alltid forventninger til “Den Store Fjellovergangen Flya”, landets høyestliggende gjennomgående bilvei. Spenningen er knyttet til “Dei Faste Postane”, som å stoppe på det høyeste punktet for fotografering, samt å kjøre nedom Ridderspranget. Nytt er imidlertid muligheten for stopp på den nye kafeen “Flye 1389”, der en kan se milevis i alle retninger.

Det kan dessuten være fristende å kjøre bort om Gjendesheim, for å ta en is på brygga, der tusenvis av travle turister hvert år starter turen over Besseggen. Vi trenger jo derimot bare å kjøre videre når isen er fortært.  Det fantastiske med Flya er jo også at når en endelig er kommet over, så er mulighetene legio – enten man vil bestige Blåhøi, eller kjører nasjonalparken nordover mot Lesja, østover mot Grimsdalen eller vestover mot hva som helst – Geiranger for eksempel. Det må innrømmes at Team HH også har erfart å kjøre over hele flya uten å se noen verdens ting.

Været er så omskiftelig der oppe. Men på sommerstid er skitværet ofte kortvarig. Så vent på Beito eller i Vågå til det blir klarvær. De har alle rettigheter begge steder… 

Saltfjellet. 

Det er E6 som går over Saltfjellet og den er absolutt et skue verdt. E6 er nemlig bare kjedelig sørpå! Strekket fra Dunderlandsdalen og hele veien opp til Lønsdalen er vakker. Det gøye med Saltfjellet er at der kan du se lokene på Nordlandsbanen dra vogner over fjellet, ikke med strøm slik vanlig er, men med digre dieselmotorer i lokene. Og: Polarsirkelen der er selvfølgelig verdt en stopp! 

Herfra og nordover er det lyst hele døgnet – hvis du reiser sommerstid. Og det gjør du nok, hvis du er på motorsykkeltur! Selve veien går en kilometer lavere enn toppen på Saltfjellet på sine 1751 m.o.h., men selv i turistsesongen oppleves fjellovergangen som en øde milepæl mellom sør og nord i landet – og mellom lys og mørke.

Mens du kjører der kan du jo huske på at veien er like gammel som kong Harald, altså fra 1937, men skikkelig asfalt kom først der i 1972!  Når Saltfjellet først er passert, så kommer Rognan og Fauske fort til deg. Og i Fauske må du velge: Bodø, og kysten via hurtigruta, eller strake veien nordover via Narvik til Troms og Finnmark? Husk også at Svartisen dekker mye av Saltfjellet, og at du også kan kjøre fra Narvik inn i Sverige mot Kiruna om det skulle passe sånn! Huseby har ikke mange fartsbøter, men den gjeveste av dem er fra Fauske en stille søndag morgen. Den eneste som svevde i livsfare var lensmannen som målte farta da Huseby passerte sentrum 11 km over fartsgrensa. Alle andre sov nemlig.

E6 over Dovrefjell. 

Første gangen vi kjørte denne strekningen var vi ikke helt klar over stedets særegne fauna. Vi stoppet og tok bilder er noen enormt digre geiter som sto knappe femti meter fra vegkanten. 

Vi tok til og med fram vårt samtidskamera, ( 197?) og forsøkte å  fange motivet på bilder. 

At vi ikke ble drept, var antakelig bare flaks. Geitene var nemlig moskusokser, og får de først opp farta så er to unge mennesker på motorsykkel et meget lett bytte. Men et artig minne er det, og ved seinere passeringer har dessverre “geitene” vært et noe fjernere skue.

Veien drar seg over 1100 m.o.h., men man ser opp til både høyre og venstre temmelig digre fjellpartier. 

Dovrefjell er i tillegg til å skille mellom sør og midt-norge også et viktig værskille! 

