På KTM tur med BMW gutta…

Tekst: Kyrre Hagen

Foto: Team-atlas 2017

Vi tar av hovedveien og kjører snarveien over til Gorges Dades. Veien blir raskt dårligere. Snart er den forvandlet til en gedigen endeløs steinrøys. Vi stopper opp, og finner ut av at det er 36 kilometer over. Det er mere sannsynlig at jeg må hentes ut med helikopter, enn at jeg kommer helskinnet fra dette. Om vi klarer 15 km.t. i gjennomsnitt, vil dette marerittet ta to og en halv time. Jeg himler med øynene, og slipper kløtsjen. Vi balanserer oss videre i den endeløse steinrøysa.

Ankomst Marrakech

Vi ankommer flyplassen i Marrakech onsdag 18. oktober. Varmen og luktene av Afrika slår i mot oss på flyplassen. Jeg er endelig tilbake i Marokko, landet som har vært utgangspunkt for to fine turer tidligere. Denne gangen skal vi på skikkelig hardcore-adventure med våre egne sykler. Disse har vi sendt vi sendt med transportør en uke i forveien. De har gått med varebil og tilhenger til Italia, og ferge derfra til Genova til Tangier. Vi får høre at bilen har kommet i land to timer før vi har landet. Nå er det bare for sjåføren å få gromsyklene gjennom tollen, før han kjører de 60 milene ned til oss. Planen er å starte rett etter frokost dagen etter. Utover kvelden har vi stadig kontakt med sjåføren, som fremdeles står fast på grensa. Fiksere og korrupsjon er ikke ukjent i dette landet. En stakkarslig utlending skal mørnes en god del der på kaia, noe som bidrar til å oppnå god betaling.

Gjennom toll med fiksere….

Natten har gått, og jeg kikker ut av vinduet. Ingen bil med sykler å se. Den stakkars sjåføren har måtte sove i bilen inne på havneområdet, uten hverken vått eller tørt. Neste dag går, men ingen løsning kommer opp. Han får rett og slett ikke syklene våre inn gjennom tollen. Løsningen blir at vi må leie biler og kjøre de 60 milene til Tangier. Dagen etter, møter vi på kaia. Alle dokumenter og erklæringer som var fylt ut på forhånd har vært til ingen nytte. En «fikser» hjelper oss, og etter noen timer kjører vi syklene over grensa.

Tangier til Chefchaouen, uten telefon og GPS.

Så er vi endelig på tur, og kjører de 14 milene ned til Chefchaouen.  Anders leder an, og det tar ikke lang tid før vi er langt utafor allfarvei. Det går så høner og esler flagrer gjennom små landsbyer. Her har de knapt nok sett en motorsykkel. I hvert fall ikke sånne motorsykler som våre. Vi har bytta sim-kort i samtlige mobiler, uten å utveksle telefon-nummer. Dette kommer vi ikke på før vi har rota oss totalt bort fra hverandre. Det blir å slukøra følge sporet tilbake til start.  Jeg er superstolt av den nye GPS’en min, men plutselig er den borte. I samme øyeblikk kommer jeg på at den jo ikke er min, men lånt fra Garmin. Pokker… – Hvordan skal jeg forklare dette. Etter to mil ser jeg noe som henger og dingler foran på sykkelen ved siden av forhjulet. Ved et mirakel kan jeg fiske opp GPSén igjen. Den er redda av tilslutningsledningen og er nesten like hel. Et mirakel…

