Stikkordarkiv: tenere

Test av Yamaha WorldRally

Den vakreste adventureren på markedet.

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Jeg tar med meg World Rallyén på eventyr, med full oppakning. Nå skal jeg bruke sykkelen til det jeg liker aller best, en tur på grus og asfalt med hengekøye og campingutstyr. Til dette må jo World Rally være ypperlig.

Yamaha Ténéré 700 har vært en suksess for Yamaha siden lanseringen i 2019. Selv var jeg så heldig å være med på testkjøringen av den aller første utgaven i Tortosa i Spania. Testen endte endte med et eksemplar i stallen min 2020, som jeg kjøpte på Speed Motorcenter. Denne sykkelen har jeg blitt veldig glad i, og har den anda. Akkurat nå står den i Slovakia, fullastet og klar for en tur på Balkan i september. Ténérén er en utrolig enkel og velfungerende motorsykkel, som jeg planlegger å bruke i ulike deler av verden. En skikkelig eventyrmaskin etter min mening, som tar seg godt frem på alle underlag, i tillegg til at den tåler lange etapper. Populariteten har gjort at mange har satset på tilbehør til denne modellen, og utvalget er nærmest uendelig. Dette har ført til at min Ténéré er påkostet astronomiske summer, men så har den da også blitt akkurat slik jeg ønsket den. Det påfallende er at veldig mange av endringene jeg har gjort på min T7, nå er standard på WorldRally.

Dette må være en av de lekreste adventure-syklene som er laget.

Først litt om bakgrunnen for Ténéré 700

Utviklingen: Helt fra start var Yamaha ærlige på at de ønsket å skape en sykkel de kunne tjene penger på. De hadde de fulgt med på markedet, og registrert at salget av mindre adventure sykler var økende.  Flere ønsket seg lettere redskap når de skulle ut på eventyret, eller ha en god allrounder sykkel. T7en skulle bli valget for de som skulle på store eventyr, men også de som ønsker å kjøre heftigere rally/ offroad turer. 

Ténéré 700 er en europeisk sykkel, som er utviklet av Yamaha Motor R&D Europe, i Bologna/Italia. Dette har vært i tett samarbeid med fabrikken i Japan.  Syklene er dessuten produsert ved Yamahas fabrikk i Frankrike. En hel Europeisk motorsykkel med andre ord.  Yamaha har satset på det enkle.  En sykkel som er ukomplisert, som du enkelt kan repareres mens du er på reise. Ingen komplisert elektronikk med motorstyringssystemer eller traction-kontroll. 

Motoren er CP2 motoren på 689cc som nå har Euro5 godkjenning. Vi snakker om en parallell twin, med 270 graders forskyving på veiva. Det er altså ikke likt tenningsintervall mellom første og andre, og andre og tredje tenning. Yamaha kaller dette Crossplane, og prinsippet gjør at du reduserer periodene veiva ikke får tilført kraft. Dette forbereder dreiemomentet i motoren. Vi snakker ikke om ekstreme effekter når det kommer til Yamahas eventyrsykkel, men krefter som virkelig er der du trenger dem.

Betydelig oppgradert

Noe av det jeg savnet på min Ténéré fra 2020, var større bensintank. I tillegg hadde demperne noen begrensninger, samt at sykkelen er litt topptung. Det siste merkes i parkert tilstand og under sakte teknisk kjøring. Akkurat disse tingene var noe Yamaha tilpasset i WorldRide utgaven som kom i 2022. Den største og mest synlige forandringen var den doble tanken med to separate påfyllinger for bensin. Tankene gjorde at sykkelen fikk et helt annet tyngdepunkt enn standard modellen. Den veier litt mer, men dette elimineres etter min mening, med et bedre tyngdepunkt i sykkelen. På denne måten hadde de utbedret både bensinkapasitet og tyngdepunkt. Demperne på WorldRide modellen er fra KYB, og etter min mening betydelig bedre enn på standard varianten, som jeg følte ikke hang 100% med når jeg virkelig plaga den. Mens standard T7 tilbyr 200 mm fjæringsvei både foran og bak, tilbyr disse kraftigere KYB dempere 230 mm foran og 220 mm bak. Dette er som sagt oppgraderingene jeg har gjort på min standard T7. World Raid varianten har dessuten en enkel styredemper fra öhlins som standard.