På en tur sørover opplevde vi faktisk et Dovrefjell der det kun var to farger. Hvit snø, og orange høstløv. Snøen var det smeltende slaget heldigvis – og fra Dombås til Ringebu, en strekning på knappe ti mil, steg temperaturen med 0,33 grader pr km, slik at vi på Ringebu måtte ta en stopp og fjerne fire lag med tøy.  Der var det nemlig blitt 29 varmegrader! I mange år var høydepunktet å stoppe på Dombås når en var på vei sørover for å ete rømmegraut, og det kan anbefales fortsatt. 

Det eneste som er litt dumt med Dovre nordover, er man faller ned i Oppdal, og strekket derfra til Trondheim er vel bare sånn passe interessant for en langfarende med fjerne mål i sikte.  Heldigvis kan man nyte Trondheim by, og derfra nyte kystriksveien, altså FV 17 videre nordover, der du kan rulle og kjøre i fantastisk natur hele veien nesten opp til Bodø! 

Ørneveien

Ørnevegen er navnet på den bratte vegstrekninga oppgjennom lia fra Geiranger mot Eidsdal på riksvei 63. Når du er lei av å se på cruiseskip eller spise hamburger i Geiranger, venter en kjempefin veistrekning på deg. Her slynger veien seg i elleve hårnålsvinger fra Geirangerfjorden og opptil det høyeste punktet på strekningen 620 m.o.h ved Korsmyra. Veien ble åpnet 15.september 1955 og ga bygda Geiranger helårs vegsamband.

Veien ble en attraksjon fra første dag, og fikk navnet Ørnevegen på grunn av at den øverst oppe gjekk gjennom et område som det tradisjonelt hadde vært mye ørn. Navnet illustrerer også noe vilt og spektakulært som trafikantene vil oppleve, særlig om de stanser i Ørnesvingen som er den øverste hårnålsvingen. Her er det tilrettelagt slik at man kan få nyte den storslåtte utsikten mot Geiranger, Geirangerfjorden, fossene de syv søstre og fjellgården Knivsflå eller nyte synet av de mange cruiseskipa på fjorden under.

Team HH har faktisk tatt seg tid til å nyte denne flotte utsikten på en av sine turer, men som regel ligger vi så langt nede i svingene som mulig, og banner dersom vi kommer bak en bobil. Ørnevegen har på det bratteste en stigning på 10 % og er betegnet som en av våre Nasjonal Turistveier. 

Gamle Strynefjellsveien

Ønsker du å kjøre en av Norges vakreste fjelloverganger er Gamle Strynefjellsvei et must. Da turismen begynte å bli en viktig næring for fjordbygdene de siste tiåra av 1800-tallet, dukket de første tankene om en kjøreveg over Strynefjellet opp. I 1881 ble det derfor vedtatt å bygge en vei, og rallare fra Sverige og lokale krefter gikk i gang med det tunge anleggsarbeidet.

Veien er et mesterstykke av ingeniørkunst fra svunnen tid. Vegen stod klar i 1894, og den fremstår fremdeles ganske urørt. Her finner du gamle håndlagde murer, og stabbesteiner som står i lange rekker langs vegen. Dette er autovern fra en tid da hest og kjerre var vanligere enn bil. Spor av gamle kløvstier som ble brukt til ferdsel mellom øst og vest, går rett ved siden av veien. På Gamle Strynefjellsvegen finner du også gamle steinheller som reisende brukte til overnatting. Dette er dessuten en grusvei, noe som gir teamet en mulighet til å legge inn grussladder i noen av svingene. Men området er så vakkert at Hagen ofte blir litt sentimental på denne strekningen, og selv Huseby blir taus av beundring.

Landskapet har store kontraster. I øst er landskapet rundt, mens i vest er det stupbratte fjellsider. Når fjellet skifter til høstdrakt er Gamle Strynefjellsvegen virkelig praktfull. Naturen er alltid like vakker, men høstfargene gir en heilt egen glød og opplevelse. Det er fine utsiktspunkter ved Øvstefossen og Videfossen. Dekke på Norges eldste turistvei består både av grus og asfalt, men kvaliteten her er så bra at den virkelig kan kjøres av alle. 

