Vi har pakket syklene, og er klare for tur til Lofoten. Vi skal reise rett etter jobb. Ruta er lagt for en koselig tur på 11 dager, med lavvo og alt som hører til for å ha det trivelig. Vi skal ta strake veien til Namsos, for deretter å kjøre ut til kysten, og følge kystriksvei 17 oppover. Annette sin Hornet 600 er pakket med softbags, tankveske og en hel haug bakpå. Hornetén er sykkelen som Annette har hatt til øvelseskjøring, og nå noen år med lappen. Hun har vært kjempefornøyd, men ønsker seg en litt større og grommere sykkel.
Mens jeg venter på at dagen skal bli ferdig sveiper jeg innom finn.no. Der står den, til salgs her i Drammen. En lekker svart Honda VTR Firestorm, med gromme potter. Jeg tar en telefon, og overtaler henne til å reise for å prøve den. En time senere brommer det på utsiden av kontoret, og under hjelmen ser jeg ett smil fra øre til øre. Sykkelen er så godt som solgt. Vi ordner alt det praktiske. Horneten settes igjen i butikken for salg, og vi drar avsted med ny sykkel. Dette er sommeren 2010.
Vi er på vår første tur med ny sykkel i Lofoten året er 2010. Ei knall stolt jente på drømmesykkelen sin.
VTRén har vært en trofast følgesvenn i årene etter dette. Lofotenturen var flott, og året etter ble det en fin tur i alpene. Alpeturen ble omtrent 500 mil, og satte sine spor i form av stiv nakke. Denne måtte løses opp med et utall fysikalske behandlinger, og det gikk med ett fjell paralgin forte. Sykkelen var grom, men fungerte dårlig på langturer. Annette var imidlertid svært så betatt av denne sorte skjønnheten, og lite villig til å vurdere alternativer. Imidlertid var plagene såpass, at dette var medvirkende årsak til at hun innimellom valgte passasjertilværelsen, fremfor å kjøre selv. Noe måtte gjøres dersom ikke dette forholdet skulle ende med brudd. Annette er ikke enkel å endre, så da fikk vi se på alternativer med å endre VTRén. Skulle forholdet reddes måtte helt klart en av dem tilpasse seg.
Feste til veskesettet bak fothvilerfestet under tilpassing. Disse syntes nesten ikke etter ombyggingen.
Bakre feste for koffertsettet på plass. Dette ble solid.
Sittestillingen var hovedproblemet rent helsemessig. Nakke og håndledd. En annen begrensning var lastemulighetene. Vi er glade i å reise på turer, både korte og lengre. Gjerne med lavvo og alt som skal til for komfortabel camping. Å surre opp sykkelen med softbags og oppakning er arbeidsomt, samt lite beskyttende under regnvær. Halvparten av bagasjen blir våt nesten uansett hvordan du gjør det.
Ombyggingssettet fra Spiegler Performence Part er på plass. Kåpa er kappet for å få fult styreutslag. Dette var millimeterarbeid.
Vi begynte med sittestillingen. En bekjent av meg hadde bygget om VTRén sin med streetfigther styre. Jeg viste at ombyggingen ville medføre lengre bremse og kløtsjslange. Hva annet som manglet viste jeg ikke. Mye kunne kjøpes på Biltema, men etter noen timer på internett endte vi opp med å bestille ett ombyggingssett fra Spiegler Performance Parts. Settet skulle inneholde alt vi hadde behov for. For å få ett enda mer moderne utseende på sykkelen bestilte vi ny underkåpe. Sykkelens originale underkåpe er en stusselig liten sak.
Den første koffertramma tilpasses sykkelen.
Det begynner å ta form. Sykkelen måtte vatres opp, slik at vi kunne ta mål.
