Tekst: Kyrre Hagen. Foto: Jan Drinka

Det startet i dag ved Orava-demningen, jeg er allerede alene, som Pavel Suchý som reiste verden rundt på en Jawa i 2014. Da jeg krysset grensen til Polen, sa jeg til meg selv: «Du vil ikke høre slovakisk på lenge». (Jan Drinka juli 2021).

I sommer var jeg heldig å få 17 år gamle Jan Drinka på besøk. Den unge gutten fra Michalovce i Slovakia tilbakela 10.000 km på en 1974 modell Jawa 50 Pioner. Målet var Nordkapp, resten skulle tas på sparket. Når Jan ankom meg hadde han vært på tur i 38 dager allerede. Turen totalt hadde han beregnet til ca. to måneder.

Mopeden kjøpte Jan for to år siden, og sommeren 2020 gjennomført han første langtur på 100 mil. Før årets tur hadde han bygget sidevesker i aluminium. Den ene var full av reservedeler, mens den andre var full av verktøy. På denne måten kunne han reparere sykkelen uansett hvor han var. Utover verktøy var det festet en stor bag med telt og sovepose på styre. Her hadde han også klistret opp en roadbook i form av et stykke papir, akkurat slik som vi gjorde før GPS’ens tid. Klær hadde han i en liten bag bakpå sykkelen, mens mat og kokeutstyr var plassert i et par små vesker på siden av forhjulet. På to år hadde han lært seg å skru på sykkelen i molekyler, og å sette den sammen igjen. I tillegg hadde han trimmet motoren fra 3,5 til 4 hk. Dette kommer godt med når sykkelen ferdig opplasta med fører veier ca. 220kg. Jan sier selv at han ikke har stor erfaringen med å skru, men at det er bare å åpne og sette sammen igjen.

Turen starter.

Jan startet turen 4 juli. Da gikk turen gjennom Slovakia, før han krysset grensen til Polen, og ankom Krakow. Jan la mye ut på sosiale medier på turen. Du kan se mye bilder på https://www.instagram.com/pionierom_na_vylet/. I tillegg hadde han en blogg som raskt fikk mange følgere. Jeg har gjennomgått bilder og blogger og må si jeg er overrasket over hvor mye 17åringen har opplevd. Jan har nærmest vært som en støvsuger i forhold til å få med seg det som er verd å se. Det er dessuten interessant å lese hans betraktninger om det norske samfunnet, og hvordan norske forhold oppleves for en ung Slovaker.

Nektet ferge.

Etter ni dager på tur var Jan klar for å ta ferge fra Tallinn til Finland. Da hadde han allerede reist gjennom Polen, Litauen, Latvia og Estland. Han hadde han gått bensintom, reparert styre, bakhjul, eksos og lys. Fergemannskapene ville imidlertid ikke ta han med, da han var under 18 år. Jan kommer lett i kontakt med folk, og hadde i fergekøen pratet med noen tyskere som også var på vei til Nordkapp. De skrev under på at de tok ansvar for han på fergen. Dermed kunne turen fortsette.

Første Slovaker til Nordkapp på Jawa Pioner 50

Gjennom Finland fulgte Jan mye grusveier. Dette førte til en tur over styret i det framhjulet gravde seg ned i løs sand. Da Jan krysse polarsirkelen var første milepelen nådd, og den 18 juli ble han den første Slovaker som har kjørt en Jawa 50 til Nordkapp.  

Fra bloggen: Jeg kom til Nordkapptunnelen, det er et 7 km langt hull som fører under havet til øya Magerøya, de første kilometerne var flotte, da du gikk ned i bakken. Men så ble det en bratt stigning på ca 12%. Plutselig dukket det opp, det store målet selve den store Nordkapp. Så fort jeg fikk motorsykkelen på støtta, begynte jeg å skrike av glede. 18.07.2021 kl. 03:00 ble jeg den første til å ankomme Nordkapp på en Jawa 50 Pioner.

På Nordkapp flyttet Jan inn på toalettene som hadde radiatorvarme for å holde seg varm, og for å tørke tøy. Det ble også en kald kjøretur sørover i dårlig vær, med temperaturer ned i 8 grader. Regn som kom horisontalt på en måte han aldri hadde opplevd hjemme i Slovakia. For å varme seg varm handlet han noe på bensinstasjoner, og satte seg i en krok der han fikk sove og varme seg noen timer.

Dumpster diving

På en bensinstasjon i Alta våknet Jan kl. 12 på formiddagen, og foran seg fant han smørbrød og boller. Dette var frokost som de han hadde snakket med om natten hadde satt igjen til han. I det heletatt var det mange som spanderte og kjøpte mat og annet til den unge Slovakeren. Utenom dette skaffet Jan seg mat ved «dumpster diving». Det vil si dukke ned i kontainere bak matvarebutikker for å plukke opp mat som var kastet, men fremdeles brukbar.  

