Tekst og foto: Kyrre Hagen.
Det har vært mildt sagt vært en blaut sommer, og mitt oppi dette striregnet har jeg vært på to motorsykkelturer, en i vest og en i øst. Begge i øs pøs regnvær. Turer som til tross for dette har blitt fine opplevelser. I denne artikkelen kan du lase om den siste av disse nemlig regntur i øst, eller «Grustur i Øst» som den egentlig skulle hete.
Finnskogen består av store flotte skogsområder, med skrinn bebyggelse. Drift av skogen gjennom flere hundre år har medført et nettverk av grusveier, opparbeidet for å kunne hente ut tømmer. Mange av veiene er åpne for allmenn ferdsel, og mange er tilgjengelig mot betaling av bompenger, noe som er forståelig når private eiere står for vedlikehold. Rett i nærheten av disse områdene, nemlig på Kirkenær holder Pål M. Arnesen til. Mannen bak «Grustur i Øst». Pål har skaffet seg en liten bi-inntekt ved å drasse rundt på gruselskende motorsyklister, rundt på disse veiene. Joda, du kan selvsagt legge i vei egenhånd, men Pål er lokal kjent og vet om mange fine ruter. Av denne grunnen er det både morsomt å behagelig å være med han på tur. I tilegg til guiding, gjennomfører også Pål gruskurs, både for nybegynnere og viderekommende. Kursene består av øvelser på et område der Pål har tilrettelagt med passelige hindre. Erfaringen fra kursene er at folk liker å trene her, og at det gjør dem sikrere på grusen etterpå, forteller Pål.
Nytt av året er også at han også gjennomfører kurs i Roadbook-kjøring. Pål syns for inntil et år siden, at slik navigering var meningsløst. Det å kjøre etter tegninger og avstander på trippteller virket gammeldags. Ikke viste man hvor man skulle, og ikke hvor veien dit gikk. Han hadde jo GPS, på den kunne han planlegge hvor han skulle, og deretter kjøre ruta. Etter å ha prøvd Roadbook kjøring ble han imidlertid hekta. Det å bli oppdage nye fine veier, samtidig som du må konsentrere deg for å klare navigeringen var spennende, og i år både lager han roadbookér og gjennomfører kurs for de som ønsker å kjøre.
I tillegg til dette arrangeres også turer med overnatting og til og med noen treff i løpet av sesongen. Ett av disse treffene er for medlemmer av Mc-forumet.no; det såkalte GØI-treffet. Hvert år samles 20-30 motorsyklister fra forumet til dette treffet, som er et av årets høydepunkter. Det var akkurat dette treffet vi skulle være med på, for tredje gang på rad. Årets teffet var faktisk det åttende i rekken, og at folk kommer igjen år etter år sier at deltakerne setter pris på dette. Knut Klungrehaug har vært på alle, og var selvsagt på plass i år også. I år dukket dessuten en langveisfarende opp på plass på treffet. Finnmarkingen Esben Kristensen som er bosatt i Latvia, hadde tatt turen opp på sin Kawazaki Versys 300. Han hadde like godt lagt turen om Brekstad på Fosen, for å få noe ut av turen.
Lokasjonen for treffet er setra på Nedre Morttjernsberget, som eies og driftes av Grue kommuneskog. Plassen er langt til skogs i Frysjøberg-området. Stedet er populært, og leies ut til forskjellige tilstelninger og leirskoleopphold. Her er det muligheter for innkvartering både inne og ute. For de som ikke er så kjent, er ikke dette langt unna Svullrya, som har noe vi gruskjørere trenger kjært, nemlig bensin.
Blå eller rosa.
Opplegget på treffene er som følger: Oppmøte på torsdags ettermiddag, for innkvartering og grilling utover kvelden, mens det for det meste snakkes om motorsykkel, og mer om motorsykkel, mens man koser seg med et par halvlitere av Pål´s hjemmebrygget øl, som er å få kjøpt på plassen. På fredags morgen er det førermøte kl. 09.00 med avreise umiddelbart etter dette. Du kan velge å kjøre blå gruppe med Pål, eller rosa gruppe med den beryktede nederlenderen Ot Ruiter. Ot har vært bosatt i Norge i over 20 år. Han bor langt ute i skauen et sted mellom Elverum og Trysil, og jobber til daglig med tømmerdrift i de samme områdene. Både Ot og hans nederlandske kone er lidenskapelig opptatt av motorsykler. Det er kjekt å ikke måtte forklare hjemme hvorfor vi skal kjøpe en motorsykkel til, fortalte Ot meg. Ot beroliger alle med at kjøringen blir rolig, da han kun har en Honda 250 med 25 hester. Vi som har vært med han på tur tidligere vet at dette bare er tøys. Nederlenderen har hele fem starter i Gotland Grand Nasjonal og flere andre store enduroløp bak seg. Den lille Hondaén opplever sjeldent noe særlig annet enn høyt turtall, og ifølge Ot har sykkelen gått over 15.000km på fullt turtall, noe jeg tror stemmer bra med virkeligheten. At Ot er god til å kjøre er det liten tvil om, og han elsker å overraske med spennende rutevalg og teknisk kjøring.