Delene ankom, og det ble en helg med skruing i garasjen. Montasjen gikk greit, men utfordringen kom i forbindelse med kåpa. Styret var hevet ca 12cm, og samtidig havnet et godt stykke lengre bakover. Vi hevet dessuten sykkelen ca 10mm på gaffelen i front. Kåpa tillot imidlertid kun ett minimalt styreutslag. Her måtte det modifisering til. Til dette brukte jeg en Dreml. Den var effektiv både til å skjære i kåpe, og vindskjerm. Målet var å fjerne så lite som mulig av kåpa. Dette tok en del tid. Annette prøvesatt sykkelen underveis, men var ganske skeptisk til hele ombyggingen. Endelig var det klart for prøvetur i gata, med en haug av nabolagets unger som tilskuere. Jeg fikk kjeft for ikke å bruke hjelm på turen som var hele 30 meter hver vei. Jeg var imidlertid overbevist om at ett mirakel var skjedd i forhold til sykkelen. Det var klart for en lengre testtur. Denne gangen med hjelm. Jeg kjørte oppover gamle Lierbakkene, og merket den enorme forskjellen, dette var morsomt. R-entusiaster nyter jo å ligge med haka i asfalten, men til vanlig kjøring på norske veier, var nå kjørestillingen blitt utrolig mye mer komfortabel. Sånn kan du sitte å kjøre i timevis. Så var det klart for Annette. Hun er født like skeptisk og pessismtisk som Ludvig i Flåklypa, og det kom mange kommentarer i intercomen i det vi la i vei. Er dette trygt? Er noe løst? Jeg syns den går litt rart jeg, bla bla bla. Turen gikk imidlertid bedre og bedre, og jeg så at kjøringen var bedre enn på lenge. I grunn hadde hun kjørt Horneten mye bedre enn hun hadde klart med denne sykkelen. Nå var gamle takter på vei tilbake. Dette ble bekreftet på de neste turene. Kjøregleden og ferdigheten kom tilbake. Den nye underkåpa var også montert, og hun syntes sykkelen var mer sexy enn noen gang.
Langtur sommeren 2014 før ombyggingen.
Sykkelen lastet for telttur. Sittestillingen er ikke helt optimal.
En touring sykkel trenger skikkelig kofferter. Spesielt når du trenger en koffert til sko, og den andre til toalettsaker, sminke og alle de greiene der. Utvalget av kofferter til VTR er imidlertid veldig begrenset, og investeringsviljen var liten, da sykkelen jo er noen år. Det ble igjen en del besøk på finn.no før jeg endelig fant ett brukt Givi veskesett type V35. Sidevesker, toppkoffert og alle fester, hos Alf Grangård, i Sarpsborg. Kr 3.000,- var rene røverkjøpet. Veskene kan knapt nok ha vært brukt. Settet hadde stått på en Yamaha XJ6, og jeg var klar over at ingen av festene ville passe. Da er det greit å ha gode mc-kompiser som kan hjelpe. Jeg avtalte med Erik i klubben. Han er god til å sveise, og har tilgang et svært mekanisk verksted, med alt du kan tenke deg. Vi må se om vi kan få satt de originale festene på sykkelen, og deretter tilpasse rammen som veskene sitter på, sa Erik. Dette gikk veldig greit, og snart hadde vi satt på festene. De synes nesten ikke. Du må vite om festene for å se dem, noe som er fint når sykkelen kjøres uten vesker. Etter dette kappet vi av alle beina på rammen bak veskene, og tilpasset disse til festene på sykkelen. Sykkelen har monterte mini blinklys, dette passet godt, og medførte ikke konflikt med veskene. Resultatet ble elegant. Så var det å tilpasse feste til toppboksen. Hele ramma består nå av en del som kneppes på med 3 låseskruer på hver side. Deretter er det bare å sette koffertene på plass. Bokstavelig talt så enkelt at Annette kan sette dette på selv. Nylakkerte lange negler er ingen hindring. Siste hånd på verket ble gjort ved at alle delene ble pulverlakkert før montering. Det ble prøvekjøring med fult koffertsett. Sykkelen ble jo nesten dobbelt så stor, men sjåføren hadde ingen problemer med å manøvrere. Hun har jo tross alt kjørt min FJR i en periode jeg selv ikke fikk lov til å kjøre.
