Av Team HH.
Team HH har lidd tungt – lenge. Skilt av landegrenser og med Ernas stadig strengere regime, der Nord-Korea og det tidligere Øst-Tyskland tydeligvis har vært forbildene, har medført en rekke avlysninger av eventyr vi gjerne skulle sluppet å være foruten.
Men en klage til de rette instanser medførte en mulighet for lovlig reportasjereise for Huseby-dog kun utendørs og med tilbørlig avstand.
Det var så lenge siden sist at den gule midtstripa opplevdes både utenlandsk og eksotisk for Huseby som jo hadde vært lenge i utlendighet, altså hans nye hjemland som er Sverige.
Knallvær ble bestilt- og levert – og etter timelang kontroll og kryssing på grensa møtte Huseby først Brynje-Birgitte i Moss, for deretter å sette nesa via småveiene opp til Rotneblikkhuken i de dype Finnskoger.
Vi kjører småsykler i dag og må dele på de skarve femti hester vi har til sammen. Huseby manøvrerer en Royal Enfield Himalayan og BB kjører en Honda 300 Rally.
Møtestedet:
Etter Svullrya, selveste hovedstaden i Finnskogen, forlot vi fast underlag for godt og karret oss saktelig innover til Rotneblikk, en gapahuk der det satt et knippe motorsyklister med selveste Team HH medlem Kyrre Hagen som sylskarp ankomstkommentator.
Heldigvis hørte vi ikke hva han sa.
Huken var riktignok ved et vann, men ingen av oss hadde helse til å klatre ned de loddrette ti meterne for å hente dette vannet, så vi lette videre for å komme nærmere kildene. Dette krevde både en bompassering og en bekkekryssing og siden Hagen skogstestet en Harley ment for terrengbruk, så passet det bra å måtte kjøre litt i skog og mark på ordentlig.
Vi har Ha`li vi !
Mens Huseby hadde startet fra Sverige, startet Hagen dagen i forveien med å hente landets eneste eksemplar av en Harley Davidson Pan America, hos Lazy Boyz i Oslo. Her ble bagasje satt på, og hans kjære Tenerè med kallenavnet “Pernille” , parkert langt inne i et lokale bestående av amerikanere og indere, det vil si Harleyer og Royal Enfield “mopeder”.
Snart var også resten av reisefølget på plass, bestående av Flateby’n og Viggo’n. Sistnevnte hadde hadde akkurat mottatt noen gedigne sidevesker, som akkurat var montert på Hondaen.
I en av disse veskene hadde Viggo’n til og med konstruert og innmontert et kjøleskap. Dette ble selvsagt fylt opp med leskende 4,7% på Vormsund før turen fortsette opp til Kongsvinger.
Hvem er feitest tru?
På Kongsvinger kjørte vi inn på vekta for å veie redskapen. Flateby’n klokket inn på 320 kg. Hagen 380 kg. Og Viggo’n med det nye bagasje-racket på 440 kg. Etter dette fant vi en passende camp ute ved et nydelig skogsvann, og Viggo nølte ikke med å kjøre gjennom gjørma helt ut til vannkanten med sitt slagskip av en motorsykkel. Flateby’n var ikke dårligere, selv om en lett 640 Adventure nærmest ble som en moped til sammenligning.
Hagen feiga litt ut da han kom på at han hadde landets eneste Pan America på lån, og den nærmest på gatedekk. Første gjørme passasjen blei derfor det eneste for hans vedkommende.
Både Hagen og Flateby’n hadde Amok hengekøyer på test, som kom opp relativt raskt, selv om Viggo-n selvsagt var overlegen i hengekøye oppsett. Køyene var plassert med perfekt utsikt ute på en liten odde, ved et nydelig vann. Dermed var nattesøvnen redda, trodde vi.
Viggo’n diska selvsagt opp med et lekkert aftensmåltid, og etter dette var det bare å krype til køys. Gutta våkner av at de plutselig befinner seg midt inne på et diskotek. Den lokale russen hadde ankommet stranda tvers ovenfor oss midt på natta, og volumknappen er ikke akkurat muta. Heldigvis virker det som om gjengen der borte hadde nok alkohol, så musikken døde hen, etter hvert som ungdommen sovnet.
Clas Ohlson-fredsmekleren!
Hagen & Co var ikke akkurat tidlig oppe, men etter en velfortjent frokost var det klart for avreise. Hagen som hadde overlatt navigeringen til reisefølget, ble litt overrumplet da de to kompisene begynte å krangle om samme GPS-feste.
Eier var Flateby, men Viggo’n mente nok at han var mere egnet for navigering. Dette er nok ikke Hagen helt enig i da Viggos navigasjon foretas via Google-maps, med innstilling for tråsykkel. Dette fører oss igjen inn på en rekke enveiskjørte stengte veier, og sykkelstier, til fare for både gående og syklende. Ute i øde områder kan imidlertid metoden delvis fungere.
Det ble å finne en Clas Ohlson-butikk så fort som mulig, for å unngå håndgemeng. Det var ikke bare været som var varmt, de to kompisene var ganske heite i toppen. Heldigvis tok turen seg opp etter dette, og etter noen timer på kryss og tvers på både asfalt og grus satt vi på Rotneblikk og venta på Huseby og Brynje-Birgitte.
