Tekst og foto: Kyrre Hagen

Har du hørt uttrykket «å dra til Jokkmokk»? Kanskje har du brukt det som synonym for en lang, vill reise. Men vet du hva? Jokkmokk er faktisk et sted – et ganske fantastisk et! Det ligger rett nord for polarsirkelen i Sverige, omgitt av storslått natur og grenseløs ødemark. En sånn destinasjon skriker etter eventyr, så hva passer vel bedre enn å oppleve den på to hjul – på grusveier, selvsagt?

Fra asfalt til eventyr – hva er TET?

Trans Euro Trail (TET) er selve drømmen for motorsyklister som søker det urørte. Med 51 000 kilometer med grusveier som slynger seg gjennom 33 europeiske land, er dette mye mer enn en vei – det er en oppdagelsesreise! Sporene er laget for å lede deg gjennom naturens egne høydepunkter, utenom asfalt og trafikk. TET handler om frihet, fellesskap og en solid dose adrenalin, krydret med gjørme, sand, flott natur og mestringsfølelse.

Så, planen var enkel: grus under hjulene hele veien til Jokkmokk. Med syv ivrige eventyrere på laget, pakket vi det nødvendige (og litt ekstra, bare spør Ivar), og la i vei.

Et spark i gang – fra Drammen til Sverige

Vi startet i Drammen og snek oss inn i Sverige via Østby. Etter noen kjedelige mil på asfalt kom vi endelig inn på TET-sporet. Her forlot vi sivilisasjonen og entret et landskap av lave furuskoger, vidder og grusveier så rette og lange at de kunne utfordre horisonten selv. Med telt og primus som våre nærmeste venner, skulle vi klare oss på naturens premisser.

Første utfordring: gjørmebad

Dag én på grus startet med en nedrast bro og en elv som dermed krevde alternativ krysning. Førstemann som «stupte» uti og klarte det galant, mens andremann satte seg fast i gjørma. Her viste gruppas eneste kvinne seg for å hjelpe – uten frykt for våte sokker – mens de yngre karene plutselig fikk akutt vannskrekk. Etter at jeg var over valgte resten av gjengen en tryggere omvei. Og det er nettopp det fine med TET: Du kan alltid finne alternative ruter når det blir for heftig.

Sandfellen fra marerittet

Dagens andre utfordring kom raskt: en sandfelle som fikk forhjulet til å leve sitt eget liv. Sanden sprutet, adrenalinet fløy, og to deltakere gikk i bakken. Her fikk Ivar erfare at tung sykkel og myk sand er en kombinasjon som helst bør unngås. Heldigvis gikk alt bra, og med felles innsats var alle ute av trøbbel. Etter 200 km med slit og moro, avsluttet vi dagen i Sveg. Campinghyttene ga oss ly fra regnet, og kreative tørkestrategier ble testet – som sokker i mikrobølgeovn. På pizzeriaen døpte vi oss «Ivar´s Offroad Team», og med det var vi klare for nye eventyr.

Inspeksjon av lyng, og en hytteprat

Yr i lufta møtte oss som en lett dusj fra himmelen, og vi var klare til å fortsette ferden mot Jokkmokk. Det var noe magisk over den tidlige morgenen, med grusveier som bølget seg gjennom et landskap av duggvått gress og lave skyer. Bare Ivar, med sin unike evne til å havne der ingen andre er, forsvant inn i småskogen for en uhøytidelig inspeksjon av lyngen.

Vi passerte ei hytte hvor vi ble stoppet av eieren som mente vi ikke hadde lov til å være der. TET-sporene skal være lovlige, men vi valgte å trå varsomt. For å kjøre TET handler like mye om å vise respekt for lokalbefolkningen som å nyte naturen. Det ble en omvei, og hendelsen ble rapportert til TET-organisasjonen for fremtidig justering av ruta.