Sykkelen trives på alle undarlag

WorldRide ble utstyrt med mer elektronikk. Nå hadde sykkelen fått tre ulike innstillinger for ABS. Den hadde også fått nytt display, som muliggjorde tre ulike skjermoppsett. Ett av disse tilpasset Rally (Roadbook-kjøring), med to tripptellere som kan justeres med en egen bryter på venstre styreholk. Også bryterne på høyre side ble oppgradert med et multifunksjonshjul, som du bruker for å gå inn i menyene. Sykkelen kan også tilkobles telefonen din i kombinasjon med en app fra Yamaha.

Instrumentet er oppgradert, og har te ulike design
Med bryteren til venstre styrer du tripptelleren under rallykjøring.

World Rally

I 2023 dukket nok en variant opp, nemlig World Rally. Sykkelen kom i en nydelig blåfarge, med lekre klassiske Yamaha striper i grått og rødt. Sykkelen er etter min mening så estetisk vakker som en adventure sykkel kan bli. Den er høyreist og slank med lykter og kåper hentet rett fra Dakar. De doble tankene forsterker bare familiebåndene til de råeste rally-syklene. Det nye sete går også langt oppover tanken, som er typisk for rally-sykler. I det heletatt ser dette ut som ekte dakar-racer, bare veldig forfinet. Utover forskjellen i fargene har World Rally varianten en oppgradert og utrolig vakker eksospotte fra Akrapovic, og gummi-pads på sidene for bedre forankring til sykkelen når du står. 

Denne deilige potta fra Akrapovic er standard på World Rally.

Prøvekjøring

Siden jeg har kjørt både World Ride og World Rally tidligere, var jeg klar for å teste sykkelen til det den virkelig er tenkt til, nemlig eventyr. Jeg hentet sykkelen på Speed, og lastet den opp med det jeg trengte for en tur med overnattinger på skogen i hengekøye. Da gjelder å ikke ha med seg mer enn du absolutt trenger på slike turer. Har du for stor oppakning blir sykkelen som et hvilket som helst annet esel. Det første du oppdager på en original Word Rally er at sykkelen i utgangspunktet ikke er beregnet for å bære bagasje i det hele tatt. Heldigvis har jeg lette saddelbags liggende for akkurat dette. Dette sammen med en liten rullebag til telt og sovepose ga meg en lett oppakning som ikke påvirker kjøreegenskapene i særlig grad.

Det er bare å gi jernet på grusveiene. Stående stilling er romslig.

Originalt er alle T7 modellene utstyrt med Pirelli STR dekk. Dette er dekk som fungerer veldig bra både til asfalt og grus, som er de underlagene er eventyrsykkel stort sett er ute på. Dekkene har godt grep på asfalt, og er støysvake. Også på grus er grepet tilfredsstillende. Ønsker du å kjøre i søle og gress, skal du velge langt grovere dekk. Gjør du det vil World Rallyén takler dette godt. Hjuldimensjonene med 21 tommer foran og 18 tommer bak, gjør at du har veldig mange dekk å velge mellom.

Sittestillingen på sykkelen passer meg bra. Jeg liker den kraftige tanken foran meg. Denne gjør at du virkelig føler at du kjører en stor motorsykkel. Vindskjermen er liten, men effektiv. Her kan du ikke sammenligne mad store touringsykler, men om du ønsker mere vindbeskyttelse finnes det alternative vindskjermer. Sete er ikke noe komfortsete, men fungerer etter min menig helt greit. Det er god avstand mellom sete, fotpinner og styre, noe som gir en romslig og oppreist sittestilling. Instrument og speil er også oversiktlige.

Gassen er jevn og fin å kontrollere

Noe av det som alltid slår meg når jeg kjører T7 er hvor velbalansert sykkelen er. Den kjennes veldig stabil ut i alle situasjoner. Motoren tar litt tid å venne seg til. Den har bra drag til å være på 700 kubikk. De 75 hestene og momentet på 68 Nm er virkelig der du treger det, og hele kraftpakka leveres i en jevn kurve. Lettvektskaliperene fra Brembo fungerer greit, og stopper sykkelen tilfredsstillende. Når jeg har hatt sykkelen noen dager blir jeg overrasket over hvor letthåndterlig og aktivt jeg kan kjøre den. Jeg må virkelig ta meg sammen for å holde fartsgrensene, og jeg tenker flere ganger at jeg virkelig ikke trenger noe mer.