Tindeveien

Tindevegen har ingenting med Tinder å gjøre. Dette er en liten men veldig fin fjellvei som slynger seg opp fra Øvre Årdal i retning Turtagrø. Når du kommer opp på snaufjellet finner du ei lita bu med en bomstasjon. Veien er nemlig i privat eie. Som oftes er denne bommen ubetjent, men av frykt for tapte bom-inntekter er bommen ofte betjent. Da sitter det en kar å følger med at vi motorsyklister ikke kjører gjennom med mer enn et kjøretøy av gangen, noe vi i Team HH gladelig hadde gjort for å spare noen daler. Vi har hørt rykter om en illsint bomvakt som har kommet etter snikere på sin gamle Tempo.

Tindeveien er sesongåpen fra ca. 1. mai til 1. november. Opp fra Øvre Årdal snirkler veien seg i trange skarpe hårnålsvinger, og vi har hørt om flere som har veltet i disse svingene. Etterhvert kommer du opp på et høyfjellsplatå, med flott utsikt. Veienes høyeste punkt er 1315 m.o.h. Til sist ser du ned på Turtagrø som er veiens endepunkt.

Tindevegen utgjør en del av den korteste landforbindelsen mellom Bergen og Trondheim og er en populær turistveg med kort avstand fra Sognefjorden til Jotunheimens topper. Om du skal videre ned til Skjolden kan det allikevel være en ide å ta turen opp til utsiktspunktet Nedre Oscarshaug. 

Vikafjellet Rv 13

Veien over Vikafjellet er en av Norges vakre fjelloverganger. Vi syns kanskje det aller flotteste er å kjøre retning Voss til Vik.

Veien tar av mot Myrkdalen i Vinje. Herfra går den opp gjennom et flott kulturlandskap, og passerer Myrkdalen fjellandsby med alpinanleggene her. Deretter blir bebyggelsen ganske så glissen, og på vei opp fjellet får du også en stigning med hårnålssvinger.

Toppen passeres i en tunnel, men utsikten mot Sognefjorden som åpenbarer seg når du kommer ut av denne er fantastisk. Denne har du mer eller mindre med deg hele veien ned til Vik. Da Team HH kjørte denne veien i 2018 var Huseby så rørt at han måtte stoppe flere ganger på vei nedover. Det var så vakkert at han ble våt i øynene, og måtte ta seg grundig sammen når Hagen kom opp på siden av ham. Men han blånekta på forholdet selvfølgelig. Man er da en herre! 

Bjørgavegen Lærdal til Aurland

På sommerhalvåret er veien over fjellet mellom Aurland og Lærdal vel verdt turen. Veien er smal og svingete opp fra begge sider, og ofte kjører du forbi enorme brøytekanter. På en av teamets turer over dette fjellet fikk Hagen øye på en privat vei som forsvant innover og oppover. Bommen var mulig å kjøre utenom. Og da gjorde vi det!

Der oppe på nesten 1400 meter møtte vi imidlertid en nokså ilter oppsynsmann med «politiskilt». Vi hadde verdens dårligste unnskyldning for å være akkurat der, men den virket, og karen så til å mildne litt. Han ville gjerne at vi skulle betale 200 kr.  Hvilket vi gjerne gjorde om vi bare hadde visst hvordan!  Ingen «Vipps» gikk pga. manglende mobildekning, og noen pengepostkasse var ikke å se. 

Huseby hadde riktignok 200 cash i lommeboka men det nevnte vi ikke noe om. Det hele endte med at vi slapp å betale og teamet ble gode venner med mannen, som var happy bare vi dro oss ned til 1100 meter igjen.  Et annet sted å anbefale på denne overgangen er å ta grusveien opp til radiomasta på Aurlandsfjellet – et utsiktspunkt vi kan anbefale. På veien opp fra Aurland finner du trebrua på Stegastein.