Hassan og hasjisj…

Vi tar inn på hotell i Chefchaouen og nyter en velfortjent pils på den fine terrassen. Stemningen er på topp. Etter middag tar vi en liten vandretur i sentrum. Chefchaouen er en vakker og flott by. Dette skyldes særlig de blåfargede husene. Det er flere teorier om hvorfor veggene ble malt blå.  En er at blå holder mosquitos unna, en annen er at jødene introduserte det blå da de søkte tilflukt fra Hitler på 1930-tallet.  Siste teori virker litt vanskelig å forstå. Kunne ikke Hitler da bare lete i de blå husa??? Chefchaouen-regionen er en av de største produsentene av cannabis i Marokko. Vi går derfor ikke særlig langt før vi blir tilbudt hasjisj. På det lille souken (handelsplassen) i sentrum er det et myldrende liv. Gatemusikanter med rastafletter spiller reggaemusikk. Dette er rett og slett et reisemål for hippier. Hassan; som er en ivrig innkaster på en av torgets kafeer, forteller oss at han gjerne røyker hasjisj 6 – 7 ganger om dagen. Hasj gjør meg sterk kan Hassan fortelle. Vi nøyer oss med te.

Rif-mountains til Atlas

Vi er i det grønne frodige område Rif-mountains og setter kursen sørover. Det blir en lang etappe på 42 mil denne dagen. Landskapet er varierende fra grønt og frodig til tørt og karrig. Oppe i ei fjellside er det rett og slett jungel. Vi stopper, og mater apekatter i veikanten. Selv om dagen har inneholdt en god del transport, har vi funnet fine partier med grus. Vi har smuglet oss selv gjennom narkoområdene, uten narko. Nå nærmer vi oss Atlasfjellene.

Neste dag starter direkte med gruskjøring gjennom fantastiske områder. Vi kjører «Øggedalen» sørover, kan gutta som har vært her før fortelle. Det er ikke mange andre på denne veien og vi finner fort ut hvorfor. Elva har skyllet bort store deler av veien. Snart må vi kjøre oppover i elveleiet. Dette er stedvis uttørket, andre steder er det fullt av vann. Det blir en lang, krevende, og utfordrende dag. Men morsom. Syklene våre takler disse forholdene utrolig godt. 690’en min kan kjøres gjennom de utroligste partier. Den lange fjæringsveien og det store forhjulet spiser nær sagt hvilket som helst terreng. Det er bare å holde balansen og gasse seg ut av de vanskelige situasjonene.

Når sola bikker horisonten er vi fremdeles på 3000 m.o.h. Solnedgangen er uforglemmelig der vi skuer utover store områder av Atlasfjellene. De neste to timene blir også uforglemmelige der vi suser nedover fjellsiden, med lys som tilsvarer gamle fjøslykter. KTM har jammen ikke lagt mye penger i utstyre disse syklene med kjørelys. Veien er imidlertid fin og med sykkelen som har best lys i front, blir det reneste motorsykkel-racet ned til Boumalne Dades. Til stor ergrelse for de med dårligst kjørelys.

Syklene våre og bagasje…

Som jo navnet på artikkelen røper, er jeg på tur med BMW-karer. Samtlige her kjører GS hjemme (undertegnede unntatt).  De fleste i følget har imidlertid vært på tur her nede tidligere og innsett fordelen med lettere sykler. Av denne grunn består følget av fire KTM 690 Enduro R og en KTM 640 Adventure. En av GS kara sverger imidlertid til BMW på denne turen også. Han har drassa en stor GSA tvers gjennom Europa for turen. Syklene er stort sett rigga med ekstra tanker, slik at vi kan kjøre bortimot 40 mil mellom bensinfyllingene.

Bagasje trenger vi minimalt av. Vi skal jo bo på hotell. Det meste får derfor plass i lette soft-bags. En zipp-off-bukse, 2 ekstra underbukser, 2 ekstra sokker, 2 ekstra T-skjorter,  og et par sko er stort sett det du behøver. Du må selvsagt vaske underveis, så noen pakker med Bio-Tex er greit å ha. I tillegg inneholder bagasjen diverse reservedeler, verktøy og annet utstyr for å klare ulike situasjoner. Samtlige sykler er utstyrt med grove knastedekk. Disse klarer seg godt på asfalt også, dersom du ikke slipper lufttrykket for langt ned.