På grusveier opplever jeg den samme stabiliteten og tilliten til sykkelen. Motoren har et jevnt drag, og jeg kan legge kontrollerte sladder ut av svingene der jeg ønsker det. I sakte fart opplever jeg sykkelen som lettere en min standard T7, men så skal det nevnes at denne her en del ekstra utstyr. Når det gjelder KYB demperene på sykkelen liker jeg disse godt. Disse er en skikkelig oppgradering. Til min kjøring henger de med til alt jeg skal bruke sykkelen til. Bremsene er også lette å dosere på grus.

Det leveres en enkel styredemper fra Øhlins

Noe av det som fasinerer meg med T7 er enkelheten i alt sammen. Her er det ikke mye elektronikk, noe som tilsier driftssikkerhet. Det er akkurat det du ønsker deg på en lang eventyrreise. Det er ingen kjøreprogrammer, og med denne motoren trenger du det heller ikke. Gassen er jevn og lett å dosere.

Om du ønsker å kjøre med passasjer ville ikke en World Rally blitt mitt valg. Den har imidlertid ingen problemer med å klare dette, men med mye last foretrekker jeg mer kubikk. For bagasje derimot greier den seg i massevis. Et lite minus er at ingen bagasjeløsninger er standard på World Rallyén, men her stiller den i klasse med svært mange andre.

Mine oppgraderinger på sykkelen hadde vært en forsterket bunnplate, bakdrev med to tenner mer (48), varmehåndtak, bagasjebrett og beskyttere på sidene med tanke på å benytte softbags. Dette er nok til å begi seg ut på de store eventyrene.

Integrert veltebøyle

Spesifikasjoner:

Motor og girkasse

Motorstørrelse: 689,0 ccm firetakts twin. Boring x slaglengde: 80,0 x 68,6 mm

Effekt: 75 HK ved 9000 omdreininger

Dreiemoment: 68,0 Nm ved 6500 omdreininger

Kompresjon: 11.5:1

Smøresystem: Våtsump

Girkasse: 6-trinns

Kraftoverføring: Kjede

Clutch: Våtsump, flerplate

Drivstofforbruk: 4,30 liter/100 km

Drivhusgasser: 99,8 CO2 g/km (CO2 – Karbondioksidutslipp)

Chassis, fjæring, bremser og hjul

Rammetype: Stålrørsramme

Gaffelvinkel: 27,0°

Etterløp: 105 mm

Demperlengde foran: 230 mm

Demperlengde bak: 220 mm

Forhjul: 90/90-21

Bakhjul: 150/70-R18

Forbremser: Dobbel 282 mm. skive. Hydraulisk. Valgfri ABS.

Bakbremser: Enkel 245 mm. skive. Hydraulisk. Valgfri ABS.

Mål og kapasitet

Vekt inkl. olje, bensin, etc: 220,0 kg

Setehøyde: 890 mm

Total høyde: 1490 MM

Total lengde: 2370 mm

Total bredde: 905 mm

Bakkeklaring: 255 mm

Akselavstand: 1595 mm

Drivstoffkapasitet: 23,00 liter

Testføreren mener:

Med T7 konseptene har Yamaha klart å få frem en motorsykkel som har slått ned blant eventyrsyklene med et brak. Sykkelen er et kompromiss mellom pris og ytelse som har treffet virkelig mange, og T7 ene er alltid med som en referanse når konkurrentene presenterer sine utfordrere. T7 er enkel og veldig bra, derfor hamler den opp med de som på papiret skulle være overlegne. Når det gjelder World Rally, har Yamaha etter min mening klart å lage den vakreste adventure sykkelen i segmentet. Blåfargen og dekoren er nydelig. Jeg liker den kraftige brede tanken, og framparten som henter inspirasjonen fra rally syklene. Hadde de montert på et styre som var litt bredere, hadde alt falt på plass for meg. Selvsagt skulle jeg ønske meg noe mer effekt, men egentlig er det unødvendig, for med denne sykkelen kan du kjøre raskt på de aller fleste underlag. Sykkelen er virkelig stabil og smidig, og gir deg raskt tillit. Sentreringen av vekt sammen med oppgraderte dempere, er en skikkelig oppgradering i forhold til standard versjonen, som jeg mener er verd pengene.