Et glass i enden er det eneste som holder suicidale fra å hoppe i døden. Utsikten til Sognefjorden er magisk også herfra på en fin sommerdag.

Gaularfjellet. Fv 13

Gaularfjellet er en av Team HH sine favoritter blant norske fjelloverganger. Veien på Balestrandsida er kjent for sine ni hårnålssvinger.  Sist teamet kjørte her, testet vi forresten hvor fort det var mulig å kjøre gjennom svingene. Gjeldfrid, den gamle GS800’en til Huseby, ble piska det eieren var kar om. Vel oppe på toppen forsøkte vi å late som ingenting, men inni oss hoppa og spratt «guttungene» av fryd.  Olja på framgaffelen til Husebys motorsykkel, oppnådde imidlertid samme temperatur, som frityrgryta på Sydney Gatekjøkken i Drammen, så mer demping på denne sykkelen ble det ikke før natta rakk å kjøle ned olja i framgaffelen. Gjeldfrid ble reine hoppegåsa! 

Utsikten fra Gaular er formidabel. Her ser du Sognefjorden, og fjella rundt. På kanten balanserer et enormt trekanta betongflak. Det er omtrent 800 kvadratmeter stort, og ligger på 700 meters høyde. Ideen bak flaket skal være et enormt piknikteppe, med sitteplasser. På veien videre over fjellet kan du se mange fine fosser. Gangbrua over er Likholfossen er solid, og det er spektakulært å gå over når vannføringen er stor. Altså før sommerferien starter!  Gaularfjellet til Viksdalen kan du også følge Fossestien, om du liker å vandre til fots. Denne stien tar deg forbi 14 fosser, og syv større vann, og følger en av hovedvassdragene i Gaular. 

Fv 651 over Gaustatoppen og  Fv 37 Rjukan til Rauland

Gaustatoppen er ikke bare et yndet mål for toppturentusiaster. Fylkesvei 651 er også en særdeles morsom motorsykkelvei, samme hvilke vei du kjører den. Starter du i Sauland, snor veien seg først opp til Tuddal. En ganske underholdende strekning, men herfra blir det bare bedre. Etter at du har passert Tuddal Høyfjellshotell kommer det først noen hårnålssvinger før du etterhvert kommer opp på snaufjellet. Vegens høyeste punkt er 1260 moh, og er med det en av landets høyestliggende veger.  

I det veien bikker nedover igjen passeres Stavros og den store parkeringen for Gaustatoppens vandrere på sommeren. 

Du passerer dessuten jernbanen som går opp på toppen inne i fjellet. Dette kan jo være et artig avbrekk på turen om du er villig til å punge ut for billetten. Veien ned fra toppen byr på fantastisk utsikt til Rjukan og Tinnsjøen. Er du ikke mett etter denne overgangen passer det fint å fortsette gjennom Rjukan på Fylkesvei 37. Her er det mange muligheter til aktiviteter, som en tur med Krossobanen. Besøk på Vemork og Tungtvannsmuseet. 

Veien snor seg bratt opp fjellsida i flotte hårnålssvinger. Vel oppe kan du beskue Rjukanfossen og Maristijuvet. Det slippes sommerstid en beskjeden mengde vann i fossen til glede for turistene. 

Vel oppe på fjellet får du en herlig følelse i det du passerer Møsvatn, og Vierli. Fjellpartiet inn over Varland og Skinnarland er dessuten et av Hardangerviddas fineste. 

Aursjøvegen fra Litledalen til Eikesdalen

Vi i Team HH elsker grusveier, og må derfor ta med et par vakre grusveier avslutningsvis. Om du startet i Sunndalsøra, og setter kursen opp Litledalen i sørlig retning, kommer du kommer raskt inn på flotte grusveier, som tar deg opp hårnålsvinger til fjellet. Snart er vi på 1800 meters høyde.