Her er resultatet etter ombyggingen. Sittestillingen ble super. Turbulensen fra kåpeglasset treffer perfekt. Veskesettet ble veldig fint.
Vips så har vi bygget om R sykkelen til en behagelig Touring sykkel med en fin kjørestilling tilpasset sjåføren, og plenty plass til sko, sminke, kjoler, og alle de tingene en dame skal ha med på tur. Det var en gang en VTR Firestorm….. Neste sesong er Annette klar med en Firestorm Touring. Vi gleder oss til lange turer, som kan nytes uten vond nakke, og plenty plass til oppakking.
Noen av skildringene i reisebrevet er skrevet med viss overdrivelse, håper ikke dette støter noen.
Etter en kjempetur i 2005, blir jeg sent en høstkveld, overtalt av Ove til å bli med på ny europatur. Taket på deltakere skulle være 8 stk. Førsteretten på deltakelse var de som hadde vært på tur i fjor.
Forberedelsene:
Avreise Hjortneskaja
Turen i 2005 ble en kjempe suksess, vi var jo med ett ”erfarne” europafarere. 11 dager i knall vær, med 30 grader nede i dalene, slik er det syd i Europa på denne årstiden. Sånn er det bare. Vi brukte noen kvelder i løpet av vinteren til å planlegge. Det meste var planlagt allerede etter de par første samlingene. Turen skulle tas i mai/juni, og med helligdager fikk vi en 12 dagers tur bare ved å ta ut 6 feriedager. Genialt tenkte nok de der hjemme, for da slipper vi gutta to langhelger på rad… Reisemåte var ett tema. Etter erfaringene fra 2005, syntes noen av oss det holdt med å krysse Tyskland på motorsykkel en vei. Fri fart er morsomt, men i grunn lite utfordrene, etter ett par timer. Forslaget med og ta toget en av veiene, ble møtt med den aller største skepsis. Skal vi på interrail tur??? Nei, jeg kjører i hvertfall, så får dere gjøre hva dere vil… Og; vi kan jo splitte oss??? Det tok ikke mer enn ett par måneder å venne seg til tanken om at det finnes alternativer til å krysse kjedelige autobhane strekk på. For eksempel ved å ligge under ei dyne å sove etter ett par pils i München, og dessuten fikk vi en ekstra kjøredag i alpene. Til slutt var planene for det meste lagt. Vi skulle til Dolomittene, og ha utgangspunkt i en by som heter Lienz.
Dagsetapper Europaturen 2006:
Onsdag 24. Mai:
Jon med nytt glis x 2
Med strigla sykler møttes vi hos Bjarne etter jobb. En etter en kom vi krusende. Jon sto og glisa med ”splitter” ny sykkel. Det skinte i nypolerte sykler og nyimpregnerte skinndresser. Jon hadde kjøpt inn ny ”Porno” skinndress, ett nummer for liten. Større slanke opperasjon enn først antatt gjorde imidlertid at gore tex dress allikevel måtte velges. Etter fotoseanse, satte vi turen mot Oslo og Color-line terminalen. Festival lå og ventet på oss. Køya fant vi tidlig, og lange kjørestrekk ventet oss dagen etter.
Torsdag 25. Mai (Himmelspretten):
På med regntøyet. Vi gjør unna Danmark på minst mulig tid, i spraglende farger. Kjører forresten forbi en av mine arbeidskolleger
Danmark gjøres unna på kortest mulig tid
med familie, på vei til Legoland. På grensa til Tyskland ser det lysere ut, og toppfarten kan testes uten regntøy. Målet for dagen er et motell i Kassel. Været er skiftende, farten også. Til tross for regn, såpeglatte veimerking og at bagasjen min løsner i 220, kommer vi frem utpå ettermiddagen. Den lokale kinarestauranten inntas. Etter Oves ”acbach orale” finner vi motellet igjen i nattemørket.