Slike kvelder er det du ønsker deg på en testtur. Her fra Finnskogen.
Vi lager mat på bålet utpå kvelden.
Å våkne på denne måten er akkurat det du ønsker deg når du drar på testtur med World Rally

På trolske veier til NordMøre

Tekst og foto: Kyrre Hagen. Mc-Avisa nr. 10-2016

Vi kjører grusveier gjennom Vassfaret, Liteldalen og Eikesdalen i trolsk stemning. Vi besøker Gaularfjellet, Trollstigen og fantastiske Møre. Les om en flott motorsykkeltur i vakre Norge…

Vi møter en buddistisk munk, og ikke en bjørn i Vassfaret. Han tar bilder for oss
Vi møter en buddistisk munk, og ikke en bjørn i Vassfaret. Han tar bilder for oss

Endelig skal jeg på tur med en av mine gode kompiser Kjetil. Værmeldingene er gode, og syklene lastes opp med telt og turutstyr. Det er deilig å kunne finne fram utstyr fra hyllene i motorsykkelbua. Søkklasta forlater vi Drammen i et nydelig vær. Tanken på å skulle være på veien noen dager er aldri feil, og forventningene kribler i magen. Vi liker oss begge både på asfalt og grus. Jeg må innrømme at Kjetil er en adskillig hvassere gruskjører en meg, eller er det bare KTM´en som er bedre på grus en Super Tenere´n. Jeg får prøve og ikke kompensere med for mye dumdristighet.

Vassfaret

Grusen er bløt under de søkklasta syklene på vei gjennom Vassfaret
Grusen er bløt under de søkklasta syklene på vei gjennom Vassfaret

Jeg venter på Kjetil på Sokna. Kjetil har så mange prikker i førerkortet at han konstant ligger 15km under fartsgrensa. Han ser politi under hver minste busk. Vi tar av fra riksvei 7, og følger veien opp gjennom Frank Rotors rike; -Strømsåsveien mot Valdres.  Strekningen er på drøye 60km, og det aller meste av denne er på herlige grusveier. Det er mange veier her inne, og lett å kjøre seg bort. Enkelte partier er svært bløte, og forhjulet truer med å ta andre retninger en vi først hadde tenkt. Det er ganske spennende med en søkklasta adventure-sykkel. En lett enduro ville vært helt perfekt på denne strekningen. Det er stående stilling med vekta bakover og gass som gjelder. I dette området skal det være bjørn. Naturene er så vakkert at vi må stoppe flere ganger for å ta den innover oss. Løv og gress er på sitt aller grønneste, og det er stor vannføringen i bekker og elver. Bjørn ser vi ikke, det nærmeste er en buddistisk munk som villig hjelper oss med å ta bilder når vi passerer Urula i Hedalen. Han ser ganske bortkommen ut forresten.

Valdresflya er enda snøkledd
Valdresflya er enda snøkledd

Vi passerer Fagernes, og Beitostølen på vei mot ei snøkledd Valdresfly. Lufta er klar, og himmelen blå. Jeg stopper opp og nyter et fantastisk skue, mens jeg venter på Kjetil. Han er sulten og trøtt.

Valdresflya
Valdresflya

_DSC5707Dagen ender opp ved Gjendesheim. Vi slår lavvoen opp helt nede i vannkanten. Utpå kvelden nyter vi konsert på fjellstua. «Julie and her new favorite´s» spiller opp. I samme sekund er Kjetil forelska. Det er vakkert å høre på. Omgivelsene kan ikke bli flottere, i det sola går ned bakom vokalisten. Turen har fått akkurat den starten vi hadde håpet på.

Julie and her new favorite´s
Julie and her new favorite´s

Morgenstemning ved Gjende
Morgenstemning ved Gjende. Kjetil har drømt om Julie.