Fra bloggen: Norge er en fryd for øyet, når jeg ser vakre fossefall nøler jeg ikke med å stoppe. På denne ekspedisjonen prøver jeg å skaffe mat ved å dykke i søppel, plukke mat fra søppelbøttene som er plassert bak hver dagligvarebutikk. Denne gangen fant jeg suppe der, som ikke lenger var «god». Da jeg så solen stige i horisonten, begynte jeg å lete etter et sted å sove. Jeg fant det utenfor Harran, på en slette. Ved siden av meg slo pensjonister leir i en bobil, sannsynligvis enhver persons drøm, for å nyte bobil-livet med en drink i Norge, på slutten av livet. Det middelaldrende ekteparet, han norsk og hun russisk, var beruset av søt alkohol. De ropte meg til seg og tilbød meg kjøtt som de laget på en improvisert grill. De lagde også te til meg før jeg la meg til å sove. Lærdom fra i dag: Overlat alle dine bekymringer til Gud, han vil ta seg av dem.

Jan hadde planer om raskeste vei ned fra Lofoten, men syns Norge var så vakkert, at han i stedet fulgte kysten nedover. Ved Saltstraumen sov han under broa for å unngå at teltet skulle bli vått.  Nordland likte han godt, og oppdaget at det var vel så fint om natten som om dagen, fordi det da var færre turister.

På E-6’en, der det ikke var mulig å kjøre forbi Pioner’en, dannet det seg naturligvis lange køer. Pioneren klarer ikke mer enn 50 på slettene, og langt mindre i oppoverbakkene. Overnattingene på turen foregikk stort sett i telt, eller på benker og skur som han fant langs veien, I Trondheim la han seg rett og slett på gata ved siden av Pioneren. Allerede fra kl. 07.00 om morgenen var han en lokal attraksjon.

Havari på Hjelle.

Etter Atlanterehavsveien havnet til slutt Jan i Trollstigen. Pioneren klarte stigningene på første gir, og Jan frydet seg over fjellovergangene. Han gjorde unna Geiranger, og var henrykt, men i stigningene etter Stryn fikk han motorhavari. Da fikk han hjelp av Rolf Olav Gjørven, som hadde bilverksted hjemme på gården. Her ble motoren plukket i småbiter, og satt sammen igjen før turen kunne fortsette.

Etter en fottur på Galdhøpiggen og mere motortrøbbel ankommer Jan i Bergen, en by han mener er Norges fineste. Stadig mottar Jan hjelp, mat og annet av alle han møter langs veien. Han treffer også mange Slovakere og Tsjekkere underveis, som hjelper han. Etter å ha vært på toppen av Fløyen, og vandret i romantiske hvite gater opplever Jan nattelivet i Bergen.

Fra bloggen til Jan: Om natten ble Bergen forvandlet til et alkoholsenter og en brygge for berusede mennesker. Jeg la ut på en sightseeing etter mørkets frembrudd. De syngende fuglene i havnen var erstattet av musikere som spilte gitar på barer. Her slapp de kun inn folk med munnbind og registrering, i tilfelle covid-19.

Etter å ha krysset Hardangervidda kom Jan oss. Min slovakiske kjæreste er en bekjent av Jan’s foreldre. Sykkelen som oser av totaktsolje, er en Jawa 50 Sport 1974 modell. Nå må sykkelen spasere i gang, i mangel på kløtsj. Sykkelen ligner en gammel Tempo Corvette.

Neste blir jorda rundt på Jawa 50.

Hva er neste mål spør jeg Jan: Han drømmer både om å kjøre Route 66, og om å kjøre verden rundt. Det blir selvsagt på en Jawa. Alle kan jo kjøre jorda rundt på en vanlig motorsykkel. I det ligger det ingen utfordring mener han.  

Når Jan forlater oss har han sett deler av Drammen det har tatt meg lang tid å oppdage. I tillegg har han nok en gang reparert sykkelen. Vi følger Jan på bloggen i dagene etterpå, mens han besøker, Oslo, Gøteborg, København og Praha, før han etterhvert er hjemme.

Bloggen til Jan avslutter på denne måten:

Av hele Skandinavia var Norge min favoritt. I dette landet møtte jeg flere slovaker og tsjekkere, samt folk fra LHBT-miljøet og mange andre kjærlige lokale nordmenn. Da jeg forlot grensene til dette landet, var jeg trist. Kombinasjonen av fremgang, et stressfritt liv og vissheten om at staten kan støtte deg og legge forholdene til rette for din vekst og liv sikrer tilfredsheten til menneskene som bor her. Rasisme er nesten fullstendig fraværende her. Det er vanlig å se barn av ulike raser, etniske eller religiøse grupper leke på gaten sammen uten noen fordommer. Turen ga meg mye i alle ledd, i løpet av denne sommeren var jeg sjåfør, mekaniker, kokk, skredder, ambulansepersonell og forhåpentligvis et hyggelig selskap for menneskene jeg møtte :).

Kostnaden for Jan’s tur på to måneders var 1400 €. Det er ikke så mye å si på når du har reiste i de dyreste områdene i verden.