Fredag 26. Mai:
Vi gjør unna resten av de beryktede Kasselbakkene, og raster før grensa til Østerrike. Alpene er endelig i syne. Christian finner igjen passet, etter at full leteaksjon er igangsatt. Passet var jo inni skinndressen allikevel jo. Vi slår av en prat med et par norske motorsyklister på vei til Sicilia, se MC-bladet nr 4 – 2006. De har kjørt hele dagen i regnvær, mens vi stort sett har vært heldige denne dagen. På vei inn i alpene stopper vi i Kitzbühel, før vi endelig kjører første fjellpass, Gerlos-pass og Felbertauernstrasse. Kåre møter oss på hotellet i Lienz. Han har kommet opp fra Spania, og allerede kjørt fjellpass noen dager i Sveits. Lengste dagsetappen hans opp fra Spania har vært imponerende 160 mil. Det sier noe om hva slags sykkel han kjører. Hotellet er bra, og vi inntar en bedre middag der.
Lørdag 27. Mai:
Endelig klar for første dagstur i Dolomittene: Vi kjører en runde Sillian – Toblach – Cortina, før vi roter oss ordentlig bort. Jon foretar dessuten bremsetest på toppen av ett fjellpass, etter rett å slett ha glemt at vi skal stoppe. Utallige torsdager på Rudskogen, der kjøreferdighetene har blitt finslipt, redder han fra å knuse Askers flotteste Futuria og Bjarnes XX. På vei nedover en dalside passerer vi 20 sportsbiler, før vi stopper og sjekker kartet. Så fortsetter vi, passerer de 20 sportsbilene igjen, før vi stopper og sjekker kartet. Dette gjentar vi 4 – 5 ganger. Vi tar utallige ”Claudier” før vi er i bunnen av dalen. En ”Claudi” er; en forbikjøring med minimale marginer, gjerne i en høyre sving på utsiden av bilen som passeres. Svingen bør dessuten være så krapp at man bare har sånn passe sikt igjennom.
Passo Stalle. Åpent 2 x 15 min i timen
Passo Stalle er artig. Veien ikke bredere enn en sykkelsti. Veien er kun åpen et kvarter hver time, så er det sikkerhetstid. Deretter er den åpen et kvarter motsatt vei. Skal den sammenlignes med noe, må det bli Flåklypa sku`je tru. Vi tror vi har vært innom Passo Falzarego, og Arabba også på denne turen??? En fin dag var det, været og temperaturen bare sånn passe.
Søndag 28. Mai:
Christian og Kåre på toppen av Grossglokner.
Christian og Kåre
Så er det klart for ett fjellpass mange av oss har gledet oss til Grossglockner; Gleden blir kortvarig for Bjarne. Sykkelen går ikke som den skal, og han må returnere til hotellet. Den andre av brødrene XX melder seg som eskorte, og følger den uheldige hjem. Vi andre ”bestiger” ett flott fjellparti, fullt konsentrerte på kald asfalt.
Etter Zell am See, Saalfelden og Bischofshofen splitter vi oss igjen. Noen har fått nok av regnværet, og synes kalde lokale halv-litere kan være like bra. Bare de tøffeste av oss (største kjøreidiotene) fortsetter. Hva som egentlig skjedde på denne turen, har til nå vært en godt bevart hemmelighet blant Christian og meg: Vi tar farvel med de andre, med Christian i spiss. Etter å ha fulgt veien noen hundre meter tar han rett inn i ett boligfelt med 30 sone og fartsdumper. Vi bruker ett kvarter på å finne veien igjen. Turen fortsetter, og vi forsøker å finne småveier, det lykkes vi bra med. Etter ett par forsøk kommer vi inn på Nochalmstrasse, en utrolig artig vei. Etter denne har vi ikke peiling på hvor vi er. Da en bil stopper og spør Christian om veien, er det ikke lett å holde seg. Alle medbrakte kart studeres gjentatte ganger, og vi får etter hvert hjelp på en bensinstasjon for å komme på rett kjøl. Diverse omkjøringer har tært på kreftene, og vi inntar biff på lokalt Gasthof. Veldig fornøyd med å ha funnet tilbake, ankommer vi hotellet og erter de andre med kjøringa de gikk glipp av. Kvelden benyttes til en liten sightseeing på byen, og ender etter hvert på hotellets nattklubb. Middelaldrende gjester av det annet kjønn skremmer oss imidlertid raskt i seng. Jeg trodde alle gikk å la seg???