Tenk å våkne opp nederst i strandkanten ved Gjende i et strålende vær, og nærmest vindstille. De første fotturistene venter utålmodig på brygga i det vi fyrer primusen, og koker kaffe. Kjetil har drømt hele natten om vokalisten fra i går. Ikke greit å være singel middelaldrende motorsyklist. Han drar opp engangs traktekaffe-pakker fra Etiopia. _DSC5790Kaffelukta blander seg inn i den gode morgenstemningen. En av teltnaboene, er en ung gutt på 17år. Han er på fottur alene, og har deltatt i Besseggløpet dagen i forveien. Han har tatt 3 plass, kun slått av to etiopere, vi er imponerte. Jeg tenker på mine egne unge gutter, som enda nærmest henger i skjørtene mor. Egg og bacon er aldri feil. Særlig ikke i omgivelser som dette.

Båten frakter fotturister som skal gå over Besseggen
Båten frakter fotturister som skal gå over Besseggen

Ridderspranget

Ridderspranget
Ridderspranget

Vi fortsetter mot Lom, og jeg stopper ved Ridderspranget, som går over Sjoa, mens jeg venter på Kjetil. Han er varm. Den sorte Ktm-dressen til tusenvis av kroner har kun spart på en ting;  ventilasjon. Selve har jeg en lys kjøredress som kan åpnes alle veier.  Jeg har aldri tidligere tatt meg tid til å stoppe her. Vannføringen er enorm, og bakken nærmest vibrerer under mc-støvlene. Detter du uti her, er sannsynligheten stor for at din siste time har kommet. I følge sagnet rømte jenta som blei kalt Skårvangs-sole, sammen med Sigvat, som hun var glad i. Jenta var lovt bort til ridderen Iva Gjæsling som var den mektigste i Gudbransdalen på den tiden. Sigvat og jenta hoppa over spranget, og Sigvat dytta første forfølger ned i juvet. Da torde ikke flere å komme etter. Kjetil er urolig når jeg beveger meg på kanten av elva under spranget for å ta bilder. Han frykter at jeg skal ta samme vei som forfølgerne.

Dalsnibba

Ved Djupvasshytta tar vi avstikkeren opp på Dalsnibba. Veien opp er et ambisiøst prosjekt, og gir deg en smakebit av hva som venter på toppen.

På vei opp til Dalsnibba
På vei opp til Dalsnibba

Selv om dette nærmest er en turistfelle, er utsikten spektakulær og variert. Den er vel verd turen, og pengene. Fra 1500 meters høyde ser vi turistbåtene i Geirangerfjorden som små lekebåter lengt der nede. Andre veien ser du snødekte fjelltopper.

Spektakulær utsikt fra Dalsnibba
Spektakulær utsikt fra Dalsnibba

Vi snakker med et ferierende ungt Rumensk par, som bor i London. De har satt av fem uker til å reise med bil i Europa, og hadde nesten ikke hørt noe om Norge før de dro. Til nå har de brukt over 2 uker, kun i Norge. De er henrykt over landet vårt. Tydeligvis har reiselivsnæringen i Norge et stort potensiale enda.

Geiranger
Geiranger med Ørneveien i bakgrunnen

Jeg venter på Kjetil i Geiranger. Han er sulten. Vi inntar lunsj, men for å få bestilt mat her må du enten kunne polsk eller engelsk. Hamburger er ganske internasjonalt. Vi kommer i prat med motorsyklister fra Oppdal. De gir oss noen gode tips om reiseruter på veien. Dette området er noe av det beste du kan tenke deg med tanke på svingete veier. Etter Ørneveien venter ferge over til Valldal, og vi slår følge med oppdølingene langs Valldøla til toppen av Trollstigen. Trollstigen er vel repetert så mange ganger at det i denne artikkelen synes helt unødvendig. Vi morer oss imidlertid med å kutte noen svinger utenom veien på de nederste partiene._DSC5972

 

_DSC5976Værmeldingen er litt gråere, så vi tar inn hos Mette Kroken på Åndalsnes vandrerhjem.  Bygningene representerer et av de eldste vandrerhjemmene i Norge, og ligger idyllisk til med utsikt utover Romsdalsfjorden.  Et vandrerhjem er ofte et hyggelig sted å komme i kontakt med andre reisende, og vi er ikke de eneste motorsyklistene her.