Cornermann.
Turene på Grustur i Øst kjøres med cornermann. For de som ikke vet hva dette er kommer en rask forklaring: Guiden ligger alltid foran, og en sweeper ligger alltid bakerst. Mellom disse roterer gruppa. Når man kommer til et kryss gir guiden tegn til at den som ligger nærmest guiden skal stå igjen å anvise retningen til de som kommer bak. Når sweeper ankommer, gir vedkommende tegn til anviseren om å legge seg inn foran. I neste kryss gjentas prosessen. Dermed roterer alle mellom guiden og sweeperen på å være anvisere. Systemet fungerer genialt til gruskjøring.
Team Viggo på plass.
Dessverre fikk jeg ikke anledning til å delta på fredagens kjøring, men ankom treffet etter 3 timers øs pøs regnvær, og kø gjennom Oslo. Da hadde deltakerne akkurat ankommet Morttjernsberget, etter 38 mils kjøring på de flotteste tivoli-veier du kan tenke deg. De andre medlemmene i «Team Viggo»; Flateby´n og Viggo selv, var godt fornøyde etter dagens kjøring. Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring og bortgjemte grusveier, gjerne langt fra folk. Overnatting gjerne i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Til tross for at gutta var slitne, diska Viggo opp med en nydelig middag tilbrakt på grillen. Viggos kokkekunster begynner å bli viden kjente, og vi andre er bare for amatører å regne til sammenligning. Nå er det ikke sånn at det bare er Viggo som lager mat i dette teamet. Av og til må vi andre også trå til, og resultatet blir som regel bra. Tradisjonen tro hadde Viggo med seg ei god flaske rom, som fikk bein å gå på utover kvelden. Finnmarkingen fra Latvia bød på «Riga Balsam» og jeg husket straks hvorfor den flaska ble stående så leeeenge i skapet mitt for noen år siden.
Lørdagen kom og igjen var det klart for førermøte kl. 09.00. I år bestemte jeg meg for å prøve gruppa til Pål. Jeg hadde jo vært med Ot de foregående årene. Vi var ca. ti deltakere i gruppa, som forsiktig tok seg gjennom skogen. Turen var fin den, men på grunn av det bløte underlaget ble det valgt å kutte ut tekniske partier denne dagen. Dette er kjøring som alle kan være med på, selv den ferskeste nybegynner. Min egen tålmodighet fikk brynt seg litt til tider, noe som medførte at jeg sto som anviser dobbelt så mange ganger som de andre.
Halvveis på turen ble vi belønnet med «bollestopp» på Espa, der utvalget av både lokale boller, og alt annet med Espa navnet på, var imponerende. Kapasiteten på bollestekingen her er faktisk hele 1500 boller i timen, og hvert år selges imponerende 1,7 millioner boller på denne bensinstasjonen. Etter ca. 20 mil kjøring ankom vi igjen Morttjernsberget, i god tid før rosa gruppe, som klokket inn 32 mil denne dagen. De hadde også hatt en strålende dag med det meste av ruta på svensk side. De hadde til og med fått med seg et bakkeløp i Åshagshöjden, der godt voksne både karer og motorsykler deltok. Eldste deltaker var godt oppi åtti åra, og sykkelen hans det samme. I tillegg hadde de hatt flere runder på en crossbane som «tilfeldigvis» lå på samme ruta.
Lørdagskvelden ble som de andre kveldene tilbragt med mat og tilbehør, men denne gangen under mørke regntunge skyer. Vi fikk allikevel oppholdsvær nok til å få en times tid rundt bålet, og diverse premier ble delt ut til deltakerne. Flateby´n fikk et hoppetau for å komme i bedre form til neste års tur. Han hadde nemlig ankommet Morttjernsberget i en fart som gjorde at Pål lurte på om 640èn var bensintom. Damene; Lenka og Beate fikk såpebobler, da Pål hadde hørt at damer er så glade i bobler, og i tillegg ble flere premier delt ut. Da Viggo ut på kvelden dro frem steikepanna, og serverte pannekaker, med Brie, aprikos, bacon og lønnesirup, var kvelden fullendt.
Kort oppsummert
Opplegget til «Grustur i øst» kan anbefales på det varmeste. Her er det tilbud til alle som ønsker å kjøre grus, og utfordringer nok til de som ønsker det. Pål M. Arnesen er en lun og utrolig hyggelig fyr som gjør sitt ytterste for at deltakerne har det bra, og jeg kan ikke tenke meg at noen har noe å klage på etter denne helga. Takk for i år, så sees vi neste gang.