Mandag 29. Mai:
Bjarnes sykkel hentes etter frokost.
Bjarnes sykkel lastes opp
Været er dårlig, og flere av gutta får ”brakkesyke”. Jon, Christian og jeg trosser været og drar på tur. Vi kjører østover, før vi dreier av syd over Plöcken pass og inn i Italia. Veiene er flotte, men regnet setter stopper for fete nedlegg og ellers obligatoriske kneskrap. Hårnålsvingene er krappe, og høyresvingene dessuten spektakulært innmurt i fjellsiden. Italiensk pizza inntas selvsagt i Italia, været varierer og vi kjører stort sett like mye på våte som tørre veier. Vi kjører om Sillian tilbake til Lienz. Værmeldingen fremover ser ikke lovende ut for området. Stemningen er loddet mens vi har vært på tur. Gutta er stemt for å sette kursen ett godt stykke nedover i Italia, for å oppsøke bedre vær. Bjarnes sykkel er enda ikke klar, han venter på en del, som forhåpentligvis kommer neste dag.
Tirsdag 30. Mai:
Italia, here we come
Vi pakker og spiser frokost. Været er som meldt; skikkelig utrygt. Delen Bjarne venter på kommer allikevel ikke den dagen. Diskusjonene går om hva vi skal gjøre. Vi drar allikevel sydover. Planen er at Bjarne kommer nedover når sykkelen er i orden, forhåpentligvis dagen etter. Vi setter kursen mot italienske autostradaer etter å ha krysset Plöcken pass. Poo sletta krysses i 160. Heldigvis ingen italienske uniformer utstyrt med røde striper i buksene og illsinte blå Alfa Romeoer. Målet er Rimini, der Ove har innkvartert oss hos norsk talende italiensk vertskap. Kåre navigerer sikkert med nymontert GPS, ut og inn på Autostradaen. Vi ankommer Hotel Cortina, gjennom ett mylder av trange enveiskjørte sidegater. Hotellet er enkelt og koselig, og en bedre middag inntas mens planene for neste dags legges. Bjarne savnes.
Rimini
Onsdag 31. Mai:
Magne i San Marino
San Marino besøkes. En lokal mc-entusiast skaffer parkering og passer hjelmer. Turen fortsetter på trange morsomme veier i Toscana. Hver flekk av dalsidene er dekket av fiken, appelsin, sitron, druer, kiwi og andre eksotiske planter. Det går som det må gå når veiene er så bra. Ikke mange av oss er særlig opptatt av hvor veien går, men hvordan den er. Vi kjører oss skikkelig bort.
Bortkommen motorsyklist i Tascana. Jon Storheil….
Lokalbefolkning helt uten engelsk ordforråd, hjelper oss med bruk av armer, bein, og en masse Italiensk vi ikke forstår døyten av. Gjensynsgleden med Bjarne er stor, og han har muligens kjørt litt over fartsgrensen sydover. I det vi treffes, åpner himmelen seg og vi søker ly under en diger bro. Det viser seg imidlertid at avkjøringen også benyttes som gjemmested for kjærestepar i nedduggede biler. Et eksemplar, i godt voksen alder, rømmer arenaen. Gamlemor gjemmer seg godt i det vi passeres. Vi kjører om Forli, og noen av oss følger østkysten ned til Rimini igjen. Vi prøver å riste av oss Magne i ett veikryss, men han finner tilbake til hotellet på egenhånd.