Atlanterhavsveien

_DSC6026
En på KTM drar bakhjulet på atlanterhavsveien

Vi setter kurs mot Molde, og videre på 664 til Bud, før vi kommer til Atlanterhavsveien.  Vært holder vegetasjonen nede her ute ved kysten. Lave grantrær klorer seg fast klynegevis. Bergene er runde, og ikke alt for høye. Veistrekningen er fantastisk, der den snirkler seg mellom holmene. Byggingen startet i 1983, og var ferdigstilt i 1989. Anlegget består av åtte broer på til sammen 891 meter. Om du ikke selv har kjent på storhavets råskap og lune, kan dette være en ypperlig strekning, om været står på. Byggearbeiderne måtte gjennom hele tolv orkaner når moderne ingeniørkunst skulle forenes med disse ville elementene. Resultatet er en estetisk nytelse. Turen tar deg fra frodig kystkulturlandskap ut på de mest nakne holmer. Har du med deg fiskestang kan du stoppe på en av flere fiskebruer. Du er bortimot garantert fangst. Verdens vakreste veistrekninger har den vært omtalt som.

Vi har fått egen mc-parkering i Bufjorden
Vi har fått egen mc-parkering i Bufjorden

Jeg venter på Kjetil på Averøya. Han er både trøtt og sulten, og vi spiser påsmurte brødskiver i veikanten. Har han forelsket seg i Julie fra Gjendesheim, og får henne ikke ut av tankene? Dagen ender opp innerst i Bøfjorden, med en fantastisk utsikt mot Trollheimen, fjellområdet mellom Møre og Romsdal, og Sør Trøndelag.

Solvor og Kjell har omadressert Aftenposten, for å få besøk av postmannen
Solvor og Kjell har omadressert Aftenposten, for å få besøk av postmannen

Solvor og Kjell er kjenninger av meg, og har merket motorsykkelparkering spesielt for oss når vi ankommer. Dette blir dagens høydepunkt for pensjonistene, som har omadressert aftenposten, for i det minste å få postmannen på besøk noen ganger i uka.

Bra utvalg av sluker. Her ligger alt til rette for at storfisken skal tas
Bra utvalg av sluker. Her ligger alt til rette for at storfisken skal tas

Solvor viser oss hvordan fisken skal fanges
Solvor viser oss hvordan fisken skal fanges

Vær av alle slag på samme dag, er helt vanlig her oppe. Det blir en koselig kveld med skravling og sladder.

Bringebær i forgrunnen, Trollheimen i bakgrunnen
Bringebær og vaniljesaus i forgrunnen, Trollheimen i bakgrunnen

Liltedalen og Eikesdsalen

Vi setter kursen mot Sunndalsøra, og senere oppover Litledalen i sørlig retning. Vi kommer raskt inn på flotte grusveier, som tar oss opp hårnålene til fjellet. Snart er vi på 1800 meters høyde. Her passerer vi flere vann, før vi kommer til Aursjøen.

Aursjøen på vei mot Eikesdalen
Aursjøen på vei mot Eikesdalen

_DSC6129
Kjetil leker seg over knausnene. På dette underlaget et KTMèn overlegen.

Landskapet består av runde rolige topper, og områder med viddepreg. Et behagelig område om du liker å gå i fjellet. Det finnes også overnattingsmuligheter ved Aursjøhytta som er betjent på sommerhalvåret. Lunsjen vår består av nistepakke, og den fortæres på en fjellknaus mens vi skuer utover Torbuvatnet.

Lunsj ved Tobuvatnet
Lunsj ved Torbuvatnet

Etter Aursjøen dreier veien vestover og nord igjen. Jeg stopper og venter på Kjetil som både er mett og trøtt. Utsikten mot Eikesdalen og Eikesdalsvatnet er fantastisk. Små regnskyer henger stedvis fast i de bratte fjellsidene, som stuper ned i denne trange vestlandsdalen. Stemningen er trolsk. Denne fantastiske grusveien er langt bortimot 7 mil lang. Grusen er fast og fin, og tillater god fart. Veien ned til Eikesdalen er mer kronglete enn opp fra Sunndalsøra. Her ligger ganske mange hårnålsvinger, og jeg innbiller meg at turen opp herfra kan være vel så underholdende som veien vi har kjørt._DSC6173