En liten omvei og en redningsaksjon…

Vi setter kursen mot Merzuga, men noen av gutta synes denne kjøredagen blir alt for kort. Derfor legges det opp til en «liten» omvei opp i Atlasfjellene igjen. Vi tar av fra asfaltveien, og følger en fjellvei mot Gorges Dades. Veien begynner bra men blir snart verre. Etter noen kilometer ligner det ikke på noe vei i det hele tatt, men ei diger steinrøys. Det er vanskelig å kjøre, og jeg er igjen langt utenfor komfortsonen. Vi stopper opp og vurderer forholdene. Det er 36 kilometer over her kan Anders fortelle. Er det mulig tenker jeg. Sannsynligheten for at jeg må hentes ut igjen med helikopter er langt større enn at jeg kommer helskinnet fra dette. Minst to og en halv time vil dette ta, dersom vi klarer en gjennomsnittsfart på 15 km.t. Jeg har mest lyst til å snu, men igjen fortsetter vi inn i det ukjente. Ingen av oss har kjørt i her før. Det blir en svært tøff tur og jeg må bare innrømme at jeg blir det svakeste leddet på dette underlaget. Turfølget mitt er hardbarka gruskjørere, som har vært ute ei vinternatt før. Halvveis blir imidlertid veien litt bedre og jeg gasser på i friskt tempo.

På en høyde venter jeg og Trond på resten av følget som ikke dukker opp. Vi får en dårlig følelse. Enten har en av syklene brutt sammen, eller så har det vært en ulykke. På tilbakeveien møter vi to av gutta (Anders og John). De kan fortelle at batteriet på GSA’en har kollapset. Heldigvis ingen ulykke. De fortsetter mot sivilisasjonen for å skaffe nytt batteri eller hjelp. Redningen blir imidlertid en eldre Dakarbil som kommer forbi. En skikkelig rugg av en Toyota Landcruser. Når vi spør sjåføren om ekstra batteri, plukker han rett og slett ut et av bilens fire batterier. Dette stroppes på baksetet av sykkelen og kobles til. OJ kan da kjøre ut for egen maskin. Dagen er brukt opp, uten at vi nådde Merzuga. Det ble rett og slett bare den «lille» omveien vi rakk. Heldigvis har vi flere dager på oss, så sanddynene er enda innen rekkevidde.

Maten og magen…

Maten i Marokko er god. Siden det meste av befolkningen er muslimer, finner du ikke svinekjøtt på menyen. Kjøtt tilberedes ofte sammen med grønnsaker i keramikkrukker med lokk, det kalles for en Tagine. Dette gir god varmebehandling og er smakfullt og trygt å spise. I tillegg grilles mye av maten.  Om du ikke har vært i Marokko før kan jeg garantere deg en ting: Du får trøbbel med magen. Selv om du begynner å tygge Idoform flere dager i forveien, er du garantert «jallamage». Selvfølgelig holder du deg unna alt av ferske grønnsaker, vasker hender og spiser mest mulig varmebehandla mat. Før du vet ordet av det, kvier du deg imidlertid for å slippe en fjert. En av disse dagene, måtte jeg på do oppe i fjellene, mens de andre lappet et punktert dekk. Vi hadde stoppet på utsiden av en kafe, så det var heldigvis et toalett i nærheten. Dette var imidlertid av typen «hull i gulvet». Jeg var svært usikker på utfallet og hadde ikke lyst til å grise til kjøreklær og cross-støvler. Sistnevnte gjorde det forresten til en utfordring å få buksa skikkelig ned.  Mens jeg står i hockey, avslører smellet at leveransen er av den mindre faste typen. Ikke en dråpe var kommet på cross-støvlene. Heller ikke en dråpe traff hullet i gulvet. Da kan vel de fleste forestille seg hvordan dassen så ut. Det ble en passe rengjøringsjobb for å si det sånn.

I neste del setter vi kursen mot de Erg Chebby ørkenen, og de store sanddynene i Merzuga. De blir utfordrende og spennende, men det kan du lese om i neste del av «Hardcore-adventure Marokko».

DEL II finner du her

 

Mc-avisa nr. 2 – 2018