Dagen brakte oss 410 km videre inn i Sverige, til en flott gapahuk ved Store Stor-Skalsjøn, hvor vi testet badevannet og fiskemulighetene. Skogens stillhet ble brutt av latter og plask, og en regnbue tegnet seg i horisonten som et løfte om flere gode dager.

Farvel Ivar

Neste dag tok vi farvel med Ivar og to andre, som fulgte regelen om å gi seg mens leken var god. Nå skrudde de gjenværende fire opp tempoet. Det regnet, gresset var glatt som såpe, og flere fikk «tilbud» om å undersøke bakken på nært hold. Når vi kom til et ny-grusa parti svømte nærmest syklene igjennom. Kilometer på kilometer balanserer vi gjennom det tykke laget med løsgrus, og når vi var igjennom har alle pump i arma. Midt i slitet ble vi belønnet med spektakulære scener: rosa og lilla gjeiterams, engmarker i full blomst, og skogens konge – elgen – som stolt krysset veien foran oss. Fugler som ørn, tiur og rype lettet elegant mens vi suste forbi. Naturen her oppe var som et levende nasjonalromantisk maleri, bare med motorsykkellyd som bakgrunnsmusikk. Etter å ha klokket inn hele 430 km den dagen, nådde vi Lycksele, men regnet fortsatte. Men det stoppet oss ikke fra å nyte bålet i campen – i full regndress.

Vi når Jokkmokk

Neste dag presset vi oss videre nordover og krysset polarsirkelen. TET-rutene ledet oss gjennom myrlendte områder, over sleipe fjellrygger, og gjennom reinsdyrenes rike. Til tross for utfordringene, var følelsen av å nå Jokkmokk etter 500 km ubeskrivelig.

Alene eller sammen?

Jeg vurderer å fortsette nordover alene. Men her oppe er det øde – vi har knapt sett en bil, og andre motorsykler har vært fraværende. Risikoen ved å bli stående fast uten hjelp i flere dager er reell. I stedet setter vi kursen sørover mot Østersund, 600 kilometer på asfalt, og lar nye muligheter åpne seg.

Norsk TET – et nytt kapittel

Etter en overnatting i Østersund skilles veiene våre. Teamet drar mot Trysil for å fortsette på den sørlige delen av svenske TET, mens jeg ønsker å utforske noe av den norske delen av TET-ruta. Med Trondheim som mellomstasjon, fortsetter jeg mot Folldal. Herfra hopper jeg inn på TET-sporet igjen – og hvilken start det blir!

Grimsdalen møter meg med praktfull natur og en velfortjent lunsj på Grimsdalshytta: rømmegrøt. Her møter jeg også Andreas Hechler, en tysk TET-kjører, som deler opplevelsen av ensomheten på sporene. Men Norge byr på noe Sverige ikke hadde: flere folk og muligheter for hjelp.

Fra Blåhøes utsikt til sølete utfordringer

Ruten leder meg opp på fjellet igjen, med høydepunkt som Blåhøe på 1 617 moh. Utsikten herfra er magisk, men terrenget underveis er alt annet enn lett. Sølete stier og gjengrodde veier krever full konsentrasjon. Når regnet øker i intensitet, setter jeg opp teltet. Dagens resultat: 150 km asfalt og 250 km grus – en solid innsats.

Sliten, men stolt – en verdig avslutning

Neste dag fortsetter eventyret. Regnet har ingen planer om å gi seg, og veiene er nå enda mer utfordrende – fra grus til knapt brukbare traktorstier. Mellom Skåbu og Sør-Fron møter jeg reinsdyrflokker som virrer foran sykkelen. Jeg kjenner meg sliten – både fysisk og mentalt. Når regnet høljer ned og terrenget blir stadig farligere, innser jeg at det er på tide å vende tilbake til sivilisasjonen.

Med nesten 2 000 kilometer på TET-spor bak meg, avslutter jeg med en følelse av mestring og ydmykhet. Naturen, utfordringene og de små øyeblikkene av samhold har gjort dette til en opplevelse jeg aldri vil glemme. Kanskje er dette slutten på turen – men det er definitivt starten på noe større.