Det hadde seg sånn at når en ny kjøresesong nærmet seg, fant teamet ut at det kunne være greit med et rustløserkurs.  Nå er det slik at vi liker godt å vite hvor politiet til enhver tid befinner seg, når teamet virkelig kjører! Løsningen ble derfor å delta på politiets eget rustløserkurs, som politiet selv arrangerer.  Da hadde vi nemlig full kontroll på hvor purken var.  For å blidgjøre noe av fansen til Team-HH, tok vi med oss følge.  To kvinnelige motorsyklister vi kjenner godt.  Kurset ble bestilt i god tid, det skulle avholdes den siste dagen i april.

Slutten av april kom, og til alles glede med sommerlig temperatur, og oppholdsvær.  Det var det bare å avslutte jobben snarast råd, slik at vi rakk frem til gokartbanen i Trøgstad, uten bøter og prikker i førerkortet. 

En guide til besvær:

Hagen skulle guide fansen fra Drammen til Trøgstad.  Oppgaven skulle i utgangspunktet være svært enkel, da Hagen til og med hadde utstyrt sykkelen med GPS. Nå var det bare slik at Hagen var svært så kjøre-yr, denne dagen, og fansen hadde sin fulle hyre med å prøve å henge på. Ved avkjøringa til Ås, klarte til slutt Hagen å riste av seg en av damene, som ble grundig lurt i en avkjøring. Hun var så forbanna, at det var like greit at vi ikke fant henne igjen på ei stund.  Da vi til slutt fant henne, var det bare å kjøre før raseriet rakk å komme  sprutende ut av hjelmen. Det var heldigvis såpass langt igjen, at hun klarte å roe seg ned, før vi var framme.

Yrkesskade:

Vinteren har hatt en litt hard medfart med Huseby, som gjennom våren har vært på krykker, i forbindelse med en lei yrkesmessig pådratt meniskskade.  Huseby er imidlertid ikke rådløs, og ikke er det noe i veien med viljen heller.  Han hadde derfor funnet ut at han måtte ta sin BMW R 1100 S, for å kunne klare å gjennomføre kurset.  Denne har nemlig to store «benhvilere», i form av sylindrene som stikker ut på hver sida av boksermotoren. Den ene sylinderen kunne han dermed slenge det vonde beinet opp på, når han trengte det. En fidus BMW sine ingeniører nok ikke har planlagt, men som fungerer som bare det!

To Åffroadere , en gubberæser og en velstandsvespa…

Av motorsykler hadde vårt reiseselskap en ubegripelig bred variasjon denne dagen.  En av fansen stilte med den største «velstands-Vespaen » du kan tenke deg,  en Harley CVO til en kostnad av  toogtjue av Husebyes sykkel, og  nesten sju av Hagens. Den andre fansen stilte med sin vante følgesvenn «Tigeren Tommy», som du får omtrent fire stykker av for digerskuteren fra Junaiten. .

Huseby stilte som nevnt med sin sekstenårige BMW R 1100 S, og Hagen stilte med sin KTM 690 Enduro R. Spredningen av sykler kunne vel knapt nok bli bredere, men la det være sagt; på et slikt kjørekurs spiller det nesten ingen rolle hva du stiller opp med. Sykkel er sykkel!

Tango MC.

Bendik Eika, som var en av instruktørene tok i mot oss.  Dette er en fritidssyssel han bedriver når han ikke frakter vår bergenske statsminister rundt land og strand – dog i limousin, ikke på motorsykkel.  Selve klubben, Tango MC, består av politifolk som kjører, eller som har kjørt motorsykkelpatrulje i Oslopolitiet. 

Vi var ikke alene på kurset denne dagen, totalt ca. tjue motorsykler møtte opp, heldigvis sammen med sine respektive førere. 