Gjester fra det fjerne sør:
Se, der kommer det skikkelige gruskjørere , var egentlig Hagens kommentar til en GS-freak som var på Rotneblikk da Huseby og Brynje-Birgitte ankom på sine små motorsykler.
Men mistenksomme Huseby trudde nok det var noe mer spydigheter som falt.
Gjensynsgleden var stor, og det var en prøvelse å ikke gi hverandre en bamseklem når nå gjenforeningen endelig var et faktum.
Brynje-Birgitte hadde kjøpt seg en ny sykkel som passet henne perfekt dersom hun bare hadde hatt 5 cm lengre bein. Hun ble stående å balansere, til en av oss hørte hennes spede rop om hjelp. Etter dette var det bare smil og glede.
I flokk og laaangt følge kjørte vi videre. Noen så søla skvatt, og andre så søla rørte seg. Uansett var det herlig å kjøre sammen igjen. Den lange turen fra Sandefjord hadde tatt på kreftene både for Huseby og Brynje-Birgitte, så speider ble utsendt for å finne et høvelig leirsted.
Langt om lenge returnerte speideren, og meldte om flere fine plasser. Vi tjuvlånte tunet på noe som het Tierkoia, og rigget oss til etter aller beste merke – og startet med en iskald skinnpils som smakte elegant lekkert i varmen.
En aften der svaler, , mygg og og humler suser:
Ved Tierkoia, som den het fordi det var soveplass til ti der, ble det grillaften og ljuging etter vanlig godt gammel merke, og et hovedtema var om Harley virkelig hadde klart å snekre sammen en høvelig sykkel ment for Finnskogens mange grusveier. Konklusjonen ble at det hadde de. Siden Brynje-Birgitte stilte med minste sykkel (300cc) måtte jo begge disse posere foran vannkanten – og da lot det seg ikke nekte at riktignok har Harley laga en skausykkel av rang, men når det gjaldt estetikken så vant den lille Hondaen med flere meter.
Det ble en herlig kveld med en solnedgang som farget hele himmelen både rød, oransje og rosa, før stjernene overtok. Endelig var teamet samlet igjen, og det med gode venner. Hagen & Co krabbet opp i hengekøyene, det vil si ikke Viggo’n. Han hadde glemt å henge opp køya si og la seg derfor like godt på bakken. Huseby og Brynje-Birgitte fant plass under takoverbygget på Trierkoia, der de sov lykkelig sammen med store mengder feststemte og stappmette svarmer av mygg og knott gjennom natta.
Vi deler oss og drar hjem: Huseby + BB sin versjon:
Etter morgenbad og en saftig frokost var Huseby og Brynje Birgitte klare for avreise. Det ble et litt vemodig farvel, for i pågående pandemi-situasjon er det jo aldri godt å vite når neste gjenforening blir mulig. Årets første softis ble spist på Jafs på Skarnes. Litt seinere ble det å hilse på folk som kjørte banedag på Rudskogen, dog uten at verken Huseby eller BB følte noen som helst trang til å dra sine to svært møkkete og minimale motorsykler ut på den digre banen som Rudskogen er blitt. Men mye hyggelige folk var det der – og lynraske storheter som Caroline Olsen, Ole Bjørn plassen og Rolf Kåre Walderhaug lå i front og lærte almuen å kjøre motorsykkel på banemanèr, runde etter runde. Bare smil å se overalt på Rudskogen denne dagen! .
Finalen på helga ble et herremåltid utendørs i sola på Geisha Bistro i Sarpsborg, der både damen og herren følte seg fullt restaurert etter måltidet. Men alt som er gøy må ta slutt en gang og det eneste som gjensto var BB sin ensomme ferd over vannet mellom Moss og Horten, og så sørover til Sandefjord, mens Huseby trillet grenseløst lettvint inn i Sverige uten å måtte så mye som å stikke en eneste bomullspinne i nesa.
Hagen & Co sin versjon:
Hagen og co, var ikke like kjappe med avreise. Været var nydelig, men til tross for dette var det helt nødvendig med en del stopp i varmen for fotoshoots. Sykkelen skulle kjøres i både grus, gjørme og asfalt.
Hagen hadde ikke hjerte til å levere sykkelen tilbake som et lass gjørme og søle. For at Harley’n skulle se sånn noenlunde representativ ut ved tilbakelevering, ble sykkelen vasket på Kongsvinger. Det gikk som det pleier å gjøre for disse kompisene, ruta ble lagt opp for å tyne det aller meste ut av dagen, og vårt siste måltid ble tilberedt på primus ved Vormas bredder.
En herlig tur på Finnskogen var over. Til tross for Hagens vask av sykkel, hadde visstnok Lazy Boyz sjelden fått inn en så sølete sykkel fra testkjøring.
Forhåpentligvis opplever de dette oftere i fremtiden, da sykkelen virkelig var en morsom opplevelse i de grenseløst grensebefengte Finnskogene.
Team-HH