Torsdag 1. Juni:
Selv om Kåre har rota bort over en uke på å klargjøre sykkelen i Spania, har han tydeligvis glemt å skifte dekk. Vi andre får ”heldigvis” lov å være med på dette.
Alternativer vurderes i Rimini
I stedet for å reise nordover, setter vi kursen stikk motsatt vei av dit vi skal. Tålmodigheten settes på prøve. Når vi i tillegg må vente til etter siestaen før sykkelen er ferdig, reiser vi andre i forveien. Alle unntatt Christian. BMW`en vil ha nytt fordekk. Vi setter kursen mot Gardasjøen, som vi skal følge på østsiden og satser på å møtes etter denne. Christian og Kåre kan jo bare følge autostradaen, så vil de ta inn igjen forspranget.
GPS-Kåre på tur
De to etterlatte blir imidlertid ferdig før antatt. De legger hodene i sammen og klekker ut en god plan for å ta igjen forspranget. Planen er som følger: Dersom vi kjører som H… mot Brennerpasset og ikke inntar verken vått eller tørt hele dagen, vil vi sikkert ta igjen de foran. GPS`en til GPS-Kåre fin innstilles, og det bærer i vei. Planen viser seg utrolig effektiv. Før vi får sukk for oss er gutta på Brenner.
Vi besøker Gradasjøen, mens Christian og Kåre kjører tur retur Brennerpasset
Telefonkontakt oppnås til slutt, og de må returnere 20 mil, for å møte oss som kommer oppover. Christian er vill i blikket når vi møtes. Jon sier forsiktig til oss andre; ”Æ trur vi ska la han Christian vær no. Ikkje så lurt å sei noka”. Planen om å nå Pfunds skrinlegges, og vi satser på nærmeste overnattings mulighet, Mezzolombardo. Etter en diger ladning italiensk mat, med tilhørende rødvin, mykner gutta. Det blir ikke mye snakk om dagens etappe den kvelden, men vi andre har hatt en flott tur langs Gardasjøen.
Fredag 2. Juni:
Målet for dagen er bestemt. Gode gamle Hotel Tyrol i Pfunds. Men først havner vi i rushtrafikken i Merano. Vi snirkler oss sakte mellom bilrekkene, før vi kan ta fatt på fjellpassene. I fjor kjørte vi opp Stelvio i kjempe vær. I år er det bare så vidt gradestokken passerer 0 på toppen. Møtende motorsyklister har på seg alt de har av tøy.
48 hårnåssvinger mot toppen, er vel omtrent Trollstigen x 3
Uansett er Stelvio en opplevelse uten om det vanlige, med sine 48 hårnålssvinger. Vi må til og med ut på snøføre på vei ned igjen. Så følger Offenpass, før vi ankommer Ernst og resten av gjengen på hotell Tyrol. Dvs. Torodd, Christian og jeg tar en liten omvei opp til Nauders. En ren tilfeldighet gjorde at vi oppdaget denne veien i fjor. Nydelige svinger, bratt oppover ei fjellside. Jeg er først oppe, Christian ikke langt bak. Vi stopper på toppen. I det vi kjører ut på veien igjen, kommer en illsint bobil fører. Han har vi passert på vei oppover, og han tuter idet han nærmer seg. Jeg nøler litt og resultatet er en Claudi rett inn i sykkelen min bakfra. BMWen kommer i ubalanse, og Christian tviholder for å hindre velt. Torodd og jeg hjelper med å få 300kg Bayersk stål og plastikk på rett kjøl. På hotell Tyrol er gjensynsgleden stor, i fjor sommer ødela en flom mye i byen. Hotellet fikk hard medfart, og hele første etasje er totalt renovert. Mat og drikke inntas i mengder. En tur på Post-pub blir det også. Hvordan en slik tur ender vet de som har vært der. Serveringsdama er bare helt rå på Jägermeister.