Her passerer vi flere vann, før vi kommer til Aursjøen. Landskapet består av runde rolige topper, og områder med vidde preg. Et behagelig område om du liker å gå i fjellet. Det finnes også overnattingsmuligheter ved Aursjøhytta som er betjent på sommerhalvåret. Etter Aursjøen dreier veien vestover og nord igjen. Utsikten mot Eikesdalenog Eikesdalsvatnet er fantastisk der de bratte fjellsidene, stuper ned i denne trange vestlandsdalen. Stemningen er trolsk.

Denne fantastiske grusveien er langt bortimot 7 mil lang. Grusen er fast og fin, og tillater god fart. Veien ned til Eikesdalen er mer kronglete enn opp fra Sunndalsøra. Her ligger ganske mange hårnålsvinger, og turen opp herfra kan være vel så underholdende som andre veien. 

Grimsdalen

En av Norges flotteste daler er Grimsdalen. Denne vegstrekningen er i grunnen like fin uansett hvilke vei du kjører den. Strekningen går fra Dovre i vest til Folldal i øst. Det er noen flotte utsiktspunkter langs veien, spesielt når du kommer vestfra og har passert toppen.,

Grimsdalen er utrolig naturskjønn der den passerer stølsområder, før den åpner seg og gir deg en fantastisk utsikt i syd mot flere topper over 2000 moh. Du finner flokker med både kyr, sau og hester langs denne veien. De sistnevnte er kjælne og tar gjerne imot litt kos om du stopper.  Team HH er glade i mat, og rømmegrøten på Grimsdalshytta er å anbefale.

Om du ikke liker grus skal du holde deg unna denne. Dette er nemlig en privat grusvei over fjellet. Men den er fin, og ikke noe problem å krysse med alle typer sykkel.

Galdhøpiggvegen

Skal du virkelig opp på Norges høyeste vei må du kjøre opp til Juvasshytta. Da Hagen kjørte her i 2020 var det et ganske friskt tempo. Han måtte reise seg i enkelte partier, for ikke å «ta av» fra sykkelen, for deretter å bunne demperne. Dette endte med at demperne på sykkelen ble byttet før 21 sesongen, for slik kan vi jo ikke ha det. 

Allerede i 1934 begynte Knut K. Vole å bygge vei opp hit. Folk trodde han var gal. Med spade, hakke og trillebår satte han i gang. I bygda fantes visstnok de som av skadefryd gleda seg til han skulle ødelegge seg på arbeidet. 

De sa de skulle forgylle den første bilen som kom opp til Juvasshytta, men de holdt ikke ord, når veien sto ferdig i 1936. 

I dag er veien asfaltert fra starthøyden 550 moh. til slutthøyden 1840 moh, og med dette er den Norges høyest beliggende veistrekning. Galdhøpiggvegen, som veien heter, slynger seg lekent oppover lia fra Galdhøsanden. Utsikten fra toppen av fjellsida er formidabel, der vi skuer over mot Reinheimen og Dovre. 

Troppene samles på toppen, og er godt fornøyde. Her oppe ligger slalomløpene i sommerskisenteret fremdeles hvite, oppunder Galdhøpiggen.

Avslutningsvis: 

Hver sommer ses det kjøretøyer fra fjerntliggende land besøke Norge. De er utstyrt som feltvogner med tre reservehjul, drivstoffkanner, diverse militære effekter, spade og mat og vann for fire uker. 

Disse folka må formodentlig bli noe skuffet når det viser seg at du fint kan kjøre til Nordkapp over samtlige norske fjell med en helt standard Toyota.  Eller en helt alminnelig streetbike fra Japan. Eller en Vespa for den del. Veiene er gode, det er grei infrastruktur og bensin og mat finnes de fleste steder i vårt langstrakte land. Og det, dere – det er bra! For da kan DU bli kjent i eget land. Uansett hva slags motorsykkel du måtte ha! Ikke glem at som nordmann er du ekspert i hvilken mat som er billigst, åssen leverposteiemballasjen ser ut og du begriper nesten alle norska dialekter sånn noenlunde. Så derfor: God tur, hilsen Team HH!