Trolsk utsikt mot Eikesdalsvannet. Tåkedottene henger fast i de bratte fjellsidene
Trolsk utsikt mot Eikesdalsvannet. Tåkedottene henger fast i de bratte fjellsidene

Dagen ender i Stranda. Etter å ha kjørt via Vistdal, Isfjorden og Åndalsnes, skader det ikke å ta Trollstigen en gang til. Oppover hårnålene denne gangen. Det er tid for overnatting i lavvo igjen. En rusletur i Stranda avslører at det skjer like lite her som inne i teltet vårt. Det gjør imidlertid ingenting, etter en sånn kjøredag. Jeg morer meg over Kjetil der han ligger på et tynt underlag i lavvoen. Selv her jeg rigget meg på ei god feltseng, og i tillegg med et oppblåsbart underlag. Det er som å sove i senga hjemme.

Gaularfjellet

_DSC6199Etter varm kakao i Nordfjordeid setter vi kursen mot Sandane og Skei, før vi spiser lunsj i Vassenden. (Kjetil var tørst og kald). Nå venter det flotte Gaularfjellet. På veien over kan du se mange fine fosser.  Jeg stopper ved Likholfossen mens jeg venter på Kjetil. Han er trøtt; har vel drømt om Julie igjen. Gangbrua over er fossen er solid, og det er godt. Vannføringen i fossen er enorm. Fra Gaularfjellet til Viksdalen kan du også følge Fossestien, om du liker å vandre til fots. Denne stien tar deg forbi 14 fosser, og syv større vann, og følger en av hovedgreinene i Gaularvassdraget.

Brua over Liksnesfossen er solid. Har du tid
Brua over Likholfossen er solid. Har du tid kan du vandre fossestien, og oppleve hele 14 fosser.

Jeg stopper og venter på Kjetil rett før nedstigningene til Balestrand. Han er sulten. Her på kanten balanserer et nytt enormt trekanta betongflak. Det er omtrent 800 kvadratmeter stort, og ligger på 700 meters høyde. Dette er en ny rasteplass, og ideen bak flaket skal være et enormt piknikteppe, med sitteplasser. Innvesteringen på over 20 millioner kroner er årets nye turistattraksjon, og vil forhåpentligvis trekke tusenvis av turister til Gaularfjellet. Utsikten mot Sognefjorden, og fjella er formidabel. Veien på Balestrandsida er kjent for sine 9 hårnålssvinger.  Dagen vår ender i Sogndal. Kjetil er både varm og sliten. Vi tar inn på et pensjonat i sentrum.

Lærdal, Hemsedalsfjellet, Eggedalsfjellet og Norefjell.

Dagen etter følger vi «Historic-rout» opp fra Lærdal mot Borgunn. Veien er morsom der den snirkler seg langs den kjente lakseelva. Lang elvebredden ser du rekkverk og gangbroer beregnet for laksefiskere. Veien snirkler seg inn under fjellet i denne trange dalen. Vi stopper så vidt ved Borgunn stavkirke. Viste du forresten at begrepet «Stinking rich» stammer fra stavkirkene. Velstående rike ble lagt under kirkegulvet, i stedet for å bli begravet. Her lå de å råtnet. Derav begrepet -stinking rich._DSC6285

Veien over Hemsedalsfjellet er transport for oss denne gangen, men her skulle det vært morsomt å forsøke å kjøre partier av den Gamle Kongevei en gang. Jeg stopper på vei over fjellet, og venter på Kjetil som er varm. Fra Bromma tar vi av mot Haglebu, og følger morsomme svinger opp på fjellet. Sauene ligger og soler seg i veikanten, så du skal være litt oppmerksom. Fra Eggedal tar vi veien opp over Norefjell, og koser oss på turens siste grusstrekk.

Se opp for sau. Det går unna opp mot Haglebu
Se opp for sau. Det går unna opp mot Haglebu

Jeg venter på Kjetil i Drammen. Han er både varm sliten, sulten og trøtt. Men fornøyd. Vi takker for turen, og konkluderer med at Norge er et av de beste landene du kan kjøre motorsykkel i. Turen har tatt oss helt til Nordmøre og tilbake igjen. Områder vi vil tilbake til.