Lørdag 3. juni (Pinseaften):
En lørdag i Pfunds starter som regel på bakgrunn av det som har skjedd en fredagskveld i Pfunds. Hotellets bartender blir tilkalt (han hadde fri) for å overlevere en kjempe regning fra baren. Her var bare en ting å gjøre; dele gildet på antall deltakere. Vi har god tid til München. Turen legges om Garmisch Parten Kirchen, der lunsj inntas. Kåre fin innstiller GPS`en igjen, og vi ankommer München Øst etter ett mylder av gater. Jeg tror ikke GPS`en var innstilt på raskeste vei, heller flest mulig gater. Vi har god tid, og tar en tur ned til sentrum før vi skal sette syklene på toget. Mr. Myrhaug`s Ducati etterlates i så loddrett stilling som mulig, før vi spaserer en rundtur i byen. Selv slenger jeg meg med Christian og Jon inn i gågatene. Etter noen minutter ringer det. En flue har satt seg på Ducatiens gasshåndtak, med det katastrofale resultat at likebalansen ikke lengre er tilstede. Ducatien tipper over på ett stk Aparillia, som igjen tipper over på en Honda som igjen tipper over på en Yamaha, som slapt lener seg inntil en Golf. Skadene er av varierende omfang. To av syklene får minimale skader, mens en av syklene, tiltross for pådrag opp i 270 dagen etter, visstnok har blitt aldeles rammeskeiv. Oppi all elendigheten tar jeg og Jon oss tid til å lure Christian. Vi måtte forlate han på en fortauskafé, da meldingen om velten kom. Vi lister oss ett stykke innpå han, og ringer han opp. Christian er for øvrig fullstendig uten retningssans.
Syklene lastes opp i Munchen
Jon forklarer i telefonen at vi må reise direkte opp på jernbanestasjonen, og at han må komme seg dit på egenhånd. Vi studerer reaksjonen. Først blir han grå i ansiktet. Så reiser han seg opp for å orientere seg, før han synker sammen igjen. Vi holder han ikke lenge på pinebenken, men dukker opp som troll i eske. Etter hvert får vi syklene ombord på toget, og ferden fortsetter hjemover. Vi har to sovekupeer med plass til 5 i hver. Med kjøreutstyr og bagasje er det imidlertid trangt nok.
Søndag 4. juni (1.Pinsedag):
Vi våkner i Hamburg, eller gjør vi egentlig det? Noen har vist ikke sovet i løpet av natta. Køyene var ikke akkurat levert av merket ”Jensen”. Selv har jeg fått noen timer på øyet. Vi gjør unna siste innspurt mot Kiel, der ColorFantasi venter på oss. Kåre har stadig ett kompleks med å være lengre bak i rekken enn nr. 2. Selv om Yamahaen er utstyrt med sidevesker, toppkoffert, tankveske og bag på baksetet, presses sykkelen opp i 250 for å unngå å få flere foran seg. Veskene er forresten godkjent for å tåle en hastighet på 130, kommentarer trengs ikke. Båten er flott, og vi tar oss tid til middag og show før vi hopper til køys. Turen er i realiteten over.
Mandag 5. juni (2.Pinsedag):
Oslo – Lier. Ikke mye å skrive om her, de fleste av dere kjenner nok veien. Selv tar jeg strake veien hjem til min kjære som venter. Resten av gutta samles om en kaffekopp på klubbhuset før det tas farvel.
Vi lærte at ting kan skje, og at man må ha mulighetene åpne for å ta andre valg enn planlagt. En flott gjeng var det å være sammen med, og jeg vil takke for en flott motorsykkeltur.
Været i Europa er ikke bare sol og 30 grader på denne årstiden, sånn er det bare.