Kjøregårdsøvelser:

Etter litt praktisk informasjon, slapp vi ut på banen, hvor kjøreøvelser mellom kjegler sto på programmet. I mellom de enkelte øvelsene kunne vi fritt boltre oss i de svært trange svingere på gokartbanen. Du verden hvor lett det er å glane ned i bakken på kjeglene under slike øvelser! Særlig hver gang en skremmer livsskiten av seg selv.  Konsekvensen blir at en driter seg ut, gjør feil og blir ledd av av samtlige tilstedeværende… 

Neida – slett ikke. Men : Man banner litt inni seg hver gang en  gjør feil! Og prøver å gjøre det bedre neste gang.  Og det er jo det som er så deilig med banekjøring – en kan gjøre feil uten å daue av det. Kun selvfølelsen får seg en skrape – og det er det bare du sjøl som ser.

Sporvalg og banekjøring.

Stadig nye øvelser men så: Pause! Etter at medbrakt niste var fortært – den var forresten like variert som syklene våre, alt fra brunost til kjeks, youghurt og lakrisbåter gikk ned på høykant, var det klart for sporvalg og frikjøring.  Først kjørte «gåsemor», altså sjælveste purken, med ungeflokken, altså vårs, på slep rundt banen.

Alle fikk dermed sin helt private opplæringsrunde bak lederen. Deretter var det klart for egne runder. Begrensningen i første pass var at vi kun fikk ha sykkelen i ett gir, og du skulle ikke røre bremsene!  Bremselysene glimtet til dann og vann og sladret om at en og annen fikk svingpanikk når farta ble for høy. Flaut, men dog til å leve med.

I det andre passet fikk vi bruke hele to gir, men vi hadde fortsatt ingen brems tilgjengelig. Huseby suste rundt den ene runden etter den andre med det vonde beinet trygt plassert oppe på sylinderen i en imponerende fart, mest fordi en gammal bokser på lavgir og en fører med dødsforakt og intenst kneverk, har en helsikes effektiv motorbrems. 

I siste runde var det ingen begrensninger overhodet. Halvt ut i passet kommenterte Huseby til ventende førere – «Det er da merkelig at ikke Hagen har lagt den sykkelen i bakken enda?»  

En KTM 690 med selveste Hagen på toppen er nemlig en konstruksjon som med femti graders nedlegg krever sju åtte meter med banebredde, og da blir marginene knappe.  Særlig i den dritfarta som Hagen mente måtte til for å runde hjørnene. Horna til Hagen stakk tidlig langt utafor hjelmen, og 690’en vræla både under pådrag, og ved kraftige nedgiringer.

Men omsider kom han til nasjonal sans og samling og roet ned til gjengs hastighet for dagen. Til alles tilfredsstillelse.

Rådyre treff i veikanten.

Teamet og fansen ( vel vel, tålmodige mc-damer i hvert fall)  hadde bestemt seg for å returnere til Husebys residens nede i Dalsland.  Etter kjørekurset fremsto de temmelig svingete veiene som aldeles snor-rette!  Området er forresten også uvanlig dyrerikt, i sær om aftenen, og vi fikk testet både nødbrems og unnamanøver på etappen. Flere ganger.  

Huseby «traff» sitt fjerde rådyr denne kvelden, samtlige uten gevær men med motorsykkel.  –«Alt blir en vane, også roadkill» sa Huseby, mens damene hadde stoppet  i veikanten med hvert sitt par med digre og forskremte tallerkenøyne. 

Vel framme var menyen dog ikke nydrept rådyr men svensk (fj) ertesuppe, karvekrydret norsk brennevin og tyske billigkopier av fransk champagne. 

Forsamlingen var enige om at det hadde vært en lang og begivenhetsrik dag – og ingen av oss var blitt dårligere til å kjøre motorsykkel etter kurset.

Snarere tvert imot!

Samme hvor nødig vi rent generelt anbefaler samvær med purken, det har en tendens til å bli både dyrt, dømmende og dumt, så må vi dessverre innrømme at akkurat dette kurset her, faktisk kan anbefales.